Skatvals historie er historien om en bygd inne i Trondheimsfjorden som har vært åsted for en rekke historiske begivenheter, også med nasjonal betydning. Dette omfatter blant annet drapet på Sigurd Ladejarl i 962, Fljoðaættens involvering i dramatiske hendelser i 1112 og 1206, Olav Engelbrektssons virksomhet på Steinvikholmen i tiden før reformasjonen i 1537, samt oppholdet til det tyske slagskipet «Tirpitz» i Åsenfjorden i 1942. Gradvis har bygda utviklet seg fra å være en skogbevokst halvøy med omstreifende fangstfolk til å bli et kulturlandskap med rundt 2 500 innbyggere.
De eldste navnene for Skatval er Oglo og Aglo, og dette navnet lever videre i navn som Aglo videregående skole og Aglo skytterlag. Senere fikk bygda navnet Skatvalir eller Skataválir, sannsynligvis avledet av norrønt skat («endepunkt») og val («svibruk», plass ryddet ved avsviing).Auran 2007, s. 77 Navnet skulle dermed sikte til en rydning på en topp eller framspring. En teori foreslår mellom to dalfører, da muligens Vuddudalen og Stjørdalen. Det er ikke kjent når navnet ble tatt i bruk, men en teori er at bygda skiftet navn da den vokste utover det gamle Aglo skipreide og det dermed ikke ble like naturlig å bruke skipreidets navn som områdenavn.Auran 2007, s. 78 Videre ble navnet fordansket til Skatvold, og siden endret tilbake til Skatval i 1902.
Forhistorie 100px|thumb|Sverd fra vikingtiden funnet ved Steinvik. Første bosetting Det er funnet helleristninger og våpen som tyder på høy aktivitet i område tilbake til yngre steinalder, om ikke før. Menneskene levde som jegere og samlere, og benyttet redskaper og utstyr av stein, bein, horn, lær og tre. Det kjennes til en del flintfunn fra Skatval, som kan ha blitt brukt som skrapere eller skjæreredskap. De fleste av funnstedene ligger i dag mellom 85 og 105 meter over havet, og ble tørrlagte for ca. 10 000 år siden. Mange lå også på den smale halvøya som da strakte seg fra Heggesbergene til Alstad og mot Røkke. Ved foten av disse høydedragene kan man fortsatt lett finne skjell fra den tiden da dette var strandlinje. Flintmaterialet fra Skatval har ikke så tydelige trekk fra Fosnakulturen, og er dermed usikker å datere til eldre steinalder, men om så er tilfelle kan enkelte gjenstander være 6 000 år eller eldre.Vinge 2005, s. 75
Boplassen på Hegge Det er kjent en boplass fra overgangen mellom steinalder og jernalder, nemlig boplassen ved Hegge. Den ble arkeologisk utgravd i 1922, og er en hellerboplass. Man fant to kulturlag med et gruslag mellom. I nederste kulturla gjorde man ingen funn, men i gruslaget over fant man tre gravlagte personer: Den ene ung, den andre middelaldrende, og den tredje av høyere alder. Som gaver i døden fikk de antageligvis med seg de tre fiskekrokene av bein som ble funnet ved dem (datert til bronsealderen). Den største av fiskekrokene var 8,1 cm lang. Dette kan fortelle at folket drev en viss form for sjøfiske i tillegg til jordbruk.Røkke 2005, s. 78 I det øverste kulturlaget ble det funnet mye brent stein og kull, keramikk i form av leirkarskår, og bein fra geit, gris og hest. Noen bein var formet til nåler eller hengesmykker. Kullet fra ildstedet i øverste kulturlag ble datert til jernalder for ca. 2 000 år siden. Det er ikke funnet noen husrester på bostedet, med folket levde sannsynligvis inntil bergveggen, og med omkringstående vegger av stein og tre. Det er sannsynlig at stedet også ble brukt som offersted.
Bygdeborgen på Auran På Høgberget ved Auran på Sørbygda er det funnet rester etter en relativt stor bygdeborg, strategisk plassert oppe på et berg, den gang med utsikt over Strindfjorden. I dag er berget for det meste gjengrodd av skog, men man kan tydelig se restene av bygdeborgen i form av store kampesteiner. Borgen stammer nok fra folkevandringstiden, og ble gjenoppdaget i 1970-årene. Berget har tre bratte sider som vender ut mot fjorden i sør, mens den nordøstlige siden er flatere og vender inn mot land. Rundt toppen ligger steiner som sannsynligvis er fundament for palisader av stokker og felte trær.Vinge 2005, s. 88 Helt på toppen var det en varde.
