thumb|Kirgisisk forteller. I sentralasiatisk kultur står den muntlige overleveringen fortsatt sterkt. Muntlig tradisjon betyr muntlig bearbeidelse og overlevering av kunnskap og fortellinger. Muntlig er det som er i form av det talte ord til forskjell fra skriftlig formidling.«muntlig», NAOB Muntlig formidling er en form for menneskelig kommunikasjon der kunnskap, kunst, litteratur, som sagn, myter og eventyr (se muntlig litteratur), ideer og kultur mottas, bevares og overføres muntlig fra en generasjon til en annen. Vansina (1985) rapporterte uttalelser fra nåværende generasjon som «spesifiserer at budskapet må være muntlige uttalelser som kun blir sagt, sunget eller ropt ut på musikkinstrumenter»; «Det må være overføring fra munn til munn over minst en generasjon». Han påpeker: «Vår definisjon er en arbeidsdefinisjon for bruk av historikere. Sosiologer, lingvister eller lærde innen verbale kunster foreslår sine egne, som i for eksempel sosiologi understreker allmennkunnskap. I lingvistikk, trekk som skiller språket fra felles dialog (lingvister), og i verbalkunsten trekk ved form og innhold som definerer kunst (folklorister).» Oversatt av Wikipedia for anledningen. Ki-Zerbo, Joseph (1990): «Methodology and African Prehistory», UNESCO International Scientific Committee for the Drafting of a General History of Africa; James Currey Publishers, ISBN 0-85255-091-X, 9780852550915; se kapittel 7, sitat: «Oral tradition and its methodology» på s. 54–61; på s. 54: «Oral tradition may be defined as being a testimony transmitted verbally from one generation to another. Its special characteristics are that it is verbal and the manner in which it is transmitted.» Overføringen skjer gjennom tale eller sang og kan omfatte folkeeventyr, ballader, sang, prosa eller poesi. Informasjonen er mentalt memorert som muntlige oppbevaring av særskilte betrodde personer, noen ganger kalt «vandrende biblioteker», som vanligvis også er utøvere.John, Magnus (1979): «Libraries in oral-traditional societies», International Library Review. 11 (3), s. 321–339. doi:10.1016/0020-7837(79)90003-7. ISSN 0020-7837.Chisita, Collence; Abdullahi, Ismaili (2010): The Challenges and Opportunities of preparing LIS Students for Orally based communitiesc, World Library and Information Congress: 76th Ifla General Conference and Assembly. Muntlig tradisjon er et kommunikasjonsmiddel for et samfunn for å overføre historie, litteratur, lover og annen kunnskap som eksempelvis tradisjonsrike håndverkstradisjoner, eksempelvis den gamle byggekunnskapen av trebåter langs norskekysten,«Gamle båter om igjen», KSU.no 12 oktober 2019 på tvers av generasjoner uten skriftsystem, eller parallelt med skriftsystem ved kunnskapen aldri har blitt skrevet ned. Muntlig tradisjon er den mest utbredte mediet for menneskelig kommunikasjon. Misra, Sutapa (november 2022): «Orature and New Media: Reviving Oral Traditions in the Digital Age» (PDF), International Journal Of Research Culture Society, 4(11), ISSN 2456-6683.
Religioner som buddhisme, hinduisme, katolisisme «Catechism of the Catholic Church – The Transmission of Divine Revelation», Vatican.va. Arkivert fra originalen 27. oktober 2014 og jainisme har brukt muntlig tradisjon, parallelt med skrift, for å overføre sine helligste skrifter, ritualer, salmer og mytologier. Goody, Jack (1987): The Interface Between the Written and the Oral. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-33794-6; s. 110–121. Witzel, M. (2003): «Vedas and Upaniṣads», Flood, Gavin, red.: The Blackwell Companion to Hinduism, Blackwell Publishing Ltd., ISBN 1-4051-3251-5; s. 68-71 Lopez Jr., Donald S. (1995): Authority and Orality in the Mahāyāna (PDF), Numen. 42 (1). Brill Academic: 21–47. doi:10.1163/1568527952598800. hdl:2027.42/43799. JSTOR 3270278. Afrikanske samfunn sør for Sahara har i stor grad blitt stemplet som muntlige sivilisasjoner, i motsetning til litterære sivilisasjoner, på grunn av førstnevnte ærbødighet for det talte over det skrevne ord. Vansina (1971).Hama, Boubou; Ki-Zerbo, Joseph (1981): «The place of history in African society», General History of Africa: Volume 1. UNESCO Publishing.
