Østfronten under andre verdenskrig var en kampfront gjennom Sentral- og Øst-Europa, fra det tyske overfallet på Sovjetunionen 22. juni 1941 til Tysklands sammenbrudd 8. mai 1945. Det er historiens største militære konfrontasjon, og frontlinjen var på det meste over  km lang. Omkring halvparten av dødsfallene under andre verdenskrig var på østfronten. Tyskland og Sovjetunionen var hovedmotstandere. Sovjetunionen ble støttet av USA og Storbritannia, mens Tyskland ble støttet av stater i Sør- og Øst-Europa.

Østfronten ble kjent for sine store tap av soldater, sivile og massive materielle ødeleggelser. Det var total krig, med brudd på krigens folkerett, og tyske myndigheter lot sovjetiske krigsfanger sulte i hjel. Massedrap, særlig på jøder, begynte i de erobrede områdene straks etter invasjonen. Den første fasen av holocaust foregikk bak hele østfronten, fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør. Massakrene skjedde i hovedsak i regi av Schutzstaffels (SS) Einsatzgruppen der vanlige tyske politifolk, lokalt politi, rumenske styrker og vanlige Wehrmacht-soldater medvirket.

Kampene varierte mellom store slag, lange framrykkinger, men også stillstand. Logistikkutfordringene var enorme og innebar at kampen var både mot fienden og mot vær- og terrengforhold, som slet på utstyr og mannskaper. Resultatet var avgjørende for den totale ødeleggelsen av det nasjonalsosialistiske (nazistiske) Tyskland og etableringen av Sovjetunionen som en militær supermakt.

Bakgrunn

Under første verdenskrig hadde Det tyske keiserrike vært i krig med Det russiske keiserdømmet, også da ble begrepet østfronten brukt. Etter den russiske revolusjonen i 1917 ble landet tvunget til å inngå freden i Brest-Litovsk, og store deler av det vestlige Russland ble okkupert eller dominert av tyske styrker. De måtte imidlertid trekke seg tilbake etter nederlaget i 1918 og freden i Brest-Litovsk ble annullert av Versaillestraktaten i 1919.Howard 2002, s. 33–36, 88, 96, 111

Den militære situasjonen I 1930-årene var Den røde armé ledende i verden, med utvikling og bruk av mekaniserte styrker (stridsvogner og tilhørende kjøretøy). Fra 1938 ble de fleste av de øverste offiserene enten drept, eller sendt til Gulag som fanger, under den store terroren. Av rundt 80 tusen høyere offiserer ble mellom 34- og 54 tusen fjernet under utrenskningene. Dette førte til at lite erfarne offiserer fikk ledende stillinger, ledet til frykt for å ta initiativ, og svekket Den røde armé sterkt.Glantz 2015, s. 8–9, 38

I motsetning til tilsvarende situasjon under første verdenskrig var ikke partene formelt i krig med hverandre da kamphandlingene startet. Tyskland og Sovjetunionen hadde delt Polen og Baltikum mellom seg ved Molotov–Ribbentrop-pakten.Glantz 2015, s. 14 Militært sett var situasjonen slik Schlieffenplanen hadde forutsatt før første verdenskrig, nemlig at kamphandlingene på vestfronten var over, og Tyskland hadde kontroll over hele det vestlige europeiske kontinentet, inkludert Balkan.Hobson 2015, s. 444 Med støtte i avtalen mellom Sovjetunionen og Tyskland i Molotov–Ribbentrop-pakten ble Romanias regjering i 1940 tvunget til å gå med på at Bessarabia og det nordlige Bukovina ble tilsluttet Sovjetunionen.Rozett & Spector (2013) s. 14-15 Ideologi og motiver

Det tyske angrepet på Sovjetunionen var både politisk-ideologisk og ressursmessig betinget. Til tross for ressursene angrepet ville kreve, var det motivert utfra behovet for å sikre råvarer (som olje, mat og ulike metaller). Leveransene av disse fra Sovjetunionen (som avtalt under Molotov-Ribbentropp pakten) var ikke truet på tidspunktet for angrepet, men den tyske ledelsen var negativ til å være avhengig av andre. Begrunnelsen for angrepet ble hele tiden holdt fram som politisk og ideologisk. Skaffe Lebensraum (livsrom) for tysk bosetting, og den ideologiske kampen mot kommunismen, som etter nasjonalsosialistisk tenkning var denne ideologiens største trussel.Glantz 2015, s. 26–27Kershaw 2009, s. 84–85, 91, 95, 98

