Terje Rød-Larsen (født 1947) er en norsk sosiolog, tidligere diplomat og forhenværende politiker (Ap), som er særlig kjent for sin rolle i prosessen som førte fram til Oslo-avtalen. Han var i 1982 med å grunnlegge og var i en årrekke leder for Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon, som opprinnelig var en avdeling i LO, men som i 1993 ble en selvstendig organisasjon. Han var planleggingsminister i Thorbjørn Jaglands regjering i en drøy måned høsten 1996. Fra 1999 til 2004 var han FNs visegeneralsekretær for Midtøsten. Han var mellom januar 2005 og oktober 2020 leder for tankesmien International Peace Institute i New York.
Rød-Larsen ble i 2026 siktet for medvirkning til grov korrupsjon. Hovedmistenkt og dessuten i saken, var hans ektefelle, tidligere ambassadør Mona Juul.
Familie I 1971 giftet Terje Rød-Larsen seg med oversetteren Merete Alfsen. Med henne har han datteren Hilde Rød-Larsen som er forfatter og oversetter. Dette ekteskapet ble oppløst i 1982.
I 1988 giftet han seg med diplomaten Mona Juul. Hun var ambassadør i Kypros fra 2001 til 2004, og dessuten norsk ambassadør i Israel fra 2001 til 2004. De fikk et tvillingpar, en datter og en sønn sammen. 29. april 2026 ble det kjent at sønnen deres Edward Juul Rød-Larsen hadde tatt sitt eget liv.
Karriere Bakgrunn Terje Rød-Larsen vokste opp i bydelen Fana i Bergen. Etter eksamen artium studerte han ved universitetene i Bergen og Oslo og tok magistergrad i samfunnskritisk sosiologi («nyreformismen») ved universitetet i Oslo i 1976. I 1980–1981 hadde han oppdrag for forbruker- og administrasjonsdepartementet.
FAFO Rød-Larsen ledet Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon (FAFO), som han var med å grunnlegge 1. januar 1982. Der satt han i programutvalget. Han ledet FAFO frem til 1993. FAFO var først en egen avdeling av Landsorganisasjonen, men ble etterhvert omorganisert til Forskningsstiftelsen FAFO i 1993. Organisasjonen var ment å være en møteplass for forskere, politikere, fagorganiserte og næringslivsfolk, i tillegg til å drive forskning.
Oslo-avtalen Oslo-prosessen På slutten av 1980-årene ble FAFOs internasjonale engasjement større. Sosiologen Terje Rød-Larsen flyttet til Kairo i 1989 da hans kone, utenriksdepartementets diplomat Mona Juul, ble stasjonert på ambassaden der. I Midtøsten utførte han i FAFO-regi en omfattende levekårsundersøkelse blant palestinerne i Gaza, på Vestbredden og i Øst-Jerusalem.
Dette førte ham nærmere i kontakt med både israelere og palestinere. Dette var personer som både hadde samband med israelske myndigheter, med Hamas, Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) og fraksjoner som PLO Tunis. Blant nøkkelpersonene var Yossi Beilin, som ble Israels viseutenriksminister i juni 1992, og Abu Ala, som var en av lederskikkelsene i PLO. Rød-Larsen brukte disse kontaktene til å spille en viktig rolle i de senere hemmelige forhandlingene som førte til en fredsavtale.
Madridkonferansen, som ble ledet fra USA og Washington, hadde stått i sentrum for fredsprosessen i Midtøsten. Den ble avholdt i Madrid fra 30. oktober til 1. november 1991, men var gått mer eller mindre i stå. USAs utenriksledelse var informert om Oslo-kanalen, men ikke om innhold og framdrift i drøftingene, og amerikanerne var ikke en aktiv del av Oslo-prosessen.
I ni måneder, fra januar til september 1993 ble det ført forhandlinger mellom hovedpartene i Midtøsten-konflikten. Bare et lite antall direkte involverte fra israelsk, palestinsk og norsk side, samt den politiske ledelsen på hver kant, var kjent med arbeidet mens det pågikk. Møtene ble holdt i Parkveien 45 i strøket Bak Slottet eller på avskjermede steder, blant annet Borregaard Hovedgård i Sarpsborg.
