Babylonia (akkadisk: 𒆳𒆍𒀭𒊏𒆠)var et oldtidsrike og kulturområde med base i byen Babylon i det sentrale-sørlige i Mesopotamia (dagens Irak og deler av Syria og Iran). Det oppsto som en akkadisk befolket, men amorittisk styrt stat ca. 1894 f.Kr. Under Hammurabis tid som hersker og etterpå ble Babylonia i ettertid kalt «landet Akkad» (māt Akkadī på akkadisk), en bevisst arkaisme med henvisning til det akkadiske rikets tidligere storhet. «Babylonian Empire», Aliraqi. Arkivert fra originalen 21. februar 2015.«Babylonian Empire», Livius.org Den var ofte involvert i rivalisering med den eldre etnisk-lingvistisk beslektede staten Assyria nord i Mesopotamia og Elam i øst i oldtidens Iran. Babylonia ble kortvarig den store makten i regionen etter at Hammurabi (ca. 1792–1752 f.Kr., middelkronologi, eller ca. 1696–1654 f.Kr., lav kronologi) skapte et kortvarig rike, etterfulgte det tidligere akkadiske riket, tredje dynasti i Ur og det gammelassyriske rike. Det babylonske riket falt raskt fra hverandre etter Hammurabis død og gikk tilbake til et lite rike sentrert rundt byen Babylon, som lå ved elva Eufrat, ca. 110 km sør for dagens Bagdad.
I likhet med Assyria beholdt den babylonske staten det skrevne akkadiske språket (språket til dens innfødte befolkning) for offisiell bruk, til tross for at de nordvest-semittisktalende amorittiske grunnleggerne og kassittiske etterfølgere, som snakket kassittisk, et isolert språk, ikke var innfødte mesopotamiere. Det beholdt det sumeriske språket for religiøs bruk (det samme gjorde Assyria, som også delte den samme mesopotamiske religionen som Babylonia), men allerede da Babylon ble grunnlagt, var dette ikke lenger et talespråk, etter å ha vært fullstendig underlagt akkadisk. De tidligere akkadiske og sumeriske tradisjonene spilte en stor rolle i den babylonske og assyriske etterkommerkulturen, og regionen ville forbli et viktig kultursenter, selv under dens langvarige perioder med uten styre.
Historie Før-babylonsk sumerisk-akkadisk periode
Mesopotamia hadde allerede hatt en lang historie før framveksten av Babylon, med den sumeriske sivilisasjonen som dukket opp i regionen ca. 5400 f.Kr., og de akkadisktalende som skulle fortsette å danne Akkad, Assyria og Babylonia som dukket opp et sted mellom det 35. og 30. århundre f.Kr. «Babylonia», History
I løpet av det 3. årtusen f.Kr. skjedde det en intim kulturell symbiose mellom sumerisk og akkadisktalende, som omfattet utbredt tospråklighet.Deutscher, Guy (2007): Syntactic Change in Akkadian: The Evolution of Sentential Complementation. Oxford University Press US. ISBN 978-0-19-953222-3; s. 20–21. Påvirkningen fra sumerisk på akkadisk og omvendt er tydelig på alle områder, fra ordlån i massiv skala, til syntaktisk, morfologisk og fonologisk konvergens. Dette har fått forskere til å referere til sumerisk og akkadisk i det tredje årtusen som en språkbunt (to ubeslektede språk som ligner på hverandre). Akkadisk erstattet gradvis sumerisk som talespråket i Mesopotamia et gang rundt begynnelsen av det tredje og andre årtusen f.Kr. (den nøyaktige tidsrammen er et spørsmål om akademisk debatt).Woods, Christopher (2006): «Bilingualism, Scribal Learning, and the Death of Sumerian» (PDF), Sanders, Seth L., red.: Margins of Writing, Origins of Culture; s. 91–120. Arkivert fra originalen 29. april 2013. Fra ca. 5400 f.Kr. fram til framveksten av det akkadiske riket i det 24. århundre f.Kr., hadde Mesopotamia blitt dominert av stort sett sumeriske byer og bystater, som Ur, Lagasj, Uruk, Kisj, Isin, Larsa, Adab, Eridu, Gasur, Assur, Hamazi , Akshak, Arbil og Umma, selv om semittisk-akkadiske navn begynte å dukke opp på kongelistene til noen av disse bystatene (som Eshnunna og Assyria) mellom det 29. og 25. århundre f.Kr.