I tillegg ble angrepet legitimert ved at de slaviske folkene angivelig var mindreverdige i forhold til den ariske rasen. Utfra nasjonalsosialistisk, sosialdarwinistisk tenkning kunne da arierne ta seg til rette i øst, på linje med slik andre europeiske land hadde tatt seg til rette i store deler av verden.Hastings 2012, s. 156–157 Den nazistiske ideologien klassifiserte særlig jøder, samt slaviske folkeslag, som underlegne raser i forhold til tyskere.Roberts 2010, s. 136–137

På sovjetisk side ble kampene på østfronten referert til som den store fedrelandskrigen (russisk: Великая Отечественная война), et begrep som ble brukt som mobiliserende element og med referanse til Napoléons felttog i Russland 1812, en krig som i sin tid ble omtalt som fedrelandskrigen (russisk: Отечественная война).Beevor 2013, s. 217Beevor 2002, s. 36I begge referansene (kildene) fra Beevor står det «den store patriotiske krig»/«Den store patriotiske krigen» - ikke fedrelandskrigen. Samtidig er formuleringen «den store fedrelandskrigen» brukt i artikkel om andre verdenskrig i Store norske leksikon (se «Hitler-Tyskland på høyden av sin makt», siste avsnitt), det er derfor rimelig å anta at sistnevnte er mest korrekt.

Molotov–Ribbentrop-pakten

Den tysk-sovjetiske ikke–angrepspakten Molotov–Ribbentrop-pakten var en avtale mellom Tyskland og Sovjetunionen inngått 23. august 1939. Paktens hemmelige tillegg innebar at Tyskland og Sovjetunionen delte Polen, Baltikum og Finland mellom seg. Tyskland fikk store deler av Polen, mens Sovjetunionen ekspanderte vestover i sine nærområder. Ifølge Sven G. Holtsmark antok Josef Stalin, Sovjetunionens leder, trolig at pakten kunne holde Sovjetunionen utenfor en kommende storkrig i Europa.</onlyinclude> Tyskland og Sovjetunionen besatte innen en måned hver sin del av Polen, og Sovjetunionen tok etterhvert kontroll over Latvia, Litauen og Estland. Tyskland og Sovjetunionen fikk med det kontakt langs delelinjen (omtrent langs Curzonlinjen) fra Karpatene i sør, til Memelland i nord.

Kommissærordren

Kommissærordren utstedt av Oberkommando der Wehrmacht (6. juni 1941) innebar at såkalte politisk kommissærer skulle henrettes straks de var identifisert. Ifølge ordren skulle man se bort fra folkerettens regler for krigføring.Helmut Krausnick: «Kommissarbefehl und 'Gerichtsbarkeitserlass Barbarossa' in neuer Sicht», Vierteljahrshefte für Zeitgeschicte, 25 (1977): 682-732.

Romania Tap av Bessarabia og Transilvania, samt Dobrudsja, medvirket til at Carol II av Romania ble presset til å abdisere til fordel for sin sønn Mikael. Regimet kollapset og Ion Antonescu kom til makten. Antonescu oppnådde diktatorisk makt som landets conducător («fører») mens den unge Mikael ikke hadde noen reell makt. Antonescu dannet en fascistregjering med offiserer og folk fra den høyreekstreme og antisemittiske Jerngarden (etablert i 1927). Jerngarden lå ideologisk nært opp til nazistene i Tyskland. Antonescu tillot fra oktober 1940 tyske soldater i landet. I slutten av januar 1941 gjorde Jerngarden opprør mot Antonescu og med tysk hjelp slo han på blodig måte ned opprøret.Rozett & Spector (2013) s. 14-15

Romanias allianse med Tyskland fra 1940 var motivert av Sovjetunionens trussel mot landets grenser og utsikter til å gjenvinne Bessarabia. Romania var Tysklands viktigste allierte etter Italia, og med tanke på angrepet på Sovjetunionen trolig den viktigste. Romania var av strategisk betydning for Tyskland på grunn av landets oljekilder, og på grunn av landets store hær (den tredje største blant aksemaktene). Tyskland og Romania signerte 10. juni 1941 en traktat om Romanias medvirkning i krigen mot Sovjetunionen, og ble da lovet å få tilbake områdene som hadde vært under sovjetisk kontroll i ett år. I tillegg skulle Romania få området mellom Dnestr og Søndre Buh (kalt Transnistria), inkludert Odessa.

