Never Say Die! er det åttande studioalbumet til det engelske heavy metal-bandet Black Sabbath. Det kom ut 29. september 1978. Tittelsporet kom som singel 19. mai 1978, og «Hard Road» følgde 29. september. Dette var det siste studioalbumet med den opphavlege besetninga og det siste med originalvokalisten Ozzy Osbourne før 13 i 2013. Albumet vart sertifisert til gull i USA 7. november 1997, og fram til november 2011 hadde det selt 133 000 eksemplar i USA i SoundScan-perioden. Albumet fekk blanda meldingar. Kritikarar kalla det ubalansert og meinte energien var spreidd i for mange retningar.

Innspeling Medlemmene i Black Sabbath sleit med omfattande rusmiddelbruk då dei spela inn Never Say Die!. Før innspelinga byrja, slutta vokalisten Ozzy Osbourne mellombels og vart ei kort stund erstatta av Dave Walker, kjend frå Savoy Brown og Fleetwood Mac. Gitaristen Tony Iommi har forklart at begge partar truleg ønskte å finne saman att, men at ingen snakka direkte med den andre. Difor vart opphaldet til Walker kort. Bandet framførte også tidleg materiale med han, mellom anna ein tidleg versjon av «Junior's Eyes» i BBC-programmet Look Hear.

Osbourne kom til slutt tilbake, men nekta å syngje materialet som var skrive medan Walker var i bandet. Ein av desse songane, «Swinging the Chain», vart i staden sungen av trommeslagaren Bill Ward. Bandet skreiv ofte songar om dagen og spelte dei inn om natta og hadde difor lite tid til å revidere dei. Resultatet vart eit album Iommi seinare skildra som utan samanheng.

Osbourne avslo òg å syngje på «Breakout», som vart verande instrumental. Teksten til «Junior's Eyes» vart skriven om for å spegle at faren til Osbourne nyleg hadde døydd.

Personlege problem forseinka produksjonen ytterlegare. Osbourne forklarte seinare at dødsfallet til faren førte til eit tre månader langt opphald for sorg og gravferdsførebuingar.Sounds, 21. oktober 1978. Bandet samla seg til slutt i studio att, men spenningane heldt fram, særleg mellom Osbourne og Iommi, og samhaldet var borte.

Albumet vart spelt inn ved Sounds Interchange Studios i Toronto. Iommi hugsa at bandet valde studioet hovudsakleg av skatteomsyn, men at det var dårleg tilpassa behova deira. For å betre akustikken måtte dei fjerne teppegolvet og skape ein meir livleg lyd. Det forseinka framdrifta fordi dei ikkje hadde betre alternativ.

I eit intervju frå 2001 hugsa Iommi at bandet øvde i ein iskald kinosal gjennom den strenge Toronto-vinteren og spelte inn om natta. Dette gjorde ein alt anstrengd prosess endå meir ubehageleg. Bassisten Geezer Butler kalla albumet eit lappverk. Han peika på at bandet, trass i den trassige tittelen, kjende at dette kunne bli det siste samarbeidet. Under tiårsjubileumsturneen med Van Halen tvilte Butler på framtida til bandet, sjølv om dei framstod optimistisk offentleg.

Butler var òg frustrert over at Osbourne ofte avviste tekstane hans. Mot slutten av samarbeidet vart omskrivingar i siste liten vanlege. I eit tilbakeblikk frå 2004 skildra Iommi eit kaotisk studio der bandet ofte var for rusa til å arbeide godt, med ujamt fordelt innsats og manglande konsentrasjon.

I eit seinare intervju skildra Osbourne bandet som overvelda og ute av stand til å fungere, plaga av avhengnad og personlege konfliktar. Til slutt vart han sparka frå gruppa og kalla miljøet giftig og umogleg å redde.

Ward forsvarte albumet fleire år seinare. Han meinte bandet gjorde sitt beste under omstenda og eksperimenterte kreativt, særleg på songar som «Johnny Blade» og «Air Dance». Osbourne kritiserte derimot dei jazzpåverka spora i memoarane sine, særleg «Breakout», som han meinte kunstnarleg ikkje passa identiteten til bandet.

