For andre hendelser i mai 1968, se 1968.
Maiopprøret 1968 i Frankrike («Mai ’68») er betegnelsen på en rekke med samfunnsmessige uroligheter og påfølgende hendelser i Frankrike som startet med et studentopprør i Paris i mai 1968. Det hele utviklet seg til en generalstreik, okkupasjon av universiteter og fabrikker, som lammet deler av landet og medførte politisk krise for de Gaulle-regjeringen. På høyden av opprøret ble hele den franske økonomien brakt til opphør. Protestene nådde et punkt hvor de etablerte politiske lederne fryktet borgerkrig eller revolusjon; den nasjonale regjering i seg selv opphørte å fungere en tid da president Charles de Gaulle i hemmelighet forlot landet for noen få timer. Opprøret var en del av samfunnsmessige prosessen på 1960-tallet som endret en del av de gamle låste og stereotypiske normer som var framherskende på denne tiden. Protestene forgreinet seg til en kunstnerisk bevegelse, med sanger, fantasifull graffiti, slagord, postere og plakater.«Mai 68 - 40 ans déjà»DeRoo, Rebecca J. (2014): The Museum Establishment and Contemporary Art: The Politics of Artistic Display in France after 1968, Cambridge University Press. ISBN 9781107656918.
«Mai ’68» hadde en virkning på det franske samfunn som hadde ettervirkninger i flere tiår etter. Det er betraktet til denne dag som en kulturell, samfunnsmessig, og moralsk vendepunkt eller et vannskille i landets historie. Som Alain Geismar, en av lederne på denne tiden, senere pekte på, bevegelsen lyktes «som en sosial revolusjon, ikke som en politisk.»Erlanger, Steven (29. april 2008): «May 1968 - a watershed in French life», New York Times.
Uroen begynte med at studenter gjorde en rekke okkupasjoner i protest mot kapitalisme, konsumerisme, amerikansk imperialisme og tradisjonelle institusjoner, verdier og orden. Det spredte seg deretter til fabrikker med steiker som involverte 11 millioner arbeidere, mer enn 22 prosent av den totale befolkningen i Frankrike på denne tiden. Det hele varte i to sammenhengende uker. Bevegelsen var preget av sin spontanitet og desentralisert ville streiker; det skapte kontrast og tidvis også konflikt mellom opprørerne på den ene siden og det etablerte samfunnet, fagforeningene, og det franske kommunistpartiets ledere på den andre siden. Det var den største generalstreik noen gang i Frankrike og den første landsomfattende ville generalstreiken.
Studentokkupasjonene og de ville streikene som ble satt i gang over hele Frankrike ble møtt med voldelige konfrontasjoner av universitetenes administrasjon og politiet. Myndighetenes forsøk på å knuse opprørerne og de streikende med politiaksjoner bare oppflammet situasjonen ytterligere. Det første til gatekamper med politiet i Latinerkvarteret i Paris, fulgt av en utstrakt streikebølge og okkupasjoner over hele Frankrike. De Gaulle reiste til en fransk militærbase i Tyskland, og etter at han kom tilbake ble Frankrikes nasjonalforsamling oppløst, og han utlyste nyvalg den 23. juni 1968. Volden forsvant bort imot like raskt som den oppstått. Arbeiderne vendte tilbake til sitt arbeid, og da valget ble gjennomført i juni, ble gaullistpartiet sterkere enn noen gang tidligere. Maiopprøret ble beskrevet av den franske innenriksministeren Christian Fouchet som «det verste politiet har vært med på siden 1936.»Bjøl, Erling (1975): Världshistorien efter 1945 2 : De rika länderna, Stockholm : Bonniers och Utrikespolitiska Institutet (dansk original 1972), s. 298 Samtidshistorikeren Pierre Viansson-Ponté uttalte så tidlig som på begynnelsen av 1970-tallet at hendelsene under mai 1968 var mer omtalt enn hva tilfellet var med den franske revolusjon.Hägglöf, Gunnar (1975): Minnen inför framtiden : 1961-1971, Stockholm. Norstedts förlag, s. 206
