thumb|350px|Tosidig Mithras-relieff fra Roma, andre til tredje århundre. Museet i Louvre. Først:Mithras dreper oksen, overvåket av solguden og måneguden. Sist: Mithras sitter med solguden.Mithras-kulten var en hellenistisk mysteriereligion som ble praktisert i Romerriket, dokumentert i Roma og Ostia Antica, i Mauretania, Britannia og i en del provinser langs grensen Rhinen og Donau. Mithras-kulten kretset rundt dyrkelsen av den opprinnelig persiske lys- og frelserguden Mithras. Man vet ikke med sikkerhet når og hvordan kulten rundt Mithras oppsto. Mithras-kulten hadde sannsynligvis sin største utbredelse og betydning i keisertidens førkristne tid, det vil si fra rundt 100-tallet til rundt 400-tallet. I møtet med kristendommen bukket kulten under og forsvant, men påvirket sannsynligvis både kristendommen og den norrøne mytologien.
Innledning thumb|Hodet av en statue av den romerske guden Mithras fra Sindelfingen i Tyskland. thumb|En statue av taurobolium (hellig ofring av okse) i Vatikanmuseet. Legg merke til at Mithras ser på oksen istedenfor å vende blikket bort, noe som er sjelden i disse avbildningene. Mithras-kulten eller mithraismen dyrket som øverste gud og frelser Mithras, som ble beskrevet som «den uovervinnelige sol» — sol invictus Mithras. Som i de øvrige mysteriekulter var også Mithras-kultens medlemmer underlagt en såkalt arkandisiplin, det vil si at kultens ritualer og hemmeligheter var forbeholdt de innvidde, og disse hadde forbud mot å fortelle eller avsløre dem for utenforstående. Av samme grunn er vår kunnskap om mithraismens troslære meget begrenset.
Den eneste skriftlige vitnesmål vi har stammer fra mithraismens kristne motstandere. Ut fra deres fortellinger kan vi konkludere at kultens menneskesyn var utpreget dualistisk med et klart skille mellom sjel og materie, godt og ondt. Videre trodde de på en nær fremtidig dom, hvor Mithras ville sitte som dommer.
Det fantes også en persisk Mitra. Tidligere Mithras-forskere trodde at den romerske Mithras stammet fra den persiske Mitra, men dagens forskere finner ikke denne tesen plausibel.
Mysteriereligion Ut fra kultens portretter kan vi se at deres gudesyn gikk fra å være polyteistisk (troen på flere guder) i den tidligste form til å bli henoteistisk (troen på en hovedgud) i løpet av det andre/tredje århundre.
I antikken refererer tekster til «Mithras-mysteriene» eller, med tanke på tilhengerne, som «persernes mysterier». Den siste betegnelsen er betydningsfull, ikke fordi de som dyrket Mithras oppfattet gjenstanden for sin ærefrykt som en persisk guddom, men på grunn av det faktum at de anså sin religion som grunnlagt av Zarathustra.Beck, Roger (2002): «Mithraism» . Encyclopædia Iranica. Cosa Mesa: Mazda Pub
Begrepet «mysterier» betyr ikke at religionen var mystisk eller hemmelighetsfull, men heller at dens medlemmer formelt hadde blitt innvidd til ordenen eller kulten. Som ved andre mysteriereligioner er uttrykket «mysterie» avledet fra det fellesgreske ordet μυστήρια — mysteria, bokstavelig «hemmeligheter» og i denne sammenhengen «hemmelig seremoni eller doktrine».
Som nevnt over er det ikke mulig å fastslå nøyaktig når Mithras-kulten oppsto og ble utviklet. Forskeren Manfred Clauss har hevdetClauss, Manfred (2001): i Gordon, Richard (overs.): The Roman cult of Mithras. Routledge. at mysteriene ikke ble praktisert før på 100-tallet e.Kr. Mithraismen nådde sitt høydepunkt en gang på 200- og 300-tallet da den var spesielt populær blant soldater over hele Romerriket. Mithraismen forsvinner som åpen praksis etter den theodosienske bestemmelse i 391 som forbød alle hedenske riter og ritualer, og øyensynlig forsvant kulten fullstendig deretter.
