Alzheimers sykdom er en tilstand med et gradvis, jevnt og permanent tap av nerveceller i hjernebarken. Nedbrytningen av nerveceller gir nedsatt hukommelse, svekkelse av andre kognitive funksjoner og endringer i personligheten. Omtrent 60–70 prosent av alle med demens har det på grunn av Alzheimers sykdom.Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 5. april 2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
Diagnosen stilles gjerne ved en kombinasjon av tester, bildeundersøkelser og blodprøver.Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 5. april 2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
Lidelsen ble først beskrevet i 1906 av den tyske psykiateren og nevropatologen Alois Alzheimer og er oppkalt etter ham. De fleste som diagnostiseres er over 65 år.
Den mindre utbredte tilstanden Alzheimers sykdom med tidlig debut, også kalt «presenil demens», oppstår langt tidligere.
Innledning Selv om forløpet av Alzheimers sykdom er unikt for hver enkelt, er det mange felles symptomer. I de tidlige stadiene er det hyppigst observerte symptomet en manglende evne til å huske noe nytt, og vedkommende har vanskelig for å erindre nylig observerte fakta. Ved mistanke om Alzheimers sykdom blir diagnosen vanligvis søkt bekreftet gjennom vurderinger av atferd og kognitive tester (forstandstester), eventuelt med tillegg av billeddiagnostikk av hjernen.
Etter hvert som sykdommen forverres, øker symptomer som forvirring, irritabilitet og aggresjon, humørsvingninger, dårligere språkferdigheter og nedsatt langtidshukommelse. Pasienten trekker seg gjerne mer og mer tilbake etter hvert som sansene svekkes. Det er vanlig at pasienten blir deprimert av å oppleve at ferdigheter og funksjoner forsvinner, noe som ofte fører til at pasienten behandles feil eller dårlig av både pårørende, pleiepersonell, venner og andre. Gradvis går kroppsfunksjonene tapt, noe som til slutt har dødelig utgang.
Prognosen for enkeltpersoner er vanskelig å vurdere. Alzheimers sykdom utvikler seg i en tidsperiode av ukjent lengde, før symptomene blir åpenbare. Lidelsen kan forbli udiagnostisert i mange år. Utviklingen av sykdommen er langsom til å begynne med og får et stadig akselererende forløp. Den gjennomsnittlige levealderen etter at diagnosen er stilt er rundt sju år. Færre enn tre prosent av pasientene lever mer enn 14 år etter at de fikk diagnosen.
Årsaken til Alzheimers sykdom er ikke godt forstått. Forskning viser at sykdommen er forbundet med plakk og fiberknuter i hjernen. Dagens behandlinger har liten effekt på symptomene. Ingen behandling som kan stanse utviklingen av sykdommen, er foreløpig tilgjengelig. Noen medikamenter kan hos enkelte pasienter gi et noe bedre funksjonsnivå, men med samme forverring av tilstanden som de ellers ville hatt. Det er gjort et stort antall kliniske studier gjennomført med det mål å identifisere mulige behandlinger.
En rekke tiltak og livsstilstiltak har blitt foreslått for å forebygge Alzheimers sykdom. Det fins lite forskningsmessig dokumentasjon for en sammenheng mellom anbefalinger som blir gitt og redusert nevrodegenerasjon. Psykisk stimulering, mosjon og et balansert kosthold har blitt foreslått for å forebygge og å håndtere sykdommen.
Ettersom Alzheimers sykdom ikke kan helbredes og gradvis gjør pasienten mindre i stand til å ta vare på seg selv, er god ivaretakelse av pasientene viktig. Den viktigste omsorgspersonen er ofte ektefellen eller en nær slektning. Alzheimers sykdom er ofte en stor belastning for omsorgspersoner, både sosialt, psykisk, fysisk og økonomisk. I utviklede land er Alzheimers en av de sykdommene som koster samfunnet mest.
Kjennetegn Sykdommens forløp er delt i fire trinn, med progressiv forverring.
Pre-demens De første symptomene relateres ofte feilaktig til alder eller stress. Grundige nevropsykologiske tester kan avsløre mild kognitiv svikt opp til åtte år før en person oppfyller kliniske kriterier for diagnostisering av Alzheimers sykdom. Disse tidlige symptomene kan påvirke de mest komplekse daglige gjøremålene. Den mest merkbare svekkelsen er hukommelsestap, som viser seg som i vansker med å huske nylig innlærte fakta, og manglende evne til å tilegne seg ny informasjon.
