Søgnekvinnen, også kalt Fruen fra havet og Sol, er navnet som er gitt til Norges eldste funn av menneske. Rester etter en kvinne som med hjelp av datering vist seg å være 9500 år gammelt, var funnet ved Himmervikholmen utenfor Søgne ved Kristiansand i 1994, men funnstedet var først utsatt for arkeologisk undersøkelse i 2013. Til sammen var skjelettdeler etter fire til fem mennesker utgravd.
Funnstedet Funnet ble gjort i 1994, på én meters dyp ved Hummervikholmen utenfor Søgne vest for Kristiansand. Det ble oppdaget av en hytteeier som ryddet sjøbunnen. Han fant det han først trodde var en krukke, men som viste seg å være hodeskallen til en steinalderkvinne. Nærmere undersøkelse på stedet gav funn av rester etter minst tre, men kanskje så mange som fem mennesker, den ene vist seg å være en mann, og de var alle voksne. Etter funnet av hodeskallen i 1994 var funnstedet utsatt for sporadiske undersøkelser inntil en fullstendig utgravning var gjennomført i 2013, hvor hele viken ble gjennomsøkt med slamsugere og pumper.
Det kom fram at funnstedet lå i fjæren under strandlinjen på holmen hvor beinrestene havnet i mudderet. Selve fjæren er en tidevannssone, som da betyr at skjelettene ville bli oversvømt og deretter dekket av marine sedimenter og en østersbanke, så det vil bli gode bevaringsforhold for knoklene. Dette faktumet mente at de døde ikke var lenge utsatt for elementene før disse var begravd. Det spekuleres om Søgnekvinnen kan ha vært et sjølik, en «strandvasker», etter et båtforlis som var utsatt for åtseldyr som krabber så legemsdelene ble spredt. Det var ikke uvanlig at forulykkede skulle drive inn i bakevjer hvor de bli sittende fast i tidevannssonen, og viken var akkurat en slik bakevje i sundet mellom øyene. Til sammen var menneskeknokler fra fire til fem individer funnet, blant annet ved å sortere ut kranieben slik at det var tre kvinner av samme alder, 35-40 år og en eller to menn som også var jevngammelt med kvinnene.Søgnes historie, s. 27, s. 29
Nærområdet var undersøkt for å finne menneskelig aktivitet fra det samme tidsrommet som de døde, men holmen var funnfattig, og de marinarkeologiske undersøkelsene påvist heller ikke bevis på grav eller boplass. Istedenfor var det funn på fastlandet, inne i Hummerviken var det funnet spor etter flere boplass fra steinalderen, og fra et av disse funnstedene i Hallandsvik var en kølle av diabas oppdaget. Minst to bruddsted hvor det var utvunnet diabas, var også funnet.Søgnes historie, s. 29
Søgnekvinnen Skjelettdelene er datert med C-14-metoden, og den eldste dateringen går til 7910–7600 f.Kr. Dette plasserer funnet i perioden eldre steinalder, i Fosna-Hensbacka-kulturen. Andre skjelettrester som også var funnet fram, var også datert til det samme tidsrommet, den mellommesolittiske perioden som er fra 8300 til 6300 f.kr.Steinalderen i Sørøst-Norge, s. 15 Til tross for at dateringene noe spriker, kan samtidige døde ha kommet fra den samme hendelse, rundt 7500 f.kr.
Disse lår- og leggbeina som ble funnet sammen med hodeskallen tilsier at kvinnen var ca. 156 cm høy, mens tennene indikerer en alder på 35–40 år da hun døde. Kosten har i all hovedsak vært basert på mat fra havet; fisk, skjell, krabber, sel, hval m.m. Hun har i arkeologisk omtale fått navnet Sol. De forskjellige knoklene som så langt hadde blitt sanket, avslørt ikke bare at det var opptil fem individer - tre kvinner og to menn - men også at disse hadde levd et hardt liv. Et hodeskallefragment sannsynlig fra en mann hadde grodd skade midt mellom de to issebein og et lårbeinsfragment hadde spor etter en tilgrodd skade.
På de beste bevarte hodeskallene ble det utført DNA-analyser som vist at både den kvinnelige hodeskallen og den mannlige hodeskallen tilhører den mitokondrielle haplogruppa U5a1 (den mannlige spesifikt U5a1d), med Y-kromosomet fra haplogruppa I2-M438. Det gjør dem til en krysning mellom to separate genetiske grupper blant de europeiske jegersankerne ved slutten av den siste istiden, de vestre jegersankerne fra sør og de østre jegersankerne fra nord. Dette understreket beviset om at to separate folkevandringer inn i dagens Norge hadde funnet sted, som siden kom hverandre i møte og deretter blandes med hverandre.Håvard; Solberg, Bergljot: Søgne-kvinnen i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 25. oktober 2025 fra https://snl.no/S%C3%B8gne-kvinnen Som en forenkling kan disse to grupper kalles WHG (Western Hunter-Gatherers) og EHG (Eatern Hunter-Gatherers) ifølge genetikere, som i Skandinavia munnet ut i den genetiske gruppen SHG (Scandinavian Hunter-Gatherers), som Søgnekvinnen er et medlem av.
