thumb|Brutus fra Troia, den mytiske grunnlegger av London, og den som skal ha gitt navnet til Britannia. De mytiske konger av britene var konger i det britonske Britannia. Kongene er nevnt av kilder som er skrevet ned tildels langt senere. De tidligste kildene er Nennius og Gildas, men den som skrev mest om temaet var Geoffrey av Monmouth, som ble født omkring 1100, det vil si mer enn 450 år etter at den siste av de mytiske kongene døde. De kalles britiske konger, eller konger av britene, fordi det ikke er mulig å feste dem til et klart definert territorium.
Det er ingen tvil om at i det minste en del av kongene på listen virkelig har levd, i det minste de siste av dem og de romerske keisere som er tatt med. Men de omtales alle likevel som mytiske, fordi de tilhører en kongerekke som har sitt opphav i prehistorisk tid og er sterkt myteomspunnet. Listen omfatter flere dronninger; allikevel er den i tekster konsekvent omtalt som en liste over konger. Dette skyldes antagelig at det var en patriarkalsk linje, og at dronninger var unntakstilfeller.
Geoffrey av Monmouths verk fra ca. 1136, Historia Regum Britanniae (Historiene til kongen av Britannia), er den som hovedsakelig er kilden for den listen nedenfor. Geoffrey konstruerte en stort sett fiktiv historie for britonerne, forfedrene til waliserne, kornikerne, og bretonerne, delvis basert på verker til tidligere middelalderhistorikere som Gildas, Nennius og Beda den ærverdige, delvis fra walisiske slektstavler og helgenbiografier, delvis fra kilder som i dag er gått tapt og ikke kan identifiseres, og delvis fra hva han selv fant opp. Flere av hans konger er likevel basert på faktiske historiske figurer, men opptrer i en ikke-historisk fortelling. Et antall mellomwalisiske versjoner av Geoffreys Historia eksisterer. All eksisterer etter at Geoffrey skrev sin tekst, men kan gi forskerne en del innsyn i de innfødte tradisjoner som Geoffrey kan ha støttet seg på.
Geoffreys fortelling begynner med den landsforviste trojanske prinsen Brutus, som Britannia etter sigende skal være navngitt etter, en tradisjon som tidligere var blitt nedtegnet i en mindre utbrodert form på 800-tallet i Historia Brittonum (Britonenes historie), et verk forsøksvis tilskrevet munken Nennius. Brutus er en etterkommer av Aineias, den legendariske trojanske stamfar til grunnleggerne av Roma, og hans historie er tydeligvis beslektet med legendene rundt Romas grunnleggelse.
Kongene fra før Brutus kommer fra et dokument som har som mål å spore reisene til Bibelens Noah i Europa og en gang tilskrevet den babylonske historikeren Berossus. I dag er det kjent at dette dokumentet er en fabrikasjon fra den italienske skribenten og svindleren Annio da Viterbo på 1400-tallet. Renessansehistorikere som John Bale og Raphael Holinshed tok for seg listen med konger fra Celtica som var blitt satt opp av pseudo-Berossus, og gjorde også disse til konger av Britannia som av Gallia. John Milton, kjent fra Det tapte paradis, nedtegnet disse tradisjoner i sitt verk History of Britain (Britannias historie), men ga dem liten tillit.
De første konger avledet fra pseudo-Berossus Annius av Viterbo (Annio da Viterbo) fra slutten av 1400-tallet hevdet å ha funnet fragmenter fra Berossos som ga detaljer om de tidligste bosetningene i «Celtica» etter oversvømmelsen av «Samothes», en sønn av Jafet, en sønn av Noah.I Første Mosebok 10 oppgis Jafets sønner å være «Gomer, Magog, Madai, Javan, Tubal, Mesjek og Tiras». Samothes er da antatt å ha vært Mesjek, jf. The Samotheans - First Inhabitants of Britain Disse utga han i sitt verk Antiquitatum (1498).Disse fragmentene er oversatt i Asher, R.E. (1993): National Myths in Renaissance France; Francus, Samothes and the Druids, Edinburgh University Press, Edinburgh, ss. 196-227. Samothes' rike ble beskrevet som den delen i Europa mellom Pyreneene og Rhinen. De første fem kongene av Celtica eller Samothea fra Viterbos fragmeneter ble også navngitt som de første kongene av Britannia etter oversvømmelsen av Raphael Holinshed i hans krøniker, Holinshed's Chronicles (1577) med tillegget om Albion og Brutus som følgende:
Samothes, og kjent som Dis: sønn av Jafet, sønn av Noah. Magus, sønn av Samothes Saron, sønn av Magus Druis, sønn av Saron (grunnleggeren av druidene) Bardus, sønn av Druis (grunnlegger av bardene, skaldene) Albion, sønn av Neptun, en kjempe som overvinner Bardus, men ble drept av Herkules. Et langt opphold uten noen konge, inntil Brutus fra Troja kommer til Britannia.
