Orknøyene er en øygruppe nord for Skottland. Den er en av Skottlands regioner, et stattholderskap og styres av det lokale regionsrådet Orkney Islands Council. Gruppen av omkring 200 små øyer starter 16 km nord for Caithness. Den største øya kalles The Mainland (vanligvis betyr dette fastlandet, men her er hovedlandet en mer passende oversettelse).
Administrasjonssenteret er Kirkwall, som ligger på Mainland. Byen har omkring 7 000 innbyggere, mens den eneste andre byen, Stromness, har omkring 2 000 innbyggere (2004). Med totalt drøye 19 000 innbyggere har Orknøyene det laveste befolkningstallet av de 32 skotske regionene.
Etymologi Navnet på øygruppen har røtter tilbake til oldtidens geograf Klaudios Ptolemaios (født 90 e.Kr, død 168 e.Kr) som kalte øyene for Orcades. Det gamle gæliske navnet på øygruppen var Insi Orc, som betyr «øya til Orcene». Orc betyr ung gris eller villsvin. Da de norske vikingene kom til øya tolket de Orc som Orkn, som var et gammelt norrønt ord for sel eller kobbe. Ordet ey betyr øy, slik at navnet ble Orkneyjar, i dag forkortet til Orkney på engelsk. Av Vincens Lunges etterlatte papirer fremgår det at man på den tid oppfattet navnet Orknøyene som Ørkenøerne, altså «Ørken-øyene».Just Bing: Aarstads historie (s. 32), særtrykk av Bergens Historiske Forenings Skrifter, 1922
Historie Førhistorisk tid thumb|Utgravning av fortidsminnet Skara Brae thumb|Steinsetningen Ring of Brodgar på Mainland, Orknøyene Det finnes spor etter menneskelig aktivitet på Orknøyene tilbake til år 3100 f.Kr. Det viktigste funnet er den førhistoriske bosetningen Skara Brae, som etter en kraftig storm i 1850 kom frem i dagen etter å ha vært begravd under sanddynene i Bay of Skaill på vestkysten av øya Mainland. I 1924 kom flere rester av steinhus for dagen etter tilsvarende uvær. Arkeologiske utgravninger ble foretatt mellom 1928 og 1930 av Vere Gordon Childe. Skara Brae ble tatt opp på UNESCOs verdensarvliste i 1999 og er en av Skottlands fire verdensarvoppføringer.
Ring of Brodgar (også Brogar) er en førhistorisk steinsetning. Den ligger også på øya Mainland. Steinsirkelen ligger på et eid mellom innsjøene Stenness og Harray. Sentrum av sirkelen har aldri blitt utgravd av arkeologer og er ikke datert. Noen antar at den kan være reist rundt år 2500 f.Kr., mange år før Stonehenge og andre førhistoriske monumenter på De britiske øyer og i Europa ellers.
Piktere og romere De tidligste innbyggerne var piktere, og det finnes rester etter flere av deres underjordiske hus, weems, gravhauger, runde tårn (brochs), steinsirkler og obelisker. Blant bevarte gjenstander finnes møllesteiner, beinkammer og enkel keramikk.
Romerne var kjent med Orknøyene og seilte antagelig rundt øygruppen. De ga øyene navnet Orcades. Det er gjort funn som viser at de handlet med innbyggerne, direkte eller indirekte, men de gjorde ikke noe forsøk på å okkupere øyene.
I henhold til Arthurlegenden kom kong Lot, sir Gareth, sir Gaheris, sir Gawaine og sir Agravain fra Orknøyene.
Det er sannsynlig at skotter fra Dalriada etablerte seg på øyene på begynnelsen av det 6. århundre. Deres tid der var kort, og pikterne etablerte seg på nytt. Keltiske misjonærer kom til øyene omkring 565 og hadde en viss suksess med misjonen, noe gravinnskrifter viser.
Orknøyene blir norske thumb|left|Harald Hårfagre annekterte Orknøyene i 875 Orknøyene og Shetland ble befolket av norske landnåmsmenn mot slutten av 700-tallet og første halvdel av 800-tallet. På den tiden var det vestlige av Norge i ferd med å bli overbefolket etter datidens målestokk, og tilgangen til ledige naturressurser og dyrkbar jord avtok. Nordmennene som ankom Orknøyene, fortrengte den opprinnelige lokalbefolkningen, pikterne, og norrønt ble talespråket på øyene.