Subtile problemer med å løse oppgaver som krever oppmerksomhet, planlegging, fleksibilitet og abstrakt tenkning, eller svekkelser i semantisk minne (minner om betydninger og begrepsrelasjoner), kan også være symptomer på tidlige stadier av Alzheimers sykdom. Apati kan observeres på dette stadiet, og er fortsatt det viktigste, vedvarende, nevropsykiatriske symptomet gjennom hele sykdomsforløpet. De prekliniske stadiene av sykdommen har også blitt kalt mild kognitiv svekkelse, men om dette begrepet betegner en annen diagnose eller identifiserer det første trinnet i Alzheimers, er omstridt.
Tidlig Alzheimers sykdom Hos personer med Alzheimers sykdom fører gradvis økende svekkelse av læring og hukommelse til slutt til en definitiv diagnose. Hos noen få personer er vanskeligheter med språket, eksekutivfunksjoner, persepsjon (agnosi) eller gjennomføring av bevegelser (apraksi) mer fremtredende enn problemer med hukommelsen. Alzheimers sykdom påvirker ikke all minnekapasitet likt. Eldre minner fra pasientens liv (episodisk minne), fakta som er innlært (semantisk minne) og implisitt hukommelse (kroppens minne om hvordan man gjør ting, som å bruke en gaffel til å spise) påvirkes i mindre grad enn nye minner.
Språkproblemer er hovedsakelig preget av et snevrere ordforråd og redusert ordflyt, noe som gir et generelt fattigere muntlig og skriftlig språk. I denne fasen er personer med Alzheimers sykdom vanligvis i stand til å formidle grunnleggende tanker. Svekkelse i utføring av motoriske oppgaver som skriving, tegning eller påkledning, koordinering av visse bevegelser og vansker med planlegging kan være til stede, men de er ofte lite tydelige for omgivelsene. Etter hvert som sykdommen utvikler seg, kan pasienter med Alzheimers sykdom ofte fortsette å utføre mange oppgaver selvstendig, men kan trenge hjelp eller tilsyn med de kognitivt mest krevende aktivitetene.
Moderat Alzheimers sykdom Sykdommen forverrer seg gradvis, og pasientene blir til slutt avhengige av hjelp. De kan etter hvert ikke utføre de fleste daglige gjøremål. Talevansker blir tydelige og skyldes manglende evne til å huske ord, noe som fører til hyppig feil bruk av ord (parafasi). Lese- og skriveferdigheter går også gradvis tapt. Komplekse bevegelser blir mindre koordinerte når Alzheimers sykdom utvikler seg, slik at risikoen for å falle øker. I løpet av denne fasen forverres hukommelsesproblemene, og det hender at pasienten ikke gjenkjenner nære slektninger. Langtidsminnet, som tidligere var intakt, blir svekket.
Ved tidlig Alzheimers sykdom vil retningssans og romforståelse bli redusert. Ved bilkjøring kan dette resultere i at pasienten kjører i feil retning i kryss som burde være kjente og de kan komme i feil retning ut på motorvei.
På grunn av orienteringsproblemer kan balansen bli dårligere fordi synsinntrykkene gir utilstrekkelig informasjon for hva som er opp. Rom med lite kontrast mellom gulv, vegger og tak gir mer svimmelhet og flere fall enn rom med gode kontraster mellom gulv, vegger, tak, taklister gulvlister, dører og dørkarmer. Polerte gulv med refleks kan oppfattes som vannflater hvor pasienten ikke tør å gå.
Atferds- og nevropsykiatriske endringer blir mer uttalte. Vanlige symptomer er vandring, irritabilitet og et ustabilt følelsesliv der pasienten for eksempel gråter lett, viser plutselig aggresjon eller gjør motstand mot å ta i mot omsorg. «Sundowning» kan også forekomme, dette er en tilstand hvor personen blir mer forvirret eller agitert sent på ettermiddagen eller tidlig på kvelden. Omtrent 30 % av pasientene utvikler ulike former for vrangforestillinger. Pasientene mister også innsikt i sykdommen og i sine egne begrensninger (anosognosi). Inkontinens kan tilkomme. Disse symptomene kan være belastende for pårørende og omsorgspersoner. Omsorgsbyrden kan reduseres ved å flytte pasienten fra hjemmet til institusjon.
