Arsenal FCs historie (fra 1966)

Denne artikkelen tar for seg historien til Arsenal FC fra 1964 til dags dato, og er en fortsettelse av artikkelen Arsenal FCs historie (1886–1966).

Den første dobbeltriumfen (1966–1976) Etter at Billy Wright ble sagt opp sommeren 1966, utnevnte Arsenal klubbens fysioterapeut Bertie Mee til manager, en utnevnelse som overrasket en del og ikke minst Bertie Mee. Likevel så brakte denne utnevnelsen en kort periode med suksess for klubben. Arsenals ungdomslag hadde vunnet FA Youth Cup i 1966, og talentfulle angrepsspillere som Charlie George, John Radford og Ray Kennedy rykket opp til førstelaget. Mee fullførte lagets angrepsevner med noen mer erfarne spillere, kaptein Frank McLintock i midtforsvaret sørget for et sterkt forsvar, og den hardt-taklende Peter Storey fylte den viktige defensive midtbanerollen. Laget viste tidlig lovende takter, ved å nå to Ligacup-finaler i 1968 og 1969. Laget kom tomhendt fra begge finalene, først med tap 1-0 mot Don Revies Leeds United, og det andre tapet var det fæle tapet 3-1 mot tredjedivisjonslaget Swindon Town. Denne sesongen var dog ikke en total katastrofe, laget kom på fjerdeplass i ligaen og kvalifiserte seg for spill i Europa. I 1970 vant Arsenal sin første tittel på sytten år og sin aller første europeiske tittel, da de vant Messebycupen. Arsenal hadde slått Ajax i semifinalene, og kom med et berømt comeback mot Anderlecht i finalen. Arsenal lå under med 3-0 etter 74 minutter i den første kampen, men Ray Kennedy laget et sent mål som gav laget et lite håp før returkampen. I den andre kampen foran et fullsatt Highbury, vant Arsenal 3-0 (4-3 sammenlagt) etter mål av John Radford, Eddie Kelly og Jon Samuels.

Høydepunktet i denne perioden var dobbelt-mesterskapet (lagets første) med seier i ligaen og FA-cupen i sesongen 1970–71. Arsenal startet sesongen svakt, med tap mot Stoke City i september. De kom tilbake og gav hard motstand i tittelkampen mot Leeds United. Arsenal hadde Leeds i hælene hele sesongen, og måtte slå erkerivalene Tottenham Hotspur, på White Hart Lane, i sesongens siste kamp for å ta tittelen. Arsenal gjorde nettopp det, 1-0 etter et mål av Ray Kennedy. Fem dager senere vant Arsenal over Liverpool med 2-1 på Wembley, etter å ha kommet under 1-0 tidlig i ekstraomgangene så utlignet innbytteren Eddie Kelly og deretter laget Charlie George vinnermålet.

The Double viste seg å være et tidlig høydepunkt i et tiår som var karakterisert av en kjede av «nære på». Selv om klubben hadde signert Alan Ball (fra Englands mesterlag i ’66) på slutten av sesongen 1970–71, så begynte 1971–72 sesongen svært dårlig med tap i tre kamper i august. Dette medførte at klubben ble jagende etter teten resten av sesongen. Deres debut i serievinnercupen startet lovende, men de ble slått ut i kvartfinalen av et Johan Cruijff-inspirert og velspillende Ajax-lag. Arsenal nådde også finalen i FA-cupen, men tapte 1-0 for Leeds United i en udisiplinert og til tider stygg kamp. Arsenal endte på andreplass i ligaen i 1972–73, men innen ett år så var laget som vant The Double oppløst, og Mee var ikke i stand til å bygge et nytt lag til å ta over. Klubbens styrke avtok sterkt, med en 16.-plass i 1974–75 og 17.-plass i 1975–76 (den dårligste plasseringen på førti år), dette førte til at Bertie Mee trakk seg fra jobben som manager. Tottenham-manageren Terry Neill, en tidligere Arsenalspiller, ble utnevnt som manager, selv om han aldri hadde klart å gjøre «Spurs» til et lag som kom over midten av tabellen.

