Lisboa-traktaten, også kalt Reformtraktaten (norsk: Traktaten om endring av Traktaten om den europeiske union og Traktaten om Det europeiske fellesskap), ble undertegnet 13. desember 2007 i Lisboa, og trådte i kraft 1. desember 2009.
Lisboa-traktaten opphevet systemet med de tre søyler (Det europeiske fellesskap og samarbeidsområdene for henholdsvis utenrikspolitikk og politi- og strafferettslig samarbeid) og erstattet det med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter ble juridisk bindende.
Europaparlamentets myndighetsområde ble utvidet, blant annet ved at Den alminnelige lovgivningsprosedyren ble den ordinære prosedyren i EUs lovgivning. De nasjonale parlamentene fikk større innflytelse.
Rådet kan etter Lisboa-traktaten fatte de fleste av sine avgjørelser med kvalifisert flertall, noe som betyr at medlemslandene bare unntaksvis har vetorett. Kravene til kvalifisert flertall ble endret, slik at det nå er tilstrekkelig at 14 av 27 medlemsland stemmer for, men bare dersom de samtidig representerer minst 65 prosent av EUs befolkning.
«Det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.
Lisboa-traktaten er et endringsdokument. Den inneholdt endringer av Maastricht-traktaten (EU-traktaten) og Roma-traktaten (EF-traktaten). Maastricht-traktaten ble etter dette kalt Traktaten om Den europeiske union, og EF-traktaten Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV).
TEUV tilsvarte omtrent den foreslåtte Traktaten om en forfatning for Europa som ble forkastet ved folkeavstemninger i Frankrike og Nederland i 2005. Alle henvisninger til ordet forfatning ble imidlertid strøket.Lisboa-traktaten artikkel 2 nr 1 miniatyr|450x450px|EUs politiske system etter Lisboa-traktaten. thumb|300px|EUs 27 stats- og regjeringssjefer utenfor Hieronymittklosteret i Lisboa, etter signeringen av Lisboa-traktaten den 13. desember 2007 thumb|right|Tysklands kansler Angela Merkel og Europakommisjonens president José Manuel Durão Barroso under EUs 50-årsjubileum 25. mars 2007
Historie Bakgrunn Da franske og nederlandske velgere ved folkeavstemninger i 2005 avviste Traktaten om en forfatning for Europa, tok EU en «tenkepause». Tenkepausen ble erklært avsluttet da Tyskland i 2007 overtok formannskapet.Constitutional Treaty: the "reflection period", EurActiv.com, 1. juni 2007
Under feiringen av Roma-traktatens 50-årsjubileum den 25. mars 2007, signerte EUs ledere Berlin-erklæringen, og ble enige om å plassere EU på en «fornyet felles plattform før valgene til Europaparlamentet i 2009». Berlin-erklæringen ble starten på en prosess som munnet ut i Lisboa-traktaten.BBC News, 21. juni 2007: «EU leaders to discuss new treaty»
Fremforhandling Det europeiske råds møte i juni 2007 Den 21. juni 2007 møttes det europeiske råd i Brussel for å bli enige om grunnlaget til en ny traktat som skulle erstatte Traktaten om en forfatning for Europa. Møtet fant sted under Tysklands formannskap, og forbundskansler Angela Merkel ledet forhandlingene i egenskap av fungerende president for det europeiske råd.AFP/EUbusiness, 21. juni 2007: «Key points of EU reform treaty draft»
Etter å ha behandlet en rekke andre emner, deriblant beslutningen om å innlemme Kypros og Malta i eurosonen den 1. januar 2008, startet forhandlingene om den nye traktaten. Møtet var ment å finne sted mellom 21. og 22. juni, men måtte forlenges til 23. juni kl. 5, før resultatet ble offentliggjort.
