Asbjørn Edvin Sunde (1909–1985)Gravstøtte, også kjent under dekknavnene «Osvald Pettersen» og «Knut Pettersen», var en norsk motstandsmann og partisan under andre verdenskrig, da han ledet sabotasjeorganisasjonen som etter hvert ble kjent som Osvald-gruppen - etter hans kallenavn «Osvald». Osvald-gruppen var den første og mest aktive væpnede, sivile motstandsgruppen i Norge. Sunde nevner selv 39 konkrete sabotasjeaksjoner som gruppen utførte, i sin selvbiografiske bok Menn i mørket.Side 245 - 248. Asbjørn Sunde: Menn i mørket. Dreyer Forlag. Oslo (1947)
Sunde var fra 1932 aktiv i Norges Kommunistiske Parti (NKP), men i løpet av krigen kom det til brudd mellom Sunde og partiets generalsekretær og motstandsleder Peder Furubotn. I 1954 ble han dømt av Eidsivating lagmannsrett til åtte års ubetinget fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Sunde ble løslatt på prøve etter å ha sonet to tredeler av straffen i 1959, og levde et anonymt liv i Oslo til sin død. Han ble ekskludert fra NKP i 1970, selv om han formelt ikke var medlem. Han søkte opptak i 1964, men medlemskap ble avslått av sentralstyret. Sunde mottok den sovjetiske Medaljen for seier over Tyskland.
Tidlige år Asbjørn Sunde vokste opp i Kopervik på Karmøy, som sønn av skomaker og fisker Anton Sunde fra Nord-Fosen (1876–1943), og Emma Sørensen fra Balsfjord (1881–1920). Asbjørn var fjerdemann i en søskenflokk på syv, moren døde da han var 11 år gammel, og faren satt igjen med ansvaret for barna. Faren var leder av Arbeiderpartiets lokallag i Kopervik i flere år, satt i kommunestyret og tilhørte arbeiderbevegelsens venstrefløy i mellomkrigstiden, som syndikalist. Etter hvert gikk familien i oppløsning, og flere av Asbjørns yngre brødre havnet på barnehjem.
Asbjørn Sunde gikk ut av folkeskolen med svært gode karakterer, men i stedet for mer skolegang tok han hyre som sjømann 15 år gammel, året etter reiste han til Horten for å gå inn i det sjømilitære korps. Sunde tok styrmannseksamen i Horten i mai 1929, men hadde imidlertid vanskelig for å tilpasse seg den militære disiplinen, og var ferdig i det sjømillitære korps i januar 1930. Deretter tok Sunde hyre som matros på flere båter, men manglende vilje til å underordne seg og framtredende kommunistsympatier førte til at han ble «svartelistet» etter et par år i sjømannsyrket. Dermed ble det umulig for ham å få hyre og han ble arbeidsløs.
I oktober 1931 giftet Asbjørn Sunde seg med den tre år yngre Astrid Kristine Nilsen (1912–1983). De hadde ingen barn sammen, men adopterte sønnen til en av Astrids yngre søstre.
Sammen med den avsatte avisredaktøren Per Viktor Mostad arbeidet han midt i 1930-årene for å få de arbeidsløse inn i kommunepolitikken i Horten. De to sto også i spissen for en ny avis i byen: Angrep, og var tillitsmenn i Horten AIL (arbeideridrettslag).
I 1935 vant Sunde kroner i Pengelotteriet ( i dagens verdi). Han kjøpte da en Packard Cabriolet 1936 modell, til en pris av kroner. Resten av gevinstpengene lånte han ut til sine arbeidsløse venner.Ulateig, Egil: Raud krigar, raud spion - Oslo 1989 ISBN 82-521-3200-6 side 74 og 75 I 1954 ble gevinsten trukket frem og brukt mot ham av aktoratet i spionsaken, hvor statsadvokat Dorenfeldt hevdet at Sunde «drakk opp pengene».Odd Bergfald: KGB «Operasjon Norge». Hjemmenes forlag, Oslo, 1975, side 100. ISBN 82-7006-151-4
Den spanske borgerkrig Sunde deltok som mange andre nordmenn som frivillig i borgerkrigen i Spania. Under denne krigen lærte han å lage og utplassere sprengladninger og bomber. Han ble benyttet til spesialoppdrag bak fiendens linjer, og da andre nordmenn dro hjem ble Sunde værende igjen i Spania. I Spania kjørte Sunde også ambulanse, og hadde andre stabs- og hjelpefunksjoner i de republikanske styrkene. Fra Spania skrev han hjem til NKUs avis KlassekampenKlassekampen 24. november 1937. og NKPs avis Arbeideren. I partiavisen kom det på trykk under overskriften «Rapport fra vår frontkorrespondent». To av brødrene hans var også i Spania under borgerkrigen.Side 17. Asbjørn Sunde: Menn i mørket. Dreyer Forlag. Oslo (1947) I Norge ble hans bror Rolf Edgar Sunde siktet for verving av Spania-farere.Side 213. Tore Pryser: Klassen og nasjonen. Tiden Norsk Forlag. Oslo (1988) ISBN 82-10-02754-9 Politiet ransaket også farens hjem i Kopervik.Side 56-57. Lars Borgersrud: Nødvendig innsats, Universitetsforlaget, Oslo (1997) ISBN 82-00-22529-1
