thumb|Oscarsborg festning på slutten av 1800-tallet. Bildet er tatt fra Småskjær sør for Søndre Kaholmen. Oscarsborg festning er et festningsanlegg som fungerte som indre forsvarsring i Oslofjorden.
Hovedfestningen, Oscarsborg, ble anlagt på Søndre Kaholmen i Drøbaksundet i 1848. Det viste seg snart at den alene var utilstrekkelig, og forsvaret ble bygd ut ytterligere med flere batteristillinger på begge sider av fjorden. I 1890-årene ble også Svelvikstrømmen i Drammensfjorden befestet, og dette ble også lagt under Oscarsborg festning.
Festningen omfattet i 1905, da den var på det mest utbygde, Oscarsborg med torpedobatteri på Nordre Kaholmen, Husvik batteri, Kopås og Seiersten batterier på østsiden av fjorden; Håøya batterier på sørsiden av Håøya; Nesset batteri ved Storsand på vestsiden av fjorden og Svelvik befestninger.
Oscarsborg festning er mest kjent for senkningen av den tyske krysseren «Blücher» den 9. april 1940. I dag er den militære virksomheten lagt ned, og festningen er åpen for sivile. Det er museum, utendørs scene i borggården, hotell, samt flere restauranter og gallerier på øya.
Tidlig historie thumb|Kart med Oscarsborgs plassering i Oslofjorden Det trange Drøbaksundet i innløpet til hovedstaden har gode naturlige betingelser for forsvar mot angrep fra sjøen. I 1628 ga Christian IV en krigsordinans om å oppføre et blokkhus ved Drøbaksundet, men ordren ble trukket tilbake året etter. Etter det svenske innfallet i Holsten 1643 ga kongen ny ordre om opprustning av kystfestninger i Norge. Da ble det bygget et blokkhus, antakelig på Søndre Kaholmen, sannsynligvis med 2–3 kanoner mot hvert seilløp. Etter 1650 var det ingen militær aktivitet her.
Først etter flåteranet i 1807 ble det igjen holdt vakt i Drøbaksundet, men da med fast stasjonerte kanonsjalupper. I 1814 fikk sekondløytnant B.N. Garben i oppdrag å anlegge tre batteristillinger ved Drøbaksundet. De ble lagt til Søndre Kaholmen (seks kanoner), Husvik på Drøbaksiden (fire kanoner) og på Nesset på Hurumsiden (tre kanoner). Den danske prins og nyvalgte norske konge, Christian Frederik, inspiserte anleggene i juni 1814. Etter at Mossekonvensjonen var undertegnet i august samme år ble stillingene nedlagt og skytset returnert til Akershus.
Oscarsborg blir til I 1833 ble det opprettet fortifikasjonskomiteer ved alle festningsanlegg, også for stillingene i Drøbaksundet. Komiteene la fram sine konklusjoner i 1837 til Central-Commisionen for Norges Befæstningsvæsen. For Drøbaksundet var det flere forslag til utbygging. Central-Commisionen konkluderte med to forslag; festningsanlegg på Søndre Kaholmen, eventuelt på Småskjær. I 1844, like etter at han tiltrådte som konge, opprettet Oscar I en ny komite for å vurdere Central-Commisionens to forslag. Komiteen konkluderte året etter med at festningen måtte ligge på Søndre Kaholmen. Kostnadene ble anslått til spesiedaler.
Første byggetrinn sto ferdig 20. november 1848. I desember 1852 ble resten av kanonene satt på plass i hovedfortet, og festningen var ferdig i 1853 med totalt 111 kanoner; «derav 73 fuldstore bombekanoner». Hoveddelen av festningen ble bygget etter prinsipper etablert av den franske general Marc René Montalembert. I Norden finner en tilsvarende festninger i Horten og Bomarsund på Åland. Festningen ble pga. Krimkrigen mobilisert i desember 1853. 80 artillerister og et musketerkorps holdt nøytralitetsvakt.
I 1855 ble festningen besøkt av kong Oscar I og den fikk da offisielt navnet Oscarsborg etter ham. Året etter ble Akershus nedlagt som operativ festning, og Oscarsborg overtok Akershus' funksjoner. Offiseren Henrich Sigvard Scheel (1806–91) ble utnevnt til den nye Oscarsborg festnings kommandant den 1. mai 1856 (–1867). På det tidspunkt var Oscarsborg ansett som Nord-Europas mest moderne festning. Dette ry ble imidlertid kortvarig. Flere større kriger ut gjennom midten av 1800-tallet førte med seg at våpenteknologien utviklet seg med rasende fart. Allerede i 1864 var Oscarsborg foreldet. Dette kom spesielt av utviklingen innenfor artilleriet. Men det opprinnelige anlegget på Kaholmene viste seg også å være av begrenset verdi. Det var kun beregnet til forsvar mot angrep fra sjøsiden. Oscarsborg ville derfor kunne omgås og relativt enkelt bli erobret fra fastlandet ved en landgang på Nordre Kaholmen.