Muntlig tradisjon er minner, kunnskap og uttrykk som opprettholdes i felles av en gruppe gjennom til dels mange generasjoner: det er lang bevaring av umiddelbar eller samtidig vitnesbyrd. Henige, David (1988): «Oral, but Oral What? : The Nomenclatures of Orality and Their Implications», Oral Tradition. 3 (1–2): 229–238. hdl:10355/64090. Det kan defineres som gjenoppvekking og overføring av særskilte, bevart tekstlig og kulturell kunnskap gjennom vokal ytring. MacKay, E. Anne (1999): Signs of Orality: The Oral Tradition and Its Influence in the Greek and Roman World. BRILL. ISBN 978-90-04-11273-5; s. 1–2. Muntlig tradisjon er vanligvis populær, og kan være eksoterisk (utbredt og lettfattelig)eksoterisk, NAOB eller esoterisk (for de få eller innvidde).«esoterisk», NAOB Den taler til folk i henhold til deres forståelse, og avdekker seg selv i samsvar med deres evner.Bâ, Amadou (1981): «The living tradition», General History of Africa: Volume 1. UNESCO Publishing; s. 168.
Som et akademisk fagområde henviser muntlig tradisjon både til objekter og studiemetoder.Dundes, Alan (1988): "Editor's Introduction" to The Theory of Oral Composition, John Miles Foley. Bloomington, IUP; s. ix–xii Den er forskjellig fra muntlig historie, som er registreringen av personlig vitnesbyrd fra de som har opplevd historiske epoker eller hendelser. «Oral History», Handouts and Links. Arkivert fra originalen 20. august 2011. Muntlig tradisjon er også forskjellig fra studiet av muntlighet, definert som tanker og dens verbale uttrykk i samfunn der teknologiene for lesekyndighet (skriving og trykk) er ukjente.Ong, Walter J. (1982): Orality and Literacy: The Technologizing of the Word. London: Methuen, s. 12. Folkeminne er er også en form for muntlig tradisjon, men ikke den eneste typen.Dégh, Linda (1994): American Folklore and the Mass Media. Bloomington: IUP, s. 31. Carthy, Julie (2016): Folklore in the Oral Tradition, Fairytales, Fables and Folk-legend, Yale-New Haven Teachers Institute. Arkivert fra originalen 19. juli 2016. Sitat: «Folklore is said to be in the oral tradition. Dundes states that the most common criterion for a definition of folklore is its means of transmission that is, orally. He clarifies however that materials other than folklore are also orally conveyed. Therefore oral transmission itself is not sufficient to distinguish folklore from non-folklore.»
Muntlig formidling thumb|The Boyhood of Raleigh, maleri av John Everett Millais, 1870.En sjømann forteller den unge Walter Raleigh og broren hans historien om hva som skjedde ute på havet.
Gamle samfunn, fra det norrøne til det opprinnelige australske har benyttet seg av muntlig overlevering for å huske det som samfunnet har funnet betydningsfullt å føre videre. Mytisk overleveringer kan ha form av lange dikt eller historier. De er ment å formidle visdom, moral og ritualer fra en generasjon til den neste. Andre tradisjoner kan være ment som underholdning og er kortere og løsere i former, viser og mange eventyr er eksempler på dette. Sanger er også en viktig del av den muntlige tradisjonen og mange viktige lyriske verk kan bli framført ved hjelp av musikk.
Ifølge den amerikanske akademikeren John Miles Foley har muntlig tradisjon vært en gammel menneskelig tradisjon som finnes i «alle verdenshjørner». Foley, John Miles (1999): «What's in a Sign?», MacKay, E. Anne, red: Signs of Orality: The Oral Tradition and Its Influence in the Greek and Roman World. BRILL. ISBN 978-90-04-11273-5; s. 1-2. Moderne arkeologi har avduket bevis på menneskelig innsats for å bevare og overføre kunst og kunnskap som helt eller delvis var avhengig av en muntlig tradisjon, på tvers av ulike kulturer:
«Den jødisk-kristne Bibelen avslører sine muntlige tradisjonelle røtter; middelalderske europeiske manuskripter er skrevet av utøvende skriftlærde; geometriske vaser fra arkaisk Hellas speiler Homers muntlige stil. (...) Faktisk, hvis disse siste tiårene av årtusenet har lært oss noe, må det være at muntlig tradisjon aldri var den andre vi anklaget den for å være; det var aldri den primitive, foreløpige teknologien for kommunikasjon vi trodde det var. Snarere, hvis hele sannheten er fortalt, framstår muntlig tradisjon som den mest dominerende kommunikative teknologien til vår art, både som et historisk faktum og, på mange områder fortsatt, en moderne virkelighet.»
