Rago nasjonalpark er en liten nasjonalpark i vilt fjell- og bre-landskap i Sørfold kommune i Nordland, Norge. Parken ble opprettet i 1971, for å «representere et uberørt nordlandsk fjellandskap med egenartet dyreliv i grenseområdet mot den svenske nasjonalpark Padjelanta.» Den dekker et område på 171 km² og grenser opp til de svenske nasjonalparkene Padjelanta, Sarek og Stora Sjöfallet. Til sammen utgjør de fire parkene et verneareal på totalt .
Landskapet er kontrastfylt med stille skoger og glattslipte fjellformer, i tillegg til forrevne klipper, elver, fosser, isbreer og permanent snødekke. Det ligger mange granittblokker i forskjellige størrelser spredt i landskapet. Der det er fjellhammere, er bakken under dekket av steinur. Det er registrert flere verdifulle naturforekomster av furuskog i Storskogdalen og ved Storskogvatnet. De områdene som er preget av naturskog har stort antall med rødlistede arter av pore- og barksopp. I de sørøstre deler av nasjonalparken er det funnet flere rødlistede fjellplanter som trives i basisk miljø.
Geografi og landskap Rago nasjonalpark ligger i den østlige, midtre delen av Sørfold kommune. Nasjonalparken har et areal på . Det er en liten nasjonalpark i norsk sammenheng. Den grenser opp til de store nasjonalparkene Padjelanta, Sarek og Stora Sjöfallet i Sverige. Til sammen danner disse et vernet område på . Rago nasjonalpark er dermed del av et av de største sammenhengende verneområdene i Europa.
Det er store kontraster i Rago nasjonalpark, fra stille furumoer til blankskurte svaberg, forrevne klipper, fossefall og høyfjellsområder med permanent snødekke og isbreer. Det er også mange granittblokker i forskjellige størrelser fra istiden spredt rundt i landskapet, og der det er fjellhammere er bakken under dekket av steinur. Området har villmarkspreg fordi det nesten ikke finnes tekniske inngrep og det er lite tilrettelagt for ferdsel.
Området har et markert dalføre – Storskogdalen – som strekker seg i nordøstlig retning, og går parallelt med nasjonalparkens nordlige grense. Gjennom denne dalen slynger Nordfjordelva seg, omkranset av furukledde lier og bratte fjellhammere. Flere steder går elven i fosser og stryk. Elven har utspring fra Storskogvatnet, med mange tilførsler fra småbekker. Dalføret forsetter forbi Storskogvatnet med navnet Trolldalen, og elven heter her Trolldalselva. Dalen avsluttes mot grå, steile fjell.
Den andre store innsjøen i området er Litlverivatnet med utløp rett ut i den 223 m høye Litlverivassforsen. Litlverivassforsen vier seg ut over fjellet før den går ned i Storskogdalen og har samløp med Nordfjordelva, som drenerer til Laksågavassdraget. Andre mindre fosser i Storskogelva er Klipforsen, Storforsen, Helligforsen, Trollforsen og Storskogforsen. I tillegg til Storskogvatnet og Litlverivatnet er det flere andre små innsjøer i området.
Mot nasjonalparkens sør-, øst- og nordgrense er det høye fjelltopper og bart berg. Noen av de markerte fjelltoppene er Storskogtinden rett over Storskogvatnet, Vestre Alep, Gaulis og Austre Gaulis helt i nordøst, Snøtoppen, Bajep og Rago mot Sverige i øst. Mot sør heter fjellområdet Lappfjellet med flere mindre isbreer som Skråisen og Faltkjølen. Enda en bre er Rágojiegŋa rett sørøst for Rago. Over Lappfjellet og Flatkjølen ligger snø og is ofte som en sammenhengende lang kappe, der bare de bratteste hengene er snøfrie. Mange av toppene er rundt 1000 m og høyere. Fjelltoppen Rago har gitt nasjonalparken navnet.
Geologi mini|Utsyn utover Storskogdalen med Storskogelva som meandrerer i elvedalen.
Berggrunnen består for en stor del av granittiske gneiser som dekker et område mellom Skjerstadfjorden og Lyngen. Området i Rago nasjonalpark er et grunnfjellsvindu inn mot gamle bergarter. Det er lite løsavsetninger, men store mengder stein og flyttblokker. I sør er det noen breområder. Sørøst i nasjonalparken finnes et mindre område med skifer, og innslag av grønnstein, amfibolitt og kalkspatmarmor. Dette er kaledonske bergarter. Generelt er det lite løsmasser, men noen få steder er det et tynt lag av morenedekke.