Sommeren 1938 returnerte Asbjørn Sunde fra Spania, og flyttet til Oslo med familien, der han hadde fått jobb som anleggsarbeider ved bygging av Oslo rådhus. Kort tid etter ankomsten til Oslo ble Sunde bedt om å ta over ledelsen av den norske avdelingen av Wollweber-gruppen etter Martin Hjelmen som overtok ansvaret for gruppene i Nord-Sverige.Side 50. Morten Conradi & Alf Skjeseth: OSVALD Storsabotøren Asbjørn Sunde, Spartacus Forlag, Oslo (2015) ISBN 978-82-430-10803-8
Osvald-gruppen i andre verdenskrig Ferdighetene han tilegnet seg i Spania benyttet Sunde seg av som sabotør og spesialagent i kampen mot okkupasjonsmakten, og som leder av Osvald-gjengen under andre verdenskrig. Han ble fra 1941 en av lederne for den kommunistiske Wollweber-gruppen i Norge, grunnlagt av den tyske kommunisten Ernst Wollweber i samarbeid med Sovjetunionen. Opprinnelig ledet nordmannen Martin Rasmussen Hjelmen den norske delen av Wollweber-organisasjonen, med sabotasjeaksjoner i Norge fra mars 1938. Da Hjelmen ganske tidlig ble tatt av tyskerne, ble Sunde Wollweber-organisasjonens operative leder i Norge. Sunde skapte av dette den såkalte Osvald-gruppen, et navn som ble brukt av den tyske okkupasjonsmakten på den kommunistiske motstandsgruppen i Norge. Organisasjonen dominerte sabotasjevirksomheten i Norge 1941–1944, og med 39 konkrete sabotasjehandlinger var gruppen ansvarlig for brorparten av sabotasjen mot den tyske okkupasjonsmakten. Erik Gjems-Onstad mener at Sunde og gruppens hans stod bak anslagsvis 200 sabotasjeaksjoner.
London-regjeringen ga økonomisk støtte til den kommunistiske Osvald-gruppen via «vestkant-organisasjonen» 2A, men Sundes menn så seg også tvunget til å begå sju bankran for å finansiere sabotasjeoppdrag. Dette gjorde dem upopulære, både blant lokale kommunistgrupper og andre deler av motstandsbevegelsen.Side 226. Terje Halvorsen i etterordet til Asbjørn Sunde: Menn i mørket. Falken Forlag. Oslo (1987)ISBN 82-7009-232-0 Det er på det rene at pengene som ble skaffet ved bankran ble benyttet til drift av gruppen, sabotasje og kamp mot okkupantene. Under en av disse aksjonene ble et uskyldig menneske drept. På denne tiden eksproprierte tyskerne enorme summer sammenliknet med hva motstandsbevegelsen gjorde. Verken før eller etter krigen gjennomførte medlemmene av Osvald-gruppen tilsvarende bankran.
Sunde hadde under annen verdenskrig nær kontakt med den norske Linge-mannen Gunnar Sønsteby og milorglederen Jens Christian Hauge. Gruppen utførte oppdrag for Milorg og Politigruppa (2AP), oppgaver som Milorg fant for farlig eller for kontroversielle, blant annet likvidasjoner. Politigruppa ga Osvaldgjengen verdifull informasjon om tyskernes planer, agenter osv. Oppgavene ble gitt til Osvald-gruppen når de andre motstandsgruppene ikke klarte eller ønsket å påta seg slike mentalt og operativt krevende oppgaver. Andre som tok på seg slike oppdrag og likvidasjoner var spesialtrente Linge-soldater.
Fra 1944 lå også Sundes kone og mindreårige sønn i dekning sammen med Osvaldgruppen, og alle tre slapp fra krigen med livet i behold.
Mot slutten av krigen ble Sunde mer isolert politisk. Peder Furubotn ble i 1941 valgt til generalseretær i NKP, og ledet partiets nye linje med væpnet motstand mot okkupantene. Mens Asbjørn Sunde ville drive mest mulig sabotasjevirksomhet for å hindre okkupasjonsmakten å utnytte norske ressurser, mente Furubotn at NKP burde bygge opp en partisanorganisasjon (gerilja) som skulle holdes i beredskap - dette førte til brudd mellom Furubotn og Sunde. Sunde beskriver selv det vanskelige forholdet til Furubotn under krigenSunde, Asbjørn: Menn i mørket, 1947, Spartacus Forlag 2009., og han ble motarbeidet av ledelsen i Norges Kommunistiske Parti allerede fra 1944 - og la ned Osvald-gruppen samme år på skriftlig ordre fra Sovjetunionen.
