Norsk historie fra reformasjon til enevelde omfatter perioden fra reformasjonen ble innført i Norge i 1537 og frem til eneveldet ble innført i 1660. I denne perioden ble riket styrt av den danske unionskongen sammen med et adelig riksråd. Norge var underlagt Oldenburg-dynastiet og ble styrt fra København. Dette fortsatte helt frem til Grunnloven ble vedtatt i 1814.
Selv om Norge var et lydrike under Danmark etter 1537, var Norge fortsatt i praksis et eget rike. Norsk talespråk og skikker levde videre, men det var kongen og riksrådet i København som bestemte. Adelige lensherrer, de fleste av dem danske, styrte Norge på vegne av kongen. Danmark-Norge og Sverige førte krig med hverandre flere ganger i perioden, og Sverige vokste til en stormakt i Norden. På grunn av skattetrykket presset de rike borgerne i København igjennom at adelen også skulle betale skatt, og under denne konflikten benyttet kong Fredrik III muligheten til å innføre enevelde i Danmark-Norge i 1660.
Bakgrunn I 1537 hadde Norge allerede en lang forhistorie med union med andre riker. Fra 1319 fikk Norge felles konge med Sverige; Magnus Eriksson, og fra 1397 ble også Danmark inkludert da de nordiske rikene inngikk den såkalte Kalmarunionen. Sverige brøt ut i 1523, mens Norge og Danmark fortsatte unionen. Norge var fortsatt formelt likestilt med Danmark, men unionskongen var dansk, og rikets administrasjon lå i Danmark. Det norske riksrådet ble stadig overkjørt av kongen, og Norge ble i stadig større grad den svake parten i unionen.Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Norge blir et lydrike»
Reformasjonen
Reformasjonen var et oppgjør med den romersk-katolske kirke som begynte i 1517. Det nye med Luthers lære var, forenklet sagt, at den bygde på Bibelen alene, ikke på pavens autoritet og kirkens tradisjoner. Den lutherske læren gav de verdslige fyrstene myndighet over kirken, noe som gjorde mange konger positivt innstilt. Reformasjonen hadde også støtte i folkelige bevegelser i Nord-Europa.Norgeshistorie.no, Erling Sandmo, «Reformasjon og statskirke»
I Norden var både den svenske kongen Gustav Vasa og den dansk-norske kongen Frederik I i opposisjon til den katolske kirken. Sverige innførte reformasjonen i 1527, og i Danmark gikk det samme vei. I Norge var derimot alle katolikker. Den avsatte kongen Christian II forsøkte i 1532 å opptre som norsk konge, og fikk støtte av den norske katolske kirken med erkebiskop Olav Engelbrektsson og norske selvstendighetstilhengere. Christian II tapte imidlertid for Frederik I, og flere norske katolske biskoper måtte betale høye bøter til kong Frederik. Året etter døde Frederik I, og det brøt ut en borgerkrig i Danmark, den såkalte Grevefeiden. Frederik Is sønn, lutheraneren Christian III, gikk seirende ut av konflikten. I 1534 ble Christian III valgt til ny konge, og i 1536 hadde han fått kontroll over hele Danmark. Samme høst vedtok han å avskaffe det norske riksrådet og innføre reformasjonen i Norge. Vedtaket ble gjennomført med statskupp i 1537, og dermed hadde Norge ufrivillig innført reformasjonen og blitt et lydrike under Danmark.Norgeshistorie.no, Øystein Rian, «Da det norske riket bukket under 1502–1537»
Munker og nonner måtte forlate klostrene og leve et vanlig liv, og i kirkene forsvant alle relikviene. I Trondheim ble Olav den helliges kiste hogd opp, fraktet til København og smeltet om til mynter.
Prestene Noen katolske prester lot seg overtale til å fortsette som prester etter reformasjonen, mens andre gikk av. Biskopene ble erstattet med lutherske superintendenter.Rasmussen, Tarald. (2016, 13. juni). Reformasjonen. I Store norske leksikon. Hentet 1. desember 2016 fra https://snl.no/reformasjonen. Man gav ordre om at de gamle skikkene skulle opprettholdes, for at det ikke skulle bli «forskrekkelse eller uenighet blant den fattige, simple og uforstandige allmue». Slik ble protestantismen forsiktig innført de første årene. Senere utnevnte kongen mer luthersk rettroende prester og biskoper, mange av dem danske. Utover på 1500-tallet kom myndighetene til å slå hardt ned på dem som drev med såkalt vranglære (dvs. forkynte katolsk lære).