Dessuten hadde funnmaterialet fra den nevnte tidsperioden vist at Agder i slutten av eldre steinalder kan ha vært et grenseområde mellom vest og øst. Den nevnte køllen av diabas arkeologisk sett er en skafthullhakke som deles inn i tre grupper; enkle, korsformede og stjerneformede med skafthull for kølletreet som festes med steinøksen. De korsformede skafthullhakkene var mest vanlig i Rogaland og søndre Hordaland, slik at funnet i Hallandsvik er relativt uvanlig ved å være så langt østover, hvor enkle skafthullhakker var stort sett funnet i Sørøstlandet.Søgnes historie, s. 27
Hvordan Søgnekvinnen og de andre menneskene omkommet, har ikke blitt besvart ettersom skjelettdelene ikke påvist bevis på vold, men utenfra måten disse var spredt og hvor disse havnet kan hypotesen om disse var forliste omkomne være sannsynlig. Men funnstedet vist også at det ikke var vanlige drukningsulykker eller lik som drev på land, som da indisere at alle døde hadde omkommet under en og samme hendelse. Det var ikke gjort gjenstandsfunn sammen med beinrestene som kunne lede til troverdige hypoteser utover faktumet om de døde havnet i de marine sedimentene i en tidevannssone allerede den gang. Det spekuleres om skjelettdelene var deponert under en rituell sammenheng, ettersom bare deler av skjelettene har blitt funnet, som hodeskalle, lårbein, bekkebein og lårbein, til tross for de omfattende undersøkelsene i 2013. Hva slags rituell sammenheng, forbli uklart.
Søgnekvinnens hjem Ved dette tidspunktet var båttransport det eneste alternativet for å ta seg over lange avstander langs den opprevne kyststrekningen. For da WHG jegersankerne tok seg langs norskekysten for 11,000 år siden lå innlandsisen i Oslofjorden som en barriere, og Søgne lå i et isfritt kystområde allerede den gang.Søgnes historie, s. 24 Beinrestene etter de døde vist at disse hadde livnært seg på sjømat, 80 % av maten var kommet fra sjøen - spesielt sjøpattedyr som sel, og slitasjeskader på tennene kom fra mat med grove partikler som skjell. Skjærgården i Søgne var rik på ressurser, ikke bare på mat, men også på redskapsmateriale. For noen av de største diabasbruddene på Sørlandet finnes i Søgne, hvor det finnes tilgjengelige diabasganger, spesielt på Skarvøya hvor bruddsteder var funnet. Stein som tas derfra, er sørlandsdiabas av blåsvart farge - og redskaper av denne type var funnet så langt vekk som Danmark.Søgnes historie, s. 38-39
Søgne ble først isfritt for 14,000 år siden etter hvert isen trakk seg tilbake, som vist av Kristiansandtrinnet, en morene som avslørt hvor brekanten sto. Etter hvert som isen trakk seg vekk begynte landet å stige samtidig som løsmasser stige fram, som gir det lokale landskapet karakteriske særtrekk som sletten omkring Søgneelven som bukter fram til elvemunningen mot skjærgården som stakk opp etter hvert som landet steg. Men det var funn etter begravde skjellbanker som avslørt at det hadde vært transgresjon, dvs. havstigning, senest 8300 år siden - tapestransgresjonen som så en stigning på 8 til 10 meter. Spor etter havstigningen kunne sees rundt omkring, og det har fulgt til spekulasjoner om boplasser etablert av mennesker som hadde kommet dit, kan ha blitt skyllet vekk.Søgnes historie, s. 19, s. 21 Siden trakk havet seg tilbake, og strandlinjen blir dermed nesten det samme som i dag. Det var dermed ikke mye funnmateriale fra tidligmesolitisk og mellommesolitisk tid. Funnene ved Hummervikholmen derfor hørte til de sjeldne, da det var fra tiden før transgresjonen. Strandlinjen den gang er nærmest det samme som i dag.
Ved 7000 f.kr var Søgne «utbygd» med større arkeologisk mengde i ettertiden fremfor før, og da den senmesolittiske perioden (6300-3900 f.kr) startet var Aust-Agder blitt et synlig grenseområde mellom vest hvorfra redskaper av grønnstein utbrutt i Sunnhordland kom til Søgne vest for Kristiansand og sørlandsdiabas kom vestover til Rogaland og endog langt nordover til Hardanger. Redskap som kom fra Oslofjordområdet som en trinnøks laget av rød rombeporfyr funnet i Nygårdsheien vist også at det var utstrakt kontakt langs kysten til nordøst. Spredning av regionale tilvirkede redskap av karakteriske steinart kan tyder på en gaveutveksling mellom ulike grupper over lange avstand, hvor Søgne kan ha stått i sentralen mellom vest og øst.Søgnes historie, s. 40
Allerede da Søgnekvinnen levd var konturene av dette i ferd med å etablere seg, da det ennå var sesongvise flyttinger og kontakt over store avstander for jegersankerne som stort sett forbli maritimt orientert ettersom disse livnært seg av sjømat og tok seg framover til sjøs med båter. De var i små, utvidede familiegrupper av Fosna-Hensbacka-kulturen som fantes langs den skandinaviske vestkysten helt fram til dagens Göteborg, som etterlatt seg skiveøks, flate skiver av flint som festes til et treskaft med et mellomstykke av horn. Slike eksempler var funnet i Søgne, fram til disse erstattes med mer avanserte redskaper som kom fra nyere kultur som Nøstvetkulturen fra 6300 f.kr. Se også Bleivikfunnet Vistegutten
Referanser
Litteratur Frans-Arne Hedlund Stylegar; Søgnes historie Bind 1: ca. 9000 f.kr - 1605 2023 Mediegruppa ISBN 978-82-92079-13-3 Lene Melheim; Steinalderen i Sørøst-Norge 2021 Cappelen Damm Akademisk ISBN 978-82-02-73703-0
Eksterne lenker Søgne-kvinnen, artikkel hos Store norske leksikon
Kategori:Arkeologi i Norge Kategori:Personer fra Søgne kommune