thumb|300px|Det portugisiske imperiet (1410-1999) Det portugisiske imperiet var det første verdensomspennende imperiet i historien og det eldste og mest langvarige av de vesteuropeiske kolonirikene. Imperiet varte fra 1415 til 1999.
Det var tilknytningen til havet som gjorde at kongedømmet kunne erobre Ceuta i 1415 og utforske Atlanterhavet tidlig på 1400-tallet. Henrik Sjøfareren grunnla en sjøfartsskole i Sagres, og dette skapte grunnlag for oppfinnelser som karavellen i tillegg til at den portugisiske kartografien ble videreutviklet. I 1498 klarte man å finne sjøruten til India, og Portugal begynte å ekspandere utover i verden. De berømte oppdagerne Bartolomeu Diaz, Vasco da Gama og Magellan var portugisere, selv om den sistnevnte seilte for den spanske krone, som var Portugals konkurrent innen sjøfart etter 1492.
Imperiet var avgrenset til en samling av små, men godt bevoktede utposter langs kysten, på grunn av Portugals relativt lave folketall og lille utstrekning. Imperiet var på sitt mektigste på 1500-tallet, men på grunn av manglende engasjement fra Habsburg-kongene og konkurransen fra de nye kolonimaktene England, Frankrike og Nederland, startet et langvarig og gradvis forfall. Etter 1700-tallet konsentrerte Portugal seg om koloniseringen av Brasil og de afrikanske territoriene. Gull fra Brasil ga ny næring til imperiet, men det katastrofale jordskjelvet i Lisboa i 1755, gikk svært hardt ut over imperiehovedstaden og ble begynnelsen på slutten av Portugals mektige posisjon på den internasjonale politiske arenaen. I 1822 ble Brasil uavhengig, og i 1890 gjorde det britiske ultimatumet slutt på de portugisiske planene om en lignende storkoloni i Afrika.
Etter andre verdenskrig forsøkte Portugal under Salazar-regimet å motarbeide avkoloniseringen, noe som førte til at den portugisiske kolonikrigen brøt ut i 1961. Den varte til 1974. Etter at Goa og Daman og Diu ble overtatt av India, ble det portugisiske herredømmet i Asia redusert til å bare omfatte Macao (egentlig et kinesisk territorium forvaltet av Portugal) og Øst-Timor. Etter nellikrevolusjonen i 1974 endret Portugal politisk kurs og begynte å støtte selvstendighet for koloniene sine. Det oversjøiske portugisiske imperiet fikk en endelig slutt da Portugal overleverte Macao til Kina i 1999, selv om Øst-Timor var et de jure portugisisk territorium fram til det ble uavhengig i 2002. Imperiet har fått en kulturell arvtaker gjennom Samveldet av portugisiskspråklige land, CPLP.
Begynnelsen på imperiet (1415-1494) thumb|Statue av Henrik Sjøfareren, prinsen som støttet mange av Portugals tidlige utforskingsekspedisjoner.
Den portugisiske gjenerobringen av territoriet fra araberne (på portugisisk reconquista), nådde høydepunktet i 1249, da Alfonso III erobret Algarve, og dermed fastsatte de portugisiske grensene på den Den iberiske halvøya, som har vært nærmest uendret til i dag. I løpet av 1500-tallet brukte kongehusene Aragón og Portugal sjøveien for å ekspandere territoriene sine. Den kastiljanske tronen erobret ikke det siste mauriske forsvarsverket før 1492. Det aragonske imperiet, som hadde gjennomført sin reconquista i 1266, konsentrerte seg om Middelhavet, mens det portugisiske imperiet fokuserte på Atlanterhavet og Nord-Afrika.
Portugisiske soldater tok kontroll over Ceuta på den nordafrikanske kysten i 1415 og nedkjempet maurerne, som forsøkte en gjenerobring i 1418. I 1419 ble to av Henrik Sjøfarerens kapteiner, João Gonçalves Zarco og Tristão Vaz Teixeira ført av en storm til øya Madeira. I 1427 oppdaget en annen portugisisk kaptein øygruppa Asorene.
Under en ekspedisjon til Tanger i 1436, sendt ut av kong Edvard av Portugal, (1433–1438), ble den portugisiske hæren nedkjempet, men klarte å unngå å bli ødelagt ved at de lot prins Ferdinand, kongens yngste bror, bli tatt som gissel. Prins Henriks kapteiner fortsatte med å utforske Afrika og Atlanterhavet. I 1434 ble sjøveien rundt Cape Bojador funnet. I 1441 kom den første ladningen med slaver til Lisboa, og slavehandelen skulle snart bli en av de mest lønnsomme inntektskildene til det portugisiske imperiet. Senegal og Kapp Verde ble nådd i 1445. I 1446 var António Fernandes nær ved å nå Sierra Leone.