Granitt og granittiske gneiser er harde bergarter som forvitrer sakte og sprekker opp i lange flak. Av denne årsak er det lite jord dannet av forvitrete bergarter. I tillegg en stor del av det som eroderes av is og vann vasket vekk av kraftig nedbør og vannstrømmer.
En typisk terrengform er elvekløfter som skyldes tidlige tiders drenering av smeltevann. Da innlandsisen smeltet etter siste istid oppstod noen bredemte sjøer mellom isbreen og vannskillet, altså fjellene i øst. Store strømmer av smeltevann rant mot vest etter som breene smeltet, noe som har gitt smeltevannspor. Trolig har kraftige flomoverløp som har dannet smeltevannskløfter mellom Litlverivatnet og Snøtoppen ved riksrøys nummer 242. Nedenfor den trange kløften nederst i Storskogdalen finnes store sandmoer og terrasser som markerer nivået der flomvannet møtte havet. Disse smeltevannsstrømmene i fortiden antas å være årsaken til at det er lite løsmasseavleiringer igjen i området.
I de høyereliggende delene av nasjonalparken, fra omtrent 500–600 moh og høyere, er det glattskurte berg som dominerer landskapet. Rundt omkring er det mange flyttblokker. Terrengformene har store forskjeller i vest og østlige deler. I vest er området vilt og omtrent ufremkommelig, mens det inn mot Sverige i øst er rolige terrengformer.
Et spesielt fenomen er bekker som kommer direkte ut av fjellveggene. Dette er noe som kan iakttas i overgangen mellom skifersone og granatglimmerbergarter.
Klima mini|Utsyn over Sølvskarvatnan i juni mens det fortsatt er noe snø- og isdekke.
Klimaet i nasjonalparken er typisk kystklima, det vil si mye nedbør, kjølige somre og milde vintre. Generelt ligger den skandinaviske fjellkjeden i grensen mellom kyst- og kontinentalt klima, der det sistnevnte kjennetegnes av lite nedbør, varme somre og kalde vintre. I januar–februar er middeltemperaturen rundt og i juli–august rundt .
Nedbørmengden per år er anslått til rundt 1000 mm. Det er mest nedbør i september til november og minst fra april til august. I de høyeste partiene og på breene er det en god del mer nedbør. Snødybde på 2 m har forekommet. Ofte blir snøen liggende lenge utover vår og sommer, det regner mye og tåken ligger ofte over toppene.
På grunn av mye nedbør, bart fjell og tynt jordsmonn er det lite som magasinerer vannet. Små bekker blir derfor til store elver på kort tid. Derimot reduseres vannføringen i elvene hurtig ved oppholdsvær. Kald luft fra breene og varm luft fra lavlandet danner ofte tett tåke. Spesielt skjer dette om sommeren om det er vindstille.
Flora og fauna Generelt er vegetasjon og flora i nasjonalparken fattig. Vegetasjonen er inndelt i tydelige soner med ulike skogtyper, myr og høyfjell. Den laveste delen ligger øverst i barskogbeltet. Den vanligste skogtypen er furuskog innblandet med løvtrær. Partiene med dypt jordsmonn og jevn fuktighet har nesten bare løvskog, særlig mye fjellbjørk, mens de berglendte områdene domineres av furu. Skoggrensen ligger rundt 400 moh. I tillegg til gran og fjellbjørk finnes einer, bjørk, rogn, selje og gråor. Spesielt i Trolldalen er det mye løvskog, som disse artene.
Rago er ifølge Miljødirektoratet «et av de fineste naturskogsområdene med furu som finnes i Nordland fylke. Artsmangfoldet her skiller seg noe både fra de våtere og mindre kalde skogene i Trøndelag og fra de mer kontinentale naturskogsområdene i Troms og Finnmark og har internasjonal interesse. [Rago] har et svært utpreget naturskogspreg.» Gammel furuskog av den vanlige typen i Norge (Pinus sylvestris), finnes omtrent bare i Norge, Finland og Sverige, mens gammel kystfuruskog kun finnes i Norge. I Rago vokser en skog som er en mellomting mellom kystfuruskog og kontinental skog.
