Ho Chi Minh-byen, tidligere Saigon, er Vietnams største by, med ca. 5 140 412 (2004) innbyggere i selve byen. Men i hele det politiske forvaltningsområde, som strekker seg utenfor den egentlige by, bor det 6 117 251 innbyggere. Tar man med satellittbyer som ligger utenfor det politiske forvaltningsområde, som for eksempel Thủ Dầu Một, Di An og Bien Hoa, kommer man opp i ni millioner.Đồng Nai-provinsen: 2 254 676 (2006) , Bà Rịa Vũng Tàu-provinsen:862.081 (2002) , Binh Duong Province's Populations: 1,2 million (2007) , Ho Chi Minh-byens befolkning: 5 037 155 (1999) Befolkningen er stadig voksende og brer seg utover; det antas at et fremtidig storbyområde anno 2020 kan bli på nær 20 millioner innbyggere.

Byen ligger ved vestbredden av Saigonelven. Den var hovedstad i Sør-Vietnam fra 1954 til 1975, og i Republikken Sør-Vietnam fra 1975 til 1976. Den har siden vært administrert som en provins.

Navnet miniatyr|300px|Oversiktsbilde fra 2013.

Navnet i dag Navnet Ho Chi Minh-byen stammer fra 1976, noe etter gjenforeningen av Nord-Vietnam og Sør-Vietnam. Men byen er vel så godt kjent, både innenlands og utenlands, under det gamle navnet, Saigon. Strengt tatt er Sài Gòn nå egentlig bare en av bydelene i byen, nemlig byens 1. distrikt.

Som forkortelse ser man ofte TP. HCM, eller på engelsk HCMC eller HCM City.

Navnehistorie De opprinnelige khmerinnbyggerne kalte byen for Prey Nokor. Prey Nokor betyr «skogbyen» eller «trebyen» på khmer (Prey – «skog»; Nokor – «rike, by», fra sanskrit nagara).

Navnet Prey Nokor benyttes fortsatt av kambodsjanerne (2007), og det benyttes også av minoritetsgruppen Khmer Krom som bor i Mekongdeltaet.

Bakgrunnen for det gamle navnet Saigon er noe uklar. Kanskje ligger det noe kinesisk bak; den kinesiske tilpassingen av navnet betyr «Vestpalasset». Men ifølge en annen hypotese er navnet Saigon utviklet fra det kambodsjanske Prey Nokor – og tross alt var det slett ikke noe palass i området rundt år 1700. Navnet Saigon ble første gang brukt offisielt i 1698. Men navnet Saigon slo ikke helt gjennom da; det fikk konkurrere side om side med navnet som Nguyen-dynastiet foretrakk, Gia Định 嘉定 (opprinnelig navnet på citadellet i byen). Det er bare siden 1859 at Saigon ble det enerådende navnet (inntil oppkallingen etter Hồ Chí Minh i 1976).

Administrasjon Ho Chi Minh-byen er en by på selve administrative nivå som Vietnams provinser. Den blir administrert på lignende måte som en provins, slik at de viktigste forvaltningstekniske styringsorganene er folkerådet og folkekomiteen.

Byen er inndelt i 22 distrikter.

Av dem er fem landdistrikter, skjønt de ligger innenfor bygrensene: Nha Be, Can Gio, Hoc Mon, Cu Chi og Binh Chanh.

De 17 øvrige er bydistrikter. Bare de fem i byens sentrum har egentlige navn som offisiell betegnelse (Tan Binh, Binh Thanh, Phu Nhuan, Thu Duc og Go Vap), de øvrige har bare nummer – selv om distriktene på folkemunne naturligvis har sine navn.

Historie

miniatyr|Kart over byen i 1795, med citadellet i sentrum.

Byen begynte som en liten fiskerlandsby, i et område som stort sett var sumpmark. Antagelig bodde khmerfolket der før vietnameserne ankom; området var del av det kambodsjanske rike. Stedet tiltrakk seg ikke bare vietnamesiske innflyttere, men også malayiske, kinesiske og indiske handelsfolk.

Vietnamesisk herredømme over områdene rundt det som skulle bli kalt Saigon og Bien Hoa ble formelt anerkjent av det kambodsjanske hoff i 1691. I 1698 sendte herskeren Nguyen Phuc Chu en av sine betrodde, Nguyen Huu Canh, til området for å organisere administrative strukturer.

