thumb|Engabreen i Svartisen, Meløy i Nordland. En isbre eller jøkel er en stor, langvarig masse av is som er blitt til på landjorden, som beveger seg på grunn av gravitasjon og gjennomgår indre deformasjon.
Isbreene vokser i vinterhalvåret ved tilførsel av snø og minker ved smelting om sommeren. Endring av breene på Vestlandet skyldes hovedsakelig at vinternedbøren endres. Klimaendringer merkes på at brefrontene forskyves: For korte, bratte brearmer rundt Jostedalsbreen merkes dette etter 3-4 år, og 15-60 år for lange, slakke breer.Aarseth, I., Nesje, A., & Fredin, O. (2014). West Norwegian fjords. Geological Society of Norway (NGF), Trondheim, 2014. ISBN 978‐82‐92‐39491‐5 I Norge (utenom Svalbard) var det 2 534 breer pr 2012, kartlagt av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) ved hjelp av satellittbilder. Breene dekker et samlet areal på om lag 2 692 km², tilsvarende 0,7 % av Norges landareal.<ref>[https://www.forskning.no/nytt-atlas-over-norske-breer/1137498 «Nytt atlas over norske breer», 23. desember 2012, forskning.no]</ref>
Glasiologi
Isbreer utgjør det største depot av ferskvann på jorda, og er nest etter havene den største samling av alt vann. De forekommer vesentlig i polarområdene, men fins på alle jordas kontinenter unntatt Australia.
Isbreer er mer eller mindre permanente samlinger av is og hard snø med tilstrekkelig tykkelse og tyngde til å flyte på grunn av sin egen vekt. Som en tommelfingerregel kan man si at når ispakken overstiger 20 m tykkelse, vil isen bli plastisk og derved begynne å bevege seg gjennom deformasjon.
Geologiske formasjoner skapt av isbreer er blant andre U-daler og botner, og morener dannet ved at en isbre har transportert stein og løsmasser. Fjorder og de fleste dalene i Norge er eksempler på breskapte landformer.
Typer av isbreer Det er flere metoder for å klassifisere breer. Den svenske glasiologen Hans Wilhelmsson Ahlmann laget et system for å klassifisere isbreer basert på temperatur.
På denne måten kan det skilles mellom varme eller tempererte isbreer med en temperatur nær frysepunktet fra overflaten til bunnen hele året, og kalde eller polare isbreer som alltid er under frysepunktet. I praksis har det imidlertid vist seg at mange isbreer har partier som er varme og andre kalde, slik at denne klassifikasjonen er vanskelig å anvende i praksis. På Svalbard er de fleste isbreene kalde. thumb|Norsk dalbre / hengebre, Styggedalsbreen i Jotunheimen. Ahlmann laget også et klassifikasjonssystem basert på isbreenes utseende (morfologi), der han skilte mellom 10 typer av isbreer. Av dem som er utbredt i Europa, er platåbre, dalbre, botnbre, hengebre og isstrømnett. Disse kalles ofte med en samlebetegnelse alpine isbreer. I tillegg fins det innlandsis som dekker en stor del av et kontinent, som på Grønland.
De minste alpine isbreer dannes i fjellsider og -daler, som botn- og dalbreer. I noen fjellområder dannes slike isbreer så tett at de former hele området med alpine former: dype, bratte botner avskilt av tynne og bratte fjellrygger. I bratteste partiene kan dessuten isbreer ha åpne fjellpartier, slik at breen over danner en hengebre som tilfører masse til resten av isbreen ved isras.
Større isbreer kan dekke hele fjellområder og kalles platåbre. Platåbreer har gjerne utløpere i form av dalbreer rundt platået, som kan gå titalls km fra isbreens hovedmasse. Den største platåbreen i Norge og på fastlandet i Europa er Jostedalsbreen. Slike isbreer fins bl.a. også på Svalbard, Island, i Canada og Alaska. Mindre enn platåbreene er isfeltene, som er forbundne isbreer med fjelltopper stikkende opp gjennom isen. thumb|Eyjafjallajökull på Island. De største isbreene er innlandsis, ismasser som dekker meget store landområder. Antarktis og Grønland er de eneste stedene hvor det er innlandsis nå. Innlandsisen på Grønland inneholder så store mengder ferskvann at hvis den smeltet fullstendig, ville det få havnivået til å stige med 6–7 m. Hvis den antarktiske innlandsisen smeltet, ville havnivået stige med ca. 65 m. Gjennomsnittlig istykkelse på innlandsisen i Antarktis er ca. m. right|thumb|Svitjodbreen på Svalbard. Isbreer kan ha utløpere i havet. Ved iskanten vil da isblokker kalve i havet (dvs. brekke løs) og danne isfjell som flyter vekk. Hvis isbreen er bratt nær iskanten, kan ras og kalving ovenfra gi store plask når isblokker faller ned i sjøen. Hvis vannet er dypt, kan også kalving skje under vann, noe som medfører at isfjellet kommer til overflaten med stor kraft.