Modernisering og utbygging thumb|Oscarsborg og Kaholmene sett fra Storsand i sørvest. Hallangspollen i bakgrunnen, Drøbak utenfor høyre billedkant. I 1863 ble det nedsatt en komite som skulle utrede modernisering av Oscarsborg. «Christianiafjordkommisjonen», som den ble kalt, ga i 1865 sitt forslag til videre utbygging. Dette gikk ut på å sperre seilingsløpet vest for festningen med en undersjøisk sperring, en «jeté»; og å etablere flere batterier på øyene og på landsiden med i alt 39 kanoner.
Den fransk-tyske krig i 1870–71 bidro til å sette fart i saken. Nye moderne kanoner ble bestilt fra England, og i mellomtiden fikk Søndre batteri byttet ut sine gamle forladekanoner med moderne skyts. Samtidig leverte Ingeniørbrigaden nye og oppdaterte planer for modernisering. I 1887 ble Forsvaret omorganisert, og Artilleriet ble delt i to våpengrener; Feltartilleriet og Fæstnings- og bergartilleriet. Sistnevnte fikk hovedkvarter ved Oscarsborg, og kommandanten ble dermed også sjef for våpengrenen. Samtidig ble det opprettet en egen underoffiserskole, dette var forløperen til Kystartilleriets befalskole. I årene som fulgte økte konfliktgraden rundt om i verden og det ble åpnet for ytterligere nyetableringer rundt Oscarsborg.
I forbindelse med krisen i unionen (konsulatsaken) ble festningen mobilisert den 10. september 1895 og var i ti dager fullt oppsatt med 760 soldater. Festningen ble på ny mobilisert i 1905, med en krigsbemanning på 1 800 soldater; fra 13. september til 11. oktober.
Hovedbatteriet
thumb|Den ene av de tre 28 cm-kanonene som står i hovedbatteriets østre del. Det ble i 1875 startet arbeid med å forhøye og utbedre festningsvollen foran det gamle hovedfortet, for å lage plass til det nye hovedbatteriet med seks kanonstillinger. Disse var tenkt oppsatt med seks 30,5 cm Krupp bakladningskanoner, modell 1877, men det ble bare levert én innen 1879. Den ble plassert til venstre i vestre del. Krangel om midler og disponeringer førte til at resten ikke ble bestilt og levert. De to andre stillingene på den vestre delen ble midlertidig oppsatt med to foreldede 26,5 cm Armstrong munnladningskanoner, mens de tre østre kanonstillingene ble stående tomme. Da man skulle fylle de tre tomme plassene i hovedbatteriet, fant man at neste generasjons kanoner var blitt såpass dyre at man ikke lenger hadde råd til samme kaliber som var anskaffet tidligere. Det ble derfor bare kjøpt tre 28 cm-kanoner, også disse produsert av Krupp. De første delene ankom med dampskip fra Tyskland i februar 1892, men alle de tre kanonene var etter en serie uheldige omstendigheter først på plass i mai 1893.
Østre strandbatteri er utstyrt med fire originale 16,7 cm palliserkanoner som har stått i batteriet siden 1878. Søndre batteri er anlagt på restene av det gamle søndre batteri fra 1870-årene.
«Fugleredet» og «Ekornredet» er to kanonstillinger på Nordre Kaholmen. De er runde og ganske små, derav navnene. Fugleredet lå på østsiden av øya, og sto ferdig i 1893. Det var opprinnelig satt opp med to hurtigskytende 5,7 cm Finspongkanoner. Allerede året etter ble disse skiftet ut med to 5,7 cm Cockerillkanoner. Kanonene ble faset ut i 1934, og ble fjernet under siste verdenskrig. På 1950-tallet ble stillingen posisjon for en 40 mm luftvernkanon. Ekornredet var på vestsiden av øya, og sto ferdig i 1894. Det overtok Finspongkanonene fra Fugleredet. Kanonene ble fjernet under krigen, og stillingen er i dag nesten fullstendig tildekket.
