Akkadisk er et utdødd semittisk språk. Sammen med eblaittisk i dagens Syria utgjør det den østsemittiske språkgruppa. Akkadisk og eblaittisk var sterkt påvirka av sumerisk, deriblant gjennom ordstillinga subjekt–objekt–predikat (SOV). De øvrige nordvestsemittiske og sørsemittiske språkene benytter vanligvis ordstillinga predikat–subjekt–objekt (VSO) eller subjekt–predikat–objekt (SVO). Språket er oppkalt etter byen Akkad i det akkadiske riket (2334 f.Kr.–2193 f.Kr.), men er eldre enn byens grunnleggelse.
I det tredje årtusen f.Kr. utviklet det seg en svært intim kulturell symbiose mellom sumere og semittiske akkadiere, som innebar en utbredt tospråklighet. Akkadisk er derfor noen ganger beskrevet som en språkbunt. Akkadiske egennavn er kjent fra sumeriske tekster fra tiden før 2800 f.Kr. Fra omkring 2600 f.Kr. dukket det opp komplette tekster på akkadisk. Som talt språk ble sumerisk gradvis erstattet av akkadisk omkring 2000 f.Kr. eller i det andre årtusen f.Kr.
Omkring 1950 f.Kr. ble gammelakkadisk erstattet av de to dialektene gammelbabylonsk og gammelassyrisk, oppkalt etter de to oldtidsrikene Babylonia og Assyria. Gammelbabylonsk er bl.a. kjent gjennom Hammurabis lover fra omkring 1772 f.Kr. Marioittisk, kjent fra 1800 – 1750 f.Kr. i oldtidsbyen Mari, var nært beslektet med gammelbabylonsk. Fra rundt 1530 f.Kr. til 1000 f.Kr. snakker vi om mellombabylonsk og mellomassyrisk. I denne perioden ble standardbabylonsk en litteraturdialekt i Babylonia og Assyria. Den var en syntese av gammel- og mellombabylonsk. Mellombabylonsk var et diplomatspråk og et lingua franca i Midtøsten og Egypt, og tok opp i seg lånord og substrater fra hurrittisk og fra nordvestsemittiske kanaanittiske språk. Et eksempel på bruk er Amarnabrevene mellom de egyptiske faraoene Amenhotep III og Akhnaton og deres vasallkonger og andre konger i Midtøsten.
Fra 1000 f.Kr. snakker vi om nybabylonsk og nyassyrisk, oppkalt etter det nybabylonske rike og det nyassyriske rike. Samtidig fikk arameisk samme status som diplomatspråk, og ble etterhvert enerådende. I 602 f.Kr. – ti år etter Ninives ødeleggelse, forsvant de rene nyassyriske tekstene. Perserriket under ledelse av Akamenidene invaderte Mesopotamia, og som folkespråk visnet det gradvis hen. Fra 600 f.Kr. til 100 e.Kr. snakker vi om senbabylonsk. I denne perioden invaderte også Aleksander den store Midtøsten og sørget for utbredelsen av gresk. I den hellenistiske perioden ble det brukt av prester og lærde som et skriftspråk i templene, og den siste kjente teksten er fra 75 e.Kr. Moderne nyarameiske språk i dagens Irak har bevart mange låneord, etternavn og stammenavn fra akkadisk.
Klassifisering
Sammen med de øvrige semittiske språka tilhører akkadisk de afroasiatiske språka, en språkfamilie som hører hjemme i Vest-Asia og Nord-Afrika.
Innenfor de semittiske språka danner akkadisk en egen østsemittisk undergruppe. Den skiller seg fra nordvest- og sørsemittiske språk gjennom ordstillinga subjekt–objekt–predikat (SOV), mens de to andre greinene vanligvis benytter en predikat–subjekt–objekt- eller subjekt–predikat–objekt-ordstilling. Ordstillinga i akkadisk er annerledes på grunn av innflytelse fra sumerisk, som har SOV.
Dessuten bruker akkadisk som eneste semittiske språk preposisjonene ina (lokativ, altså norske i, på, ved, med) og ana (dativ-allativ, altså norske for, til). Mange beslekta, nordvestsemittiske språk, som arabisk og arameisk, har isteden preposisjonene bi/bə (lokativ) respektive li/lə (dativ). De akkadiske rompreposisjonenes opprinnelse er ukjent.
I motsetning til de fleste andre semittiske språk har akkadisk bare én frikativ, nemlig []. Akkadisk har mista både de glottale og de faryngale frikativene, som er typiske for de øvrige semittiske språka. Sibilantene i akkadisk var i alle fall fram til gammelbabylonisk tid (cirka 1800-tallet f.Kr.) utelukkende affrikater.
