Søvnløshet, eller insomni, blir oftest definert som selvrapporterte problemer med å sove. Mens begrepet noen ganger blir brukt i søvnlitteraturen for å beskrive en lidelse som kan påvises av polysomnografisk dokumentasjon på forstyrret søvn, definerer undersøkelser insomni ganske enkelt som et positivt svar på ett av to spørsmål: Har du problemer med å sove? eller Har du problemer med å falle i søvn eller fortsette å sove?

Dermed er insomni som oftest sett på som både et tegn og et symptom som kan forekomme sammen med flere ulike søvnforstyrrelser, både medisinske og psykiatriske. Insomni karakteriseres ved vedvarende problemer med innsovning og/eller med å opprettholde søvn i ønsket tidsrom, eller søvn av dårlig kvalitet. Med insomni følger vanligvis nedsatt funksjonsevne i våken tilstand. En definisjon av insomni er "vanskeligheter med innsovning og/eller med å opprettholde søvn, eller søvn som ikke gir hvile, knyttet til nedsatt funksjonsevne på dagtid eller betydelig ubehag i mer enn en måned."

Insomni kan deles inn i primær og sekundær (komorbid) insomni. Primær insomni er en søvnforstyrrelse som ikke har en medisinsk, psykiatrisk, eller miljømessig årsak. En diagnose vil vanligvis skille mellom; insomni som sekundær tilstand ved en annen tilstand primær insomni som opptrer i forbindelse med en eller flere tilstander, eller frittstående primær insomni

Klassifisering Typer av insomni Insomni kan klassifiseres som forbigående, akutt eller kronisk. Forbigående søvnløshet varer mindre enn en uke. Den kan være forårsaket av en annen lidelse, endringer i sovemiljøet, tidspunktet for søvn, alvorlig depresjon, eller av stress. Konsekvensene - søvnighet og nedsatt psykomotorisk ytelse - ligner konsekvensene av søvnmangel. Akutt søvnløshet er manglende evne til å få vedvarende god søvn i en periode på mindre enn en måned. Kronisk søvnløshet varer lenger enn en måned. Den kan være forårsaket av en annen lidelse, eller den kan være en primær lidelse. Konsekvensene av kronisk søvnløshet kan variere i henhold til årsakene til lidelsen. Disse kan inkludere muskulær utmattelse, hallusinasjoner, og/eller psykisk utmattelse. Imidlertid kan personer med kronisk insomni ofte utvise økt årvåkenhet. Enkelte som lever med denne lidelsen, opplever omverdenen som om alt foregår i slow motion, der bevegelige ting synes å blandes i hverandre. Den kan forårsake dobbeltsyn.

Mønstre av insomni Innsovningsinsomni er vansker med å få sove om kvelden, ofte et symptom på angstlidelser eller forsinket søvnfase-syndrom.

Nattlige oppvåkninger karakteriseres ved vanskeligheter med å sovne igjen etter oppvåkning midt på natten, eller å våkne for tidlig om morgenen. Førstnevnte kan være et symptom på smertelidelser eller somatisk sykdom; sistnevnte er vanlig ved klinisk depresjon.

Dårlig søvnkvalitet Dårlig søvnkvalitet kan forekomme som en følge av søvnapné eller alvorlig depressiv lidelse. Dårlig søvnkvalitet er forårsaket av at en ikke kommer til søvnfase 3, eller deltasøvnen, som har restituerende egenskaper. Det finnes imidlertid personer som ikke klarer å oppnå søvnfase 3 på grunn av hjerneskader, men som allikevel fører helt normale liv.

Søvnapné er en tilstand som oppstår når pusten blir avbrutt mens en sover. Dette forstyrrer den normale søvnsyklusen. Ved den obstruktive varianten av tilstanden, svekkes muskulaturen i luftveiene hos den sovende og kollapser delvis. De som lider av obstruktiv søvnapné kan ofte ikke huske at de våkner eller at de har hatt vanskeligheter med å puste, men plages av overdreven trøtthet på dagtid. Ved sentral søvnapné avbrytes den normale stimulansen til pustemekanismene fra sentralnervesystemet, og vedkommende må faktisk våkne opp for å kunne fortsette å puste. Denne formen for apné er ofte knyttet til en cerebrovaskulær tilstand, hjertesvikt, og for tidlig aldring.