På grunn av sin gunstige beliggenhet for handel og som militært støttepunkt vokste stedet og ble en viktig by. I 1772 begynte Nguyen Cuu Dam å fylle igjen mange av kanalene som løp gjennom byen, og gjorde dem om til gateløp.

Fransk kolonisering

miniatyr|Kart over byen fra 1815.

I 1859 inntok franskmennene med Spanias hjelp Saigon og ødela byens festning. I 1862 avsto vietnameserne de tre sørligste av sitt rikes provinser til Frankrike, og i 1874 undertegnet Tu Duc i Hue tilslutt denne avtalen, og dermed var hele Cochinkina også formelt på franske hender. Saigon ble hovedstaden. Under det franske kolonistyret ble byens videre vekst sterkt preget av franske byggeskikker, noe som er tydelig på flere bygninger og boulevarder. Byen ble et viktig jernbaneknutepunkt og viktigste utskipningshavn for eksporten av ris dyrket i Mekongdeltaet.

Andre verdenskrig Da Saigon ble okkupert av japanerne under den andre verdenskrig i 1940, fikk de franske kolonimyndigheter likevel fortsette med å administrere landet, inntil japanerne ombestemte seg og kastet dem i fengsel i 1945. Noen måneder etter var krigen tapt for japanerne. Saigon hadde kommet fra krigsårene uten krigsskader eller større nød.

Første indokinesiske krig 1946–1954

Etter andre verdenskrig erklærte Hồ Chí Minhs kommunistparti Vietnams selvstendighet i 1945. Men Frankrike gikk ikke med på dette, og dermed brøt det ut krig mellom Frankrike og Ho Chi Minhs styrker, den såkalte Den første indokinesiske krig. Frankrike støttet den sørlige franskvennlige regjeringen som var opprettet av keiser Bao Dai. Han hadde gjort Saigon til sin hovedstad i 1950. Selve Saigon ble aldri krigsskueplass under denne krigen. Riktignok var det en del terrorbombinger i Saigon mellom 1951 og 1953 som kommunistene den gang ble mistenkt for å stå bak. Men det er senere blitt klart at det var Lien Minh-geriljaen under ledelse av Trinh Minh The, som hadde sin helt egen agenda, som var ansvarlig.

I 1954 ble franskmennene slått av Viet Minh i slaget ved Dien Bien Phu, og trakk seg ut av Vietnam. Landet ble snart etter offisielt delt i to, og Sør-Vietnams hovedstad ble Saigon, mens Nord-Vietnam ble styrt fra den gamle hovedstaden Hanoi.

Fjerning av Binh Xuyen-hæren

Keiser Bảo Đại hadde gitt den uavhengige militære styrken Binh Xuyen kontrollen over den nasjonale politistyrken, men statsminister Ngo Dinh Diem i Staten Vietnam forlangte at de skulle komme under kontroll av den nasjonale regjeringen. For å tvinge sitt krav igjennom, gikk Diem 27. april 1955 til militære angrep mot styrkene fra Binh Xuyen, og Staten Vietnams hær slo Binh Xuyen i løpet av en uke. Kampene fant stort sett sted i det kinesiske finansdistriktet i Cholon, inne i byen sentrum. Mellom 500 og mistet livet i kampene, og opp til sivile ble hjemløse som følge av slaget. Slaget resulterte i at Binh Xuyen ble endelig slått, og den private hæren ble lagt ned, samtidig som politistyrken ble tilbakeført til statlig kontroll.

Andre indokinesiske krig (Vietnamkrigen) 1959–1975

Under Vietnamkrigen ble tusenvis av amerikanske soldater stasjonert i Saigon, og amerikanerne bygde to svært store flybaser i området, den ene i byens nordlige utkant. Økonomien ble sterkt preget av kjøpesterke amerikaneres nærvær, og prostitusjonen grep også sterkt om seg.

Tết-offensiven 1968

miniatyr|ARVN-soldater i kampene om Saigon under Tết-offensiven.