Pasientene opplever ofte en hjelpeløshet i dagliglivets små og store utfordringer som å kle seg ordentlig, lage seg mat, vaske klær, betale regninger og handle i butikken.
Fremskreden Alzheimers sykdom I denne siste fasen av Alzheimers sykdom er pasienten helt avhengig av hjelp. Språket er redusert til enkle setninger eller enkelte ord, og til slutt forsvinner taleevnen fullstendig. Til tross for tapet av verbale språkferdigheter, kan pasienter ofte forstå og gjengjelde emosjonelle signaler. Selv om aggressivitet fortsatt kan opptre, er ekstrem apati og utmattelse langt vanligere. Pasientene vil til slutt ikke kunne utføre selv de enkleste oppgaver uten hjelp. Muskelmasse og bevegelsesevne går ned, og pasientene blir til slutt sengeliggende og mister evnen til å spise selv. Alzheimers sykdom er en dødelig sykdom, men dødsårsaken vil typisk være en ytre faktor som infeksjon i et trykksår eller lungebetennelse, ikke selve sykdommen.
Årsaker Flere konkurrerende hypoteser forsøker å forklare årsakene til sykdommen.
Kjente risikofaktorer er foruten nedsatt hørsel, knyttet til de samme livsstilsfaktorene som har betydning for utvikling av hjerte- og karsykdommer. Høyt blodtrykk, diabetes, fedme og høyt nivå av kolesterol og homocystein, er alle faktorer som øker risikoen for Alzheimers demens. I tillegg øker de risikoen for å få demens som skyldes trange blodårer og hjerneslag, såkalt vaskulær demens. Gjentatte episoder av alvorlig depresjon vil også øke risikoen for Alzheimers sykdom.Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 23.4.2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
Høy alder Den mest betydningsfulle risikofaktoren for Alzheimers sykdom er høy alder. Jo eldre en person blir, desto større sannsynlighet er det for at vedkommende kan få Alzheimers sykdom.Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 5. april 2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom Det fins teorier om at det kan skyldes sviktende energiomsetning i hjerneceller, men sikker årsak vites ikke.Engedal, Knut: Alzheimers sykdom i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 5. april 2026 fra https://sml.snl.no/Alzheimers_sykdom
En sykdomsfri befolkning har mellom 10 og 15 demente per tusen personår for alle demens-sykdommer og 5–8 for Alzheimers. Det betyr at halvparten av nye demenstilfeller hvert år er Alzheimers. Høy alder er en hovedrisikofaktor for sykdommen og hyppigheten er ikke lik for alle aldre. Hvert femte år etter fylte 65 år fordobles omtrent risikoen for å få sykdommen, og den øker fra 3 til så mye som 69 per tusen personår. Det er også kjønnsforskjeller, der kvinner har en høyere risiko for å utvikle Alzheimers, særlig blant de som er eldre enn 85 år.
En hypotese hevder at sykdommen er forårsaket av alders-relatert myelinhenfall i hjernen. Demyelinisering fører til forstyrrelser i aksonal transport, noe som fører til tap av nevroner. Jern som utskilles i løpet av myelinhenfall, er antatt å forårsake ytterligere skade. Homeostatiske myelinreparasjonsprosesser bidrar til utvikling av proteinavleiringer som amyloid-beta og tau.PMID 19775776PMID 15665415PMID 18596894
Kolinerge hypotesen Den eldste, som de fleste tilgjengelige medisinske behandlinger er basert på, er den kolinerge hypotesen, som forklarer Alzheimers som et resultat av redusert syntese av signalstoffet acetylkolin. Den kolinerge hypotesen har ikke lenger bred støtte, hovedsakelig fordi medisiner beregnet på å behandle acetylkolinmangelen ikke har vært særlig effektive. Opptreden av store ansamlinger av proteinet amyloid i nervesystemet, som fører til generalisert nevroinflammasjon, er foreslått som en kolinerg effekt.
Amyloidhypotesen