thumb|«Her er intet annet mørke enn uvitenhet».Twelfth Night > Act IV, scene II: «I say, there is no darkness but ignorance; in which thou art more puzzled than the Egyptians in their fog» Mer enn noen annen er William Shakespeare den fremste forfatter fra England. Statue i London. Engelsk litteratur i snever forstand er emnet for denne artikkelen: litteratur på gammelengelsk, mellomengelsk, dagens scots, moderne engelsk etc., skrevet av forfattere fra Storbritannia og Irland, til forskjell fra for eksempel amerikansk litteratur.
Sentrale forfattere som faller inn under denne artikkelen er middelalderforfatteren Geoffrey Chaucer som skrev på mellomengelsk, William Shakespeare, muligens den største dramatiker til alle tider, barokkdikteren John Milton som fikk stor betydning for ettertiden, den irske satirikeren Jonathan Swift, Jane Austen som skrev om betydningen av kvinners valg i et samfunn med lite slingringsmonn, victoriatidens satiriker William Thackeray, diskusjonsdramaets «far», irskfødte George Bernard Shaw, den amerikanskfødte dramatikeren T. S. Eliot som preget det engelske teateret i mellomkrigstiden, den litterært innflytelsesrike iren James Joyce, indiskfødte Salman Rushdie som kanskje er den fremste representanten for de mange forfatterne født i, eller med etnisk bakgrunn fra Commonwealth som har preget engelsk litteratur de siste tiårene.
Med engelsk litteratur i vid forstand, eller kanskje bedre engelskspråklig litteratur, menes vanligvis litteratur skrevet på engelsk språk, uansett hvor forfatteren er født eller kommer fra. Joseph Conrad var født i Polen og Robert Burns var skotsk, begge virket innenfor det engelske og skotske samfunnet og faller inn under denne artikkelen. Halvt engelske Edgar Allan Poe, halvt norske Siri Hustvedt, russiske Vladimir Nabokov virket eller virker innenfor det amerikanske samfunnet, og deres forfatterskap hører inn under amerikansk litteratur.
Middelalderen
Gammelengelsk (500–1150) thumb|right|Det første manuskriptarket av diktet Beowulf. Den gammelengelske (eller angelsaksiske) perioden varte fra ca. år 500 til 1150, men en tradisjonslinje varte fram mot 1250.
Kandidater til den eldste bevarte gammelengelske teksten er Cædmons hymne, et ni-linjers alliterativt dikt til Guds ære, og runeinnskriftene Ruthwell Cross og Franks Casket. Sistnevnte ble sannsynligvis skrevet ned i et nordengelsk kloster ikke lenge etter at angelsakserne var blitt kristnet, og viser en sterk interesse for å finne forbindelser mellom den hedenske fortiden og det kristne budskap.Franks Casket på British Museum, besøkt 14.09.2009
Drømmen om Kristi kors («The Dream of the Rood») er et eksempel på middelalderens drømmedikt (jfr. Draumkvedet). Det er et kort, religiøst dikt fra rundt år 700, som beskriver korsfestelsen fra Kristi kors' synsvinkel, og vises som et symbol for en nattlig besøker.
Den muntlige tradisjonen var utbredt i den tidligste engelske kulturen, og de fleste litterære verker ble diktet med tanke på muntlig fremføring, eller var blitt fremført og fant sin form muntlig før de ble skrevet ned. Episke dikt var meget populære, og mange, blant annet Beowulf, har overlevd til i dag i den delen av angelsaksisk litteratur som lå ganske nært norrønt språk.
fisc flodu ahof on fergenberigwarþ gasric grorn þær he on greut giswom Disse linjene fra Franks Casket kan være det eldste bevarte eksemplet på angelsaksisk alliterativ poesiBetydningen er omdiskutert, men et forslag er: «fisken reiste flom på Åndeberget Sorgfull svømte Sjelekongen mot skredet» Mange angelsaksiske vers som er blitt bevart nedskrevet i senere manuskripter er sannsynligvis en «mildere» tilpasning av eldre kontinentale kvad eller germanske krigsdikt. Da slike dikt kom til England, ble de overlevert muntlig fra en generasjon til den neste, og den stadige bruken av stavrim, dvs rim på konsonanter, hjalp angelsakserne til å huske diktene. Slike rim er et kjennetegn ved germanske språk, mens vokal- eller enderim er typiske for romanske språk.