Selv om forskere er enige med de klassiske kildene som hevder at romerne lånte navnet Mithras fra det avestiske språketWare, James R.; Kent, Roland G. (1924): «The Old Persian Cuneiform Inscriptions of Artaxerxs II and Artaxerxs III». Transactions and Proceedings of the American Philological Association 55. Sidene. 52-61., er opprinnelsen til den romerske religionen i seg selv uklar, og det er ingen forskningsenighet om dette spørsmålet (for et sammendrag om de ulike teoriene, se Historie nedenfor). I tillegg er det ingen enighet om hva «persisk» betyr, som i en klassisk kontekst ikke er en spesifikk referanse til den iranske provinsen Pars, men til det persisk riket, det vil si Akamenide-dynastiet, og til de som generelt snakket iranske språk.
Kulten som sosialt bindemiddel Mithraismen er kun dokumentert i den form den hadde i Romerriket hvor den øyensynlig hadde en synkretisk utvikling (religionsblanding), med trekk fra ulike praksiser fra flere forskjellige kulturer, og det kan spores elementer fra såvel persisk mytologi som fra babylonisk mytologi og astrologi og gresk filosofi og tenkning. Den var en opptakelseskult som passerte fra innvidde til innvidde som i de eleusinske mysterier. Den var ikke basert på et hemmelig skrift, og derfor er det meget lite skriftlig materiale om mithraismen som har blitt bevart. Soldater og lavadelen synes å ha vært de som i hovedsak ble tiltrukket av kulten, skjønt det er mulig at også høyere aristokrati praktiserte den i det private. Antagelig hadde ikke kvinner tilgang, men det er også indikasjoner som tyder på at dette også skjedde.Porphyry's De abstinentia ab esu animalium, Jean Bouffartigue, M. Patillon, og Alain-Philippe Segonds, edd., 3 vols., Budé (Paris, 1979-1995). Det er også gjort referanser til verkene av Tertullianus.
Den største appellen hadde Mithras-kulten på legionærene. Disse følte seg tiltrukket av kultens eksklusivitet ved at den var forbeholdt menn, men også av dens prinsipper som ære, stolthet og uovervinnelighet. Takket være soldatene nådde kulten ut til alle avkroker av Romerriket, like fra Palestina til Nord-Afrika, gjennom hele Sentral-Europa og helt ut til De britiske øyer.
Utbredelsen viser at det var den militære utviklingen som bidro til å skape Mithras-kulten. Det synes som om de fleste militære garnisoner hadde et eller flere mithraisiske templer for legionærene. Britt-Mari Näsström, professor i religionsvitenskap ved Göteborgs universitet, har sett på kulten som en praktisk måte å overbygge menneskelige motsetninger i hæren på, tilsvarende som det ptolemeiske dynastiet i Egypt utformet mysteriene om Isis og Serapis for å understøtte den egyptiske herskerkulten. Romerrikets hær besto av soldater fra alle kanter av Europa med ulik kultur og språk.
Mithras-kulten ble det sosiale kittet som holdt den romerske hæren sammen. Lojalitet og trøst var ingredienser i de religiøse ritualene. Soldyrkelse inngikk på en eller annen måte i de fleste religioner, enten soldatene var germanere eller fra Afrika. Innvielsene i mysteriene krevde mot, modenhet og god oppførsel. Disse egenskapene, samt lojalitet, var viktige for hæren: kulten var et teologisk rammeverk som støttet keiseren. Mithras’ mysterier fikk hurtig statens anerkjennelse som en godt likt kult, religio licita, og det var ikke noe som andre orientalske kulter oppnådde.Britt-Mari Näsström: Mithras – kulten som höll ihop den romerska armén. Side 46-51. Forskning & Framsteg 5/2006.
Dyrkelse og ritualer Ingen mithraiske skrifter eller førstehåndsopptegnelser har blitt bevart for ettertiden om de meget hemmelige ritualene, med det mulige unntaket i form av en liturgisk tekst på en papyrus fra 300-tallet som man antar er en atypisk representasjon av kulten.Meyer, Marvin W. (1976): The «Mithras Liturgy». Vår kunnskap om mysteriene er bortimot utelukkende begrenset til hva man kan dedusere fra ikonografien fra de mithræum som har overlevd.
Mithræum thumb|280px|En mithræum funnet i ruinene av havnebyen Ostia Antica utenfor Roma.Tilbedelsen av Mithras foregikk i noen små underjordiske templer som ble kalt for mithræum. Disse hulelignende templer eller katakomber skulle forestille den klippehule hvor Mithras ifølge overlevningen var blitt født. Mithræumene var dekket av malerier av forskjellige scener fra Mithras' liv, eksempelvis Mithras og oksen.
