høyre|miniatyr|Med klokken fra øverst til venstre: Søren Kierkegaard, Fjodor Dostojevskij, Jean-Paul Sartre, Friedrich Nietzsche Eksistensialisme er en filosofisk bevegelse som fokuserer på det konkrete individets eksistens. Den avviser essensialistiske teorier om menneskets natur, noe som uttrykkes i det kjente eksistensfilosofiske slagordet «eksistens går foran essens», et utsagn som peker på at man ikke kan definere menneskenes essens uten å ta hensyn til det konkret levde liv. Dette innebærer at ethvert menneskes essens vil være avhengig av dets faktiske eksistens, noe som igjen innebærer at ens essens, i den grad man kan snakke om noe slikt, ikke er noe uforanderlig. Som man ser, setter eksistensialismen stort fokus på menneskets grunnleggende frihet, og på den kontrasten mellom det meningsfylte livet vi lever til daglig og vår jordlige eksistens' meningsløshet. Dette er en tankeretning som er opptatt av menneskets liv, med vekt på ansvar, frihet og valgmuligheter.
Bevegelsen var spesielt populær på midten av 1900-tallet, da filosof og forfatter Jean-Paul Sartre utviklet sin versjon av eksistensfilosofien. Andre filosofer, som Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche, samt visse forfattere som Franz Kafka og Fjodor Dostojevskij, hadde tidligere behandlet eksistensielle problemer, uten å like uttrykkelig kalle seg eksistensfilosofer. Martin Heidegger, med sin eksistensielle fenomenologi, som bygde videre på og kritiserte Edmund Husserls fenomenologi, var også en stor inspirasjonskilde for Sartre. Hans hovedverk Væren og tid er, sammen med Sartres Væren og intet, blant eksistensfilosofiens viktigste verker. Andre viktige filosofer i denne tradisjonen er Simone de Beauvoir, Maurice Merleau-Ponty og Albert Camus.
Bakgrunn for begrepet «eksistensialisme»
Selv om mange regner Kierkegaard selv som oppfinneren av begrepet eksistensialisme, er det mest sannsynlig at Kirkegaard fikk begrepet (i alle fall begrepet "eksistensiell" som beskrivelse for filosofien hans) fra den norske lyrikeren og litteraturkritikeren Johan Sebastian Cammermeyer Welhavenhttp://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=61613&a=2. Denne påstanden kommer fra to hold. Den norske filosofen Erik Lundestad viser til Frederik Christian Sibbern (daværende dekanus ved det filosofiske fakultet i København). Denne skal ha hatt to samtaler i 1841, først med Welhaven og deretter med Kierkegaard. I samtale med Sibbern er det at Welhaven skal ha funnet «et ord som han mente dekket en tenkning som sto i et nært og positivt forhold til livet, et slikt forhold betegnet han som existensielt» Lundestad, 1998, s. 169. Dette skal så ha blitt bragt videre av Sibbern til Kierkegaard. Den andre begrunnelsen kommer fra den norske idéhistorikeren Rune Slagstad. Han mener å kunne dokumentere at Kierkegaard selv sa at termen «eksistensiell» var lånt fra Welhaven, fordi han en gang skal ha uttalt «Hegelianerne ikke studere[de] Philosophien existentielt, for at jeg skal bruge et udtryk af Welhaven, da jeg engang talte med ham om Philosophien»Slagstad, 2001, s. 89.
Nøkkelbegrep
Eksistens Eksistens betegner individets levde liv og dets måte å være i verden. Selv om det kan virke paradoksalt å utvikle abstrakte teorier samtidig som man fastholder hvor viktig det er å ta utgangspunkt i det konkret levde liv, mener de fleste eksistensfilosofer at det finnes trekk som går igjen i hvert individs jordlige eksistens.
