Høyt blodtrykk eller arteriell hypertensjon (av lat. hypertensio arterialis) er en tilstand der arterieblodtrykket er høyere enn det normale for pasientens kjønn og alder. Arteriell hypertensjon påvises vanligvis tilfeldig, men noen kan føle hodepine og/eller svimmelhet forut for en diagnose. Dette er hodepine knyttet til forstyrrelse i homeostasen, der arteriell hypertensjon ifølge klassifiseringsverktøyet ICHD-3 utgjør punkt 10.3 hodepine knyttet til arteriell hypertensjon, med fem ulike former. Årsaksbildet kan altså være sammensatt (se inndeling).
Det skal nevnes, at mild og moderat kronisk arteriell hypertensjon normalt ikke gir hodepine. Det hersker imidlertid noe uenighet omkring hvorvidt den moderate formen disponerer for hodepine eller ikke. Det finnes beviser for at den kan gjøre det.
Hypertensjon er en av risikofaktorene for hjerneslag, hjerteinfarkt, hjertesvikt, og er en av de fremste årsakene til kronisk nyresvikt.
Inndeling Sekundære hodepiner er synonym med del 2 i ICHD og består i henhold til ICHD-3 av åtte grupper (gruppene 5–12). Dette er lidelser der hodesmerten i seg selv er sekundær til andre lidelser, for eksempel en tumor, blødning, blodtrykk eller andre årsaker.
Sekundære hodepiner (5) Hodepine knyttet til hode- og/eller nakke traume (6) Hodepine knyttet til kraniale eller cervikale vaskulære forstyrrelser (7) Hodepine knyttet til ikke-vaskulære intrakraniale forstyrrelser (8) Hodepine knyttet til bruk eller avsluttet bruk av ulike substanser (medikamentell hodepine, medikamentoverforbrukshodepine) (9) Hodepine knyttet til infeksjon (infeksjonshodepine) (10) Hodepine knyttet til forstyrrelse i homeostasen (homeostasehodepine) (10.1) Hodepine knyttet til hypoksi og/eller hyperkapni (10.2) Hodepine knyttet til dialyse (dialysehodepine) (10.3) Hodepine knyttet til arteriell hypertensjon (hypertensjonhodepine) (10.3.1) Hodepine knyttet til feokromocytom (svulst utviklet fra celler i kroppens nevroendokrine system) (10.3.2) Hodepine knyttet til hypertensjonskriser uten hypertensiv encefalopati (øyeblikkelig hjelp/behandling eller hastesituasjoner) (10.3.3) Hodepine knyttet til hypertensiv encefalopati (hjernesykdom) (10.3.4) Hodepine knyttet til preeklampsi eller eklampsi (svangerskapsforgiftning) (10.3.5) Hodepine knyttet til autonom dysrefleksi (FRA) (hyperrefleksi) (10.4) Hodepine knyttet til hypothyroidisme (10.5) Hodepine knyttet til faste (fastehodepine) (10.6) Kardial hodepine (10.7) Hodepine knyttet til andre forstyrrelser i homeostasen (11) Hodepine eller ansiktssmerter knyttet til sykdommer i kraniet, nakke, øyne, ører, nese, bihuler, tenner, munn eller andre ansikts- eller kraniale strukturer (12) Hodepine knyttet til psykiske lidelser (psykiske hodepine)
Definisjon Arteriell hypertensjon er forhøyelse av det arterielle middelblodtrykket, sammenliknet med det normale for alderen.
Blodtrykk er en kontinuerlig variabel, og risiko for diverse komplikasjoner stiger i takt med stigende blodtrykk. Et blodtrykk under 120/80 mmHg defineres som normalt. Hypertensjon kan defineres som vedvarende diastolisk blodtrykk over 95. Blodtrykket bør måles på begge armer ved tre gjentatte anledninger med ukers mellomrom før diagnosen hypertensjon brukes. Det er hvileblodtrykket som skal måles, blodtrykket varierer hele dagen relatert til fysisk anstrengelse og stress.
Hos pasienter med diabetes mellitus eller nyresykdom, viser studier at blodtrykk over 130/80 mmHg bør betraktes som en risikofaktor, og kan derfor kreve behandling.