Historie og skrift
Skrift
thumb|Kileskrift (nyassyrisk tegnform)(1 = Ordtegn (OT) "blande"/stavelsestegn (ST) ,2 = OT "vanngrav",3 = ST ,4 = ST , , , ,5 = ST kam,6 = ST im,7 = ST bir)
Gammelakkadisk har blitt bevart på leirtavler siden 2600 f.Kr. Det ble skrevet med kileskrift, som ble overtatt fra sumererne. I motsetning til i sumerisk ble dette til en fullt utvikla stavelsesskrift. Kileskriftens opprinnelige logogramkarakter kom i bakgrunnen. Imidlertid fortsatte man å bruke de tilsvarende logogrammene for frekvente ord som «gud», «tempel» og så videre. Derfor kan for eksempel tegnet AN på den ene sida stå som logogram for «gud», og på den andre sida betegne guden An, og til og med brukes som stavelsestegn for stavelsen -an-. Dessuten ble det samme tegnet brukt som determinativ for gudenavn.
Eksempel 4 på bildet til høyre viser en annen egenart hos det akkadiske kileskriftsystemet. Mange stavelsestegn har ikke noen entydig lydverdi. Enkelte tegn, for eksempel A, har samme betydning uavhengig av stavelsesvokalen sin. Heller ikke i den andre retningen er det noen entydig koordinering. Stavelsen -ša- gjengis for eksempel med tegnet ŠA, men også med tegnet NÍĜ. Ofte brukes til og med disse to tegna for den samme stavelsen i en og samme tekst.
Språkutvikling
Gammelakkadisk, som ble benytta fram til slutten av det tredje årtusenet f.Kr., skiller seg fra både babylonsk som assyrisk, og ble utkonkurrert av disse dialektene. Allerede på 2000-tallet f.Kr. kunne disse to, som senere skulle bli hoveddialekter, tydelig skilles fra hverandre. Gammelbabylonsk er, på samme måte som den nærstående dialekten mariottisk, tydelig mer innovativt enn både det gammelassyriske språket og det fjernere eblaittiske språket. Derfor er det i gammelbabylonsk at man for første gang finner former som lu-prus (jeg kommer til å avgjøre), istedenfor den eldre la-prus. Selv om assyrisk var temmelig arkaisk sammenligna med akkadisk, utvikla også dette språket visse nyvinninger, for eksempel den «assyriske vokalharmonien», som dog ikke kan sammenlignes med vokalharmonisystemet i tyrkisk eller finsk. Eblaittisk var et enda mer arkaisk språk. Det beholdt hele tida et produktivt dualis og et relativt pronomen som særstilles etter kasus, numerus og genus. Begge deler forsvant allerede i gammelakkadisk.
Gammelbabylonsk var kong Hammurabis språk, og med dette skapte han det som i dag kalles Hammurabis lover, en av verdens eldste lovtekster.
Fra 1400-tallet f.Kr. snakker man om «mellombabylonsk». Grensedragninga bygger på at kassittene erobra Babylonia omkring 1550 f.Kr. og deretter beherska dette språket i over 300 år. De ga opp sitt eget språk til fordel for akkadisk, men hadde liten innflytelse på språket. I mellombabylonskens blomstringstid var det i hele den gamle Orientens verden, inkludert Egypt, diplomatiets skriftspråk. I denne perioden ble tok det også opp tallrike lånord fra nordvestsemittiske språk og fra hurrittisk. Disse ble imidlertid brukt kun i det akkadiske språkområdets grenseområder.
thumb|En akkadisk innskrift Selv gammelassyrisk utvikla seg videre i det andre årtusenet før Kristus. Siden det var et rent folkespråk – konger skrev på babylonsk – finnes det bare noen få bevarte omfangsrike tekster fra denne tida. Fra rundt 1500 f.Kr. snakker man om «mellomassyrisk».
I løpet av det første årtusenet før Kristus mista akkadisk mer og mer sin status som embetsspråk. I begynnelsen, fra rundt 1000 f.Kr., sto akkadisk og arameisk parallelt som embetsspråk. Dette ble tydelig på mange avskrifter, hvor leirtavleskriverne skrev på akkadisk, mens papyrus- og lærskriverne brukte arameisk. Til og med de samtidige tekstene viser dette. Fra og med denne tida kalles språka «nyassyrisk» og «nybabylonsk». Nyassyrisk fikk på 700-tallet f.Kr. et stort oppsving da det assyriske riket utvikla seg til en stormakt. 612 f.Kr. ble byen Nineve, og dermed det assyriske riket, ødelagt. Bare i omtrent ti år til forekom det tekster som var skrevet utelukkende på assyrisk.