Etter at Harald Hårfagre hadde samlet Norge til ett rike, var det mange av hans motstandere som rømte landet, og noen av dem slo seg ned på Orknøyene. Herfra drev de plyndringsøkter mot Skottland og Norge. Dette resulterte i at Harald Hårfagre samlet en stor flåte, og rundt år 875 tok Harald og hans menn kontroll over øyene og la både Orknøyene og Shetland inn under den norske kongens skattland. Begge øygruppene ble så gjort til et jarledømme under Ragnvald Mørejarl. Harald ga Orknøyene og Shetland (den gang kjent som Hjaltland) til Ragnvald Mørejarl som erstatning for at hans frillesønn Ivar hadde falt i kamp i Skottland. Ragnvald Mørejarl ga øyene videre til sin bror Sigurd Eysteinsson, som gikk under tilnavnet Sigurd den mektige. Han klarte ikke holde øyene, men den yngre broren Torf-Einar fikk etter hvert kontrollen og etablerte jarledømmet, som også omfattet Shetlandsøyene (tilsammen Nordøyene), og dynastiet som ble ved makten, nesten uavbrutt fram til utpå 1400-tallet.
Harald Hårfagre ble etterfulgt som konge av sønnen Eirik Blodøks, men da hans halvbror Håkon den gode kom tilbake til Norge fra England, forsvant oppslutningen om Eirik Blodøks og han flyktet landet. Han fikk Nordimbraland (Northumberland) i len av Kong Adalstein, og bosatte seg i York (Jorvik), men ble i 941 fordrevet av kong Adalsteins bror Edmund på grunn av sine plyndingstokter til blant annet Irland og Bretagne. Eirik Blodøks flyktet til Orknøyene og bodde der til han ble drept i slaget ved Stainmoor, Skottland, i 954. Hans enke, Gunhild Ossursdotter, og hans sønner gikk under tilnavnet Eirikssønnene. Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge fra sin base på Orknøyene. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget i slaget ved Fitjar ca. år 959, hvor kong Håkons hær seiret, men kongen selv fikk banesår. På sitt dødsleie erklærte Kong Håkon at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.
thumb|left|Olav Tryggvason kristnet Orknøyene. Maleriet Olav Tryggvason kåres til Norges konge fra 1860 av Peter Nicolai Arbo Øyene ble kristnet av kong Olav Tryggvason i 995, da han kom innom Orknøyene på vei fra Irland. Kong Olav sendte bud på Sigurd jarl og beordret jarlen til å la seg døpe i den kristne tro. Sigurd jarl var motvillig, men ga etter da Kong Olav truet med å drepe hans sønn Hvelp. Øyene fikk en egen biskop på begynnelsen av 1000-tallet. Fra 1153 ble bispedømmet for Orknøyene, Kirkjuvåg bispedømme, underlagt den nyopprettede kirkeprovinsen med metropolitansete i Nidaros (dagens Trondheim). Kirkjuvåg bispedømme var underlagt Nidaros frem til 1472.
Torfinn jarl (død 1064) utvidet Orknøyjarleriket til også å omfatte Hebridene, foruten Caithness (Katanes) og andre, store deler av Skottlands fastland. Orknøyjarlen ble etter denne utvidelsen en jarl både hos den skotske og norske kongen. Torfinn var svigersønn av Finn Arnesson, og gjennom dennes hustru i slekt med Olav den hellige og Harald Hardråde. Kong Magnus Barfot avsatte jarlene og innsatte sin egen sønn Sigurd Jorsalfare som jarl i 1098 i forbindelse med hans besøk på øyene.
thumb|St. Magnuskatedralen i Kirkwall Noen år senere døde Magnus Barfot, og hans sønn Sigurd Jorsalfare reiste hjem til Norge og delte kongeriket med sine to andre brødre, Øystein og Olav Magnusson (også omtalt som Magnussønnene). Jarlene overtok på ny styringen av jarldømmet. Ragnvald Orknøyjarl ble utnevnt av Sigurd Jorsalfare til jarl over halve Orknøyene i 1129. I 1137 startet han byggingen av St. Magnuskatedralen i Kirkwall, til ære for onkelen Magnus Orknøyjarl som hadde lidd martyrdøden i 1115. Katedralen i Kirkjuvåg, som Kirkwall het på tiden, var den største domkirken i erkebispedømmet etter Nidarosdomen.
