Kurt Ferdinand Friedrich Hermann von Schleicher (1882–1934) var en tysk general og politiker. Han var den siste rikskansler før Adolf Hitlers maktovertagelse.
Schleicher var president Paul von Hindenburgs fortrolige, og kjente ham blant annet gjennom sønnen, Oskar von Hindenburg. Schleichers viktigste politiske mål var avvikling av Weimarrepublikken og gjenopprettelse av monarkiet. Han ble statssekretær i forsvarsdepartementet, og bidro til at landets siste parlamentariske regjering, Müller II, falt våren 1930. Schleicher sto da igjen som den sterkeste politikeren i statsledelsen. Han bidro deretter til dannelsen av flere regjeringer som støttet seg på presidentmakten, ikke parlamentet (presidialregjeringer). I Papens regjering var han forsvarsminister, inntil han desember 1932 selv ble kansler. Schleichers plan om å pasifisere Hitler med en alternativ, fascistisk regjering (tredje posisjon) slo feil. Da han foreslo å oppløse Riksdagen uten nyvalg, som ville vært et statskupp, ble det avslått av Hindenburg. Schleicher gikk av, og dermed kunne Hitler tiltre som rikskansler, 30. januar 1933. mini|Kurt von Schleicher som ung løytnant i 1900.|alt=Portrett av ung Kurt von Schleicher iført uniform Schleicher trakk seg ut av politikken, men kritiserte det nye regimet, som han tidligere hadde prøvd å utmanøvrere. Under de lange knivers natt den 30. juni 1934, ble Schleicher og kona Elisabeth skutt og drept i sitt eget hjem.
Liv og karriere Bakgrunn Kurt von Schleicher ble født 4. juli 1882 i Brandenburg. Foreldrene var prøyssiske, faren var offiseren Hermann Friedrich Ferdinand von Schleicher (1853–1906), og moren var Magdalene Heyn (1857–1939), datter av en velstående rederfamilie fra Øst-Preussen.
Militær karriere mini|Schleicher i juni 1932 |alt=Bilde av von Schleicher på en plen, iført uniform med støvler og hatt med brem. I sin høyre hånd holder han remmene til en hest mini|Kurt von Schleicher (1932) |alt=En middelaldrende von Schleicher iført uniform med flere medaljonger og utmerkelser Fra 1896 til 1900 studerte Schleicher ved Preußische Hauptkadettenanstalt i Lichterfelde ved Berlin. Der ble han kjent med blant andre Oskar von Hindenburg, den senere rikspresidentens sønn. Han ble forfremmet til sekondløytnant (tysk: Leutnant) 22. mars 1900, og etter utnevnelse til premierløytnant (tysk: Oberleutnant) 18. oktober 1909 utstasjonert ved det prøyssiske krigsakademiet. 24. september 1913 ble han kommandert til Tysklands generalstab, og fikk etter eget ønske tjenestegjøre ved jernbaneavdelingen under oberstløytnant (tysk: Oberstleutnant) Wilhelm Groener. Groener, som forble Schleichers mentor i nesten tjue år, fikk en avgjørende betydning for den videre karrieren til sin «adoptivsønn» (Wahlsohn), som han kalte Schleicher i et testamente fra april 1934. Siden tjente han også under Erich Ludendorff i generalstaben.
Ved utbruddet av første verdenskrig var Schleicher steget i gradene til kaptein (tysk: Hauptmann). Under krigen arbeidet han hovedsakelig ved generalkvartermesterens stab. Schleicher gjorde seg bemerket første gang da han under slaget ved Verdun i 1916, beskrev visse industrikretser som krigsprofitører. Blant ledende politiske kretser i Berlin ble skriftet regnet som en sensasjon, og han fikk med ett ry som en person med et liberalt og sosialt sinnelag.Hans-Otto Meissner: Junge Jahre im Reichspräsidentenpalais. 1987, s. 315.