Høvdingsete i vikingtiden Aglo skipreide I hele landet hadde man tidlig en provisorisk hjemmevernsordning, der hvert område (skipreide) i kystnære strøk hadde et ferdig utrustet skip i tilfelle krig (leidang). Skatval lå innenfor Aglo skipreide. Slik kunne de lokale mennene straks komme til unnsetning i en krigssituasjon. Flere steder har blitt pekt ut av skatvalsbygger og andre som baser for slike langskip, deriblant Fløan (ved to gårder), hvor det var en stor bukt på den tiden ettersom sjøen stod høyere, og Steinvik like ved Steinvikholm. På begge steder er det blitt funnet hustufter fra båtnaust på henholdsvis 40 og 20 meters lengde. I nærheten av begge steder er det også funnet våpen og annet slags utstyr som tyder på at begge steder var bebodd av storfolk. Området der det gamle naustet ved Steinvik lå, har fått navnet Gråtvollen, som ifølge nå avdøde lokalhistoriker Jon Leirfall mente måtte stamme i fra kvinnenes gråtefulle avskjed med sine menn når landet måtte forsvares. Andre funn, deriblant noen steintavler med inskripsjoner som ble funnet ved Steinvik, ble ødelagt. De omtalte steintavlene ble senere brukt til steingrøfter, en eldre form for drenering.
Drapet på Sigurd Ladejarl thumb|Eirikssønnenes tid var en blodig tid, og disse lot Sigurd Ladejarl brenne inne på Aglo i 962 thumb|Heimskringla av Snorre Sturlason er kilde til kunnskapen om drapet på Sigurd Ladejarl, Håkon på Forbord som den første navngitte skatvalsbyggen, samt Sigurd Jorsalfares Skatval-tilknytning Ifølge Heimskringla av Snorre Sturlason var Sigurd Håkonsson Ladejarl kommet over fra Lade til Oglo (Aglo) på gjestebud i november 962. Huset ble så omringet av Eirikssønnenes menn, som så satte fyr på lokalet, og Sigurd brant inne. Skatval har senere hatt den tvilsomme æren å ha vært dødssted for en ladejarl. Det er omdiskutert hvorvidt ladejarlen brant inne på Fløan eller Auran, og det har vært fremmet teorier begge veier. Om det var Fløan så er det også usikkert om ladejarlen var hos Fljoðaætten, som antageligvis kom til Skatval et århundre etter. Det er ikke foretatt noen arkeologiske undersøkelser som kan bevise hvor Sigurd Ladejarl ble innebrent.Auran 2007, s. 65
Håkon på Forbord Den første navngitte skatvalsbyggen er Hákon á Forborða, altså Håkon på Forbord. Gårdsforholdene er ikke beskrevet, men ettersom beskrivelsen er beregnet til 1096, er det stor sannsynlighet for at Forbord enda bare var én gård, noe som ble støttet av blant andre J.P. Holan.Auran 2007, s. 79 Håkon gav husrom til Gisle Illugesson fra Island.Leirfall 1970, s. 258 Gisle hadde som barn sett sin far Illuge Thorvaldsson blitt drept av Thormod Kallesson og hans svigersønn Gjavvald. Gisle svor hevn, og dro som 17-åring til Håkon på Forbord for å vente på en passende anledning til å møte Gjavvald, som hadde blitt en kjent hirdmann for Magnus Berrføtt.
Sommeren et halvår etter Gisles ankomst, kom Magnus Berrføtt til Nidaros, og Gisle flyttet etter. Håkon rådet Gisle til å smelte voks og smøre dette over ansiktet for å bli mindre gjenkjennelig og slik at det skulle se ut til at han hadde en hudsykdom. Gisle ventet lenge for å ta Gjavvald av dage, men fikk til slutt en ledig anledning og plantet øksen sin i begge skuldrene på Gjavvald. Gjavvald segnet om, men døde ikke umiddelbart. Gisle ble fanget under ståheiet som oppstod, og ble stilt for retten. Gjavvald bad på sitt dødsleie om at Gisle ikke skulle drepes, men lendmannen Sigurd Ullstreng fra Viggja krevde dødsstraff for Gisle og ti islendinger. Det endte med at Gisle ble tilgitt, og fikk plass som en av kongens hirdmenn.
