Unionsoppløsningen omtaler epoken ved oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge, som oftest regnet fra november 1904 til 26. oktober 1905. Unionen ble først oppløst ensidig av Norge den 7. juni 1905 og deretter formelt av begge parter den 26. oktober samme år. Unionsoppløsningen fant sted etter flere år med uenigheter om flere politiske forhold mellom de to riksdelene Norge og Sverige. På norsk side ønsket de fleste politikere å bryte unionen med Sverige, mens det på svensk side var en oppfatning av at Norge hadde for mange friheter innen unionen (i forhold til svenske län, eller landskap). Unionsoppløsningen kom som en følge av en prosess hvor økende nasjonalisme og økonomiske ulikheter fremprovoserte unionsskepsis fra norsk side. Flere svensker så også med bekymring på smitteeffekten det radikale Norges innføring av allmenn stemmerett, rent flagg, parlamentarisme og begrenset kongemakt kunne ha på Sverige.
Bakgrunnen til unionsoppløsningen ligger i 1814, da Norge ble overgitt fra Danmark-Norge til fordel for en personalunion eller formell union med Sverige. Norge gikk fra å være et dansk landskap (fylke) til å bli et eget rike med egne institusjoner, og takket være unionskongen Karl Johan kunne landet i stor grad ivareta sine grunnlovsbestemte rettigheter. Unionen besto formelt av at den norske og den svenske kongen var samme person, om enn med to separate titler, og at norsk utenriks- og handelspolitikk var underlagt det svenske utenriksdepartementet. Forsvaret var også ment å være samlet, men de to rikers militære styrker samarbeidet bare i liten grad. Det relativt løse unionsbåndet var i begynnelsen uproblematisk, men etter hvert ble en rekke symbolsaker viktige for nordmennene. Blant disse var ønsket om å fjerne den lite brukte stattholdertittelen og ønsket om et rent norsk flagg. I tillegg fikk politiske saker som parlamentarismen og konsulatsaken større betydning, og den sistnevnte, økonomisk motiverte saken ble avgjørende for unionsbruddet.
Etter tre år med forsøksvis forhandling mellom Høire og Moderate Venstres samarbeidsregjering, og den svenske regjering, brøt samarbeidet mellom regjeringene i Norge og Sverige sammen i 1905, og deretter gikk den nye norske regjeringen inn for en mer direkte konfrontasjonslinje. Den tok avskjed etter at kongen nektet å sanksjonere en ny konsulatlov, men Oscar II godtok ikke avskjeden før han kunne finne en alternativ regjering. Den 7. juni tolket Stortinget det dithen at Oscar IIs manglende evne til å etablere en regjering var en faktisk abdikasjonserklæring, og Stortinget erklærte unionen for oppløst. Dette vedtaket ble ikke akseptert i Sverige, og forholdet mellom de to statene var i flere måneder anstrengt.
Det hele ble løst ved forhandlinger mellom de to land i Karlstad i september 1905, de såkalte Karlstadforhandlingene. Der ble fordeling og regulering av vassdrag, forsvarsverk, reinbeite, transitthandel og voldgiftstraktater avtalt, og den 23. september ble de to parter enige, etter at det var en viss krigsfrykt på begge sider av grensen. Én måned og tre dager senere ble unionen formelt oppløst av begge parter uten at det kom til militære stridigheter.
Bakgrunn Unionen ble til som resultat av at Danmark-Norge og Sverige havnet på hver sin side under Napoleonskrigene. Danmark-Norge valgte, etter at britiske tropper hadde utkjempet «flåteranet» i 1807, å alliere seg med Frankrike.Flåteranet i 1807 - Store norske leksikon, hentet 13. mars 2013 Sverige ble i 1808 angrepet av Russland, etter å ha avslått å slutte seg til alliansen som fulgte av freden i Tilsit året før. Nederlaget og tapet av Finland førte til at kong Gustav IV Adolf ble avsatt, og den franske marskalk Bernadotte valgt til kronprins. Men i stedet for å forsøke gjenerobring av Finland, valgte kronprins Karl Johan å utnytte bruddet mellom Frankrike og Russland i 1812 til gå inn i sluttkampen mot keiser Napoléon, mot løfte om å vinne Norge som kompensasjon for tapet av Finland. Etter slaget ved Leipzig i 1813 gikk Sveriges hær mot Danmark, og tvang kong Frederik VI til å inngå freden i Kiel 14. januar 1814.Bo Stråth: Union og demokrati. Dei sameinte rika Noreg–Sverige 1814–1905. Oslo 2005, s.16-24 Ved fredsavtalen måtte Frederik VI avstå Norge til kongen av Sverige.