Etiologi Essensiell hypertensjon Primær:
Alder. Over tid øker antall kollagen-fibre i veggen i arterier og arterioler, som bidrar til å gjøre veggen stivere. Redusert elastisitet gir mindre økning i tverrsnittsdiameteren i systolen, som gir et høyere middelarterietrykk. Høyt saltinntak. Lavt fysisk aktivitetsnivå Røyking Alkoholmisbruk Høy andel av mettede fettsyrer i kostholdet Fedme. Hos overvektige, vil tap av ett pund kroppsvekt redusere blodtrykket med 1 mmHg. Stress Lav fødselsvekt Diabetes mellitus Sentralstimulerende stoffer Diverse genetiske årsaker
Sekundær (ikke-essensiell) hypertensjon Hovedartikkel: Sekundær hypertensjon Hos de fleste pasienter, vil man ikke kunne identifisere noen underliggende årsak til det høye blodtrykket (og klassifiseres dermed som «essensiell hypertensjon» eller «primær hypertensjon»), hos ca. 10 % av pasientene kan man påvise en årsak til blodtrykksforandringene, dette betegnes som sekundær hypertensjon.
Patofysiologi Mekanismene som leder til sekundær hypertensjon er generelt godt kartlagt, og er nærmere utdypet i artikkelen om sekundær hypertensjon. Hvorledes man utvikler essensiell hypertensjon er i langt mindre grad belyst. Det er kjent at cardiac output øker i tidlige stadier av sykdomsforløpet, og hvor den totale perifere motstand i kartreet forblir normal; over tid faller cardiac output til normale nivåer mens totale perifere motstand øker. Tre forskjellige teorier er blitt anvendt for å forklare dette: Nyrenes manglende evne til å skille ut natrium, som fører til at et natriumekskresjons-hormon (teoretisk konsept, hormonet er ikke påvist) for å fremme natrium-utskillelsen, hvor en bivirkning ved hormonet er økt total perifer motstand. Et overaktivt renin / angiotension system som fører til vasokonstriksjon og retensjon av natrium og vann. Det økte blodvolum leder til hypertensjon. Et overaktivt sympatisk nervesystem, som fører til økt repons overfor stress.
Symptomer Arteriell hypertensjon blir vanligvis påvist tilfeldig, og gir ofte ikke opphav til symptomer. Noen pasienter kan imidlertid ha hodepine eller føle svimmelhet. Malign hypertensjon (også kalt akselerert hypertensjon) er et endestadium i sykdomsutviklingen som kan utløse hodepine, tåkesyn, nevrologiske symptomer og svikt i andre organer.
Det er velkjent at stressituasjoner øker blodtrykket, hvis en vanligvis normotensiv pasient får blodtrykkstigning ved undersøkelser, blir dette ofte betegnet som «hvit frakk-syndromet». Siden vitenskapelig litteratur gjerne bruker blodtrykksmålinger foretatt av leger, er det vanskelig å fastslå i hvilken grad denne eiendommeligheten påvirker blodtrykket. Langtidsregistrering av blodtrykket, for eksempel over 24 timer, kan bidra til å fastslå om kontakt med andre også kan forårsake slike endringer i trykket.
Hypertensjonskrise Ei hypertensjonskrise (også kalt akselerert hypertensjon) er farlig høyt blodtrykk som enten krever øyeblikkelig hjelp/behandling eller utgjør en hastesituasjon som må behandles (blodtrykket må reduseres) i løpet av 1–2 dager. Hypertensjonskriser oppdages gjerne tilfeldig, under måling av blodtrykket. Systolisk blodtrykk over 180 mmHg og/eller diastolisk blodtrykk over 120 mmHg utgjør ei hypertensjonskrise og er knyttet til punkt 10.3.2 i ICHD-3.
Når hypertensjon forårsaker økt intrakranielt trykk, kalles tilstanden malign hypertensjon. Økt intrakranielt trykk leder til papilleødem, som er synlig ved oftalmoskopisk undersøkelse av retina/netthinnen.
Komplikasjoner Selv om høyt blodtrykk i seg selv vanligvis ikke gir plager, krever tilstanden allikevel behandling, p.g.a. sekundære sykdommer som kan ramme forskjellige organer på kort eller lengre sikt, hvor man bl.a. ser at det er økt risiko for:
Cerebrovaskulær hendelse (CVAs eller hjerneslag) (hjerneemboli/blodpropp med hjerneinfarkt eller hjerneblødning) Hjerteinfarkt Hypertensiv kardiomyopati (hjertesvikt p.g.a. kronisk elevert blodtrykk) Hypertensiv retinopati – beskadigelse av retina Hypertensiv nefropati – kronisk nyresvikt p.g.a. kronisk elevert blodtrykk
Graviditet Se hovedartikkel: hypertensjon i svangerskap
Selv om få kvinner i fruktbar alder har høyt blodtrykk, utvikler opptil 10% hypertensjon i svangerskapet. Selv om dette vanligvis er av godartet natur, kan dette være en del av andre komplikasjoner som kan oppstå i forbindelse med graviditeten, f.eks. svangerskapsforgiftning og HELLP-syndrom. Nærmere undersøkelser og medikamentell behandling av blodtrykket kan være aktuelt.