Navn ble byttet ut med kodeord, i tilfelle det pågikk telefonavlytting. Yitzhak Rabin var «bestefaren», Yassir Arafat «den andre bestefaren». Israel var «det lille landet», USA «det store landet» og PLO «de på den andre siden av havet». thumb|Signeringen av Oslo-avtalen foran Det hvite hus den 13. september 1993. Utenriksminister Thorvald Stoltenberg etablerte den hemmelige kanalen som et uortodokst diplomatisk engasjement. Prosessen ble på politisk nivå ledet av statssekretær Jan Egeland, og på embetsnivå av Mona Juul. Terje Rød-Larsen og FAFO spilte en sentral rolle. Andre sentrale aktører var diplomaten Geir O. Pedersen, utenriksminister Johan Jørgen Holst og forskeren Marianne Heiberg (gift med Holst). Israels forhandlingsleder var Uri Savir, og hans palestinske motpart var Ahmed Ali Mohammed Qurei. Personlige kontakter, særlig i akademiske miljøer med tilknytning til sosialdemokratiet, var kjernen i Oslo-prosessen.Jan Egeland: Fra Oslo-avtalen til YouTubes superhelt, FNs regionale informasjonskontor
Oslo-prosessen førte til Oslo-avtalen, som ble undertegnet foran Det hvite hus av Yitzhak Rabin og Yassir Arafat den 13. september 1993.
Avtalen ble signert foran USAs president Bill Clinton, utenriksminister Shimon Peres og tilstedeværende gjester som vitner. Rød-Larsen var mannen som kunne gå fritt inn dørene både hos Arafat, Rabin og Peres. Og Oslo-prosessene førte til at de tre fikk Nobels fredspris i 1994, «for deres anstrengelser for å skape fred i Midt-Østen».
Arkivmaterialet fra og om prosessen Ifølge professor i historie Hilde Henriksen Waage tok Rød-Larsen med seg alle dokumenter tilknyttet fredsprosessen og har dem i sitt private arkiv. Dette ble gransket av Riksarkivet, og Rød-Larsen innrømmet at han hadde et betydelig privat arkiv fra de hemmelige forhandlingene i Norge. Terje Rød-Larsen avviste å levere tilbake dokumentene, selv etter at Riksarkivet påpekte at det var brudd på norsk arkivlov.
Waage og postdoktor Ada Nissen skrev i et innlegg i Dagens Næringsliv 7. mai 2021 at dokumentene fra Oslo-prosessen viste seg å ikke være hos UD. Riksarkivaren satt i gang gransking noe Rød-Larsen ifølge Waage og Nissen ikke samarbeidet om og han ønsket ikke å levere dokumentene til staten.Hilde Henriksen Waage og Ada Nissen: Innlegg: Fredsmeglingens fallgruver, 7. mai 2021, kl. 11.24
Økokrim siktet 9. februar 2026 Rød-Larsen for medvirkning til grov korrupsjon. Den 16. februar foretok Økokrim en ransaking av Terje Rød-Larsens og Mona Juuls felles bolig i Sverre-gården i Drammensveien i strøket Frogner i Oslo vest. I kjellerboden fant de fem pappesker med dokumenter fra 1993 og 1994, som var knyttet til Oslo-prosessen. Enkelte dokumenter var påført graderingene «strengt fortrolig» og «hemmelig». Representanter fra nasjonalarkivet og utenriksdepartementet hentet 14. mars dokumenter fra kjellerboden.
Utenriksdepartementet Samme år som fredsavtalen ble undertegnet, ble Terje Rød-Larsen ansatt i utenriksdepartementet som spesialrådgiver i Midtøsten-spørsmål, med rang som ambassadør.
I 1994 ble han utnevnt til visegeneralsekretær i FN og spesiell koordinator for de palestinske områdene, og hadde denne stillingen fra juni 1994 til oktober 1996.
Statsråd og fiskeforedlingsbedriften Fideco Høsten 1984 ville LO gjennom FAFO, sammen med oljeselskapet Shell og teknologibedriften Bird Technology AS, etablere fiskeforedlingsbedriften Fideco for å skape arbeidsplasser i Finnmark. Det hele endte i 1992 med en konkurs som kostet flere lokale fiskere millionbeløp.
1. november 1996 skrev så avisa Fiskaren en artikkel med tittelen: «Planla fiasko i Finnmark». Avisa undersøkte Fideco-prosjektet som FAFO ved Gudmund Hernes og Terje Rød-Larsen hadde vært involvert i. Dette ble begynnelsen på flere reportasjer om Terje Rød-Larsens fortid. Rød-Larsen, som hadde vært markedsdirektør i Fideco, innkasserte en opsjonsgevinst på kroner som ble innløst like før konkursen. Dette betalte han ikke skatt for. Han solgte sine aksjer i Fideco tilbake til Bird Technology AS, som han hadde kjøpt dem fra. Det ble reist tvil om tidspunktet for det opprinnelige aksjekjøpet, om fortjenesten skyldtes at aksjene hadde økt i verdi eller om Rød-Larsen hadde kjøpt dem til underpris. I så fall skulle det vært oppført i selvangivelsen og beskattet.