Kongens makt thumb|left|Christian III ble Norges første protestantiske konge. Den nye lutherske statskirken i Norge hadde kongen som overhode. Dermed overtok kongen eierskapet til alle kirkens eiendommer i Danmark-Norge. For Norge gjaldt det ca. 40% av jorda. Kongen innkasserte også bøtene folk måtte betale dersom de brøt kristenretten. De lutherske prestene forkynte ikke bare evangeliet, men mante også til lydighet mot kongen og øvrigheten. Dermed ble kongehuset rikere, og kongens makt ble styrket som et resultat av reformasjonen. I Norge fantes ikke folkelige protestantiske bevegelser slik som i Danmark og Sverige. Reformasjonen var kun et resultat av Christian IIIs politikk, og trosskiftet hang nøye sammen med maktskiftet.
I Christian IIIs håndfestning fra 30. oktober 1536, paragraf 3, står detNorgeshistorie.no, Erling Sandmo, Hentet 2. des. 2016 fra «Selvstendighetstap og foreningstid».
Denne såkalte Norgesparagrafen ble likevel ikke fulgt. Norge ble konsekvent omtalt og ansett som et rike, ikke som en dansk landsdel, og Christian III kalte seg «konge av Danmark og Norge».Norgeshistorie.no, Øystein Rian. Hentet 2. des. 2016 fra Norges status som kongerike 1536–1814
Lensstyret thumb|Hannibal Sehested var stattholder i Norge fra 1642 til 1651 Norge var delt inn i fire hovedlen, og hvert av disse var videre delt inn i mindre len. Lenene ble styrt av lensherrer som for det meste bestod av dansk adel, men i noen tilfeller norsk adel. Lensherrene hadde ansvaret med å kreve inn skatt og toll, lede soldater i krig, tilsette prester og dømme i de høyeste domstolene. Kontrollen med lensherrene var ikke den beste, og mange av dem puttet mye penger i egen lomme.
Stattholder i Norge Etter den nordiske sjuårskrigen (1563–1570) innså kongen at det var for vanskelig å styre Norge fra København. Kommunikasjon var vanskelig på grunn av fjell og fjord, og det var lang vei til konge og riksråd. Derfor bestemte kongen seg for å utnevne lensherren av Akershus len til stattholder i Norge; han skulle være kongens stedfortreder. Stattholderen fikk først ikke mye innflytelse utenfor Akershus slottslen, men utnevnelsen viste at kongen så på Norge som et eget rike.
Den første stattholderen var Povel Huitfeldt, utnevnt av kong Frederik II i 1572. Stattholderen ble særlig brukt til å øke skattene, noe som var nødvendig for å finansiere kriger. Nordmennene betalte i utgangspunktet mindre skatt enn danskene, men med utnevnelsen av en stattholder ville kongen endre på dette. Stattholderen ledet også opprettelsen av en egen norsk hær, etablerte administrering av trelast- og bergverksindustrien, og opprettet et nytt postvesen.Norgeshistorie.no, Øystein Rian, Hentet 2. des. 2016 fra Stattholderen i Norge 1572–1660
Maktkamp og krig
Trettiårskrigen
Mellom 1618 og 1648 pågikk den såkalte trettiårskrigen i Europa. Krigen foregikk stort sett i dagens Tyskland mellom protestantiske og katolske stater. Selv om den tilsynelatende var en religionskrig, var politiske forhold vel så viktige. De fleste landene som var involvert hadde gjerne forskjellige mål med å være med i krigen. For de nordiske landenes del var det kontroll med de baltiske statene som var målet.Trettiårskrigen. (2014, 31. juli). I Store norske leksikon. Hentet 2. desember 2016. Svenskene kontrollen over Østersjøen og erobret Livland fra Russland. Kong Christian IV var urolig for den svenske ekspansjonen og gikk inn i krigen på protestantisk side. Etter et katastrofalt nederlag måtte han flykte nordover. Sverige gikk også inn i krigen og vant store seire på tysk jord. Nordmennene deltok ikke i krigen, men måtte betale stadig høyere skatter for å finansiere den.Norgeshistorie.no, Øystein Rian. Hentet 2. des. 2016 fra Danskekongens kriger 1537–1660
Krig mot Sverige thumb|300px|Endringer etter freden i Roskilde.Gult: Skåne og Båhuslen.Rødt: Halland ble avstått for 30 år i 1645, men gjort permanent.Lilla: Avståtte områder Trondhjems len og Bornholm som ble tilbakelevert i 1660 etter opprør gjennom freden i København Ved midten av 1500-tallet var Danmark-Norge og Sverige omtrent like store. Siste halvdel av 1500-tallet bygde svenskene opp en disiplinert bondehær. I Sverige hadde de inntekter fra rike sølv- og kobbergruver og et effektivt skattevesen. Dermed kunne kongen betale profesjonelle leiesoldater som supplerte bondehæren. Dette gjorde det mulig for Sverige å ekspandere kraftig i det neste århundret.
