thumb|300px|Den iberiske halvøy, dagens Portugal og Spania: erobringen av Hispania fra 220 f.Kr. til 19 f.Kr. og provinsgrensene. De territoriale framgangene og provinsgrensene er ikke nøyaktige, men illustrative.
Hispania var det romerske navnet på Den iberiske halvøy det som er de moderne statene Portugal og Spania.Curchin, L. A. (2014). Roman Spain: Conquest and Assimilation. Routledge. Under den romerske republikk var Hispania inndelt i to provinser: Hispania Citerior og Hispania Ulterior. I løpet av principatet ble Hispania Ulterior delt inn i to nye provinser, Baetica og Lusitania, mens Hispania Citerior fikk nytt navn og ble kalt for Tarraconensis. Deretter ble den vestlige delen av Tarraconensis delt opp, først som Hispania Nova, senere omdøpt til Callaecia (eller Gallaecia), hvilket er dagens Galicia.
Fra keiser Diokletians tetrarkiet i tiden 284 e.Kr. og framover, ble den sørlige delen av det gjenværende Tarraconensis på nytt oppdelt som Carthaginensis, og antagelig deretter også øyene Balearene og alle de resulterende provinsene ble dannet til et sivilt bispedømme under vicarius for Hispaniæ. Navnet Hispania ble også benyttet for perioden med vestgotisk styre. Det moderne navnet Spania er avledet fra det romerske navnet Hispania.
Hispania ble erobret under Romerrikets republikanske periode og integrert i riket under keiserriket.
Etymologi thumb|Den romerske provinsbyen Emerita Augusta (dagens Mérida) ble grunnlagt av Augustus i 25 f.Kr. for å bosette pensjonerte soldater. right|thumb|Hercules' tårn i Corunna, dagens spanske by La Coruña, Galicia, er verdens eldste romerske fyr som fortsatt er i bruk.Baldwin, Thomas (1847): A Universal Pronouncing Gazetteer, Lindsay & Blakiston
Opphavet til ordet Hispania er meget omdiskutert og bevis for de ulike spekulasjonene er i stor grad preget av hva det mest ligner på, noe som sannsynligvis er tilfeldigheter, og ofte preget av tvilsomme bevis for understøttelsen av de lingvistiske teoriene. De mer holdbare teoriene er som følger.
En teori hevder at det kan være av punisk (kartagisk) avledning, fra det fønikiske språket i oldtidsriket Kartago. Bruke, Ulick Ralph (2008): A History of Spain from the Earliest Times to the Death of Ferdinand the Catholic, Read Books, ISBN 1443740543, s. 14 Særskilt kan det være avledet fra et punisk beslektede ord av hebraiske אי-שפניא (i-shfania) i betydningen «øya til hyraks», eller «øya med harene/kaninene». Fønikisk/punisk og hebraisk er begge kanaanittiske språk og derfor nært beslektet. Andre teorier har avledet ordet fra fønikiske span i betydningen «skjult», og gjør det indikerende, «et skjult», det vil si «et fjernt» i betydningen «et fjerntliggende land». Bruun, Malthe Conrad (1803–1807): Précis de la Géographie universelle, ou déscription de toutes les parties du monde, t. iv., s. 318. Engelsk utgave 1827: Universal Geography, Philadelphia: A. Finley, OCLC 9262496
En annen teori, foreslått av etymologisten Eric Partridge i hans verk Origins: A Short Etymological Dictionary of Modern English (1958), er at det er avledet fra iberisk og at det kan bli funnet i det førromerske navnet for Sevilla, Hispalis, som sterkt antyder at et oldtidsnavn for landet *Hispa, et iberisk eller keltiberisk rotord med en betydning som nå er gått tapt. Partridge, Eric ( 2006): Origins: A Short Etymological Dictionary of Modern English, Routledge Isidor av Sevilla mente at Hispania kunne være avledet fra Hispalis.