Bakgrunn: hendelser før mai 1968 thumb|Plassen foran Sorbonne i latinerkvartalet i Paris. Tidligere i 1968 hadde studenter i blant annet Polen, USA og Tyskland avholdt voldsomme demonstrasjoner. Situasjonen i Frankrike var mer preget av kjedsommelighet; Charles de Gaulle hadde styrt landet i to tiår med sin egen forfatning som var grunnvollen for den femte republikken, og Frankrike hadde under 1960-tallet hatt en periode av stabilitet og økonomisk vekst. General de Gaulle hadde kommet til makten i forbindelse med Frankrikes krig i Algerie, en krig som han klarte å få avsluttet, men som hadde radikalisert den franske studentbevegelsen. Mot slutten av tiåret ble landet rammet av inflasjon og arbeidsledigheten steg. I 1967 vedtok regjeringen lover for å løse problemene: lønningene skulle holdes nede og avgiftene til trygdesystemet ble økt ettersom også landbruksarbeidere skulle få disse rettighetene.Kurlansky, Mark (2006): 1968: De gränslösa drömmarnas år. Stockholm: Ordfront. ISBN 91-7037-243-8, s. 211-220
Undervisningssystemet var foreldet og de franske universitetene ble styrt uten at studentene selv hadde innflytelse. Samtidig hadde ikke universitetene tatt høyde for den store befolkningsveksten i landet grunnet høykonjunktur av spedbarn i etterkrigstiden. Den store andelen av økte studenter som manglet undervisning- og lesesaler ble plassert i provisoriske lokaler rundt om. Under et tiår hadde antallet studenter i landet økt fra rundt 170 000 i 1958 til rundt 600 000 i 1968. Samtidig var det også en mangel på lærere og forelesere for å ta imot den store tilstrømningen av studenter.Hägglöf, Gunnar (1975): Minnen inför framtiden : 1961-1971, Stockholm. Norstedts förlag, s. 207 Den radikale studentbevegelsen krevde også i tidens ånd en seksuell frigjøring, og den strenge kjønnsskillet på studenthjemmene var blant det første som ble avskaffet. Som i mange andre vestlige land var de franske studentene opprørt over USAs krigføring i Vietnam og krevde en slutt på Vietnamkrigen.
Den 1. mai 1968 ble det lagt fram en rapport fra en gruppe amerikanske akademikere om verdens utdannelsessystemer. Om Frankrike sto det å lese at en reform var på vei.Hägglöf, Gunnar (1975): Minnen inför framtiden : 1961-1971, Stockholm. Norstedts förlag, s. 205 Denne reformen hadde utdanningsminister Alain Peyrefitte lagt fram måneden tidligere og fått den godkjent av de Gaulle, som hadde ivret for en reform i noen år allerede. Til tross for all informasjon fra universitetene kom hendelsene i mai 1968 fullstendig uforutsett på de franske myndighetene.Kurlansky, Mark (2006): 1968: De gränslösa drömmarnas år, s. 246
I februar 1968 hadde de franske kommunistene og de franske sosialistene dannet en valgallianse. Kommunistene hadde lenge støttet sosialistpartiet ved valg, men i februarerklæringen var de to partiene blitt enige om å arbeide for å danne en fellesregjering for å erstatte president de Gaulle og hans gaullistparti.Mendel, Arthur P. (januar 1969): «Why the French Communists Stopped the Revolution» i: The Review of Politics 31 (1), s. 3–27. JSTOR 1406452, doi:10.1017/s0034670500008913.