I mellomtiden fortsatte koloniseringen på Asorene (fra og med 1439) og Madeira, hvor nybyggere fra Portugal, Frankrike og Flandern produserte sukker og vin. Gull fra Guinea stimulerte den portugisiske handelsøkonomien, og det ble tydelig at oppdagelsene ikke bare hadde religiøse og vitenskapelige fordeler, men i tillegg hadde vært svært økonomisk lønnsomme.
Under Alfonso V, Afrikaneren (1443–1481), ble Guineagolfen utforsket helt fram til Cape St Catherine, og det ble sendt tre ekspedisjoner til Marokko i 1458, 1461 og 1471. I 1458 ble Alcácer Ceguer (El Qsar es Seghir på arabisk) erobret fra maurerne, og i 1471 ble Arzila og Tanger erobret.
I 1474 fikk oppdageren João Vaz Corte-Real et kapitani på Asorene for å ha oppdaget Terra Nova dos Bacalhaus (Det nye torskefisklandet) i 1472. Enkelte hevder at dette er Newfoundland. Det er mulig at dette kan være riktig, men det er få bevis på dette på grunn av at portugiserne ga ut svært lite informasjon om sine egne oppdagelser. Enkelte bevis kan kanskje bekrefte teorien. João Vaz Corte-Real var nemlig far til Corte-Real-brødrene som utforsket Newfoundland i 1500.
Alfonso V gjorde krav på den kastiljansk-leonske tronen da han giftet seg med prinsesse Joan av Castilla, men Isabella utropte seg selv til dronning av Castilla. Alcáçovas-avtalen som ble undertegnet i 1479 ga Portugal enerett til å seile på havet nedenfor Kanariøyene, og portugiserne valgte da å anerkjenne Isabella som dronning av Castilla.
Under João II av Portugal (1481–1495) ble fortet São Jorge da Mina, i dag Elmina i Ghana, grunnlagt for å verne Guinea-handelen. Dette ble det portugisiske hovedkvarteret i Vest-Afrika fram til 1637. Diogo Cão oppdaget Kongo i 1482 og nådde Cape Cross i 1486. I 1488 rundet Bartolomeu Diaz Kapp det gode håp, og dermed var passasjen til India åpen.
Tordesillastraktaten (1494) thumb|Første side av Tordesillastraktaten, som delte verden mellom Spania og Portugal. Portugal så for seg et enormt handelspotensial gjennom en mulig sjøvei rundt Afrika til India og resten av Asia, og arbeidet offensivt for å oppnå dette både med handelsutposter og festninger.
Pavebullen Inter caetera i 1493 og Tordesillastraktaten i 1494 delte verden utenfor Europa mellom Portugal og Spania. Linjen ble bestemt til å være nord-sør-meridianen 1550 km vest for Kapp Verde-øyene utenfor vestkysten av Afrika. Dette resulterte i at hele Afrika og nesten hele Asia ville tilhøre Portugal, mens nesten hele den nye verden ville tilhøre Spania.
Det første forslaget fra pave Alexander VI om plasseringen av linjen ble flyttet litt vestover av João den II av Portugal, og dette ble godtatt. Denne nye linjen gjorde at Brasil og Newfoundland (etter datidens oppfatning) ble en del av Portugal i året 1500. Siden avstanden som ble foreslått av João II ikke er et «rundt» tall (370 sjømil (970 engelske mil; 1560 km)), hevder enkelte at Portugal kjente til disse landområdene før Tordesillastraktaten i 1494. João den II døde året etter, i 1495.
Imperiets glansdager (1494-1580) thumb|Portugisisk villa i Goa. Etter at Tordesillastraktaten var signert, fikk Portugal enerett på å seile rundt Afrika, og i 1498 nådde Vasco da Gama India, og etablerte de første portugisiske utpostene der. Snart var Portugal senteret for handelen med Øst.
I Øst-Afrika ble små muslimske stater langs kysten av Mosambik, Kilwa, Brava og Mombasa, enten ødelagt eller de ble undersåtter eller allierte av Portugal. Pêro da Covilhã nådde Etiopia allerede i 1490 ved å reise i skjul, og en delegasjon av diplomater møtte lederen for landet i 1520. Den 22. april 1500 gikk Pedro Álvares Cabral i land på det som i dag er Porto Seguro i Brasil, og det ble etablert midlertidige handelsstasjoner for å sanke inn brasiltre som ble brukt til farging.