Hispalis kan alternativt være avledet fra gresk Heliopolis («solens by», men ytterligere en teori er at det er avledet fra fønikiske span, «lavland», i henhold til Manuel Pellicer Catalán, SPAL: Revista de prehistoria y arqueología de la Universidad de Sevilla. Secretariado de Publicaciones de la Universidad de Sevilla. 1998. s. 93. Sitat: «La presencia de fenicios en la antigua Sevilla parece constatada por el topónimo Spal que en diversas lenguas semíticas significa 'zona baja', 'llanura verde' o 'valle profundo'». «La Emergencia de Sevilla» (PDF), Universidad de Sevilla. Hispania ble også kalt for Hesperia Ultima, i betydningen «det ytterste [vestlige] land» av romerske skribenter som skrev på gresk, ettersom Hesperia allerede var benyttet av greske skribenter for å henvise til Den italienske halvøya. Bower, Archibald (1732): Historia Litteraria, bind 3, N. Prevost, s. 329 Anthon, Charles (1850): A System of Ancient and Mediæval Geography, Harper, s. 13-14
En annen teori hevder at navnet kan være avledet fra Ezpanna, det baskiske ordet for «grense» eller «kant», således indikere et sted eller område som lengst unna. Charnock, Richard Stephen (1859): Local Etymology: A Derivative Dictionary of Geographical Names, Houlston and Wright, s. 253-254
I løpet av antikken og middelalderen var det en populær sjanger å avlede et stedsnavn til en eponymisk helt, den som ga navn til et sted, så også med Hispania som ble tilskrevet en helt ved navn Hispan, omtalt for første gang av den romerske historikeren Gnaeus Pompeius Trogus på 100-tallet f.Kr. i hans verk Historiæ Philippicæ.
Selv om «Hispania» er det latinske rotordet for dagens moderne navn Spania, erstattes spansk for «hispanicus» eller «hispanisk», eller Spania for Hispania, tidvis av historikere i en mer generell kontekst av en felles historie for Den iberiske halvøya, men det er anakronistisk og kan være villedende da grensene til det moderne Spania ikke var sammenfallende med den romerske provinsen Hispania eller det vestgotiske kongeriket av samme navn som etterfulgte det. Landets grenser har vært skriftende, og omfatter ikke området av dagens Portugal. Det latinske begrepet Hispania ble ofte benyttet i antikken og høymiddelalderen som et geografisk navn for hele Den iberiske halvøy, men dets moderne beslektede ord Spania og spansk har i økende grad blitt knyttet kongeriket Spania alene etter at kongeriket Castilla ble forent i union med kongeriket Aragón på 1400-tallet under de katolske monarkene.
Førromerske historie right|thumb|Den romerske Akvedukten i Segovia, Castilla. right|thumb|Levningene av det romeske Diana-tempelet i Évora (Liberatias Iulia), Alentejo, Portugal. Den iberiske halvøy har lenge vært befolket, først av tidlige mennesker, slike som homo erectus, homo heidelbergensis og homo antecessor. I den paleolittiske perioden (den eldste steinalder) kom neandertalere inn i Iberia og tok til sist tilflukt fra de større innvandringene av moderne mennesker (homo sapiens). På 40 000-tallet f.Kr., i sen-paleolittiske tid og i siste istid, skjedde den første store bosetning i Europa av moderne mennesker. Disse var nomadiske jegere og samlere som kom fra steppene i Sentral-Asia. Da istiden nådde sin største utbredelse, i løpet av 30 000-tallet f.Kr., søkte disse menneskene sørover til Iberia fra sørlige Frankrike. I tusenårene som fulgte døde neandertalerne ut og lokale kulturer av moderne mennesker blomstret. De framstilte førhistorisk kunst som siden er blitt oppdaget i L'Arbreda-grotten og i helleristninger i Côadalen (langs grensen mellom dagens Spania og Portugal)
I den mesolittiske perioden, begynnende på 10 000-tallet f.Kr., skjedde allerød-interstadialen. Det vil si en varmeperiode hvor isen smeltet og trakk seg tilbake, og minsket de harde vilkårene i istiden. De spredte befolkningsgruppene i Iberia (etterkommerne av Cro-Magnon-mennesket) utvandret og befolket hele vestlige Europa. I denne perioden oppsto den azilianske kultur i sørlige Frankrike og nordlige Iberia (til munningen av elven Douro, foruten også mugukulturen i Tajodalen. Thomas, Homer L. (1996): A Handbook of Archaeology, Paul Astroms Forlag, s. 204 Stanislawski, Dan (2014): The Individuality of Portugal: A Study in Historical-Political Geography, University of Texas Press
Den neolittiske tidsalder (bondesteinalderen) førte til endringer i det menneskelige landskapet på Iberia (fra 5 000-tallet f.Kr. og framover) med utviklingen av jordbruket og begynnelsen på den europeiske megalittiske kulturen. Den spredte seg til det meste av Europa og et av sine eldste og fremste senter i området til det moderne Portugal, foruten også innflytelsen fra klokkebegerkulturen, som har navn etter de karakteristiske keramiske krukkene som ble produsert og begynnelsen på kobberalderen.