Diagnostikk thumb|Diagnosen hypertensjon kan stilles ved gjentatte målinger av blodtrykket v.h.a. et blodtrykksapparat Diagnosen hypertensjon er vanligvis basert på signifikant forhøyet blodtrykk ved gjentatte målinger. Vanligvis vil dette kreve blodtrykksmålinger ved tre separate anledninger, hvor det bør gå minst en uke mellom hver måling. Hvis blodtrykket er svært høyt og det ikke blir akseptabelt når pasienten har fått hvile, kan det være nødvendig med innleggelse på medisinsk avdeling, eller oppstart av blodtrykksbehandling med en gang og ny kontroll innen få dager. Det å måle pålitelige blodtrykksverdier, avhenger av en rekke faktorer beskrevet nedenfor, og at undersøkeren er oppmerksom på alle mulige feilkilder og fallgruber.
For eksempel, blodtrykksmålinger bør utføres minst en time etter inntak av koffein, 30 minutter etter røyking, og bør foretas med pasienten avslappet. Størrelsen på blodtrykksmansjetten bør tilpasses overarmens diameter. Pasienten bør sitte i minst fem minutter før man måler blodtrykket. Pasienten bør ikke bruke stoffer som kan øke blodtrykket som nesedråper og hostedempende medisiner.
Ved blodtrykksmåling bør trykket pumpes opp til noe over overtrykket(det systoliske trykket). Et stetoskop plasseres over pulsåren i albuegropa. Blodtrykksmansjetten på overarmen må være i samme høydenivå som hjertet. Trykket reduseres ca. 2-3 mmHg/sekund ved å slippe ut luft av mansjetten. Det systoliske trykket leses av når en pulserende lyd begynner. Det diastoliske trykket registreres når lyden forsvinner. Målingen bør gjentas flere ganger
Hvordan skille mellom primær og sekundær hypertensjon Så snart diagnosen hypertensjon er etablert, er det viktig å utelukke eller identifisere reversible (sekundære) årsaksfaktorer. Over 90 % av voksne med hypertensjon har ingen identifiserbar årsak til det forhøyede blodtrykk, og klassifiseres derfor som essensiell/primær hypertensjon. Ofte opptrer essensiell hypertensjon som en del av det metabolske "syndrome X" hos pasienter med insulin resistens: det opptrer i kombinasjon med diabetes mellitus (type 2), kombinert hyperlipidem og sentral fedme. Hypertensjon hos barn er som regel av sekundær type, og årsaken bør derfor utredes nøye.
Viktige årsaker til sekundær hypertensjon Se hovedartikkel: sekundær hypertensjon
Vanlige blodprøver etter nylig stillet diagnose Kreatinin Urinsyre (nyrefunksjon) Elektrolytter (natrium, kalium) Glukose (for å identifisere diabetes mellitus) Kolesterol HDLkolesterol TSH (ThyroideaStimulerendeHormon) FT4 (fritt thyroxin)
Hvor høyt er et forhøyet blodtrykk? På 80-tallet ble det akseptert et systolisk blodtrykk på , det vil si at en 70-åring kunne ha blodtrykk under 170 uten at hypertensjon ble vurdert som diagnose. I senere år anbefaler mange et maksimum blodtrykk på 140/90 uten behandling. Noen vil også akseptere litt høyere nivåer enn dette, siden denne grenseverdien vil gi et økt behov for behandling i befolkningen, mens nytten vil være begrenset.
Epidemiologi Grensen for det blodtrykksnivå som oppfattes som sykelig har blitt nedjustert gjennom mange års epidemiologiske studier. Et viktig, og hyppig sitert vitenskapelig arbeide på området er Framingham Heart Study som ble utført i den amerikanske byen Framingham i Massachusetts. Resultatene fra Framingham-studiet og av tilsvarende arbeider i Busselton i Vest-Australia har blitt mye brukt. Det er rimelig å forvente at denne befolkningsgruppen til en viss utstrekning likner andre befolkningsgrupper, men det er kjente genetiske variasjoner i mennesket som gjør at enkelte subpopulasjoner kan oppleve forskjellig respons overfor enkelte preparater. I 2004 ble det vist at Framingham-tallene overestimerer risikoen for befolkningen i Storbritannia betraktelig, årsaken er ukjent. Framingham-studien anses likefullt å være et viktig element i den britiske helsepolitikk.
Behandling