Etter slutten på de mesopotamiske rikene, som kom gjennom persernes erobring av området, forsvant akkadisk (som nå kun eksisterte i form av «senbabylonsk») som folkespråk, men det ble fremdeles brukt som skriftspråk. Også etter grekernes invasjon under Aleksander den store på 300-tallet f.Kr. kunne språket hevde seg som skriftspråk. Mye tyder imidlertid på at akkadisk som talespråk allerede var utdødd på denne tida, eller i det minste veldig lite brukt. De yngste tekstene på akkadisk stammer fra midten av 200-tallet e.Kr.
Dessifrering Det akkadiske språket ble gjenoppdaga først da dansken Carsten Niebuhr i 1767 kunne gjøre omfangsrike avskrifter av kileskrifttekster og presenterte dem i Danmark. Umiddelbart begynte mange å prøve å tyde språket. Til særlig stor hjelp i den sammenhengen var flerspråklige tekster, som blant annet inneholdt gammelpersiske og akkadiske deler. Siden mange kongenavn forekom i disse tekstene kunne man identifisere i alle fall enslige kileskrifttegn, som ble presentert for allmennheten i 1802 av Georg Friedrich Grotefend. Allerede da var det mulig å se at akkadisk tilhørte de semittiske språka. Det endelige gjennombruddet i tydinga av skriften, og dermed i tilgangen til det akkadiske språket, lyktes Henry Rawlinson, Edward Hincks og Julius Oppert med på midten av 1800-tallet.
Dialekter Den følgende tabellen inneholder en sammenfatning av de hittil sikkert identifiserte dialektene i akkadisk.
DialektRegion Assyrisk Nord-Mesopotamia Babylonsk Sentral- og Sør-Mesopotamia Mariottisk Midtre Eufrat (i og omkring byen Mari) Tall Baydar Nord-Syria (i og omkring Tall Baydar)
Enkelte forskere (for eksempel B. Sommerfeld 2003) antar videre at den «gammelakkadisken» som ble brukt i de eldste tekstene ikke var noen forgjenger til de senere dialektene assyrisk og babylonsk, men en egen dialekt som ble utkonkurrert av disse to og døde ut tidlig.
Fonetikk og fonologi
Siden akkadisk som talespråk er utdødd og ingen samtidige beskrivelser av uttalen ble gjort, kan man ikke forske noe særlig på fonetikken og fonologien. Man kan allikevel, på grunn av slektskapet med de øvrige semittiske språka og ved hjelp av variantene i skrivemåten av ord i akkadisk, trekke noen slutninger.
Konsonanter
Den følgende tabellen gjengir de lydene som særskilles i den akkadiske bruken av kileskrift. IPA-tegna representerer den antatte uttalen etter Streck 2005. I klammer følger den transkripsjonen for lyden som brukes i faglitteraturen, i de tilfellene hvor det skiller seg fra det fonetiske tegnet. Denne transkripsjonen har blitt foreslått for alle semittiske språk av Deutsche Morgenländische Gesellschaft (DMG) og betegnes derfor som DMG-Umschrift.
bilabial alveolar palatal velar glottal ustemte stemte ustemt stemt ustemt stemt ustemt stemt ustemt stemt Ejektiver t’ (), ts’ () k’ (q) Plosiver p b t d k g () Affrikater ts (s), (š) dz (z) Frikativer x () Nasaler m n Vibranter r Laterale approksimanter l Sentrale approksimanter w j
Når det gjelder lateralaffrikaten /š/, tror noen forskere at den har hatt en frikativ uttale ([] eller []).
Vokaler
framre sentrale bakre urunda runda urunda runda urunda runda lukka i u middels e/ (e) åpen a
Dessuten regner de fleste akkadologer med at det fantes en bakre mellomvokal (o eller ). Kileskriften gir imidlertid ikke noe godt bevis på dette.
Alle konsonanter og vokaler forekommer som korte og lange. Konsonantlengde uttrykkes ved dobling av den gjeldende konsonanten, vokallengde ved en strek over vokalen (ā, ē, ī, ū). Denne forskjellen er fonemisk, det vil si betydningsskillende, og utnyttes også i grammatikken, for eksempel iprusu (at han avgjorde) – iprusū (de avgjør).
Betoning