Ward song på «Swinging the Chain», men teksten vart feilaktig kreditert Butler sjølv om Ward hadde skrive han.

Plateomslag Omslaget vart utforma av Storm Thorgerson sitt Hipgnosis. Det var det andre samarbeidet deira med bandet etter Technical Ecstasy frå 1976. Framsida viser to flygarar i grøne flygedrakter framfor eit jagarfly. Dei har uvanlege lærhjelmar, ein raud og ein gul, og ansikta er dekte av mørke briller og svart pusteutstyr. Dei britiske og amerikanske utgåvene hadde små skilnader i bakgrunnsbileta, mellom anna svake silhuettar av britiske militærflygarar. Inneromslaget hadde den same kunsten og dei same krediteringane, men ingen songtekstar. Flyet på framsida liknar eit North American AT-6 Texan. Bandet avviste eit alternativt utkast med maskerte legar. Rainbow brukte det seinare på albumet Difficult to Cure frå 1981.

Utgjeving og mottaking

I Storbritannia kom tittelsporet lenge før albumet og var den første britiske singelen til bandet med biletomslag. Han nådde 21.-plassen og gav Black Sabbath dei første framføringane på Top of the Pops sidan 1970. Albumet nådde 12.-plassen i Storbritannia, éin plass betre enn Technical Ecstasy. I USA nådde det 69.-plassen på popalbumlista til Billboard. «Hard Road» kom som den andre singelen i Storbritannia og nådde topp 40. Eit avgrensa opplag på 25 000 eksemplar vart pressa på lilla vinyl. Det kom ikkje noko biletomslag, men ein video til «A Hard Road» vart laga under Never Say Die!-turneen for å marknadsføre singelen. Songen er den første og siste der gitaristen Tony Iommi syng korvokal. Iommi forklarte i sjølvbiografien at bassisten Geezer Butler ikkje klarte å halde maska når han song.

Albumet fekk for det meste negative meldingar. Terry Staunton i Uncut skreiv at sjølv dei mest trufaste tilhengjarane i musikkpressa var usikre på dei uklåre avstikkarane mot elektronisk musikk i «Johnny Blade» og partia som kom urovekkjande nær jazz i «Air Dance» og dei merkelege blåsarane på instrumentalen «Breakout». Fleire enn éin kritikar kalla lyden grumsete. Albumet har heller ikkje høg status i dag. AllMusic-kritikaren Eduardo Rivadavia kalla det ufokusert og meinte den vanlege heavy metal-tilhengjaren ville finne lite av interesse. Rolling Stone skreiv at det ikkje var ei strålande avslutning for den opphavlege kvartetten, men at albumet kanskje var betre enn folk hugsa. Staunton beklaga eksperimenta, men meinte dei få høva der alt fall på plass, var verd å feire. Han trekte fram krafta i tittelsporet og livskrafta og spenninga i «Junior's Eyes», som han sakna elles. Rob Michaels skreiv i Spin Alternative Record Guide frå 1995 at rytmeseksjonen hadde eit livleg sprett i den tunge gangen, og at songane var harde og fengjande. I 2013 kalla Phil Alexander i Mojo albumet katastrofalt.

I oktober 1978 sa Osbourne at albumet kombinerte alt dei hadde opplevd dei siste ti åra. Det var svært variert. Dei byrja i bluesklubbar då britisk blues frå John Mayall og tidleg Fleetwood Mac dominerte, og spela tolvtaktsblues og musikk i stil med tidleg Ten Years After. Albumet hadde noko av dette, i tillegg til dei tunge og rocka sidene. Det var ikkje berre hardtslåande headbanging heile vegen. Dei gav slepp på indre frustrasjonar og fekk med det kvar av dei hadde ønskt å spele inn gjennom åra, men ikkje kunne på grunn av arbeidspress. Difor brukte dei mange mødesame timar på å utvikle albumet. Osbourne fekk likevel raskt eit dårleg syn på plata. I eit intervju med After Hours i 1981 kalla han Never Say Die! det verste arbeidet han nokon gong hadde medverka til. Han skamma seg over albumet og tykte det var motbydeleg.Dokumentarfilmen God Bless Ozzy Osbourne, produsert i 2011 av Next Entertainment. Han hevda vidare at bandet flaug til Toronto i januar i temperaturar under frysepunktet berre fordi The Rolling Stones hadde spelt inn eit konsertalbum der. Osbourne fortalde Mojo i 2013 at han gjekk ned i studio og høyrde noko som lét som eit jazzband. Han spurde seg om dette verkeleg var Black Sabbath og gjekk sin veg. Åtte månader seinare fekk han sparken.