Viterbos fragmenter ble senere avslørt som forfalskninger eller fabrikasjoner, derav ble hans verk kjent som pseudo-Berossus.Jones, Mark (1990): Fake?: the art of deception, British Museum, University of California Press, s. 64. Hans liste med konger, selv om de er betraktet å ha et lite substrat av sannhet ettersom flere av kongenavnene allerede var kjent i litteraturen (eksempelvis Albion og Brutus) forut utgivelsen av Antiquitatum (1498) og mange kronikører aksepterte at hans bibelske kongefigurer (som Samothes, sønn av Jafet) hadde en bakgrunn i en delvis sannhet basert på deres preferanse i mosaisk historie.Eksempelvis Charles Lethbridge Kingsford i hans Chronicles of London (1905) avviste det meste fra Viterbos liste, men inkluderte Albion og Brutus som historisk faktiske ettersom de opptrer i tidligere kilder som hos Geoffrey av Monmouth, jf. Levy, Fred Jacob (2004): Tudor Historical Thought, University of Toronto Press, s. 189.Kidd, Colin (1999): British Identities Before Nationalism: Ethnicity and Nationhood in the Atlantic World, 1600-1800, Cambridge University Press, s. 28. Viterbos kongeliste dukket senere opp i John Bales Illustrium majoris Britanniae scriptorum (1548), John Caius' Historia Cantabrigiensis Academiae (1574), William Harrisons Description of England (ss. 3–5, 1577), Holinshed's Chronicles (bind 2, s. 2, 1587) og Anthony Mundays A briefe chronicle (s. 467, 1611).Parry, Glyn (2001): "Berosus and the Protestants: Reconstructing Protestant Myth" i: Huntington Library Quarterly, Vol. 64, No. 1/2, ss. 1-21. På 1600-tallet var Vitebos kongeliste ikke lenger populær blant kronikører, oldtidsforskere eller historikere.Harrison, William (1995): The Description of England: Classic Contemporary Account of Tudor Social Life, Dover Publications Inc.; ny utg., s. 163.Se T. D. Kendrick i hans British Antiquity, (1950) ss. 69-76 for en liste av kronikører som støttet Viterbos kongeliste.
John Speed, William Camden og Walter Raleigh (The Historie of the World, ss. 112–115, 1614) var blant de som avviste Viterbos kongeliste. John Milton i hans The History of Britain (s. 3, 1670) refererer kortfattet til Viterbos kong Samothes, men konkluderte at denne figuren er fra en etterligning eller utroverdig kilde.
Samothes De tidligste historikerne som skrev om Britannias historie som benyttes seg av Det gamle testamentes syn på historien, var alle enige om at Britannia aldri var befolket før syndfloden.Parry, 2001, ss. 10-15. Eksempelvis skrev Holinshed's Chronicles (bind 2, s. 1, 1587) at Britannia var aldri befolket før syndfloden og siterer Polidoro Virgili (på engelsk kalt Polydore Vergil) og andre kilder. Viterbo var intet unntak i å hevde at Samothes var det første som bosatte seg etter syndfloden og den første kongen av Celtica. I henhold til Viterbo kom Samothes til Celtica 143 år etter oversvømmelsen mens Miltons The History of Britain (s. 3, 1670) sier 200 år. Andre tidlige kronikører viser til 310 år, slik som George William Lemon har rapportert da han satte sammen mange av disse kildene.Lemon, George William (1783): English etymology, forordet, s. xvii.