Den vanskeligste delen av forhandlingene skyldtes Polens insisterende krav om et «kvadratrotsystem» som utjevner vekten av stemmer mellom de største og minste landene. Forhandlingene var en stund såpass fastlåste at Angela Merkel truet med å fortsette forhandlingene uten Polens deltagelse, men man kom likevel til slutt frem til et kompromiss. The Sun, George Pascoe-Watson, 22. juni 2007: «EU can't mention the war» arXiv.org, Martin Kurth, 19. mai 2008: «Square root voting in the Council of the European Union: Rounding effects and the Jagiellonian Compromise»
thumb|Det 16 sider lange utkastet som fikk navnet «reform-traktaten» Møtet endte opp med et 16-siders utkast, som skulle danne grunnlaget for forhandlingene om en ny traktat. Regjeringslederne ble enige om å innkalle til en regjeringskonferanse – det eneste organ som kan endre EU-traktater. Regjeringskonferansens beslutninger må ratifiseres av alle medlemsstatene. Tidligere regjeringskonferanser fant sted i Nice (Nice-traktaten) i 2001, i Amsterdam i 1997 (Amsterdamtraktaten) og i Maastricht i 1992 (Maastricht-traktaten).
Dette utkastet fikk navnet «Reform-traktaten», for å klargjøre at den nye traktaten ikke skulle erstatte tidligere EU-traktater, var ment å forandre Roma-traktaten og Maastricht-traktaten ved å tilføye store deler av innholdet i Traktaten om en forfatning for Europa. Etter press fra Storbritannia og Polen, ble man også enige om en tilleggsprotokoll der disse landene fikk unntak fra EUs Charter for grunnleggende menneskerettigheter.
Regjeringskonferanse i juli 2007 Portugal hadde overtatt presidentskapet i EU den 1. juli 2007, og fikk støtte fra blant annet Tyskland om at regjeringskonferansen skulle finne sted i løpet av Portugals presidentskapsperiode. Regjeringskonferansen for Lisboa-traktaten fant derfor sted mellom 21. og 24. juli 2007 i Portugal.
I tillegg til regjeringsmedlemmer og jurister fra hver medlemsstat, deltok tre representanter fra Europaparlamentet: Den konservative Elmar Brok, sosialdemokraten Enrique Baron Crespo og den liberale Andrew Duff.Euractiv.com, 9. juli 2007: «Parliament to give green light for IGC»
Etter forhandlingene i juni 2007, hvor man ble enige om et 16-siders rammeverk for den nye traktaten, fant utarbeidelsen av den nye traktaten sted den 23. juli 2007. Regjeringskonferansen åpnet etter en kort seremoni.
Det portugisiske presidentskapet presenterte deretter et 145 siders dokument (med 132 ekstra sider bestående av 12 protokoller og 51 erklæringer) med tittelen «Utkast til avtale som endrer Traktaten om Den europeiske union og Traktaten om etablering av Det europeiske fellesskap». Dette dokumentet dannet utgangspunktet for forhandlingene.
Før åpningen av regjeringskonferansen hadde Polen uttrykt ønske om å reforhandle voterings-systemet som man hadde blitt enige om i juni 2007, men dette ble trukket tilbake etter press fra de fleste av de andre medlemslandene.EUObserver, Lucia Kubosova, 20. juli 2007: «Poland indicates it is ready to compromise on EU voting rights»
Under forhandlingene skal likevel Polen, i likhet med Storbritannia, ha krevd unntak fra EUs Charter for grunnleggende rettigheter i form av regler som gjør det mulig for medlemsland å forsinke lovgivningen.BBC News, 23. juli 2007: «EU talks to thrash out new treaty»EUObserver, 9. juli 2007: «EU unveils bulky new treaty draft» Et lignende krav om unntak fra Irlands side ble til slutt trukket tilbake.
I motsetning til forfatningstraktaten vil Lisboa-traktaten endre de eksisterende traktater og ikke erstatte dem. EU Observer, Honor Mahony, 21. juni 2007: «Stakes high as EU tries to put 2005 referendums behind it»
Traktaten følger rådene fra Amato-gruppen om å erstatte Maastricht-traktaten med forfatningstraktatens første kapittel, samt å endre Romatraktaten slik at den rommer det meste av forfatningstraktatens tredje kapittel. I tillegg vil Roma-traktaten bli omdøpt til «Traktaten for etableringen av Det europeiske fellesskap».
Lisboa-traktaten består av kryss-referanser som erstatter eksisterende avtaler, og er ikke ment å være en traktat i seg selv. Dette er i tråd med tradisjonelle prosedyrer for endring av EU-traktater.