Terje Rød-Larsen fortsatte å være toppoppslag i aviser, radio og fjernsyn gjennom hele november og primo desember måned. Til slutt trakk han seg, og sa på pressekonferansen: «… Av hensyn til regjeringens videre arbeid og min egen situasjon, har jeg på denne bakgrunn innlevert søknad om å gå av som statsråd …» – Terje Rød-Larsen var planleggingsminister i 35 dager i Thorbjørn Jaglands regjering, fra 25. oktober til 29. november 1996. Etter at han hadde erklært sin avgang, forlot han pressekonferansen med kommentaren «Dette har jeg ikke fortjent!», en kommentar som gikk ut på radio og fjernsyn.
4. mars 1997 besluttet Økokrim å gi Rød-Larsen en bot på kr for uriktige eller ufullstendige opplysninger i selvangivelsen for 1986. Etter å ha vurdert dette i seks uker, bestemte Rød-Larsen seg for å akseptere boten for «å spare familien og seg selv for ytterligere personlige og økonomiske belastninger». Han påpekte i en uttalelse at han ikke erkjente skyld, og var uenig i Økokrims vurdering av skattesaken.
I januar 1997 vurderte Oslo likningsnemnd saken, og kom til at Rød-Larsen hadde fått en skattepliktig fordel som han burde ha tatt med i selvangivelsen. Men da det hadde gått svært lang tid, og fordi Skattedirektoratet hadde kjent til forholdet uten å gjøre noe, besluttet flertallet i nemnda å henlegge saken. I 1992 utgav journalist Arne Eriksen boka Rosa japper i fiskefarse, om Fideco-saken.
Ambassadør og visegeneralsekretær i FN I januar 1998 utnevnte Bondevik-regjeringa Rød-Larsen til ambassadør med ansvar for fredsforhandlingene i Midtøsten. Høsten 1999 ble han utnevnt til visegeneralsekretær i FN, FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten og generalsekretærens representant overfor PLO og den palestinske selvstyremyndigheten.
Rød-Larsen var også involvert i forsøkene på å få avsluttet kampen i Libanon under de israelske angrepene mot Hizbollah i Libanon i 2006.
Peres-prisen Shimon Peres opprettet i 1996 fredssenteret Peres Center for Peace. Fra 1997 fikk dette senteret millioner av kroner i støtte fra utenriksdepartementet. I 1999 delte senteret ut i hemmelighet en fredspris på dollar til ektefellene Juul og Rød-Larsen. Rød-Larsen var en nær venn av senterets direktør Uri Savir. Rød-Larsen hadde kort tid før utdelingen, vært styremedlem i senterets internasjonale styre.Ansatte ved Peres-senteret sjokkert, vg.no, 6. mai 2002 kl. 05:44, oppdatert 25. februar 2003 kl. 13:26 Ekteparet meldte ikke inn beløpet til utenriksdepartementet. Mona Juul valgte å betale tilbake beløpet, men Rød-Larsen nektet.UD gransker Peres-senteret, nrk.no, 6. mai 2002 kl. 19:40
International Peace Institute thumb|Bill Gates, Terje Rød-Larsen, Jeffrey Epstein, Boris Nikolic og Thorbjørn Jagland. Rød-Larsen var fra januar 2005 til 29. oktober 2020 leder for International Peace Institute (IPI) i New York. Han og IPI fikk kritikk på grunn av donasjoner fra den amerikanske finansmannen Jeffrey Epstein Rød-Larsen hadde mottatt på vegne av organisasjonen. Dagens næringsliv avslørte også at Rød-Larsen på et tidspunkt skyldte Epstein dollar, og at han senere autoriserte en tilbakebetaling på dollar til Epstein via IPI. Det er uklart hvorfor Rød-Larsen skyldte Epstein penger og han har nektet å redegjøre for dette til journalister eller styret i IPI.
Styreleder i IPI, forhenværende statsminister i Australia Kevin Rudd, uttalte: «Hverken lånet eller tilbakebetalingen av det hadde tidligere blitt oppgitt til styret eller til meg som leder. […] Jeg er dypt skuffet over at styret har måttet finne ut så mye av dette gjennom mediene.» Under et ekstraordinært styremøte 29. oktober 2020 beklaget Rød-Larsen sin dårlige dømmekraft og trakk seg umiddelbart.
29. januar 2026 ble det kjent at Rød-Larsens to barn var blitt tilgodesett med fem millioner dollar hver Epsteins i testamente, signert av Epstein to dager før han døde. Pengene var på det tidspunktet fortsatt bundet opp i rettsprosessen etter hans død.