Neill og Howes blandede hell (1976–86) Under Neills ledelse kom Arsenal tilbake til den øvre del av tabellen, inspirert av den ankomne irske superstjernen Liam Brady. Brady ble en del av en stor irsk kontingent på Highbury, som inkluderte Pat Rice, Frank Stapleton, Pat Jennings og den unge David O'Leary. Selv om de ikke kunne utfordre ligadominansen til Liverpool på den tiden, så beviste de sin styrke i FA-cupen mot slutten av det tiåret. Arsenal kom til finalen tre år på rad (1978, 1979 og 1980), men vant bare en, 1979–finalen mot Manchester United. Hovedsakelig inspirert av Liam Brady, tok Arsenal ledelsen 2-0 etter mål av Brian Talbot og Frank Stapleton, og så ut til å vinne en lett seier. Med fem minutter igjen av kampen laget United to mål og utliknet resultatet. Ekstraomganger lå i luften, men på overtid satte Alan Sunderland en pasning fra Graham Rix i mål og sikret en berømt 3-2 seier.

Den neste sesongen, 1979–80, viste seg å bli tøff da Arsenal spilte rekordmange kamper (70 kamper i en sesong) og nådde to cupfinaler, bare for å ende uten trofeer. Arsenal var favoritter til å beseire West Ham United i FA-cupen, bare for å tape 1-0 etter en Trevor Booking heading. De nådde også finalen i cupvinnercupen mot Valencia, etter at en scoring av Paul Vaessen gav Arsenal seieren over Juventus i semifinalen. Finalen endte målløs, men Arsenal tapte på straffespark, etter at Brady og Rix feilet med sine forsøk.

Liam Brady forlot Arsenal og gikk til Juventus sommeren 1980, og laget entret nok en ufruktbar periode. Laget fortsatte å komme blant de fire beste i ligaen på begynnelsen av åttitallet, men Arsenal var aldri seriøse tittelutfordrere, og de fant heller ikke igjen formen i cupen. De nådde riktignok semifinalen i begge hjemlige cuper i 1982–83, men tapte begge to mot Manchester United.

Neill hadde problemer med å kontrollere laget sitt i sin periode som manager, og hadde blitt «uvenner» med flere av spillerne sine (inkludert Alan Hanson og Malcolm MacDonald), og han klarte ikke å kontrollere drikkekulturen som hadde oppstått i troppen. Neill fikk sparken i desember 1983, etter en elendig start på 1983–84 sesongen, som også innebar et sjokktap mot Walsall i Ligacupen (det fikk frem et minne om et liknende tap mot samme lag i FA-cupen femti år tidligere).

Don Howe, en trofast tjener av klubben etterfulgte Neill, men han klarte heller ikke å få laget opp i toppen. Selv om laget ikke spilte dårlig i ligaen under Howes ledelse (sjette og syvendeplass), så ble de slått ut av FA-cupen av tredjedivisjonslaget York City i 1985-86. Fansen ble mer og mer desillusjonert, og med klubbens middelmådige spill begynte tilskuerantallet å falle under 20 000. I mars 1986, etter at han hadde fått vite at klubbens styre hadde kontaktet Terry Venables som en mulig erstatter, bestemte Howe seg for å trekke seg som manager.

Årene med George Graham (1986–1995) Sommeren 1986 ble Millwallmanageren, den tidligere Arsenalspilleren George Graham, utnevnt til manager, og dette ble begynnelsen på en ny gyllen æra på Highbury. Graham kvittet seg med store deler av den gamle troppen og erstattet dem med nye signeringer og spillere fra juniorlaget, og han innførte en mye strengere disiplin både i garderoben og på banen. Arsenals form forbedret seg umiddelbart, faktisk så mye at laget ledet ligaen ved juletider 1986 for første gang på et tiår. Dette var den rette plassen for klubbens hundreårsfeiring.

Selv om laget tilslutt kom på fjerdeplass i det første året under Grahams ledelse, så vant laget Ligacupen, noe som markerte lagets comeback. Arsenal møtte Tottenham Hotspur i semifinalene, tapte 1-0 i den første kampen på Highbury og kom under 1-0 i første omgang på White Hart Lane, men etter mål av Viv Anderson og Niall Quinn kjempet Arsenal seg til en omkamp. I omkampen tok Tottenham pånytt ledelsen 1-0, men etter mål av Ian Allinson og David Rocastle gikk Arsenal til finalen. Finalen var som en repetisjon av semifinalene, Liverpool tok ledelsen 1-0 etter et mål av Ian Rush, men to mål av Charlie Nicolas gav Arsenal sin første ligacup-suksess.

Selv om Arsenal tapte Ligacupfinalen året etter (et sjokktap mot Luton Town), så forbedret ligaformen seg stadig. Grahams lag hadde en tett defensiv disiplin, ledet av lagets unge kaptein Tony Adams, sammen med Lee Dixon, Steve Bould og Nigel Winterburn, som sammen dannet grunnlaget for klubbens forsvar i over et tiår. Men, i kontrast til den vanlige oppfatningen, så var ikke Grahams Arsenal et rent defensivt lag i løpet av den tiden. Graham hadde også kapable midtbanespillere som David Rocastle, Michael Thomas og Paul Merson, og spissen Alan Smith som jevnlig laget mer enn 20 mål per sesong.