Svenskene ønsket å få kontroll over norskekysten fra nordre del av Nordland og nordøstover. Rundt 1600 ble striden om Nordkalotten hissigere, og kong Christian IV erklærte krig mot Sverige i 1611 (Se Kalmarkrigen). Selv om målet med krigen, å erobre hele Sverige, ikke ble nådd, gav svenskene avkall på sine krav på kysten av Troms og Finnmark. Det tok lang tid før Sverige og Danmark ble enige om hvor grensen mellom Sverige og Norge skulle gå, og først med Lappekodisillen i 1751 var grensene klare i nord.Norgeshistorie.no, Øystein Lydik Idsø Viken. Hentet 2. des. 2016 fra Noregs grenser: det historiske målebord
Den nordiske syvårskrigen (1563-1570) og Kalmarkrigen (1611-13) var den dansk-norske kongens forsøk på å få Sverige tilbake i unionen, noe som mislyktes totalt. I 1643 gikk Sverige til angrep på Danmark og okkuperte Jylland, den såkalte Hannibalfeiden (oppkalt etter den norske stattholderen Hannibal Sehested). Ved Brømsebro-freden i 1645 måtte Danmark-Norge avstå flere landområder, blant annet Jemtland og Herjedalen.
Midt på 1650-tallet førte svenskene et felttog mot Polen, uten å lykkes. Nå så kong Fredrik III sjansen til å hevne seg for Brømsebro-freden og erklærte krig mot Sverige i to omganger i slutten av 1650-årene, de såkalte Karl Gustav-krigene. Men det var svenskene som kom på offensiven. Vinteren 1657-58 frøs sjøen mellom de danske øyene, og svenskene marsjerte til Danmark og erobret Fyn og gikk i land på Sjælland. Ved freden i Roskilde måtte Danmark-Norge avstå enda mer land, blant annet Skåne, Halland og Blekinge fra Danmark, og Båhuslen og Trondheims len fra Norge. Dermed ble Norge delt i to.
Svenskene drømte fremdeles om et Stor-Sverige og beleiret København. Den norske krigsinnsatsen var stor, da nesten hele Danmark var okkupert av svenske soldater. Beleiringen ble brutt da kong Karl X Gustav døde plutselig under angrepet på Halden. Den dansk-norske unionskongens kriger var ikke populære i Norge. Med unntak av den siste delen av Karl Gustav-krigene, der nordmennene kjempet for å få tilbake norske landområder, så nordmennene på krigene som kongens kriger, og deltok ofte motvillig. Ved freden i København fikk Danmark-Norge tilbake Trondheims len og Bornholm, men Sverige beholdt sin plass som stormakt i Norden.
Et samfunn i vekst Befolkningsøkning I senmiddelalderen begynte de store pestepidemiene, den mest kjente av dem er svartedauden i 1349-1350. Etter dette sank folketallet i Norge med 60%. Som en følge av dette ble mange gårdsbruk forlatt, fordi den synkende folkemengden gjorde at man kunne forlate dårlige gårder og finne seg bedre og mer sentrale gårder fordi så mange mennesker hadde dødd. På 1500-tallet begynte imidlertid folketallet å øke igjen. Folketallet økte kraftig i løpet av 1500-og 1600-tallet, og på bare 150 år var befolkningen tredoblet. På grunn av den økende folkemengden ble løsningen først å ta i bruk de forlatte gårdsbrukene fra senmiddelalderen, de såkalte ødegårdene, og siden å dele opp de gårdene som var. Der hvor det var minst ledig jord, ble den gjennomsnittlige gården mye mindre enn før. Dette gjaldt spesielt for Agder, på Vestlandet og Trøndelag. Dette var også områder der befolkningen også vokste mer enn i landet som helhet.Norgeshistorie.no, Erling Sandmo: «Bondesamfunnet i vekst». Hentet 6. des. 2016.