Blåis betegner den nedre delen av en isbre, der snøen smelter om sommeren og overflaten består av is.
Danning av isbreer thumb|120px|Omdanning av snø til is. Snøen som danner tempererte isbreer omdannes fra nysnø til kompakt snø ved gjentatt smelting og frysing i løpet av første sommer. Under presset fra påfølgende års snø, omdannes snøen til grove iskrystaller som kalles firn. Etter flere år vil presset øke ytterligere, og firnen omdannes til kompakt bre-is.
Hvis mengden is og snø er tilstrekkelig stor, vil bre-isen få plastiske egenskaper og komme i ”flyt”. Dette skjer i de dypere delene av isbreen og skaper bevegelse i hele isbreen. Normalt flyter isbreen nedover, selv om en isbre ikke trenger en nedoverbakke for bevegelse, siden de kan drives av en kontinuerlig opphoping av snø og is i det indre som presser isen ut mot kantene. Dette gjelder spesielt store isbreer og innlandsis.
Nær overflaten er isbreen mindre plastisk og føyelig, og det vil ofte dannes bresprekker. Bresprekkene skyldes interne spenninger i isbreen på grunn av forskjeller i bevegelse og hastighet, som følge av variasjoner i underlaget eller sidene rundt isbreen, friksjon mot fjellsider, m.m. Bresprekker blir ikke dypere enn 50 m, og er ofte vesentlig grunnere. Bresprekkene kan opptre i alle deler av isbreen, men hyppigst der bevegelsen er størst. Der isbreen for eksempel sklir over en kant eller kul i underlaget vil det normalt oppstå tverrgående sprekker. Tilsvarende i en yttersving eller et annet sted der hastigheten øker. På flatere parter vil sprekkene helt eller delvis lukke seg igjen. Der isbreen har bevegelse rett vekk fra en fjellside vil det oppstå en sprekk kalt «bregleppe». Slike sprekker kan være dypere og videre enn sprekker på andre deler av isbreen. Nær fjellsider kan det om sommeren oppstå smeltekløfter, som skyldes at smeltevann har rent langs fjellet og smeltet isen. thumb|Bresprekker på Titlisbreen i Alpene. Bresprekkene oppstår også i de delene av isbreen som er snødekt, slik at det dannes snøbroer over bresprekkene. Snøfall og vind vil dekke til bresprekkene ytterligere, slik at snøbroer ofte er vanskelige å se. Bresprekker med mer eller mindre solide snøbroer utgjør en vesentlig fare ved usikret ferdsel over isbreer.
Temperatur og avsmelting varierer på isbreens overflate og kan skilles i flere soner. I de øverste delene av breen kan snøen være tørr hele året, selv om sommeren, og ingen smelting vil skje. I lavere høyde vil deler av snøen smelte og skape smeltevann som siger nedover i snølaget. Under dette vil våtsnøsonen være området hvor all snøen som har kommet siden sist sommer vil ha oppnådd 0°C. I området under dette vil overflaten bestå av is om sommeren, og smelting påskyndes av sollys, regn og mild vind.
Smeltevannet danner ofte små bekker nedover isbreens avsmeltingsområde. Bekkene ender som regel i bresprekker, men kan i enkelte tilfeller danne vannhull til bunnen av breen. Mesteparten av smeltevannet renner ut gjennom en tunnel nederst på breen. Utgangen til tunnelen kalles breporten.
Isbreens blå farge blir ofte feilaktig sagt å skyldes små luftbobler i isen. Imidlertid skyldes blåfargen det samme som gjør at vann er blått, på grunn av vannmolekylenes tendens til å absorbere litt rødt lys. .