Religiøs praksis var sentrert rundt mithræum, latin fra greske mithraion, enten i en tilpasset naturlig hule eller grotte, eller i kunstig bygning som etterlignet en hule. Mithræumer var mørke og uten vindu, selv om de ikke lå under bakken eller i en naturlig hule. Om mulig var mithræumene konstruert innenfor en eksisterende bygning. En mithræum kan også bli identifisert ved dens atskilte inngang eller forhall. Selve «hulen» ble kalt for spelæum eller spelunca, med benker langs begge veggene for rituelle måltider og med en helligdom i den ene enden, ofte i en fordypning hvor en form for sokkel-lignende alter sto på. Mange mithræumer som fulgte den grunnleggende planen var spredt over det meste av Romerriket, spesielt der hvor det var samlet soldater og legionærer langs grensene, eksempelvis i Britannia og i Germania. Andre mithræumer kan bli gjenkjent ved deres karakteristiske formgivning, selv om de i ettertid er blitt forandret til en krypt under kristne kirker.
Fra mithræumens struktur er det mulig å formode at dyrkerne ville bli samlet for et felles måltid langs veggene i halvt liggende stilling. De fleste templer ville kunne samle rundt 30 eller 40 mennesker.
Mithræumen selv ble arrangert som en form for «et bilde av universet». En del forskere har lagt merke til at denne bevegelsen, spesielt i sammenheng med kultens ikonografi (se nedenfor), synes å bygge på et nyplatonisk konsept, der solens ferd fra solverv til solverv er en parallell til sjelens ferd gjennom universet, fra dens preeksistens til den kommer inn i kroppen, og derfra hinsides den fysiske kroppen og til etterlivet.
Mithras-kultens grader Medlemmene av mithræumen ble delt i syv grader. Alle medlemmene ble forventet å stige opp gjennom de fire første gradene, mens kun noen få utvalgte kunne gå videre til de siste tre gradene. De første fire gradene representerte åndelige vekst – den nyinnvidde ble en Corax – en ravn, mens Leo – løven var mester. De syv gradene var:
Corax (ravn) Nymphus (brudgom) Miles (soldat) Leo (løve) Perses (perser) Heliodromus (solreisende) Pater (far)
Titlene på de fire første gradene antyder at forfremmelse gjennom gradene var basert på selviakttagelse og åndelig vekst.
Taurobolium – oksens blod thumb|280px|Taurobolium av Mithras hos British Museum, London.thumb|140px|Detalj fra figuren ovenfor, som viser hund og slange som drikker oksens blod.thumb|140px|Detalj fra figuren ovenfor, som viser en skorpion som angriper oksens testikler. I hvert eneste mithræum var hedersplassen dekket av en representasjon av Mithras som dreper en hellig okse som ble assosiert med våren, taurobolium. I avbildingen slakter Mithras, kledd i frygisk lue og frygisk kappe og benklær, oksen ovenifra mens han (vanligvis) vender blikket bort. En slange (representerer jorden) og en hund drikker fra oksens åpne sår, og en skorpion (symbolet for høsten) angriper oksens testikler og suger oksens kraft. Stundom er en ravn eller en kråke også tilstede, og noen ganger også et beger og en liten løve. Kautes og Kautopates, de himmelske tvillingene av lys og mørke, er fakkelbærere og står på hver sin side med kryssede ben. Kautes med sitt merke pekende oppover og Kautopates med sitt pekende nedover. Over Mithras er symbolene for solen og månen synlig på en stjernehimmel.
Scenen synes å være astrologisk i sin natur. Det har blitt foreslått av David Ulansey at taurobolium er en representasjon av konstellasjoner heller enn en opprinnelig dyreofferscene med iransk presedens. Oksen er stjernebildet Taurus, slangen Hydra, hunden Canis Major eller Minor, kråken eller ravnen Corvus, begeret Crater, løven Leo, og blodet er stjernen Spica. Fakkelbærerne kan representere de to jevndøgn, men det er mindre opplagt. Mithras selv kan bli assosiert med Persevs, og dennes konstellasjon er synlig over oksen.
Annen ikonografi