Studentopprøret
Maiopprøret minnet om situasjonistene, en litterær bevegelse tidlig på 1960-tallet som hadde utviklet seg til politisk aktivisme. Situasjonistene trodde at man kunne skape en situasjon, derav navnet, og deretter stille seg bakgrunnen og se hendelsene utvikle seg av seg selv. Skandalen i Strasbourg i 1966, hvor situasjonist-studenter ved byens universitet hadde satt i gang en rekke politiske skøyerstreker for skandalisere myndighetene,Plant, Sadie (1992): The Most Radical Gesture, New York: Routledge, ISBN 0-415-06222-5, s. 94 var den første av disse «situasjoner».«Our Goals and Methods in the Strasbourg Scandal», Situationist International, October 1967; Bureau of Public Secrets En gruppe Les Enragés («De rasende, navnet var tatt fra en gruppe under den franske revolusjon) og situasjonister tok over studenttinget ved universitetet, og anvendte tingets økonomiske midler til å trykke et stort opplag av Mustapha Khayatis skrift «Om elendighetens i studentenes miljø».Khayati, Mustapha (1967): Enragés: Misären i studentens miljö. Oversatt av Gunnar Sandin. Lund: Syndikalistiska Grupprörelsen; forordet. Utgivelsen fikk voldsom oppmerksomhet og etterfulgt av domstolen. Den anarkistiske sivilisasjonskritikk som ble lagt fram her kom til å bli et tema for hele maiopprøret med paroler som «Under brosteinene finnes en sandstrand» og «All makt til fantasien!»Dark Star Collective, red. (2008): Beneath the Paving Stones: Situationists and the Beach, May 1968, AK PressStab (1970): Början på en Epok. Stockholm: Gyllene Flottan.
Urolighetene begynte på Universitetet i Nanterre (Université Paris X: Nanterre) der en gruppe på rundt 25 Les Enragés ble dannet etter et mislykket forsøk på å reformere universitetet. Ved en demonstrasjon Den 26. januar forsøkte politiet å oppløse en demonstrasjon, noe som opprøret studentene. Les Enragés gjennomførte flere aksjoner, og da dette ble forsøkt tystet ned, økte det radikalismen blant studentene. Nanterre ble et sentrum for venstreorientert aktivisme. Den 22. mars okkuperte venstreradikale grupper, et lite antall framtredende poeter og musikere, og 150 studenter administrasjonsbygningen ved Universitetet i Nanterre og holdt et møte i universitetets styrerom for å diskutere klassediskrimineringen i det franske samfunnet og de politiske byråkratiet som kontrollerte universitetets finansiering. Universitetets administrasjon tilkalte politiet som omringet universitetet. Etter at okkupantenes krav var blitt publisert ble bygningen forlatt uten vanskeligheter. Etter denne hendelsen ble en del av lederne som ble kalt for «bevegelsen av 22. mars» innkalt av en disiplinærkomite ved universitetet.«Failed Radicals in Europe: 1968-70», Macrohistory and World Timeline
Blant lederne var anarkisten Daniel Cohn-Bendit. Han var juridisk sosiologistudent. Hans familie stammet fra Tyskland som hadde unngått nazistene ved å holde seg skjult i Frankrike. De hadde siden oppholdt seg i begge land. Samtidig ble det den 3. mai besluttet at USA og Nord-Vietnam skulle holde en fredskonferanse i Paris om Vietnamkrigen. Ved denne anledningen beordret de Gaulle at flere enheter fra den franske opprørspolitiet (Compagnies républicaines de sécurité, CRS) skulle være i Paris. Den dagen før, den 2. mai, stengte utdanningsdepartementet det humanistisk-samfunnsvitenskapelige fakultetet ved Nanterre.Rotman, Patrick (2008): Mai 68 raconté à ceux qui ne l'ont pas vécu, s. 10-11 Dagen etter møtte studentene opp for å protestere mot stengingen og trusselen om at flere studenter ville bli utvist.Damamme, Dominique; Gobille, Boris; Matonti, Frédérique; Pudal, Bernard, red. (2008): Mai-juin 68, s. 190. Det fikk rundt 500 studenter med Cohn-Bendit i spissen til å ta seg til Sorbonneuniversitetet i sentrale Paris, hvor det brøt ut opptøyer med opprørspolitiet. For første gang i universitetets historie gikk politiet inn på universitetets område og angrep og arresterte rundt 600 demonstrerende studenter.Kurlansky, Mark (2006): 1968: De gränslösa drömmarnas år. Stockholm: Ordfront, s. 224