Sunde ble tildelt den sovjetiske militære Medaljen for seier over Tyskland, som ble tildelt enhver som deltok i organisert form for krigføring under andre verdenskrig, i både hær, marine og luftvåpen, samt NKVD. I 1954 ble denne beslaglagt av politiet som bevis i straffesaken mot ham.Odd Bergfald: KGB «Operasjon Norge». Hjemmenes forlag, Oslo, 1975, side 96. ISBN 82-7006-151-4
Etter krigen Etter krigen flyttet familien til Oslo. Gunnar Sønsteby skaffet ham arbeid hos ESSO på Sjursøya. Sunde utga i 1947 erindringsboken Menn i mørket som kom i tre opplag. Etter Sundes død ble boka utgitt på nytt av Falken Forlag, med etterord av Terje Halvorsen. I 2009 kom et nytrykk av boken, som igjen bragte kommunistgruppenes motstandskamp på dagsordenen. Sunde var senere maritim konsulent for Dreyer forlag. Krigsromanen «Stormen», som ble utgitt av Hans Braarvig (1953), under pseudonymet Tor Venge, bærer tydelig preg av Sunde.Side 206. Lars Borgersrud: Nødvendig innsats, Universitetsforlaget, Oslo (1997) ISBN 82-00-22529-1
Sunde ble dekorert av norske myndigheter (Deltagermedaljen) for sin krigsinnsats.Glemte sabotører , LO-Aktuelt nr. 11, 2009Odd Bergfald: KGB «Operasjon Norge». Hjemmenes forlag, Oslo, 1975, side 96 og 103. ISBN 82-7006-151-4
Ganske raskt etter krigen ble Sunde og andre medlemmer av Osvaldgruppen utsatt for hard kritikk både fra kommunistpartiet og fra borgerlig hold. Overlege Johan Scharffenberg anklaget dem for likvideringer, mens bankdirektører og svenske ASEA Per Kure krevde erstatning for sprengningsaksjoner gjennomført av gruppen.Lars Borgersrud, forord til Menn i mørket, 2009, side 6. Medlemmer av Osvald-gruppa har senere uttalt at de følte seg forfulgt etter krigen.Får likevel ikke krigskorset - Klassekampen, 23. mars 2010.
Spionasjedom Sunde ble i 1954 dømt til åtte års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen. I retten ble det hevdet at politisk overbevisning ledet ham til å spionere for Sovjetunionen.«Det var politisk overbevisning som hadde ledet han til å spionere for Sovjet, kom det fram i retten.» Det presiseres ikke om det var Sunde som innrømmet dette, eller om det var andre som i retten hevdet at Sunde spionerte av politisk overbevisning.
Den medtiltalte bøssemakeren Erling Norby ble dømt til tre års fengsel.Odd Bergfald: KGB «Operasjon Norge». Hjemmenes forlag, Oslo, 1975, side 101. ISBN 82-7006-151-4
I januar 1958 sendte Sunde en søknad om benådning til Kongen, grunnet sykdom og sterke smerter. Søknaden var støttet av fengselslegen, fengselsdirektøren samt fengselsstyret. Justisminister Jens Haugland, etter tilråding fra POT og Riksadvokaten, hindret at brevet nådde frem til Kongen. Etter å ha sonet av straffen ble Sunde løslatt i juni 1959, femti år gammel.Sven-Erik Grieg-Smith, bokomtale: «De revolusjonæres krig» - bokanmeldelse av Menn i mørket.
Historikeren Lars Borgersrud, som tok sin doktorgrad om Sunde og Wollweberorganisasjonen (den senere Osvaldgruppen), hevder dommen skyldtes en «hysterisk stemning i Norge på denne tida. Personen Asbjørn Sunde passet inn som personifiseringen av det kommunistiske fiendebildet makthaverne ville skape. Han ville ikke blitt dømt hvis han hadde stilt for retten i dag, sa Borgersrud, som hevdet innholdet i saken mot Sunde i realiteten var fiktivt».Sabotørene som ble glemt - intervju med Lars Borgersrud i forbindelse med nytrykket av Sundes selvbiografi. Klassekampen 1. april 2009. Videre uttalte Borgersrud om selve dommen at retten «mente å ha funnet det bevist at Sunde hadde overlevert hemmelige militære opplysninger til russerne. Det ble ikke bevist, men retten la likevel til grunn at det hadde skjedd».