Aylett Sammes daterte i henhold til Lemon i hans Britannia Antiqua Illustrata (1676) ankomsten til Samothes i Britannia til 2068 f.Kr. Viterbo, John Bale og William Harrison er alle samstemte i at det «Samotheanske dynasti styrte i 335 år».Harrison, 1994, s. 163. I hans Illustrium majoris Britanniae scriptorum (1548) skrev Bale at styret til dette dynastiet (inkludert alle kongene før Albion) endte i år 1736 f.Kr.Whitford, David Mark (2009): The curse of Ham in the early modern era, Ashgate Publishing, Ltd., s. 75. ved å legge sammen 335 år = 2071 f.Kr. for Samothes' ankomst i Britannia og begynnelsen på hans slekt. Bales' anslag (2071 f.Kr.) er svært nært Sammes' (2068 f.Kr.) og Anthony Munday i hans A briefe chronicle (ss. 467–469, 1611) som beregnet et tilsvarende årstall (2075 f.Kr.).
Viterbo hevdet først at Samothes var en sønn av Jafet, en sønn av Noah. Senere kronikører (som blant annet Raphael Holinshed) identifiserte Samothes som Mesjek, en sønn av Jafet i henhold til Første Mosebok 10:2.Nicholas, Constance (1957): «Introduction and notes» til Milton: History of Britain, University of Illinois Press, s. 20. Viterbo, John Bale og Raphael Holinshed skrev alle at Samothes ga sitt navn først til Britannia som Samothea og dets innbyggere var derfor samotheanerne. En del legender fra renessansen har senere forsøkt å knytte samotheanernes opprinnelse til den greske byen Samothraki, basert på enkel navnlikhet.Asher, R. E. (1993): National Myths in Renaissance France; Francus, Samothes and the Druids, Edinburgh University Press, Edinburgh
Magus, Saron, Druis og Bardus Magus, Saron, Druis og Bardus var alle i henhold til Viterbo grunnleggere, eksempelvis Druis av druidene og Bardus av bardene.MacFarlane, Charles; Thomson, Thomas (1876): The comprehensive history of England: «...founder of schools and colleges ; Druis, the originator of the order of Druids ; and Bardus, the father of the Bards». Magus er i ulike kilder knyttet til Mager eller Magos, i den hellenistiske verden assosiert med Zarathustra.Macculloch, John (1824): The Highlands and Western Isles of Scotland, bind 3, s. 250 John Bale forsøkte å forbinde ham til bestemte stedsnavn med endelsen magus, eksempelvis Noviomagus Reginorum,Harrison, 1994, s. 205. Aylett Sammes hevdet at Saron var grunnlegger av en prestekult kalt «saronittere».
Albion Albion er ikke nevnt i Viterbos Antiquitatum, men i andre kilder er det hevdet at han var en etterkommer av Neptun. Han er beskrevet som en kjempe som invaderte Britannia og beseiret den samotheanske kongen Bardus, men ble selv drept av Herkules. John Bale daterte Albions seier over Bardus til år 1736 f.Kr. Legenden om kjempen Albion opptrer i langt tidligere litteratur som hos Geoffrey av Monmouth (1136), og er den eldste nedtegnede kjente navnet på De britiske øyer.History of the Kings of Britain
Des grantz geanz Des grantz geanz («Fra de store kjemper»), et anglo-normannisk dikt fra 1300-tallet, inneholder en variasjonsfortelling om det eldste nedtegnede navnet Albion for Britannia og har også en noe forskjellig legendarisk kongeliste.For en moderne utgave, se Des Grantz Geanz: An Anglo-Norman Poem, redigert av Georgine E. Brereton (Oxford, 1937), en oversettelse kan også bli funnet i Barber, Richard (1999): Myths and Legends of the British Isles, Boydell, s. 3-8.Carley, James P. (1995): Arthurian Literature XIII, bind 13, Felicity Riddy, Boydell & Brewer Ltd, ss. 45-60. Diktet hevder at en koloni av landflyktige grekere ledet av en dronning kalt Albina fant først Britannia, men før deres bosetning «bodde ingen der».Barber, 1999, s. 5. Albina ga til sist sitt navn først til Britannia, men som senere ble omdøpt til Britannia etter Brutus. Diktet forsøker også ved evhemerisme å rasjonalisere legendene om kjempene, Albina er således beskrevet som å være «meget høy», men er presentert som en menneskelig dronning, en etterkommer av en gresk konge, og ikke et mytologisk vesen.
Albina-myten er også funnet i en del senere manuskripter av Waces Roman de Brut (1155) i form av en prolog.Carley, 1995, ss. 50 ff.
Scota