Unionen som ble inngått 4. november 1814 mellom Sverige og Norge ble imidlertid ikke inngått på premissene fra Kiel-traktaten, men på grunnlag av konvensjonen i Moss, som 14. august 1814 markerte slutten på den korte krigen mellom de to landene. Konvensjonen innrømmet Norge utstrakt selvstyre i en personalunion med Sverige under felles konge, etter revisjon av den nye Grunnloven av 17. mai.
Unionen var i utgangspunktet omstridt, og særlig i kong Karl Johans regjeringstid oppsto ofte strid mellom kongen og Stortinget. Viktige stridsspørsmål var kravet om at Norge måtte bære en forholdsmessig del av den felles dansk-norske statsgjeld, spørsmålet om gjenopprettelse av adel i Norge, kongens vetorett, stattholderstriden og symbolsaker som kongens titulatur, rikenes flagg og våpen. Etter en relativt forsonlig periode i skandinavismens tid under kong Oscar I ble unionen igjen omstridt etter 1860, i en periode med økende nasjonalisme. Enkelte svenske historikere og politikere mente at Sverige hadde overhøyhet, mens oppfatningen i Norge var at unionen var inngått mellom to likestilte stater.side 11, Jacob Weibull: «Innför unionsopplösningen 1905 Konsulatfrågan» Norstedt, Stockholm 1962 Striden om flaggsaken og statsrådsaken skapte problemer både internt i, og mellom de to landene. Mot slutten av unionen var konsulatsaken av avgjørende betydning for forholdet mellom de to landene, og ble kimen til bruddet i 1905.
Unionen mellom Sverige og Norge 1814 left|thumb|Unions- og kongevåpen fra Oscarshall. Våpenet er kløvet, med Sveriges våpen i heraldisk høyre og Norges våpen i heraldisk venstre felt. To kroner over skjoldet markerer at kongen er konge av to kongeriker. Ved Kielfreden ble kongen av Danmark-Norge tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Kiel-traktaten ble mottatt med forbitrelse i Norge, og stattholderen og tronarvingen, prins Christian Frederik, stilte seg i spissen for et norsk opprør med krav om selvstendighet. Den 17. mai 1814 ble Kongeriket Norges Grunnlov vedtatt i Riksforsamlingen på Eidsvoll, og Christian Frederik ble valgt til norsk konge. Sverige gikk samme sommer til krig mot Norge for å gjennomføre unionen etter Kiel-traktatens bestemmelser. Men gjennom Mossekonvensjonen den 14. august inngikk partene våpenstillstand, og Sveriges kronprins Karl Johan gikk med på å la Norge beholde Grunnloven og indre selvstyre mot at Christian Frederik skulle abdisere og at Stortinget skulle velge den svenske kongen til ny norsk konge.Mossekonvensjonen - Store norske leksikon, hentet 7. februar 2013
Christian Frederik overlot den utøvende makt til Stortinget den 10. oktober 1814, og samme dag forlot han landet og reiste til Danmark, hvor han ble konge i 1839 under navnet Christian VIII. Stortinget vedtok den 4. november 1814 den reviderte Grunnloven og valgte samme dag Sveriges konge Karl XIII til norsk konge som Karl II. Norge måtte bare godta de endringer i Grunnloven som unionsinngåelsen gjorde nødvendige, og landet fikk etter Grunnloven bestå som en selvstendig stat i personalunion med Sverige. Lovene som angikk felles anliggender mellom Norge og Sverige ble definert i Riksakten av 1815. Riksakten fikk grunnlovs status.
Kongen var forfatningsmessig norsk konge i Norge og svensk i Sverige. Han var altså aldri konge av Norge og Sverige, men konge av Norge og konge av Sverige. Som konge av Norge var han norsk statsborger, og som konge av Sverige svensk. De to land beholdt separate lovverk, styringsorganer, kirkeordninger, undervisningssystemer og forsvar. Deres eneste fellesinstitusjon utenom kongemakten var utenriksstyret, som imidlertid var underlagt svensk kontroll. Det felles utenriksstyret gjorde at unionen i utlandet ble oppfattet som mer av en realunion enn den faktisk var.
