Joe Hill (født Joel Emmanuel Hägglund; 7. oktober 1879, død 19. november 1915), alias Joseph Hillstrom, var en svensk-amerikansk fagforeningsaktivist, arbeiderdikter og protestsanger.
Hill regnes som en av det 20. århundredes mest innflytelsesrike amerikanske protestsangere, og han nevnes som inspirasjonskilde for kunstnere som Woody Guthrie, Bob Dylan, John Lennon og Joan Baez. Han skrev en rekke aktuelle arbeider- og protestsanger, som ofte brukte humor og ironi i sine budskap. Flere av Hills sanger ble trykt i Little Red Songbook, som ble utgitt av den syndikalistiske amerikanske arbeiderorganisasjonen Industrial Workers of the World, som Hill var medlem av og agiterte for.
Hill ble en levende legende blant syndikalister og fagforeningsaktivister i USA, og sangene gjorde ham kjent i den amerikanske arbeiderklassen og blant immigranter og arbeidsløse. Etter en meget omdiskutert rettssak som vakte internasjonal oppmerksomhet, og den etterfølgende henrettelsen, steg populariteten, og Hill har siden blitt gjenstand for film, sanger, bøker, tallrike artikler samt opera og teater.
Hill er blitt kalt «mannen som aldri døde» (The Man Who Never Died).
Historie Barndom og ungdom thumb|Ankomsthallen på Ellis Island i 1902. Millioner av emigranter på vei til lykken i USA passerte gjennom disse korridorene. I 1902 var Joe Hill og broren Paul to av dem. Joe Hill ble født som Joel Emmanuel Hägglund, den 7. oktober 1879, i Gävle, i landskapet Gästrikland nord for Stockholm i Sverige. Han ble født som det tredje barnet i en barneflokk på ni. Av disse overlevde seks til voksen alder. Faren, Olof Hägglund, arbeidet som togkonduktør ved Gefle Dala Järnväg, som gikk mellom Gävle og Falun. Familien Hägglund på Nedre Bergsgatan var religiøse og musikalske, så det ble sunget mye i hjemmet. I løpet av barndommen lærte Joe Hill seg å spille banjo, gitar, klaver og harmonika, og han begynte å skrive sine første sanger, som handlet om hans familiemedlemmer.
Kort etter Joe Hills åtte års fødselsdag i 1887 døde faren Olof Hägglund etter en mindre operasjon, kun 41 år gammel. Farens død medførte en brå økonomisk omveltning for familien, som få måneder tidligere hadde blitt en datter større. Det lyktes moren Margareta Katarina Hägglund å holde familien samlet, men alle måtte ta del i arbeidet med å skaffe en inntekt de kunne leve av. Joe Hill arbeidet som barn blant annet ved et lokalt repslageri og senere som fyrbøter ved et byggefirma, hvor han skuffet kull til en dampmaskin.
I 12-årsalderen ble Joe Hill rammet av en variant av tuberkulose som satt seg i huden og knokene hans. Joe Hill fikk den for tiden vanligste behandlingen, som besto av kraftige doser røntgenstråler. Da dette ikke var nok, gjennomgikk han flere hudbehandlinger i Stockholm. Disse behandlingene ga han karakteristiske arrdannelser på halsen og i ansiktet. Joe Hill fant gjennom hele sin oppvekst tid til å pleie sin interesse for musikk. Som ung opptrådte han sporadisk ved arbeidermøter, og han spilte innimellom på en lokal kafé. I januar 1902 døde moren etter lengre tids sykdom. De seks gjenværende søsknene solgte barndomshjemmet, og delte arven mellom seg.