I løpet av 1000-tallet f.Kr., i bronsealderen, kom den første bølgen av innvandring til halvøya av mennesker som snakket et indoeuropeisk språk. Disse ble senere på 600- og 400-tallet f.Kr. fulgt av andre som snakket et keltisk språk, en avart av indoeuropeisk. Urbane kulturer utviklet seg i sørlige Iberia, slik som i Tartessos, påvirket kulturelt av den fønikiske koloniseringen av middelhavskysten av Iberia. Disse to prosessene definerte Iberias kulturelle landskap; middelhavet mot sørøst, og en kontinental i nordvest.
Språk thumb|Lingvistisk kart som viser de språklige variasjonene på Den iberiske halvøy ved rundt 200 f.Kr. (mot slutten av den andre punerkrigen.)
Latin var det offisielle språket i Hispania under Romerrikets mer enn 600 år lange styre, og ved rikets slutt i Hispania i tiden rundt 460 e.Kr., hadde alle de opprinnelige iberiske språkene, unntatt forgjengeren til dagens baskiske språk, dødd ut. Selv etter Romas fall og invasjonen av de germanske vestgoterne og sveberne, ble latin snakket av bortimot hele befolkningen. Det er mulig at det var flere lokale språk, inkludert de germanske språkene, som ble praktisert, men latin fungerte som et fellesspråk for alle, og da i en fellesform kjent som vulgærlatin. De regionale endringene av denne formen for latin hadde allerede begynt og førte til sist til de moderne iberoromanske språken, og som blant annet ga opphavet til katalansk, galisisk, portugisisk og spansk (kastiljansk).
Kartagiske Hispania thumb|left|200px|Karatagos innflytelsesfære før første punerkrig. Se hovedartikkel, Punerkrigene Etter Kartagos nederlag for romerne i den første punerkrigen (264 f.Kr.–241 f.Kr.), forsøkte Kartago å utjevne sitt tap av Sicilia ved gjenoppbygge et kommersielt rike i Hispania.
Hoveddelen av punerkrigene, som ble utkjempet mellom kartagere (punere) og romere, ble utkjempet på Den iberiske halvøya. Kartago ga kontrollen over Iberia og mye av dets rike til Roma i 201 f.Kr. som en del av fredsavtalen etter nederlaget i andre punerkrig (218–201 f.Kr.). Roma fullførte ved å erstatte kartagerne som den dominerende makten i områdene ved Middelhavet. Ved den tid hadde romerne overtatt det kartagiske navnet, romaniserte det først som Ispania, en betegnelse som senere fikk en H, ganske likt hva som skjedde med Hibernia, og gjort til flertall som Hispaniæ.
Romerske Hispania thumb|left|200px|Hispania under Augustus' styre etter kanabrianske kriger i 29 f.Kr. De romerske hærene invaderte Hispania i 218 f.Kr. og benyttet landet som trening for offiserer og som et sted for utprøving av taktikk under krigene med kartagerne, ibererne, lusitanerne, galleserne og andre. Det var ikke før i 19 f.Kr. at den romersk sterke leder Augustus (styrte 27 f.Kr. – 14 e.Kr.) var i stand til å fullføre erobringen av Iberia. Fram til da hadde store områder av Hispania vært selvstendig.