Alvorlig depressiv lidelse fører til endringer i hypothalamus-hypofyse-binyre-aksen, og dette forårsaker overdreven frigjøring av kortisol som igjen kan føre til dårlig søvnkvalitet.

Nattlig polyuri, overdreven vannlating om natten, kan virke veldig forstyrrende på nattesøvnen.

Det har blitt påvist at enkelte søvnforstyrrelser, deriblant insomni, forstyrrer glukosemetabolismen.

Subjektiv insomni Enkelte tilfeller av insomni er egentlig ikke insomni i vanlig forstand. De som har en feilaktig opplevelse av lengden på søvnen de har fått, sover ofte normalt lenge, men overvurderer allikevel hvor lang tid det har tatt dem å sovne (sleep state misperception). De kan tro at de bare har sovet fire timer, mens de, paradoksalt nok, har sovet hele 8 timer.

Årsaker og samtidige lidelser Symptomer på insomni kan være forårsaket av, eller kan opptre samtidig med: Bruk av psykoaktive eller sentralstimulerende stoffer, inkludert visse medisiner, urter, koffein, nikotin, kokain, amfetaminer, metylfenidat, MDMA (virkestoffet i ecstasy og molly) og modafinil. Bruk av fluorokinolon-antibiotika, se fluorokinolonforgiftning; knyttes til mer alvorlige og kroniske typer av insomni Restless Legs-syndrom, som kan gi vanskeligheter med innsovning på grunn av kroppslig ubehag og behovet for å flytte beina eller andre deler av kroppen for å lindre dette ubehaget Periodic limb movement disorder (PLMD), som oppstår under søvn og forårsaker oppvåkninger som den sovende ikke er klar over Smerte. En skade eller tilstand som forårsaker smerte kan forhindre vedkommende i å finne en behagelig posisjon å sovne i, og kan i tillegg føre til oppvåkning Hormonelle endringer som de som forekommer før menstruasjon og ved overgangsalder Livssituasjoner som frykt, stress, angst, følelsesmessige eller psykiske spenninger, jobbproblemer, økonomisk stress, fødsel og sorg Psykiske lidelser som for eksempel bipolar lidelse, klinisk depresjon, generalisert angstlidelse, posttraumatisk stresslidelse, schizofreni eller tvangslidelse Forstyrrelser i døgnrytmen, som for eksempel ved skiftarbeid og jet lag, kan føre til problemer med å få sove på enkelte tider av døgnet, og overdreven søvnighet på andre tider av døgnet. Kronisk døgnrytmeforstyrrelse karakteriseres ved lignende symptomer Visse nevrologiske lidelser, lesjoner i hjernen, eller en historie med traumatisk hjerneskade Medisinske tilstander som hypertyreose og revmatoid artritt Misbruk av reseptfrie eller reseptbelagte sovemidler kan med tiden forårsake insomni Dårlig søvnhygiene, for eksempel støy Parasomnier, forstyrrende hendelser under søvn som mareritt, søvngjengeri, natteskrekk, voldelig atferd i sovende tilstand, og REM søvn forstyrrelse hvor kroppen beveger seg i respons på hendelser i drømmene En sjelden genetisk tilstand kan føre til en prionsykdom som kalles dødelig familiær søvnløshet, en permanent og til slutt dødelig form for insomni Fysisk trening. Insomni utløst av anstrengelse er vanlig hos idrettsutøvere, og kan forårsake langvarige innsovningsvansker ^ The epidemiological survey of exercise-induced insomnia in chinese athletes Youqi Shi, Zhihong Zhou, Ke Ning, Jianhong LIU. Athen 2004: Pre-OL kongress.

Søvnstudier gjort med polysomnografi indikerer at personer med søvnforstyrrelser har høye nivåer av sirkulerende kortisol og adrenokortikotropt hormon. De har også høyt stoffskifte, hvilket ikke forekommer hos personer som ikke har insomni, men som har fått søvnen forstyrret med hensikt under en søvnundersøkelse. Undersøkelser av hjernemetabolismen med positronemisjonstomografi (PET-skanner) indikerer at personer som lider av insomni har høyere stoffskifte om natten og om dagen. Spørsmålet er om disse endringene er årsaken til eller konsekvensen av langvarig søvnløshet.