Økt skotsk interesse for de norske øyene thumb|left|Etter å ha forsvart Hebridene, dør Håkon IV Håkonsson i Kirkwall samme år Da Alexander III av Skottland fylte 21 år i 1262 og ble myndig, erklærte han sine hensikter om å fortsette politikken overfor de vestlige og nordlige øyene som hans far hadde begynt, men som hadde stoppet opp da faren døde 13 år tidligere. Han sendte et formelt krav til den mektige norske kongen Håkon Håkonsson.
Norge hadde etter tiår med bitter innbyrdes krig oppnådd stabilitet, og var dermed vokst til en betydelig nasjon med europeisk innflytelse og var potensielt en betydelig krigsmakt. Med det som bakgrunn avviste kong Håkon blankt det skotske kravet. Fra norsk side var de ytterste øyene over Nordsjøen en del av det norske riket. For å sette tyngde bak kravet utlyste den norske kongen leidang og satte ut med den største flåten som Norge noensinne hadde reist. Håkon seilte rundt vestkysten av Skottland og gikk i land på Isle of Arran for å starte forhandlinger, med den store hæren i ryggen som pressmiddel.
Alexander III trakk behendig ut alle samtalene mens han tålmodig ventet på at høststormene skulle begynne. Til slutt, etter ørkesløse diplomatiske samtaler, mistet kong Håkon tålmodigheten og besluttet å angripe. Samtidig kom det en forferdelig storm som både ødela flere av skipene hans og forhindret de øvrige i å foreta landgang. Slaget ved Largs i oktober 1263 ble ikke avgjørende, og begge parter mente de hadde seiret, men kong Håkon Håkonssons posisjon var likevel håpløs. Nedslått returnerte han 5. oktober til Orknøyene med en murrende hær, og han døde av feber der den 17. desember 1263. Hans død forpurret videre norsk ekspansjon i Skottland.
thumb|Magnus Lagabøte avstår Hebridene og Man mot at Skottland anerkjenner den norske suvereniteten over Orknøyene og Shetland Kong Magnus Lagabøte brøt med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong Alexander III av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besettelsene. Han avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4 000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelser for de norske innrømmelsene ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland (Shetland) anerkjent av Skottland.
Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland, var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.
Kirkestriden I middelalderen hadde erkebiskopen av Hamburg og erkebiskopen av York en strid med de norske biskopene om den kirkelige jurisdiksjonen på øyene. Den første norske biskopen var William den gamle, som ble bispeviet i 1102. Bispesetet hadde blitt opprettet i 1055. De fortsatte den norske tradisjonen fram til 1558, og deretter hadde øyene en anglikansk biskop til 1580. I 1606 ble det igjen innsatt en biskop, og fra 1638 til 1660 var bispesetet igjen ubesatt. Det ble avskaffet først i 1697.
Pantsettelse av øyene til Skottland thumb|Kong Christian I pantsatte øyene som betaling av medgift I 1348 ble Norge sterkt svekket på grunn av svartedauden, og i 1397 ble Norge en del av Kalmarunionen. Etter hvert kom Norge under dansk overherredømme. Danskekongen Christian I var i pengenød, og da hans datter Margaret i 1468 ble forlovet med Jakob III av Skottland, ble han nødt til å pantsette Orknøyene og Shetland som betaling av medgift. Ettersom pantet aldri ble løst ut, har øyene siden tilhørt Skottland.
I 1471 fikk William, jarl av Orknøyene, slottet og eiendommer i Ravenscraig i Fife, mens Orknøyene ble annektert av den skotske kronen den 20. februar 1472.
I 1564 ble Robert Stewart, sønn av Jakob V, sheriff av Orknøyene og Shetlandsøyene. I 1581 ble han jarl av Orknøyene, og ti år senere tok hans sønn over. Men i 1615 ble øyene igjen lagt direkte under kronen.
I 1650 ble Montroses ekspedisjon, som førte til hans fengsling og død, samlet på øyene. Under Protektoratet ble øyene besøkt av en avdeling av Cromwells styrker, som innførte nye jordbruks- og industrimetoder.