Hva disse trekkene er forstås best med utgangspunkt i ordet "eksistens", som kommer fra det latinske "existare", som kan bety noe i retning av "å stå ut av". Dette betegner en form for avstand fra det meningsløse, som gjør mennesket i stand til å projisere mening inn i verden. Bruken av ordet projisere henger også sammen med ordet prosjekt, da det hevdes at ethvert individ belyser verden gjennom sitt prosjekt. Denne projiserte meningen er skjør, og står i konstant fare for å bryte sammen av en hvilken som helst grunn, fra en tragedie til et innsiktsfullt øyeblikk. I et slikt øyeblikk står den enkelte ansikt til ansikt med tilværelsens meningsløshet, og det er i disse øyeblikkene vi er som mest sårbare. Et av hovedtemaene i eksistensfilosofi er dermed hvordan vi best kan møte det absurde, og hvilke konsekvenser vi kan trekke ut av det. Albert Camus mente for eksempel at "det finnes bare ett virkelig seriøst filosofisk problem, og det er selvmord".
Selv om det absurde kan sies å være noe som gjelder menneskelig eksistens som sådan, kan det ikke begrenses til disse "psykologiske" effektene. Noe slikt må også ha filosofiske konsekvenser, og mange eksistensfilosofer har grunnlagt sin metafysikk på tanken om det absurde.
Eksistens går forut for essens Et av eksistensialismens "slagord" er at eksistens går forut for essens. Betydningen av slagordet forstås best i kontrast til en påstand om at essens går forut for eksistens, eller altså at det å være menneske innebærer en form for determinisme, hvor noe slikt som en menneskelig natur eller en gud eller noe lignende har bestemt hva det betyr å være menneske. I en slik oppfatning av mennesket er det én spesifikk ting som er spesielt knyttet til det å være menneske, og dette vil i stor grad være førende for hvordan vi bør leve. En typisk påstand kan for eksempel være at mennesket er essensielt egoistisk eller rasjonelt. Selv om det var Sartre som først lanserte slagordet, finner vi dette temaet behandlet hos de fleste eksistensfilosofer, fra Kierkegaard til Heidegger.
At mennesket definerer seg selv misforstås ofte som en tanke om at det er opp til enhver å nær sagt "ønske" seg det han vil være, og så blir han det. Slik Sartre ser det, er dette dog en form for Ond tro. Det som menes er at mennesket er (1) definert i den grad han handler, og (2) at han er ansvarlig for sine handlinger. For eksempel er en mann som handler ondt mot andre mennesker nettopp derved definert som en ond mann. Samtidig er det han (og ikke for eksempel genene hans) som er ansvarlig for handlingene. Som Sartre sier i Eksistensialisme er humanisme: "Mennesket eksisterer først og fremst, møter seg selv, veller opp i verden – og deretter definerer han seg selv". Dette innebærer også det mer positivt terapeutiske aspektet som går ut på at vi kan velge å handle på en annen måte, en god måte, og så blir vi – ved disse handlingene – gode. Dette innebærer at mennesket ikke er noen av delene, verken godt eller ondt, essensielt.
Angst Angst har blitt behandlet av mange eksistensfilosofiske tenkere, og selv om det finnes en del forskjeller mellom de forskjellige tenkerne, har fenomenet fellestrekk hos dem alle. Det erketypiske eksempelet på angst tar utgangspunkt i tanken om et menneske som står på kanten av et stup. Når man står der på stupet, har man samtidig en opplevelse av den vanlige frykten for å falle, men også den mer ubestemte angsten for selv å hoppe. Man erfarer at intet stopper en, og det er i denne erfaringen man erfarer seg selv som fri for ethvert deterministisk noe som har forutbestemt resultatet av dette møtet med ens muligheter. Angsten er "frykten for intet," og slik sett viser angsten en ens frihet.
I denne sammenheng ser man at angst skiller seg fra frykt i det at frykten har et objekt, og dermed kan være konstruktiv: Man kan gjøre noe for å motvirke det man frykter, men angsten, siden den er for intet, kan ikke inspirere en til å skape. Bruken av ordet "intet" betegner i denne sammenhengen det faktum at man, i angsten, ikke er klar over hva det rent konkret er man engster seg for, siden det ikke er noe objekt. Angsten kan være for en konsekvens av en mulighet, blandet med erfaringen av at man siden man har handlet fritt er ansvarlig for konsekvensen: det er ingen ting i deg som har handlet i ditt sted. Selv om eksempelet med stupet er et mer ekstremt eksempel, hevdes det som regel at angsten er en gjennomgående tilstand, eller i hvert fall en mulighet, ved ethvert valg, og at den er et resultat av kombinasjonen av det absurde, det at verden ikke er "rettferdig, og sørger for at gode handlinger får gode konsekvenser, og den friheten og ansvaret vi har for våre egne handlinger og deres konsekvenser.