Den første skrevne litteraturen går tilbake til de tidlige kristne klostrene. Disse ble grunnlagt av Augustin av Canterbury og hans disipler, og det er rimelig å tro at den var tilpasset behovene til kristne lesere. Det var alltid en følelse av en nærværende fare i fortellingene. Før eller senere vil alt komme til en slutt, slik Beowulf til slutt dør av sårene han fikk da han drepte dragen. Følelsen i Beowulf er at ingenting varer, at ungdom og glede vil bli til død og sorg, og tilpasset kristendommen kom denne følelsen til å dominere det framtidige engelske litterære landskapet.
Mellomengelsk (1150–1500) thumb|Fra Chaucers Canterbury-fortellingene Normannernes invasjon av England i 1066 brakte et nytt fransktalende adelssjikt til England, og det angelsaksiske folkespråket og det franske hoff- og adelsspråket smeltet etter hvert sammen til mellomengelsk språk. En av de viktigste endringene var at bøyningsendinger falt vekk, og det reduserte i de fleste tilfellene antall stavelser. For eksempel ble knightes i to stavelser til knights i én stavelse. Denne endringen fikk store følger for versene.
Brut, også kalt Chronicle of Britain, er en krønike som skildrer den britiske historien fra «Britannias grunnlegger», den mytiske Brutus av Troja. Den dekker også historien om kong Arthur, og er første gang ridderne av det runde bord nevnes. Forfatteren, presten Layamon, samlet og omskrev Brut blant annet på bakgrunn av Roman de Brut av Wace som var skrevet på anglo-normannisk for et publikum interessert i en beskrivelse av normannernes nye erobring. Brut er bevart i nesten 200 mellomengelske manuskripter, i tillegg kommer et dusintalls anglo-normanniske og latinske versjoner.
Whan that Aueryłł wt his shoures soote,
The droghte of Marcħ, hath perced to the roote; De to første linjene i The Canterbury TalesI Nevill Coghills oversettelse til moderne engelsk: When in April the sweet showers fall And pierce the drought of March to the root, Geoffrey Chaucer (1340–1400) skrev på mellomengelsk. Hans mest kjente verk er Canterbury-fortellingene, en rammefortelling hvor rundt 30 pilegrimer, som er på vei fra en London til erkebiskop Thomas Beckets gravsted i Canterbury, forteller hverandre historier. Chaucer var inspirert av den litterære utvikling andre steder i Europa, spesielt i Italia, og Canterbury-fortellingene står blant annet i gjeld til Giovanni Boccaccios Dekameronen hvor rammefortellingen består av en gruppe unge adelige på flukt fra pesten. Chaucers pilegrimer kommer fra alle lag av folket, noe som framgår både av fortellingenes språk og av deres innhold.
I den mellomengelske fasen fantes det ikke dramatikk i senere shakespearsk forstand, bare de engelske formene Mystery Play (dramatisering av bibelfortellinger), Morality Play (allegoriske framstillinger av dydens og syndens kamp om menneskenes sjeler) og Interlude (høviske videreutviklinger av Morality Play med humanistisk og politisk innhold). I tillegg kom folkloristiske festtradisjoner som maskespill, karneval og lignende.
Tidlig moderne tid – renessansen (1500–1649) thumb|upright|Henry Howard, jarl av Surrey, Henrik VIIIs siste offer og blankversets far.
I perioden mellom Chauchers Canterbury-fortellingene (ca. 1390) og Tudortiden (1485–1558) endret det engelske språket seg sterkt; mange ord fikk færre stavelser, og ikke minst flyttet betoningen og trykket seg. Middelengelsk ble til moderne engelsk.
De viktigste politiske endringene i denne tiden kom til syne i den engelske renessanselitteraturen: Tudor-kongene Henrik VII (1485–1509) og Henrik VII (1509–1547) lyktes i å gjennomføre en vidtgående maktsentralisering i strid med høyadelen og kirkens interesser, og Henrik VIII gjorde seg selv til overhode i den nye anglikanske kirken.