Det europeiske råds møte i oktober 2007 Den 18. oktober og 19. oktober 2007 møttes ledende jurister fra alle EUs medlemsland i Lisboa. De ble enige om navnet Lisboa-traktaten, ettersom signeringen ville finne sted i Lisboa i Portugal.
Toppmøtet ble ledet av José Sócrates, fungerende president av det europeiske råd, og vedtok følgende justeringer:BBC News, 19. oktober 2007: «EU leaders agree new treaty deal»
Bulgaria fikk medhold i at den kyrilliske transkripsjonen av Euro (евро) skulle uttales «evro» i stedet for «еуро» (slik Den europeiske sentralbanken hittil hadde gjort) EU frafalt kravet om rettslige sanksjoner mot Østerrike, på grunn av kontroversielle utsagn om utenlandske studenter ved landets universiteter.EUBusiness, 17. oktober 2007: «EU, Austria close to truce on student quotas» Italia fikk et ekstra medlem av Europaparlamentet, samtidig som Europaparlamentets president ville telles som et ekstra medlem. Polen fikk medhold i en sterkere vektlegging av Ioannina-kompromisset fra 1994. I tillegg fikk Polen en ekstra talsmann i EF-domstolen.Declaration ad Article 222 of the Treaty on the Functioning of the European Union on the number of Advocates-General in the Court of Justice (pdf).
Signering thumb|Den portugisiske statsminister da han talte i forkant av traktatens signering Lisboa-traktaten ble signert den 13. desember 2007 av statslederne for de 27 EU-landene under en høytidelig seremoni i Jerónimos klosteret i Lisboa i Portugal.
Europakommisjonens president José Manuel Durão Barroso kommenterte hendelsen slik: «Fra dette gamle kontinentet, er et nytt Europa født. For første gang er de landene som en gang var splittet av et totalitært gardin, nå forent i støtten av en felles avtale som de selv hadde forhandlet frem». Frankrikes president Nicolas Sarkozy sa til reportere at «Europa var blokkert, uten å vite hvordan vi skulle bevege oss fremover, og vi fant løsningen gjennom denne traktaten». Storbritannias statsminister Gordon Brown møtte ikke opp, og traktaten ble i hans sted signert av David Miliband. «Dette er en dag for Europa å se fremover», sa han. Under sin tale sa Portugals statsminister José Sócrates at «dette var det europeiske prosjekt som mange generasjoner drømte om og andre før oss kjempet for, med en visjon for fremtiden».BBC News, 13. desember 2007: «EU leaders sign landmark treaty»Reuters, Axel Brugge, 13. desember 2007: «EU leaders sign Lisbon Treaty to reform bloc»Europakommisjonen, 13. desember 2007: «Commission welcomes signature of the Treaty of Lisbon and calls for its swift ratification»
Ratifisering thumb|Den polske presidents undertegnelse av landets ratifiseringsdokument Etter å ha blitt signert i Lisboa, må Lisboa-traktaten i tillegg bli ratifisert av hvert enkelt medlemsland i EU, enten gjennom folkeavstemning eller gjennom flertall i de nasjonale parlamentene.
Under toppmøtet i juni 2007 fikk Tyskland medhold i at alle 27 EU-land måtte ratifisere avtalen forut for europaparlamentsvalget i midten av 2009.
Statslederne i de fleste EU-landene ønsket ikke folkeavstemninger om traktaten. I Østerrike, Finland, Ungarn, Polen og Slovenia var kravet for parlamentarisk ratifisering et kvalifisert flertall fra 2/3 av nasjonalforsamlingene. I Tsjekkia og Slovakia var det nødvendig med et kvalifisert flertall på 3/5 av representantene. I de øvrige EU-landene kreves et simpelt flertall.
Kun Irland var ifølge landets grunnlov forpliktet til å holde en folkeavstemning om traktaten.
Beslutningene om å ratifisere traktaten gjennom de nasjonale parlamentene, har ikke skjedd uten motstand. I flere EU-land har diverse politiske grupperinger gjort forsøk på å tvinge politikerne til å legge traktaten ut til folkeavstemning.