Republikken Slovakia

Republikken Slovakia ble formelt uavhengig da Tsjekkoslovakia gikk i oppløsning etter Münchenavtalen og var styrt av et tyskvennlig fascistregime. Tyske styrker, som hadde besatt hele Bøhmen og Mähren i 1939, gikk samtidig inn i Slovakia der tyske enheter ble etterlatt i viktige byer. Tyske styrker voktet også den østlige grensen mot Karpato-Ruthenia. Tyske styrker på omkring 250 000 ble 18. august 1939 utplassert langs Slovakias grense mot Polen. Republikken Slovakia var utenrikspolitisk og militært underordnet Tyskland.Teich, M., Kováč, D., & Brown, M. D. (Eds.). (2011). Slovakia in History. Cambridge University Press.

Slovakia gikk i november 1940 inn i tremaktspakten med Tyskland og Italia. Tyske styrker angrep 1. september 1939 Polen fra slovakisk territorium og Slovakia deltok i angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Slovakia erklærte krig mot Sovjetunionen 23. juni og stilte med to divisjoner under tysk kommando. I alt 60 000 slovakiske soldater deltok på tysk side. Etter store tap ble bidraget redusert til 17 000 soldater. I alt 4000 slovakiske soldater falt eller ble såret under felttoget i Sovjetunionen. Omkring 3000 slovakiske soldater deserterte og sluttet seg til den tsjekkoslovakiske armeen i Sovjetunionen sammen med krigsfanger. Høsten 1943 hadde alle slovakiske soldater blitt trukket tilbake fra fronten. Republikken Slovakia erklærte krig mot USA og Storbritannia i desember 1941. De allierte aksepterte i 1941 at Tsjekkoslovakia skulle gjenopprettes etter krigen og Republikken Slovakia hadde små utsikter til å overleve krigen.Teich, M., Kováč, D., & Brown, M. D. (Eds.). (2011). Slovakia in History. Cambridge University Press. USA anerkjente ikke Republikken Slovakia, men betraktet Tsjekkoslovakias eksilregjering i London som landets eneste representant under krigen. USA ignorerte også Slovakias krigserklæring i desember 1941.Sniegon, T. (2014). Vanished History: The Holocaust in Czech and Slovak Historical Culture (Vol. 18). Berghahn Books, s. 5.

Ungarn

Det ble det forhandlet om grenseendringer i Wien 2. november 1938 («den første Wien-voldgiften») der Ungarn fikk tildelt en stripe av Karpato-Ukraina (Karpato-Ruthenia) inkludert hovedbyene Uzjhorod og Mukatsjeve. Ungarn okkuperte resten av Karpato-Ruthenia, under navnet Kárpátalja, etter Tsjekkoslovakias oppløsning 15. mars 1939. Ungarn avslo, til forskjell fra Republikken Slovakia, å støtte Tyskland i angrepet på Polen i september 1939. I 1939 forlot Ungarn Folkeforbundet, sluttet seg til Antikominternpakten, og i 1940 underskrev regjeringen tremaktspakten som knyttet landet til alliansen mellom Tyskland og Italia.

Ungarn deltok fra 26. juni 1941 motvillig på tysk side ved invasjonen av Sovjetunionen. Košice ble 26. juni 1941 (fire dager etter invasjonen) bombet av et lite antall uidentifiserte fly, dette ga Ungarns militære ledere et påskudd til å presse regjeringen til å slutte seg til krigen mot Sovjetunionen. På grunn av ungarske styrkers medvirkning på østfronten erklærte Storbritannia krig mot Ungarn 6. desember 1941. Etter press fra Tyskland erklærte statsminister László Bárdossy, uten godkjenning fra Horthy eller parlamentet, krig mot USA 13. desember. Ungarn deltok med styrker i angrepet på Sovjetunionen samt flere tusen jødiske ungdommer på tvangsarbeidstjeneste i Ukraina.Eisen, G., & Stark, T. (2013). The 1941 Galician Deportation and the Kamenets-Podolsk Massacre: A Prologue to the Hungarian Holocaust. Holocaust and Genocide Studies, 27(2), 207-241.

Bulgaria