Etter at krigen var over i 1918 støttet Schleicher en allianse mellom hærledelsen og sosialdemokratene. Groener var en av arkitektene bak Ebert-Groener-pakten, en overenskomst som sikret en viss stabilitet for den nye tyske republikken som ble etablert etter krig, kjent som Weimarrepublikken. En ulempe med den nye forfatningen var at stat og militærvesen ble atskilt, noe som førte til at Reichswehr snart utviklet seg til en stat i staten, en utvikling Schleicher var en av pådriverne for.
Schleicher var involvert i håndteringen av flere statskriser som rammet Tyskland i 1923: kommunistiske opprør i Thüringen og Sachsen, Hitlers ølkjellerkupp i Bayern, med flere. Krisene ble avverget ved at det ble grepet til weimarforfatningens Notverordnungsartikel 48 som gav regjeringen vidtrekkende fullmakter dersom rikets sikkerhet var i fare. Den fikk da støtte av presidenten, ikke parlamentet. De tre siste kanslerne under Weimarrepublikken, nemlig Brüning, Papen og Schleicher styrte permanent med tillit hos presidenten, og deres regjeringer ble kalt presidialregjering eller presidialkabinett.Artikkel 48 avsnitt 2: „erheblichen Störung oder Gefährdung der öffentlichen Sicherheit und Ordnung“
Statssekretær i forsvarsdepartementet mini|Papens regjeringskabinett. Schleicher lengst til høyre i andre rekke. |alt=Gruppebilde av Papens regjeringskabinett, med syv ministre, fire foran; tre bak mini|Schleicher (til høyre) og Franz von Papen i 1932. mini|En nygift Schleicher med ektefellen Elisabeth i 1931.
1. januar 1924 ble Schleicher forfremmet til oberstløytnant, i 1926 til oberst, og etter en omorganisering av Reichswehrministerium til generalmajor 29. januar 1929. Takket være Groener, som ble Reichswehrminister i 1928, fikk Schleicher 1. februar 1929 stillingen som Chef des Ministeramts i forsvarsdepartementet. Det innebar at han hadde rang som en fast, ikke politisk statssekretærstilling.I forsvarsministeriet var Chef des Ministeramts betegnelsen på det som i de andre tyske departementene ble kalt Staatssekretär. Ifølge medarbeideren Eugen Ott var Schleichers fremste politiske mål helt fra slutten av 1920-årene, en gjenoppretting av statens autoritet, opprydding i økonomien og styrking av Tysklands utenrikspolitiske stilling gjennom en revisjon av Versaillestraktaten.Irene Strenge: Kurt von Schleicher. Politik im Reichswehrministerium am Ende der Weimarer Republik. Duncker und Humblot, Berlin 2006 s. 16 f.
Kurt von Schleicher er den eneste offiser i prøyssisk-tysk historie som fikk en toppstilling i forsvarsdepartementet, uten verken front- eller troppskommando å vise til.Hagen Schulze: Weimar 1917–1933. Siedler, Berlin 1994, s. 118. Schleicher forsto posten som et rent politisk verv og utviklet en plan for å gjennomføre en politisk høyredreining. Sosialdemokratene (SPD) så han som et sentralt politisk problem han ønsket å kvitte seg med, men mandatfordelingen gjorde at riksregjeringen var avhengig av deres støtte. I Preußen hadde SPD til og med ministerpresidenten. Derfor utarbeidet han en plan om en presidialregjering også kalt Hindenburg-Kabinett uten SPD, som skulle regjere ved hjelp av nødsforordningene. Hermann Müllers andre regjering gikk av, og den skulle bli den siste fullt ut parlamentariske regjering under Weimarrepublikken.
Schleicher var på dette tidspunkt den mektigste mann i statsledelsen. Hans plan hadde likevel ikke lykkes fullt ut. Heinrich Brünings mindretallsregjering styrte fra 20. mars 1930 ved hjelp av Notverordnungsartikel 48. Ved riksdagsvalget 14. september 1930 fikk sentrum-høyre likevel ikke den etterlengtede oppslutningen, og Brüning måtte gjøre politiske innrømmelser overfor sosialdemokratene.