Torpedobatteriet
Et nytt torpedobatteri på Nordre Kaholmen sto ferdig i 1901. Det var unikt for sin tid med undersjøisk utskytning. Batteriet bestod av en fjellhall over vann med tre utskytningssjakter sprengt ned under havflaten og tunneler ut mot fjorden øst for holmen. Hver sjakt var utstyrt med to heisrammer som ble ladet over vann. Deretter kunne en ramme senkes ned til avfyringsposisjon. Etter skudd måtte den tomme rammen sveives opp før neste torpedo kunne senkes. Torpedorammene kunne dreies horisontalt slik at utskytningsvinkelen kunne forhåndssettes +/÷ 12,5 grader for å variere batteriets spredning. Torpedosiktet var ganske primitivt, oppfunnet av en tidligere sjef i batteriet. Operatøren måtte gjette målets fart og sette dette i siktet, og så vente til målet passerte siktelinjen. Ved avfyring ble torpedoens trykkluftmotor startet og torpedoen gikk ut for egen kraft. Det var dette batteriet, under kommando av kommandørkaptein Andreas Anderssen, som under oberst Birger Eriksens kommando endelig senket «Blücher» 9. april 1940.
Jeteen og mineforsvaret I årene 1874–79 ble jetéen bygget – en undervannsmur fra Kaholmene, via Småskjær, til Hurumlandet. Den tvang all skipstrafikk til å seile mellom Kaholmene og Drøbak, i det østre fjordløpet. Muren er ca. 1 500 meter lang og opptil 25 meter høy. Øverst er den ca. 4 meter bred og toppen ligger ca. 1,5 meter under havflaten. Muren består av store steinblokker som ble sprengt ut på Hurumlandet og fraktet ut med lekter. Det vestre løpet forbi Oscarsborg skulle minelegges ved behov, og minemagasinet ble etablert i 1877 på Bergholmen sørvest for Håøya.
I 2021 ble det kjent at Kystverket planla å sprenge hull i denne undervannsmuren for å tilrettelegge for at enda flere båter kunne seile inn og ut av Oslofjorden. Planene møtte protester fra ulike hold, og det ble vist til at det var stor risiko for at tiltaket ville skade såvel verneområder, havmiljø og et fredet kulturminne.
Anleggene ved Svelvikstrømmen I 1891 fikk Oscarsborg kommando over batteriene og mineforsvaret av Svelvikstrømmen. Festningen fikk da som offisielt navn Oscarsborg og Svelvik befæstninger.
Anleggene på Håøya
Haubitsbatteriet ble påbegynt i 1894 og sto ferdig året etter. Ammunisjonslageret skal være Norges første bygning i armert betong. Batteriet var utstyrt med fire 28 cm Whitworth haubitser. I 1934 ble batteriet satt i mobiliseringsberedskap inntil Oslofjord festning sto ferdig. Det var ikke bemannet og ga ikke ild i 1940, men fire luftvernmitraljøser var i aksjon mot angripende fly. Kanonene ble sendt til omsmeltning i Tyskland i 1943.
Øvre toppbatteri ble påbegynt 1898 og sto ferdig året etter. Det var utstyrt med tre 12 cm kanoner rettet øst- og sørover. I 1916 ble batteriet forsynt med overdekket kommandoplass. I 1934 ble det tatt ut av beredskap. Kanonene ble demontert av tyskerne og sendt til Rørvik i 1940.
Nedre toppbatteri ble oppført i 1894–95. Det besto av åtte 12 cm bakladekanoner L/36 M1891, ombygd for nye affutasjer i 1901. I 1896 ble hovedorografen, sentralsiktet for hele festningen, satt opp på oversiden av batteriet. Batteriet ble tatt ut av beredskap i 1934. Kanonene ble demontert av tyskerne og sendt til omsmelting i 1943.
Varden luftvernbatteri ble bygd på det høyeste punktet på Håøya og sto ferdig i 1917 med to 7,5 cm Schneider-Canet feltkanoner i luftvernaffutasje, som såkalte «anti-ballonkanoner».
Ammunisjonslageret ved Tronstadbukta på østsiden av øya ble anlagt i 1894. Det består av fire moniermagasiner, kalt «krutthusene», som i dag er noen av de mest intakte og typiske av denne typen bygninger. Sør for magasinet, på Tronstadodden, ble det reist hus for oppsynsmannen. Dette disponeres i dag som fritidsbolig av HV 02. mini|Kjellergang under Oscarsborg
Husvik batteri