Will Malone, som hadde ansvaret for dei jazzprega blåsararrangementa, er ein britisk musikkprodusent og arrangør. Etter arbeidet med Black Sabbath arbeidde han seinare med Iron Maiden, Todd Rundgren, The Verve, Massive Attack og Depeche Mode.

Jon Elstar, som vart henta inn for å spele munnspel på «Swinging the Chain», hadde òg spela på utgjevingar frå R&B- og protopunkbandet The Pretty Things og på reggaeutgjevingar frå Trojan Records.

Trass i den negative mottakinga nemnde Soundgarden-gitaristen Kim Thayil Never Say Die! som eit av favorittalbuma sine av Black Sabbath. Megadeth spela inn tittelsporet til hyllestalbumet Nativity In Black II frå 2000. Songaren Dave Mustaine sa til Nick Bowcott i 2008 at den enkle stilen til Iommi gjorde rytmeprogresjonen til ein av favorittane hans nokon gong: rask, klassisk engelsk riffstil med eit arrangement som byggjer seg til eit høgdepunkt. Andy LaRocque, gitaristen i King Diamond, var inspirert av albumet då han laga den melodiske gitarstemma i «Sleepless Nights» frå Conspiracy.

mini|Tony Iommi i 1978 I mars 2017 plasserte Jon Hadusek i Consequence of Sound Never Say Die! på tiandeplass av 19 Black Sabbath-studioalbum. Han kalla albumet rein poprock som låg til rette for mykje radiospeling, men meinte det hadde gode sider. Hadusek rosa den sjølvsikre vokalen til Osbourne og gitaren til Iommi, som ikkje var gravlagd slik han var på Technical Ecstasy. Dei stramme melodiane tvinga spelet hans til å vere konsist og slagkraftig. På liknande lister sette Kerrang! albumet på 15.-plassen. Bladet rosa valet av ein punkprega opningssong, men kritiserte at ein song av Ward med Ward på vokal var teken med, og merkte seg manglande skaparglede gjennom albumet. Ultimate Classic Rock sette det på 12.-plassen og rosa det energiske tittelsporet, «Johnny Blade» og «A Hard Road». Nettstaden meinte likevel at dei og mengda av svakare songar bleikna samanlikna med dei store metalhymnene bandet hadde spelt inn berre nokre år tidlegare. Classic Rock sette det på tiandeplass og rekna både dette og Technical Ecstasy som dei mest undervurderte albuma til bandet. The Guardian gav òg albumet tiandeplassen. Avisa skreiv at det hadde eit frykteleg rykte, men var ei særprega og underhaldande plate dersom lyttaren ikkje venta «Sabbath Even Bloodier Sabbath». Tittelsporet hadde råskapen til eit garasjerockband, og «Air Dance» var underleg vakker. Albumet var ujamt, men framleis betre enn nesten alt frå 1981 og framover.

Geezer Butler sa til Metal Edge at Never Say Die! utan tvil var det verste albumet bandet laga. Grunnen var at dei freista å vere sine eigne managerar og produsere plata sjølve. Dei ville gjere det på eiga hand, men ingen av dei visste kva dei skulle gjere. På den tida brukte dei meir tid med advokatar og i retten enn i studio med låtskriving. Presset vart for stort, og låtskrivinga leid.

Never Say Die!-turneen med Van Halen