Søren Kierkegaard behandlet begrepet inngående i sin bok Begrebet Angest fra 1844. Også her knyttes begrepet opp til friheten, men Kierkegaard tillegger det også en visse formativ kraft i sammenheng med et menneskes individuasjon: Når barnet opplever angsten i møte med mulighetene for å måtte stå til rette for det det har gjort, skjer det samtidig ifølge Kierkegaard noe som markerer begynnelsen på barnets individuasjon; barnet opplever seg selv som fritt, og som i stand til å handle på egen hånd.
Ond tro Ond tro er det å nekte seg selv sin frie vilje ved å lyge til seg selv om at man er fri. Konkret kan dette anta forskjellige former, som det å overbevise seg selv om at determinisme er sant, eller det at man "mimer" tilværelsen ved å bare gjøre "som man gjør." Hvordan man gjør er ofte diktert av et "bilde" man har av hvordan en person, i et ytre henseende, bør handle. Dersom man for eksempel er fisker og har et ganske klart bilde av hvordan en fisker handler, kan man la dette bildet erstatte ens egen valgfrihet. Hvordan "man" handler er ofte i sterk tilknytning til sosiale normer av forskjellige slag.
Dette betyr likevel ikke at man ikke kan handle i overensstemmelse med sosiale normer uten at det automatisk blir ond tro: Man kan handle i overensstemmelse med sosiale normer fordi det er slik man selv mener at det er riktig å handle. Poenget er å ikke la man bli en slags "ting" i en selv som styrer ens handlinger. Et eksempel som klargjør er dersom noen unnskylder seg ved å vise til at vedkommende bare gjorde som man gjør, men ond tro kan også være det å hevde at ens gener determinerte en til å handle som man gjorde.
Nøyaktig hvordan en person lyger til seg selv er vanskelig å få tak på, særlig siden Sartre benekter at det finnes noe underbevisst som har stor makt over oss, samtidig som han hevder at den som lyger til seg selv egentlig vet sannheten, og at han ikke er dette "noe" som han gir seg ut for å være.
Grunnene til å ty til ond tro kan være mange, men mest fremtredende er kanskje det at den angsten som følger med det å være fri kan bli ganske ubehagelig, og at man søker å flykte fra ubehaget ved å overbevise seg selv (gjennom løgn) om at man ikke er fri likevel.
Frihet Den eksistensielle beskrivelsen av frihet misforstås ofte som en abstrakt grenseløs frihet hvor alt er mulig, og hvor det ikke har noe å si hva man velger, eller om man velger basert på ens verdier. Denne tolkningen er ofte knyttet opp mot eksistensfilosofenes insistering på at verden er meningsløs eller absurd, og at det ikke finnes noen absolutte objektive verdier.
At det ikke finnes verdier i verden i-seg-selv, betyr dog ikke at folk ikke har verdier: Hver av oss har vanligvis en rekke forskjellige verdier innen vi første gang begir oss ut på en refleksjon over verdienes gyldighet, og det er som regel på grunnlag av disse verdiene vi handler. Som eksempel kan man ta Søren Kierkegaards Assessor Wilhelm i Enten - Eller, som hevder at det å "velge" uten å la ens verdier gi alternativene i valget forskjellig verdi, er å velge å ikke velge, eller altså å overlate valget til tilfeldighetene; man kunne like gjerne kastet krone og mynt. Dette er å nekte å leve i konsekvensen av ens frihet, og er som sådan en form for Ond Tro. Eksistensiell frihet er altså ikke abstrakt absolutt frihet, men et spesielt menneske i denne verdens frihet; friheten er, som mennesket, begrenset av å være i verden, og bare på den måten får friheten betydning.