Sokotra i Det arabiske havet ble okkupert i 1506, og i det samme året besøkte Lourenço d'Almeida Ceylon. I Det indiske hav ble Madagaskar oppdaget i 1507 av et av Pedro Álvares Cabrals skip, og landet ble delvis utforsket av Tristão da Cunha. Mauritius ble oppdaget i det samme året. I 1509 vant portugiserne sjøslaget ved Diu mot en koalisjon sammensatt av Ottoman-sultanen Beyazid II, sultanen av Gujarat, mamelukksultanen av Kairo, raja Samoothiri av Kozhikode, Den venetianske republikken og Ragusan-republikken (Dubrovnik). Det andre slaget om Diu i 1538 gjorde ende på de ottomanske framstøtene i India og bekreftet det portugisiske eneveldet i Det indiske hav.
Portugal grunnla handelsstasjoner på fjerne steder som Goa, Malakka, Molukkene, Macao og Nagasaki. Portugal holdt både europeiske og asiatiske konkurrenter unna, og dominerte ikke bare handelen mellom Asia og Europa, men også mye av handelen mellom ulike regioner i Asia, slik som India, Indonesia, Kina og Japan. Jesuittmisjonærer som den spanske Francis Xavier fulgte portugiserne for å spre den romersk-katolske kristendommen til Asia med vekslende hell.
Mens portugisiske skip utforsket Asia og Sør-Amerika, fikk João Fernandes Lavrador og Corte-Real-brødrene tillatelse av kong Manuel I av Portugal til å utforske Nord-Atlanteren. Lavrador gjenoppdaget Grønland og utforsket området Labrador, som ble oppkalt etter ham. Miguel og Gaspar Corte-Real utforsket Newfoundland og omkringliggende områder. Torsken på bankene ved Newfoundland ble utnyttet, og det ble innført skatter for å gi inntekter til kongedømmet. João Álvares Fagundes ba i 1521 om tillatelse til å bygge en koloni i området, og fikk godkjenning av kongen. Kolonien ble forlatt i løpet av fem år, men årsaken til dette er ikke kjent. Siden de afrikanske og asiatiske territoriene var mer lukrative, dalte den portugisiske interessen for Nord-Amerika. I siste halvdel av det 16. hundreår hadde Portugal avgrenset aktiviteten i Newfoundland og Labrador til fiskeri.
I 1503 oppdaget en portugisisk ekspedisjon under ledelse av Gonçalo Coelho at franskmennene gjorde landtog og plyndret området som tilsvarer dagens Brasil. I 1530 organiserte João III koloniseringen av Brasil rundt 15 capitanias hereditárias ('arvelige kapitani-områder'), som ble tilbudt alle de som ville administrere og utforske dem. Det samme året ble en ny ekspedisjon sendt ut under ledelse av Martim Afonso de Souza med ordre om å patruljere hele den brasilianske kysten, kaste ut franskmennene, og grunnlegge de første kolonibyene; São Vicente på kysten, og São Paulo ved høyslettene. Bare to av de 15 opprinnelige kapitania, Pernambuco og São Vicente, opplevde vekst. Da bosettingene ble permanente ble sukkerrør-industrien innført, og den krevde svært mye arbeidskraft. Først ble behovet dekket av indianere, og senere afrikanske slaver. Den første generalguvernøren over Brasil, Tomé de Sousa ble sendt ut i 1549. Han erklærte kapitani-systemet for ineffektivt, og grunnla hovedstaden Salvador ved Baía de Todos os Santos. De første jesuittene kom samme år.
Den tredje guvernørgeneralen i Brasil, portugiseren Mem de Sá, lyktes i å ødelegge den franske kolonien i Guanabarabukten, som hadde navnet France Antarctique, i årene mellom 1565 og 1567. Kolonien hadde da eksistert i 10 år. Mem de Sá grunnla da, sammen med nevøen Estácio de Sá, byen Rio de Janeiro i mars 1567.
I 1578 kom portugisiske korsfarere inn mot Marokko og ble møtt av Ahmed Mohammed av Fez ved Alcazarquivir. Det er sannsynlig at kong Sebastian I av Portugal ble drept i kampene eller at han ble henrettet i etterkant. Slaget markerte slutten på Portugals ambisjoner om verdensherredømme.
Kongehuset Habsburg (1580-1640)