I Elisabeth Is regjeringstid (1559 – 1603) opplevde England en velstandstid som også ga seg uttrykk i den såkalte elisabethanske tidsalder med William Shakespeare som den viktigste representanten. Elizabets etterfølger var Jakob I (regjeringstid: 1603-1625), sønn av Maria Stuart. Sammenfattende omtaler man tiden som den elisabethansk-jakobinske litterære tidsalderen. Etter Jakob I fulgte sønnen Karl I (regjeringstid 1625-1649), og tidens diktning betegnes i engelsk litteraturhistorie som Caroline Poetry. Enkelte engelske diktere med størstedelen av sin skaperperiode i Karl Is regjeringstid ble også kalt Cavalier poets (kavalérdikterne).
Ved Middelalderens slutt (ca. 1500) trådte de europeiske folkespråkene fram fra den underordnede posisjonen de hadde hatt i forhold til latin. Dermed blir også den engelske litteraturen rikere og mer mangfoldig enn i de tidligere gammel- og mellomengelske periodene. Med reformasjonen i England ble liturgien holdt på engelsk istedenfor latin, og dette ga impulser til produksjon av en liturgi på morsmålet. Et eksempel på dette er Book of Common Prayer, som ble av stor betydning for engelsk litterært språk i lang tid framover.
thumb|Elisabeth I. av England I de tidligere periodene av europeisk litteratur hadde verseformen dominert de tre litterære formene – lyrikken, dramatikken og prosalitteraturen. Så lenge historiene ikke ble lest i bøker, men overlevert muntlig, tjente verseformen som støtte for hukommelsen.
Denne tradisjonen ble først brutt med oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. William Caxton lærte å trykte bøker under et opphold i Köln fra 1471 til 1472, og i 1474 utga han de første trykte engelskspråklige bøker: sin egen engelske oversetting av den franske Recuyell of the historyes of Troye des Raoul Le Fevre, samt The game and playe of the chesse, en oversettelse av Jacobus de Cessolis' verk. I 1480 trykte han også Brut (se avsnittet Mellomengelsk over).
Fortellinger ble heretter skrevet på prosaform i hele Europa. I lyrikken dominerte verseformen fortsatt, dette gjaldt også dramatikken, jfr. William Shakespeares skuespill. Først på 1900-tallet ble også drama skrevet på prosaform.
Innen fortellende litteratur skapte John Lyly med sin manierte stil euphemismen, som f.eks. Robert Greene (1560?-1592) imiterte.
Sentrale navn i den nye engelske litteraturen i tudortiden og før-elisabethansk tid er Thomas Wyatt og Henry Howard, grunnleggerne av den engelske renessansepoesien med sonetter og blankvers.
Litteraturen blomstret opp i den elisabethanske tid, spesielt dramaet. Italiensk renessanse gjenoppdaget det antikke greske og romerske teateret, og dette bidro til å forme det nye dramaet som da var begynt å løsrive seg fra middelalderens gamle mirakel- og mysteriespill. Italienerne var spesielt inspirert av Seneca den yngre og Plautus, men til forskjell fra hva Senecas etikk foreskrev viste italienske tragedier blod og vold på scenen. Engelske dramatikere ble inspirert av den italienske modellen. Mange italienske forfattere bosatte seg i London, og Giovanni Florio førte italiensk kultur og språk til England.
Den elizabethanske tiden var voldelig, og de mange politiske snikmord i renessansens Italia bidro ikke til å dempe frykten for pavelige anslag. Scenevolden fungerte derfor sannsynligvis katarsisk for de elizabethanske tilskuerne. Det er fra denne tiden William Shakespeare trår fram ut poet og dramatiker. Tidlige elizabethanske skuespill som Gorboduc (1562) av Sackville & Norton og Den spanske tragedie (ca. 1590) av Thomas Kyd la grunnlaget for, og inneholder mye av materialet, som Shakespeare brukte i dramaet Hamlet.
thumb|upright|Seks ulike signaturer brukt av Shakespeare mellom 1612 og 1616. Shall I compare thee to a summer's day?
Thou art more lovely and more temperate:
Rough winds do shake the darling buds of May,
And summer’s lease hath all too short a date: Fra Shakespeares Sonnet 18..