Saigon ble for første gang en krigsskueplass under Tết-offensivens første fase 30. januar–24. februar 1968. De kommunistiske styrker foretok da koordinerte angrep en rekke steder over hele Sør-Vietnam. Det var en rekke angrep i og nær Saigon; omkring fem FNL-bataljoner hadde infiltrert byen. Den store flybasen Tân Sơn Nhất i Saigon ble angrepet av omkring 700 mann. Det kom til innbitte kamper, men de amerikanske tapene var bare på 110 mann. Flybasen i Bien Hoa noe lenger nordøst ble også angrepet, og to fly ble ødelagt. Angripernes tap i disse to angrepene og en rekke mindre kamphandlinger i og rundt byen var på over 1.100, men de vant kontroll over store deler av byen. Kampene pågikk nesten en uke, og noen deler av Saigon ble alvorlig rammet av amerikanernes luftangrep og artilleri. Kampene var over i midten av februar. Et av angrepene hadde vært mot den amerikanske ambassaden. Det var 20 kommunistiske commandos som angrep, men de ble raskt nedkjempet. Symbolverdien var imidlertid sterk.

Stor symbolverdi skulle også en annen episode få: Den 1. februar hadde den sørvietnamesiske politigeneral Nguyen Ngoc Loan henrettet en sivilkledd Viet Cong-offiser på gaten i Saigon, foran amerikanske fotografer og fjernsynskameraer. Fangen, Nguyen Van Lem, var kaptein for en tropp Viet Cong-soldater som nettopp hadde henrettet sørvietnamesiske politifolks hustruer, barn og andre slektninger. 34 bundne og drepte sivilister var blitt funnet i bare ett dike. Nguyen Van Lem hadde angivelig vært stolt av sin dåd og skrytt av at han hadde klart å finne og likvidere alle på dødslisten han hadde fått.

Fotografen Eddie Adams vant Pulitzerprisen for bildet av henrettelsen, men skulle snart beklage den virkning fotografiet fikk i USA. Han skrev i Time:

Adams beklaget også personlig overfor general Nguyễn og hans familie for en uopprettelige skaden bildet gjorde mot ham. Da general Nguyễn døde i 1998, hyllet Adams ham som en «helt» i «en rettferdig sak».Image Canon - Historic Images

Saigons fall 1975

miniatyr|Helikopter lander i Saigon under Operasjon Frequent Wind. miniatyr|Vietnamesiske flyktninger på et amerikansk hangarskip under Operasjon Frequent Wind.

Mot slutten av krigen var Saigon et hovedmål for FNL og Den nordvietnamesiske hær. 30. april 1975 falt Saigon; hendelsen kalles i ettertid i Vietnam offisielt for Giải phóng miền Nam («Frigjøring av sør»), mens de vietnamesiske flyktningmiljøene i utlandet kaller dagen Ngày mất nước («Dagen for tap av landet»).

I april hadde den sørvietnamesiske hær brutt sammen på alle frontavsnitt. Den robuste nordvietnamesiske offensiven tvang sørvietnamesiske tropper til en blodig retrett som endre med en håpløs beleiring ved Xuan Loc, en by 60 km øst for Saigon. Den 21. april brøt forsvarslinjene sammen og nordvietnamesiske stridsvogner og infanteri rykket raskt frem mot den sørvietnamesiske hovedstaden. Den 27. april hadde 100 000 nordvietnamesere omringet Saigon, der 30 000 sørvietnamesere skulle holde stand.

Den 29. april satte amerikanerne i gang med Option IV (også kalt Operasjon Frequent Wind), historiens største helikopterbårne evakuering. Kaos, uroligheter og panikk oppstod da hektiske vietnamesere forsøkte å komme seg vekk fra Saigon før det var for sent. Helikoptrene begynte å evakuere fra den amerikanske ambassaden og fra flyplassen.

Evakueringene kom ikke i gang tidligere fordi den amerikanske ambassadør Graham Martin lenge trodde at Saigon kunne forsvares og holdes. Operasjonen begynte i en atmosfære preget av desperasjon ettersom store mengder av sørvietnamesere styrtet av sted til landingssonene for å komme seg med. Bare utenfor den amerikanske ambassade vokste mengden til omkring 5 000.

Imidlertid hadde en annen større evakuering startet en del dager tidligere, Operation Babylift som skulle bringe ca. 2 000 foreldreløse barn ut av landet på amerikanske transportfly. De fleste ble bragt til USA, andre til blant annet Australia.

Martin hadde lenge forsøkt å få den amerikanske regjering til å sende 700 millioner dollar for i siste liten å styrke Saigon-regjeringens evne til å kjempe og mobilisere nye styrker. Men hans bønn ble avslått, og mange amerikanere var sikre på at Saigon-regimet stod foran sin uavvendelige undergang. Den 23. april hadde president Gerald Ford holdt en tale der han erklærte at Vietnamkrigen var over og at all amerikansk hjelp til Saigon opphørte.