thumb|Babylons murer Tradisjonelt var det viktigste religiøse senteret i hele Mesopotamia byen Nippur hvor Enlil var øverste guddom, og den ville forbli slik inntil den ble erstattet av Babylon under Hammurabis regjeringstid på midten av 1700-tallet f.Kr. Under det akkadiske riket. (2334–2154 f.Kr.) ble de akkadiske semittene og sumererne i Mesopotamia forent under ett styre, og akkaderne oppnådde fullt ut overhøyhet over sumererne og kom faktisk til å dominere mye av det oldtidens nære østen. Imperiet gikk til slutt i oppløsning på grunn av økonomisk nedgang, klimaendringer og borgerkrig, etterfulgt av angrep fra guteerne (som snakket et isolert språk) fra Zagrosfjellene i nordøst. Sumer reiste seg igjen med det tredje dynasti i Ur (det ny-sumeriske riket) på slutten av det 22. århundre f.Kr., og fortrengte ut guteerne fra det sørlige Mesopotamia i 2161 f.Kr. som antydet av overlevende skrifttavler og astronomisimuleringer. Khalisi, Emil (2020): The Double Eclipse at the Downfall of Old Babylon, arXiv:2007.07141. De ser også ut til å ha oppnådd overtak over store deler av territoriet til de akkadisktalende kongene av Assyria i nordlige Mesopotamia for en tid.
Etterfulgt av sammenbruddet av det sumeriske tredje dynastiet i Ur på grunn av elamittene i 2002 f.Kr., begynte amorittene («vestlige»), et fremmed nordvestsemittisk-talende folk, å migrere inn i det sørlige Mesopotamia fra den nordlige Levanten, gradvis å få kontroll over det meste av det sørlige Mesopotamia. Her dannet de en rekke små riker, mens assyrerne hevdet sin uavhengighet i nord. Statene i sør var ikke i stand til å demme opp for amorittenes frammarsj.
Kong Ilu-šūma (ca. 2008–1975 f.Kr.) fra den gamle assyriske perioden (2025–1750 f.Kr.) beskrives i en kjent inskripsjon om hans bedrifter mot sør som følger:
«Jeg etablerte friheten til akkaderne og deres barn. Jeg renset kobberet deres. Jeg etablerte deres frihet fra grensen til myrene og Ur og Nippur, Awal og Kisj, Der, til gudinnen Ishtar, så langt som byen (Assur).»Grayson, A.K. (1972): Assyrian Royal Inscriptions, bind 1. Otto Harrassowitz; s. 7–8.
Tidligere forskere ekstrapolerte (beregne verdi for noe ukjent ut fra noe kjent) opprinnelig fra denne teksten at det betyr at han beseiret de invaderende amorittene i sør og elamittene i øst, men det er ingen eksplisitt nedtegnelse over at det skjedde, og det kan også bety at de assyriske kongene bare ga fordelaktige handelsavtaler i sør. Denne politikken, enten den er militær, økonomisk eller begge deler, ble videreført av hans etterfølgere Erishum I og Ikunum.
Men da Sargon I (1920–1881 f.Kr.) etterfulgte som konge i Assyria i 1920 f.Kr., trakk han til slutt Assyria tilbake fra regionen, og foretrakk å konsentrere seg om å fortsette den kraftige utvidelsen av assyriske kolonier i Anatolia på bekostning av hurritterne og hattianere og amorittene som bodde i Levanten, og til slutt falt sørlige Mesopotamia for amorittene. I løpet av de første århundrene av det som kalles «amorittperioden» var de mektigste bystatene i sør Isin, Eshnunna og Larsa, sammen med Assyria i nord.