Et kaldt klima er ikke tilstrekkelig for å danne isbreer. Det fins steder på jorda der klimaet er kaldere enn ved isbreene i Norge, uten at det dannes isbreer. Dette har vært tilfellet i istidene i kvartær i store områder av Sibir, sentrale deler av Alaska og i Mandsjuria. I dag fins slike områder i Antarktis’ tørre daler og i deler av Andesfjellene mellom 19°S og 27°S over den svært tørre Atacamaørkenen, der fjellene når moh..
Isbreens oppbygging Den øvre delen av en isbre får mest snøfall og kalles akkumulasjonssonen, siden det er i dette området isbreen samler masse. Generelt vil minst 60–70 % av en isbres areal være i akkumulasjonssonen.
I den nedre delen av isbreen mister isbreen mer masse gjennom smelting enn den mottar ved snøfall, og dette området kalles ablasjonssonen.
Forholdet mellom isbreens akkumulasjon og ablasjon kalles isbreens massebalanse. Endringer i massebalansen skyldes følgelig mengden av nedbør, og særlig snø den mottar i forhold til mengden som fordamper eller smelter. Massebalansen lar seg måle ved å måle mengde og tetthet på snøfall om vinteren, og smelting om sommeren. I Norge måler NVE massebalansen på flere norske isbreer, både vinterbalanse (hovedsakelig tilvekst) og sommerbalanse (hovedsakelig smelting).
Mellom akkumulasjons- og ablasjonssonene ligger likevektslinjen, og angir de stedene hvor mottaket av ny snø er lik mengden av smelting. Endringer i en isbres massebalanse kan indikeres ut fra bevegelser i likevektslinjen, men er langt mindre sikker metode enn massebalansemålinger.
Isbreens bevegelse thumb|Skjematisk fremstilling av isbreers bidrag til dannelse U-daler. Is er et materiale som lett sprekker opp helt til tykkelsen overstiger ca. 50 meter. Ved større tykkelse vil trykket føre til at isen blir plastisk og få flytende egenskaper. Bre-is er bygget opp av lag på lag med molekyler med relativt svake bindinger mellom lagene. Når stresset på lagene overstiger bindingen mellom dem, vil laget over bevege seg raskere enn laget under.
I en annen form for bevegelse, kan isbreen dessuten skli mot underlaget, med smeltevann som glidemiddel. Ettersom trykket øker mot bunnen av isbreen, vil også frysepunktet for breen minke og isen smelte. Friksjon mellom is og underlag (stein) og dessuten geotermisk varme fra jorda bidrar også til smelting. Denne type bevegelse dominerer for tempererte isbreer. Geotermisk varme betyr mer, jo tykkere isbreen blir.
Oppsprekking Det finnes flere typer sprekkformasjoner på isbreer og opphavet til disse kan være ulike. Breens temperaturregime vil også ha betydning for sprekkdannelse.
Isbreer som ligger tett mot en fjellvegg vil kunne få en sprekk mellom fjellet og ismassen. Denne type sprekk kalles randkluft. Ordet er av tysk opprinnelse.
I de øverste 50 m av isbreen (nærmest overflaten) beveger isen seg som en fast enhet. Det oppstår sprekker der bevegelsen varierer pga. terrenget. Disse sprekkene kan bli inntil 50 m dype. Isbreens plastiske sjikt dypere ned vil hindre dypere oppsprekking. En slik sprekk kalles Bergschrund på tysk eller rimaye på fransk.
Tempererte isbreer vil kunne ha større sprekkdannelse enn kalde isbreer. Spesielt vil det oppstå sprekker i områder der breen endrer hastighet.
Hastighet Hastigheten for isbreens bevegelse er delvis bestemt av friksjon. Friksjon gjør at isen i bunnen av isbreen beveger seg saktere enn is høyere opp. I alpine isbreer vil det også være friksjon mot sidene, som bremser isbreens fart langs kantene i forhold til midten. Dette ble demonstrert allerede på 1800-tallet, ved at staker ble festet i isen langs en linje, og etter noe tid ville stakene midt på isbreen ha beveget seg lenger enn de på kantene.
Overflatehastighet i isbreer varierer vesentlig. Norske isbreers hastighet varierer fra noen få til 500 m pr år. Det normale på en brearm er trolig mellom 10–30 m per år.