Vegetasjonstyper mini|Furuskog ved Johanandersoknubben sør for Storskogvatnet. Furutrærne går rett opp mot skoggrensen.
Mange steder går furuskogen nesten helt opp til skoggrensen, og fjellbjørkeskogen er dermed mindre dominerende enn det som er vanlig i Norge. Bare i de bratte liene med grov ur, stup og skrenter er furuene i mindretall. Vanligvis vokser det et belte av vier i partiene over skoggrensen, men sparsomt med løsmasser forhindrer noen stor utbredelse av vierarter. Der hvor furutrærne danner skog er bakken dominert av lyngarter som krekling, røsslyng, blåbær og tyttebær. Mellom disse vokser lavarter, der spesielt reinlav gir landskapet en gråtone.
Furu og einer er de eneste naturlige bartrærne, men ved Hellighola i Storskogdalen er det et lite plantefelt med gran. Denne er utenfor sitt naturlige utbredelsesområdet og regnes som en fremmed art. Denne skogen er i dårlig stand og med mange vindfall. Tiltak for å fjerne granskogen gjøres.
Myr er ikke en vanlig landskapstype i nasjonalparken, men en del myrområder finnes i nedre deler av området mellom Nordskaret og Storskogvatnet. Spesielt finner en myr i forsenkninger og på sletter langs elver og vatn. De fleste myrene er dannet ved at tjern og små vatn har grodd igjen, noe som kalles topogen myr. Noen av myrområdene ligger på skrå flater, noe som vanligvis ikke forventes, men som skyldes hyppig nedbør som gir jevn fuktighet. Slik myr som ligger oppå og følger konturene på berget kalles for teppemyr.
En del områder som på kartene er avmerket som myr, er ikke myr i betydningen vegetasjon med torvlag. Istedenfor er det snakk om finkornet mineraljord med vegeterte overflater. Disse er våte hele eller store deler av sommeren, og vegetasjonen har svært kort vekstsesong. På disse flatene er det observert spesialiserte og sjeldne arter som er rødlistede, som dvergrublom, snørublom og dvergsyre.
Noen steder i nasjonalparken er vegetasjonen mer frodig enn andre steder. Et eksempel er østenden av Storskogvatnet der det vokser bjørkeskog med høystauder som turt, ballblom, kranskonvall, skogstorkenebb, tyrihjelm og geitrams, samt store bregner.
På grunn av at granitt er så dominerende det lite næring som avgis og derfor er fattigmyr den typen som er representert. Myrplanter som sveltstarr, blåtopp, bjørneskjegg og rome er de som trives best. Bjørneskjegg og blåtopp er forøvrig planter som ikke tåler mye frost, men på grunn av mye snø blir de beskyttet mot kulden om vinteren.
Flora upright|mini|Grynsildre (Micranthes foliolosa) er ført opp i norsk rødliste for arter som sårbar (VU), men forekommer i Rago nasjonalpark.
Mange av fjellplantene i Norge har en utbredelse som er begrenset til to adskilte områder, nemlig Jotunheimen/Dovrefjell i Sør-Norge, og i Nord-Norge i et område fra Junkerdalen til Finnmark. Noen av disse artene har en bisentrisk utbredelse, hvilket vil si at de vokser i begge disse to fjellpartiene i nord og sør. Mellom disse to områdene er det et stort areal hvor de ikke påtreffes. Rago nasjonalpark tilhører det nordlige vokseområdet. Noen av de bisentriske artene som er funnet i Rago er rypebunke, rabbetust, rabbstarr, blindurt, issoleie, snøsoleie, gullrublom, lapprublom, lapprose, småsøte, kalklok og fjellkurle. En annen gruppe fjellplanter har unisentrisk utbredelse, noe som betyr at de bare finnes i enten det sørlige eller nordlige fjellområdet. I Rago er de unisentriske artene som er registrert, dvergrublom, lodnemyrklegg, brannmyrklegg, svartbakkestjerne, sølvkattefot og skjeggstarr.
Floraen i nasjonalparken er vanlig og representativ for området. Rundt breområdet Flatkjølen i sørøst er det kalkrik grunn med rik vegetasjon rundt snøleier og fjellheier, hvor krevende og en del sjeldne arter finnes. Berggrunnen her har stedvise baserike substrater som gir gode forhold for fjellplanter som krever slikt miljø. Vanlige arter en kan finne ved snøleiene er fjellmarikåpe, trefingerurt, musøre og hestesprenge.