En vanlig misoppfatning er at behovet for søvn blir mindre ettersom man eldes. Det later til at det er evnen til å kunne sove i lengre strekk som tapes med alderen, heller enn at det er søvnbehovet som blir mindre. Enkelte eldre med insomni kaster seg fram og tilbake i sengen, og faller av og til ut av sengen i løpet av natten, hvilket reduserer den mengden søvn de får. ^ American Family Physician: Chronic Insomnia: A Practical Review

Diagnostikk Leger, psykologer og psykiatere er kvalifiserte til å kunne diagnostisere de mange ulike typene søvnforstyrrelser. Pasienter med ulike lidelser, inkludert forsinket søvnfase-syndrom, blir ofte feildiagnostisert med primær insomni. Hvis en person har problemer med å sovne, men ellers har et normalt søvnmønster når vedkommende først sovner, kan en døgnrytmeforstyrrelse være sannsynlig årsak.

I mange tilfeller kan insomni som opptrer i forbindelse med annen sykdom være en bivirkning av medisinbruk, eller være et psykologisk problem. Omtrent halvparten av alle insomnidiagnoser er relatert til psykiske lidelser. I mange tilfeller av depresjon "bør insomni anses som en komorbid tilstand, snarere enn som en sekundær tilstand"; insomni opptrer ofte forut for psykiatriske symptomer. "Faktisk er det mulig at insomni representerer en betydelig risiko for utvikling av en påfølgende psykiatrisk lidelse."

Kunnskap om årsakssammenheng er ikke nødvendig for en diagnose.

Behandling

Det er viktig å identifisere eller utelukke medisinske og psykologiske årsaker før en velger behandlingsstrategi for insomni. Oppmerksomhet må først og fremst rettes mot søvnhygienen som en viktig førstelinjebehandling-strategi, og dette bør være prøvd før farmakologisk tilnærming blir vurdert.

Ikke-farmakologiske behandlinger Ikke-farmakologiske behandlingsstrategier er mer fordelaktig ved insomni enn behandling med hypnotika fordi pasienten vil kunne utvikle toleranse for effekten av medikamentene. I tillegg kan pasienten utvikle en avhengighet som ved seponering kan gi abstinenser som virker kontraeffektive. Hypnotika er derfor kun anbefalt for kortvarig bruk, og da særlig ved akutt eller kronisk søvnløshet. Ikke-farmakologiske behandlingsstrategier derimot, gir langvarige forbedringer og er anbefalt som en langsiktig førstelinjestrategi for å håndtere insomni. Disse strategiene omfatter oppmerksomhet på søvnhygiene, stimuluskontroll, atferdsmessige intervensjoner, søvn-restriksjonsterapi, paradoksal intensjon, pasientopplæring og avslapningsterapi.

EEG biofeedback har vist seg effektivt i behandling av insomni med forbedring av både lengden på søvnen og søvnkvaliteten.

Stimuluskontrollterapi er en behandling for pasienter som har betinget seg selv til å assosiere sengen, eller soving generelt, med en negativ respons. Siden stimuluskontrollterapi innebærer å foreta noen grep for å kontrollere sovemiljøet blir denne typen behandling og begrepet søvnhygiene noen ganger brukt om hverandre. Eksempler på slike miljømessige endringer kan være å bare bruke sengen for søvn eller sex, og ikke for aktiviteter som å lese eller se på fjernsyn; å våkne opp til samme tid hver morgen, også i helgene; å gå til sengs bare når en er søvnig og når det er stor sannsynlighet for at søvn vil inntreffe; å forlate sengen og begynne med en aktivitet på et annet sted hvis søvn ikke inntreffer i rimelig kort tid etter at en er gått til sengs (vanligvis ca. 20 min); å redusere den subjektive anstrengelsen og energien som brukes på å prøve å sovne; å unngå å bli eksponert for sterkt lys i løpet av nattetimene, og ikke sove på dagtid.