Mellom 1850 og 1930 emigrerte om lag 1,2 millioner svensker til Nord-Amerika.Nilsson, Åke: Efterkrigstidens invandring och utvandring, Statistiska centralbyrån, 2004, s. 14. Blant disse var også Joe Hill og hans to år eldre bror Paul. Som passasjerer på tredje klasse seilte de til New York, og gikk i land ved Ellis Island i oktober 1902. Med et sparsomt engelsk som han hadde lært på det lokale KFUM i Gävle, fikk Joe Hill kortvarig arbeide i New Yorks slumkvarterer som spyttebakkerenser. Et arbeide han hurtig forlot for igjen for å dra videre. Joe Hill og Paul besluttet å fortsette på egen hånd, og de reiste hver sin vei gjennom Amerika. På farten i Amerika thumb|Joe Hill var i San Francisco under det store jordskjelvet i 1906. |alt= De neste åtte årene i Joe Hills liv er kun sparsomt dokumentert. Han var en einstøing, som hverken røykte eller drakk alkohol, og han snakket helst ikke om seg selv. Hill arbeidet seg gjennom Amerika, blant annet som landbruksarbeider, byggearbeider, havnearbeider og skogsarbeider. Fra 1905 finnes et julekort han sendte til familien i Sverige. Dette julekortet er poststemplet i Cleveland i Ohio. Hill var i San Francisco i California da byen den 18. april 1906 ble rammet av det store jordskjelvet. Hill beskrev den totale ødeleggelsen jordskjelvet forårsaket i en lengre artikkel han sendte til lokalavisen i Gävle. Artikkelen ble trykt den 16. mai.
Årene som omstreifende løsarbeider i Amerika ga Joe Hill et mer jordnært, og neppe så glamorøst, syn på landet. Han opplevde fattigdommen som var utbredt blant størsteparten av immigrantene og andre sosialt dårlig stilte, som han mente ble utnyttet av noen få men meget velstående kapitalister. Joe Hill sluttet seg til Industrial Workers of the World (IWW) omkring 1910, mens han arbeidet på havnen i San Pedro, California. På et tidspunkt endret Hill sitt navn fra Joel Emmanuel Hägglund til det mer munnrette Joseph Hillstrom. Hvorfor han gjorde dette er uklart. Der har vært spekulert i at han hadde skaffet seg fiender på grunn av sitt tiltagende engasjement i arbeiderbevegelsen, og derfor måtte skifte identitet. Andre spekulerer i om han hadde supplert inntekten fra de skiftende arbeidsplassene sine med småkriminalitet, og at navneskiftet skyldtes at han ville være et par skritt foran politiet.
thumb|Industrial Workers of the World (IWW) demonstrerer i New York i april 1914. IWW, med mottoet «an injury to one is an injury to all» (en urett mot én er en urett mot alle)Levi, Margaret og John S. Ahlquist: In the Interest of Others. Organizations and Social Activism, Princeton, NJ: Princeton University Press, 2013, s. 79., ble stiftet i juni 1905 ved en kongress i Chicago med deltagelse av en broget skare på 200 sosialister, anarkosyndikalister og fagforeningsaktivister fra hele USA. Stifterne av IWW var spesielt utilfreds med det andre store forbundet, American Federation of Labor. I et brev til IWWs avis, Industrial Worker, beskrev Joe Hill politiets voldelige overgrep på foreningens medlemmer, de såkalte Wobblies, og andre aksjonerende arbeidere. I brevet nevnte han at han var medlem av organisasjonens avdeling i Portland, Oregon, og han skrev for første gang under som Joe Hill.
Sporene av Joe Hills ferd i årene mellom 1909 og 1912 er hovedsakelig dokumentert via brevene og postkortene han sendte til familie og venner. Hill organiserte streiker, og agiterte for IWW med sine sanger. Det begynte nå å oppstå legender og historier om ham. Ofte overlappet disse historiene hverandre tidsmessig, så Hill tilsynelatende skulle ha vært ved flere forskjellige aksjoner på forskjellige lokaliteter på samme tid.
I januar 1911 befant Hill seg i grenseområdet mellom California og Mexico, hvor han sluttet seg til en gruppe Wobblies som støttet kampene for å velte den mexicanske regjeringen og president Porfirio Díaz. I grensebyen Tijuana agiterte Hill for å få frivillige amerikanere til å melde seg til kampene i Mexico. I 1912 skal han ha blitt voldsomt banket opp etter å ha holdt en tale i San Diego til fordel for streikende havnearbeidere. Hill ble med tiden en ganske kjent person som sanger og agitator. Også arbeidsgiverne begynte å kjenne ham, og mange steder ble han nektet ansettelse. I juni 1913 ble Hill arrestert under en havnearbeiderstreik i San Pedro, California. Han ble siktet for løsgjengeri, og tilbrakte 30 dager i fengsel. Året etter arbeidet han ved minevognene i Silver King Mine i Park City, Utah, nær Salt Lake City. Han var kommet til Utah i sommeren 1913 på vei til Chicago, hvor han angivelig skulle møte lederen og medstifteren av IWW, William D. Haywood. Hill besøkte flere av de små svenske samfunnene i minebyene i området, og sang og spilte for dem. I den lille byen Murray leid han seg et værelse hos familien Eselius. Hill kjente familien fra Sverige, og hadde noen år tidligere møtt familiens tre brødre Ed, John og Frank Eselius på den amerikanske vestkysten.