Første babylonske dynasti, 1894–1595 f.Kr
Rundt 1894 f.Kr. annektere en amorittisk høvding ved navn Sumu-abum et landområde som omfattet den da relativt lille byen Babylon fra den nærliggende mindre bystaten Kazallu, som den opprinnelig hadde vært et territorium av. Han gjorde sitt nyervervede land til en stat i seg selv. Hans regjeringstid var opptatt av å etablere stat blant en mengde av andre mindre bystater og riker i regionen. Imidlertid ser det ut til at Sumu-abum aldri har brydd seg om å gi seg selv tittelen Babylons konge, noe som antyder at Babylon selv fortsatt bare var en mindre by, og således ikke verdig å bli kalt et kongedømmet i seg selv.Rogers, Robert William (1900): A History of Babylonia and Assyria, bind I, Eaton and Mains. Men i moderne historieskrivning omtales gjerne Sumu-abum, eller til nød hans etterfølger Sumu-la-El, som den første kongen i det første dynastiet i det gammelbabylonske riket. de Boer, Rients (2018): «Beginnings of Old Babylonian Babylon: Sumu-Abum and Sumu-La-El», Journal of Cuneiform Studies, 70, The American Schools of Oriental Research, s. 53–86
Sumu-abum ble etterfulgt av Sumu-la-El, Sabium og Apil-Sin«T12K4», Cdli-gh.github.io. (bestefaren til Hammurabi), som hver regjerte på samme vage måte som Sumu-abum, uten at det var noen henvisning til selve kongedømmet over Babylon i noen skriftlige opptegnelser fra den tiden.Beaulieu, Paul-Alain (2018): A History of Babylon, 2200 BC – AD 75. John Wiley & Sons. ISBN 978-1-4051-8898-2; s. 69. Sin-Muballit var den første av disse amorittiske herskerne som offisielt ble betraktet som en «konge» av Babylon, og da på bare én enkelt leirtavle. Frayne, Douglas (1990): Old Babylonian period (1894-1595 BC), University of Toronto Press, s. 330-331. Under disse herskerne forble Babylonia en liten nasjon som kontrollerte et svært lite territorium, og ble overskygget av naboriker som var både eldre, større og mektigere, som; Isin, Larsa, Assyria i nord og Elam i øst i det gamle Iran.Bryce, Trevor (2016): Babylonia: A Very Short Introduction. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-872647-0; s. 8–10. Elamittene okkuperte store deler av det sørlige Mesopotamia, og de tidlige amorittiske herskerne ble stort sett holdt i vasallforhold til Elam.
Hammurabis imperium Babylon forble en mindre by i en liten stat fram til den sjette amorittiske herskeren, Hammurabi, regjeringstid i 1792–1750 f.Kr. (eller ca. 1728–1686 f.Kr. i lav kronologi). Han fikk satt i gang store byggearbeider i Babylon, og utvidet den fra en liten by til en stor by som var verdig kongedømmet. Som svært effektiv hersker, etablerte han et byråkrati, med beskatning og sentralisert regjering. Hammurabi befridde Babylon fra elamitternes dominans, og faktisk fordrev elamittene fra det sørlige Mesopotamia og invaderte Elam selv. Deretter erobret han systematisk det sørlige Mesopotamia, deriblant byene Isin, Larsa, Eshnunna, Kisj, Lagasj, Nippur, Borsippa, Ur, Uruk, Umma, Adab, Sippar, Rapiqum og Eridu.Redaksjon (2010): Mesopotamia: The World's Earliest Civilization. Britannica Educational Publishing. ISBN 978-1-61530-208-6; s. 71. Hans erobringer ga regionen stabilitet etter turbulente tider, og samlet lappeteppet av små stater til en enkelt nasjon; det er først fra Hammurabis tid at sørlige Mesopotamia fikk navnet Babylonia.Liverani, Mario (2013): The Ancient Near East: History, Society and Economy. Routledge. ISBN 978-1-134-75084-9; s. 242.
Hammurabi vendte sine disiplinerte hærer østover og invaderte regionen som tusen år senere ble til Iran, og erobret riker og folk som Elam, Gutium, Lullubi, Turukku og kassittenes land. Mot vest erobret han de amorittiske statene i Levanten (moderne Syria og Jordan), herunder de mektige kongedømmene Mari og Yamkhad.
Hammurabi gikk deretter inn i en langvarig krig med det gamle assyriske riket over kontroll over Mesopotamia og dominans av det nære østen. Assyria hadde utvidet kontrollen over store deler av hurritternes og hattianeres områder av sørøstlige Anatolia fra det 21. århundre f.Kr. Fra siste del av det 20. århundre f.Kr. hadde han hevdet seg over den nordøstlige Levanten og sentrale Mesopotamia. Etter en langvarig kamp over flere tiår med de mektige assyriske kongene Sjamsi-Adad I og Ishme-Dagan I, tvang Hammurabi deres etterfølger Mut-Ashkur til å hylle Babylon ca. 1751 f.Kr., og ga Babylonia kontroll over Assyrias hundre år gamle hurrittiske og hattianske kolonier i Anatolia.Oppenheim, A. Leo; Reiner, Erica ( 1977): Ancient Mesopotamia: Portrait of a Dead Civilization, revidert utg., University of Chicago Press, ISBN 978-0226631875