Schleicher utarbeidet en plan som innebar at Nazistene (NSDAP) skulle tas inn i regjeringen for å benytte partiet som basis for en presidialregjering. Tanken var at med regjeringsansvar ville NSDAPs radikalisme avta, samtidig som det million mann sterke Sturmabteilung (SA) og andre paramilitære grupperinger kunne samles under en statlig paraplyorganisasjon og danne grunnlaget for en hurtig personellopprustning av Reichswehr. I mars 1931 begynte han forhandlingene med stabssjefen i SA, Ernst Röhm,Peter Longerich: Die braunen Bataillone. Geschichte der SA. C. H. Beck, München 1989, s. 115. men Schleichers planer falt foreløpig i grus da Groener, som i mellomtida også var blitt innenriksminister, så seg nødt til å forby SA etter massivt press fra delstatene.
Siden Groener fortsatt var forsvarsminister fryktet Schleicher at Reichswehr nå skulle stille seg på de republikktro kreftenes side mot nasjonalsosialistene. Dersom dette skjedde ville Schleichers planer om et overpartisystem være like fortapt som utsiktene til en regjering uavhengig av SPD og en temming av NSDAP. Schleicher, som i oktober var forfremmet til generalløytnant, begynte nå å intrigere mot Groener og Brüning samtidig som han var i hemmelige forhandlinger med nazilederen Adolf Hitler. Hitler lovet å akseptere en ny regjering på betingelse av at det ble skrevet ut nyvalg og at forbudet mot SA ble opphevet. Schleicher gikk med på Hitlers krav uten å kreve en skriftlig avtale.
Både Groener og Brünings nært forestående fall kan forstås på bakgrunn av ordningen mellom Schleicher og Hitler. Etter at Groener holdt en uheldig tale i Riksdagen, overbeviste Schleicher ham om å tre tilbake, alternativt truet han med at alle generalene («generaliteten»), inklusive Schleicher selv, gikk av en bloc.Johannes Hürter: Wilhelm Groener. Reichswehrminister am Ende der Weimarer Republik (1928–1932). Oldenbourg, München 1993, s. 348–351. Nazi-politikeren Joseph Goebbels noterte tilfreds i sin dagbok: «Vi får nyheter av general von Schleicher: Krisen går etter planen.»„Wir bekommen Nachricht von General von Schleicher: Die Krise geht programmgemäß weiter“. Joseph Goebbels: Tagebücher, bind 2: 1930–1934. red. Ralf Georg Reuth, Piper, München og Zürich 1992, s. 657. Schleichers neste trekk var å oppmuntre Deutschnationale Volkspartei (DNVP) og Reichslandbund, en interesseorganisasjon for bønder, til å protestere mot Brünings jordbrukspolitikk. Overfor Hindenburg karakteriserte de den som en «forsmak på bolsjevisme»,„Vorfrucht des Bolschewismus“Philipp Heyde: Das Ende der Reparationen. Deutschland, Frankreich und der Youngplan. Schöningh, Paderborn 1998, s. 387 f. og resultatet ble at Hindenburg felte Brünings regjering.
Som Brünings etterfølger hadde Schleicher blinket ut ytre-høyrepolitikeren Franz von Papen fra Deutsche Zentrumspartei, en gammel bekjent fra generalstabutdanningen. Valget falt sannsynligvis på Papen fordi Schleicher så ham som en middelmådighet han regnet med ville bli lett å lede.Thilo Vogelsang: Kurt von Schleicher. Ein General als Politiker. Musterschmidt, Göttingen 1965, s. 71. Schleicher anbefalte Papen som kansler overfor rikspresident Paul von Hindenburg.
Forsvarsminister Schleicher ble partiløs forsvarsminister i Papens regjering som tiltrådte 1. juni 1932. Avtalen mellom Schleicher og Hitler om å oppløse Riksdagen og oppheve SA-forbudet ble innfridd, og resultatet var at voldsepisodene til det nå legaliserte SA eksploderte under valgkampen. Tyskland så ut til å stå på randen av borgerkrig.Peter Longerich: Die braunen Bataillone. Geschichte der SA. C. H. Beck, München 1989, s. 156 ff.