Med sangen som våpen
Med sitt talent som dikter, sanger og taler tok Joe Hill del i arbeidet med å organisere og skaffe medlemmer til IWW. Sangene hans ble kjent i en stadig større krets, og da Hill ofte skrev humoristiske tekster, med en til tider meget skarp ironisk undertone, falt sangene hurtig i manges smak. Han ble spesielt kjent for uttrykket «You'll get pie in the sky when you die», som stammer fra hans kanskje mest berømte sang, «The Preacher and the Slave». Teksten ble skrevet som en parodi over den kjente amerikanske vekkelsessangen «In the Sweet Bye and Bye», og gjorde det mulig å synge Hills tekst når Frelsesarmeen spilte melodien ved matkøene og til vekkelsesmøter.
«En pamflett, uansett hvor god den er, blir aldri lest mer enn en gang», skrev Joe Hill, «men en sang blir lært utenat og gjentatt gang på gang».History & Literature in the Pacific Northwest Og det er nettopp det som skjedde med sangene hans. Joe Hills tekster ble trykt i den første utgaven av IWWs arbeidersangbok, Little Red Songbook (Den lille røde sangbok) i 1909, og skjønt han aldri selv spilte inn musikken sin, lærte folk raskt Hills sanger utenat, og de ble sunget under demonstrasjoner, streiker og aksjoner rundt om i USA. Blant hans mest populære sanger er «The Tramp», «There Is Power in a Union», «Rebel Girl», «Workers of the World, Awaken!», «Where the Fraser River Flows» og «Casey Jones-Union Scab».
Drapene i Salt Lake City Kvelden 10. januar 1914 var den tidligere politibetjenten John G. Morrison på jobb i en slakterbutikk han hadde i Salt Lake City. Med i butikken, som lå på hjørnet av Eighth South Street og West Temple Street, var også sønnene Arling og Merlin. Morrison forlot politiet for å åpne sin egen butikk. Han hadde flere ganger sagt at arbeidet som betjent ga ham mange fiender, og at han fryktet å bli utsatt for hevn. I forretningen oppbevarte han sin gamle tjenestepistol. Butikken hans hadde blitt ranet før, og minst én gang hadde han trukket våpen og skutt seg fri.
Rett før klokken 22, mens John G. Morrison og sønnene gjorde seg klar til å lukke forretningen, trengte to bevæpnede menn, begge maskert med rødfargede tørklær, inn i butikken. Den ene av mennene begynte å skyte mot John G. Morrison. Arling grep farens pistol, og skjøt mot mennene. Pistolmannen vendte seg nå mot Arling, og skjøt også ham. Deretter forlot de to mennene forretningen. Den yngste sønnen, den 13-årige Merlin, hadde vært bakerst i butikken da skuddene falt, og var uskadd. John G. Morrison og hans sønn Arling Morrison døde av sine skuddsår.
Da politiet ankom, kunne Merlin bare gi et sparsomt signalement av gjerningsmennene. Men han kunne fortelle at personen som skjøt John Morrison, hadde ropt «We've got you now!», «Nå har vi deg!», før skuddene falt.
Politiet avhørte fire menn den kvelden, mistenkt for drapene. To av mennene, C.E. Christensen og Joe Woods, ble arrestert idet de forsøkte å hoppe på et godstog på vei ut fra jernbanestasjonen som ligger tett ved gjerningsstedet. Politiet måtte skyte skarpt for å stanse dem. Det viste seg at mennene var etterlyst for ran i Prescott i Arizona. En annen mann, W.J. Williams, ble funnet gående med et blodig lommetørkle i lommen, tett ved butikken. Det eneste han ville si var at han var uskyldig, og at han bodde ved det lokale Frelsesarmeen, som tilbød losji for hjemløse. Senere viste det seg at frelsesarmeen ikke kjente til ham. Den tredje mannen, den 19-årige Oran Anderson, ble avhørt da han møtte opp på politistasjonen med en kaliber .38 kule i armen. Han påstod at han hadde blitt forsøkt ranet av to menn rett ved gjerningstedet.