Unionens voksesmerter Norge var økonomisk ille ute etter Napoleonskrigene. Storbritannia foretrakk å importere trelast fra Canada, og skogseiere, sagbrukere og skipsredere på Østlandet fikk merke dette. Flere gikk konkurs. I tillegg hadde den norske daleren vært gjennom en kraftig inflasjon, og den ble ikke stabilisert før på 1840-tallet.Norges historie fra 1815 til 1905 Store norske leksikon, hentet 7. februar 2013 Da Norge gikk ut av unionen med Danmark i 1814, måtte Norge ta på seg ansvar for en del av Danmark-Norges felles statsgjeld.
Karl Johan ble norsk konge i 1818, etter at Karl II døde. Han ønsket et tettere forhold mellom sine to kongeriker, men hans «amalgasjonspolitikk» ble iherdig motarbeidet i Norge, som hadde egen Grunnlov, eget Storting og eget embetsverk. Stortingets grunnlovskonservatisme hindre ham i å gjennomføre forfatningsendringer som svekket landets selvstendighet. I tillegg tapte Karl Johan også kampen om absolutt veto og avskaffelse av adelen. Absolutt veto ble avskaffet allerede i Grunnloven.En moderat revolusjonær grunnlov - GLIMT 2012, november 2012, hentet 31. januar 2013 Karl Johan hadde selv godkjent Grunnloven med mindre justeringer, men vetoretten var ikke blant justeringene. Dermed var kampen om absolutt veto tapt i starten.
En av de første sakene som Stortinget behandlet, var avskaffelsen av adelen. I 1821 hadde forslaget om å avskaffe adelen gått gjennom i tre påfølgende Storting, og Karl Johan kunne dermed ikke forhindre at det ble vedtatt. Likevel markerte Karl Johan sin misnøye ved å hinte om statskupp og arrangere en militærmanøver på Etterstad rett utenfor Christiania. Stortinget gikk med på et kompromiss; kongen sanksjonerte avskaffelsen av adelen mot at landet selv måtte betale statsgjelden. Karl Johan hadde imidlertid oppnådd en betydelig reduksjon av Norges statsgjeld. Som konge var han stort sett populær, særlig blant bøndene, som mislikte embetsverket.Karl 3. Johan - Norsk biografisk leksikon, artikkel av Erik Bjørnskau, hentet 31. januar 2013 Karl Johan var ofte i Norge som både kronprins og konge.
Torgslaget
thumb|Henrik Wergelands skildring av torgslaget. Baltzar von Platen og festningskommandant Wedel-Jarlsberg fikk særlig gjennomgå. Det var på sett og vis to grunnlover, den fra 17. mai og den fra 4. november. Den førstnevnte tilhørte Norge, den sistnevnte unionen. Da Karl Johan tok over, foretrakk han feiringen av den sistnevnte foran den førstnevnte.1827 - 17. MAI-FEIRING FORBUDT! - Eidsvoll 1814, hentet 9. mars 2013 Bortsett fra at feiring den 4. november i liten grad oppfordret til utendørsmarkering, var også feiringen av 17. mai relativt raskt etablert. Karl Johan var lite begeistret for dette, og i 1827, etter en feiring godkjent av stattholderen, forbød kongen feiring av dagen fra og med 1828.
I 1829 ble imidlertid 17. mai fredelig feiret av en folkemasse som ønsket dampskipet «Constitutionen» velkommen om ettermiddagen med sanger som «Sønner av Norge» og «For Norge! Kiempers fødeland».1829: Torgslag! - Eidsvoll 1814 (udatert), hentet 31. januar 2013 Stattholder Baltzar von Platen sendte kavaleri og infanteri på de fredelige grunnlovsfeirerne i det som ble omtalt som torgslaget. Hendelsen skapte mye sinne og raseri blant de fremmøtte, og von Platens situasjon i Norge ble uholdbar.Torgslaget - Store norske leksikon, hentet 31. januar 2013 von Platen døde 6. desember samme år på sin post. von Platen var den siste svenske stattholderen i Norge. Fra da av og til tittelen ble avskaffet av Oscar II, var den bare besatt av nordmenn og fungerte som en form for statsminister.