I Grahams tredje sesong (1988–1989), vant Arsenal sin første ligatittel siden 1971, på en dramatisk måte. Etter å ha ledet ligaen siden juletider, ble Arsenal forbigått av Liverpool etter tap mot Derby County og uavgjort mot Wimbledon i mai. Det virket som at Arsenal hadde skuslet bort tittelen, og i sesongens siste kamp, 26. mai, mot Liverpool på Anfield måtte Arsenal vinne med to mål for å ta tittelen. Liverpool hadde allerede vunnet FA-cupen og var favoritter til The Double. Alan Smith scoret tidlig i andre omgang, men mens tiden gikk så strevde Arsenal med å få inn det andre, klokken hadde passert 90 minutter og tittelen var på vei til Liverpool. Med få sekunder til dommeren skulle blåse av kampen, kom en flikk fra Alan Smith som fant Michael Thomas som raste gjennom Liverpool-forsvaret. Den unge midtbanespilleren løftet rolig ballen over Bruce Grobbelaar og inn i målet, og Arsenal var dermed ligamestere.

Arsenal klarte ikke å forsvare tittelen året etter og endte på en fjerdeplass i 1989–90, bak mesterne Liverpool, og Aston Villa og Tottenham på de to neste plassene. De kom heller ikke langt i de hjemlige cupene, og engelske lag var fremdeles utestengt fra Europa etter Heysel-tragedien, så Arsenal fikk heller ikke representert England som siste års ligamester. Graham ønsket å forbedre laget sitt og signerte målvakten David Seaman og den svenske vingen Anders Limpar på slutten av sesongen, og begge spillerne var viktige da Arsenal tok tilbake ligatittelen i 1990–1991 på tross av to store tilbakeslag. Arsenal ble trukket to ligapoeng i oktober 1990 etter at ti av spillerne var involvert i ett håndgemeng med spillere fra Manchester United på Old Trafford. Kapteinen Tony Adams ble også dømt til fire måneders fengsel for promillekjøring i desember samme år. Dette hindret likevel ikke Arsenal sin fremgang, med kun ett ligatap denne sesongen og syv poeng foran neste lag. Arsenal nådde også semifinalen i FA-cupen mot Tottenham Hotspur, Paul Gascoine scoret med et frispark fra ca. 27 meter (30 yards) etter bare fem minutter, Tottenham vant overlegent 3-1 og senket håpet om en andre dobbel for Arsenal.

I oktober 1991 signerte Arsenal angriperen (og den nest mest scorende spilleren) Ian Wright fra Crystal Palace, og klubben spilte sin første kamp i Europa siden 1971–1972. Comebacket i Europa gikk dårlig og laget ble slått ut i andre runde av SL Benfica, og kom derfor ikke til det lukrative gruppespillet. Denne sesongen gikk fra dårlig til verre da Arsenal ble slått ut av FA-cupen av det lavt rangerte Wrexham, i ligaen tok set seg opp mot slutten av sesongen og laget endte på fjerdeplass.

Etter denne sesongen endret Graham sin taktikk, han ble mer defensiv og stilte lag som var mindre angrepsvillige, som betydde at målene i hovedsak måtte komme fra Ian Wright og ikke fra hele laget. Mellom 1986–87 og 1991–92 hadde laget et gjennomsnitt på 66 ligamål (81 mål i 1991–92), men mellom 1992–93 og 1994–95 var snittet kun 48, dette inkluderte 40 mål i 1992–1993 da Arsenal kom på 10.-plass i den første sesongen til FA Premier League, og var det minst scorende laget i hovedserien.

Arsenal gjorde det mye bedre i cupene enn i derien, og i 1992–1993 ble de det første laget til å vinne både FA-cupen og ligacupen i samme sesong. I ligacupen var motstanderen Sheffield Wednesday, og et Merson-inspirert Arsenal kom fra å ligge under 1-0 til å vinne 2-1 etter et mål av Steve Morrow. I FA-cupen slo de Spurs i semien (og hevnet tapet fra 1991), og møtte dermed Sheffield Wednesday i den finalen også. Denne endte 1-1 og det ble omkamp. I omkampen kom første målet fra Ian Wright, men Chris Waddle utlignet. Det ble ekstraomganger og ingen mål kom før i det 120. minutt, da Andy Linighan møtte en cornerball med hodet og nikket inn seiersmålet og sikret den doble cup-triumfen.