Fljoðaætten
Fløan ble tidlig bosatt, og ble også tidlig et sete for en av de mektigste ættene i Norge, Fljoðaætten (fra norrønt fljoðar, «overflødd land»). Denne ætten ble en lendmannsætt, og satt på Fløan fra omkring 1100 til rundt 1200. Av denne ætten kjenner man til navnet på to personer, nemlig Ivar av Fljoðar og Ivar Fljoðekoll. Ivar av Fljoðar var gift med Sigrid Ranesdatter, søster av høvdingen Sigurd Ranesson fra Steigen. Sigrid var viden kjent for sin skjønnhet. Ivar ble sendt til Orknøyene for å kreve inn skatt på vegne av kong Sigurd Jorsalfare, men innkrevingen var bare noe kongen brukte for å lure unna Ivar, slik at Sigurd kunne ligge med Sigrid.
Olav Engelbrektsson på Steinvikholm
Steinvikholmens opprinnelige navn skal ha vært Steinn.Wallem 1912, s. 2 Det er funnet vikingsverd og flere oldsaker fra yngre jernalder på holmen, så man mener det har vært en gravhaug fra vikingtiden ved sørmuren. Mellom 1525 og 1532, bygde Erkebiskop Olav Engelbrektsson Steinvikholm slott på Steinvikholmen, en liten holme tilhørende Skatval. Slottet var det eneste befestede forsvarsverket mellom Bergen og Vardø da det ble byd.
Gårdene Hammer og Steinvik fikk imidlertid «fritak for skatt til evig tid», som danskekongen uttrykte det. Fløan hadde en lignende avtale, men var – i motsetning til de to andre gårdene – eid av kirken selv. Disse gårdene lå nær Steinvikholmen, og forsynte folket der med mat mot slike privilegier. At et maktsentrum som Steinvikholm lå på Skatval førte ikke utelukkende positivt med seg i dagliglivet heller:
I 1537 ble Engelbrektsson imidlertid drevet på flukt, og flyktet til Lier i Belgia. Han vendte aldri tilbake til Steinvikholm slott. Slottet var et symbol på katolisismen, og derfor ble slottet brukt som steinbrudd i flere hundre år.
I de senere år er det blitt satt opp en opera om Engelbrektssons siste natt på Steinvikholm.
Utvandringen til Amerika thumb|Husmannsplasser på Røkke på 1800-tallet
I løpet av 1800-tallet utvandret mange, ofte hele familier, til Nord-Amerika, særlig til steder som Wisconsin og Minnesota i Midtvesten, samt i de sentrale deler av Canada. Antallet husmenn var i sterk økning, og nesten alle større gårder hadde en eller flere husmannsplasser under seg. Samtidig var de fleste utvandrerne også husmenn Det samlede antallet utvandrere i perioden fra 1851 og til årene like etter 1920 er 945 personer, hvorav 556 menn og 389 kvinner.Vinge 2004, s. 49 Utreiseåret er kjent for 748 personer, mens andre basisopplysninger er kjent for de fleste av de resterende personene. Utvandringen nådde sitt høydepunkt i 1880-årene.Vinge 2004, s. 50
+ Utvandrere fra Skatval fordelt på alder og kjønn 0–15 år 16–20 år 21–30 31–40 år 41–50 år 51–60 år 60+ år I alt Kvinner 69 59 105 36 14 20 6 309 Menn 66 115 176 36 15 22 9 439 I alt 135 174 281 72 29 42 15 748
Økonomisk oppgangstid I 1902 ble Skatval utskilt som egen landkommune fra Nedre Stjørdal, og byttet samtidig navn fra Skatvold til Skatval. I 1907 var Skatval kommunes areal fordelt mellom åker (6,7 km²), dyrket eng (13,8 km²), naturlig eng (2 km²), skog (15 km²), samt utmark, snaufjell, myrer og innsjøer som tilsammen utgjorde 60,4 km². I alt hadde kommunen et areal på 97,9 km². De første 25 årene som kommune var en oppgangstid i bygda, og i 1926 var den ingen bygd mellom Lånke og Verdal som, via tog, eksporterte så mange tonn rotfrukter til Trondheim som Skatval. Perioden betydde også mer folkeopplysning, og kommunen ble inndelt i fem skolekretser; Nordbygda (Alstad), Langstein, Sørbygda (Vinge), Voldsdalen (Ragnheim) og Vassbygda.
Eksport thumb|Datidens lokaler for Skatval Handelslag i 1920-årene thumb|En gruppe skogsarbeidere i 1920-årene thumb|De første ordførerne gjorde mye for skolen, og den økonomiske oppgangen gjorde at man kunne finansiere nye prosjekter, her grendeskolen på Ragnheim i Voldsdalen i 1920-årene. Læreren er Peter Aune.