Før introduksjonen av tekst forble muntlig tradisjon det eneste kommunikasjonsmiddelet for å etablere samfunn så vel som dets institusjoner.Nongkynrish, A.K. (juni 2018): «Oral Tradition for Development Communication» (PDF), NEHU Journal, XVI(1), ISSN 0972-8406; s. 99-117. Sitat: ...before the invention of writing, oral tradition was the only mean and the most vital form of communication for human beings. Til tross for utbredt forståelse av leseferdighet i det siste århundre,«Literacy», Our World in Data. er muntlig tradisjon fortsatt det dominerende kommunikasjonsmiddelet i verden.Mahapatra, Sitakant (1994): «Oral Tradition : Words, Signs and Gestures», Indian Literature. 5 (163), s. 69–78. JSTOR 44295581.
Mange historiske beskrivelser ble omsatt til vers og rim, for å lette innlæringen (mnemoteknikk). Versene gjorde at beskrivelsen ble noen lunde uendret fra generasjon til generasjon. Skalder og ikke minst lovseiemenn hadde høy status i samfunn som var basert på muntlighet. Homer er oppgitt som forfatteren av de greske eposene Iliaden og Odysseen da de ble skrevet ned, men før innføring av det greske alfabetet i antikkens Hellas, bygget disse eposene på en langvarig muntlig tradisjon. Sangerne som gjenga dem hadde en rekke virkemidler for å huske dem, et stort lager av nedarvete formler, faste ord og vendinger,Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken, Universitetsforlaget, s. 25 foruten rytmer og stavelser. Formelteknikken til de greske sangerne er meget raffinerte, og ved sitt særpreg bidro til å gi framføringen av eposene en særlig suggererende kraft.Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere, Vesten litteraturhistorie 1, Gyldendal norsk forlag, s. 20. Moderne forskning foretatt på ulike folks episke diktning har påvist at en trenet hjerne kan huske og gjengi et høyt antall verselinjer.Breitholtz (1979), s. 18-19.
Det muntlige og det skriftlige thumb|Sokrates taler, maleri av Louis Joseph Lebrun, 1867.
Skriftlige kulturer frambringer organisert kunnskap nesten utelukkende fra skrifter, mens muntlige folk bare vet hva de har til minne. Allerede Sokrates i Platons dialog Faidros klaget over verditapet av kommunikasjon som ble forårsaket av den skrevne tekst. Problemet med det skrevne ord, mente Sokrates, var at de bare gjentar det som man allerede vet: «de synes å tale til deg som om de var levende vesener, men hvis du stiller dem et spørsmål om hva de sier slik at du kan få vite mer, så fortsetter de bare å si det samme om igjen og om igjen i de uendelige.»Manguel (2009), s. 59 Fortolkning, utleggelse, forklaringer, kommentarer, assosiasjoner, motsigelser, symbolske eller allegoriske betydninger kom ikke fra teksten selv, men fra leseren.
Skriften ble sett på som en hindring for å huske. Sokrates tilhørte en tid da bøker og de lesekyndige ikke var utbredt. Bøker ble først utbredt på 400-tallet f.Kr. i Athen, men selv da bøker begynte å bli produsert og spredt, ble den almene praksis med å lese privat ikke utviklet før et århundre senere på tiden til Aristoteles.Manguel (2009), s. 60 Sokrates tilhørte derimot den lange rekke av muntlige lærere som støttet seg på talen og samtalen, og således formidle kunnskap og tekning. I den grad skrift ble benyttet var det til støtte for hukommelsen, ikke som et middel og et redskap i seg selv. I ordene til den italienske akademikeren Bruno Gentili: