Azawakh (FCI #307) er Malis nasjonalhund og kalles aidi n'ailluli av tuaregene, som man mener opprinnelig formet disse hundene. Rasen er opprinnelig en landrase av afroasiatisk type, og som sådan regnes den som den mest opprinnelige av alle nålevende mynder. Den tilhører gruppen av urmynder og er kjent under en rekke andre beskrivelser, blant annet som afrikansk mynde, tuareghund og tuareg sloughi. I sitt naturlige habitat lever den nærmest som pariahunder, i og rundt landsbyene og leirene til nomadene. De regnes som landsbyhøvdingens eiendom.
Opprinnelse thumb|left|Azawakh left|thumb|«Azawakh» Tuaregene omtaler denne hunden som idii n'illeli. De flotteste og mest eksotiske eksemplarene blir kalt oskas eller idii-idii. I Norge og ellers i verden kalles den azawakh, men det ville kanskje vært mer korrekt å kalle den vestafrikansk jaktmynde, siden typen stammer fra landområder som regnes som sentrale i Vest-Afrika.
Azawakh regnes som tuaregenes jakthund og er egentlig en endemisk landrase for det søndre Sahara og sentrale deler av Sahel – en hundetype som lever naturlig i et begrenset geografisk landområde.
Tuaregene er opprinnelig et berbisk nomadefolk som utvandret til det sørlige Sahara og Sahel fra mer nordlige strøk i Afrika, trolig Libya. Man antar at de har bragt med seg denne spesielle hunden fra disse strøkene, men man kjenner ikke til noen detaljer omkring tiden før utvandringen. Man vet imidlertid at nomadiske tuareger i mer enn 1 000 år har holdt slike hunder, og da spesielt i visse områder av Mali, Burkina Faso og Niger. Det gjør rasen unik i verdenssammenheng, fordi man kan være rimelig sikker på at denne hunden har endret seg svært lite i dette tidsrommet. Azawakh regnes derfor som den mest opprinnelige av alle myndene.
Azawakh er en primitiv hund som må betegnes som en kynologisk sjeldenhet, men ingen vet nøyaktig når og hvor den oppsto. Den kan vise seg å være like gammel som saluki og sloughi, og har således trolig sitt ur-opphav i Orienten, uten at dette er særlig godt dokumentert. Kunnskapen om avl og utvelgelse har tradisjonelt gått i arv fra far til sønn gjennom utallige generasjoner. I sitt naturlige habitat lever disse hundene i en slags fri pariahhundtilværelse, der de kan formere seg fritt. Tuaregenes utvelgelsesprinsipper sørger imidlertid for at kun et fåtall valper får leve opp. Hundene er landsbyhøvdingens eiendom og regnes som svært verdifulle.
I mangel av kunnskap om rasens egenart ble hundetypen i mange år kalt tuareg sloughi, i det man trodde at den var en sydlig variant av sloughi. Etterhvert innså man imidlertid at dette var en egen hunderase, med helt andre og mer primitive kvaliteter enn sloughi. Moderne forskning med DNA har siden fastslått at azawakh har mer til felles med tradisjonelle pariahunder av sub-saharisk opprinnelse (såkalte bush- og senjihunder, for eksempel basenji), enn med nesten alle andre mynder, som den ellers kun har et fjernt slektskap med (til tross for store morfologiske likheter med disse). Studien viser at azawakh og sloughi er slektninger, men altså ikke like nære som det man tidligere trodde. Begge stammer imidlertid fra basale linjer, sammen med noen ytterst få andre hunder.
I en nylig publisert genomisk studie i det vitenskapelige tidsskriftet Cell Reports, konkluderer Parker et al. (2017) med at de omkring 400 hunderasene som eksisterer kan deles inn i 23 klader. Studien omfattet rasehunder fra 161 hunderaser, fordelt over alle kontinenter (unntatt Antarktika). Prøvene for alle raser ble dessuten samlet inn fra både Nord-Amerika, Europa, Afrika og Asia. Studien viser at azawakh tilhører en klade bestående av blant annet saluki, sloughi, levriero meridionale og afghanske mynde, men kladen inkluderer også podencoer, komondor, kuvasz og anatolsk gjeterhund med flere. Likeledes viser studien at azawakh og basenji deler en unik haplotype, som ikke deles av noen andre mynder, men bekrefter genflyt mellom disse to afrikanske urhundene. Basenji, på sin side, danner en klade alene.
Azawakh har en sjelden glucose-fosfat-isomerase allel B variant (GPIB) som foruten hos sloughi og en håndfull andre sjeldne asiatiske hunderaser (for det meste japanske) bare opptrer hos rever, sjakaler og italiensk ulv. Tilstedeværelsen av GPI-B antyder en urgammel differensiering av azawakh fra andre populasjoner av hunder nær opprinnelsen av hundens familietre (der ulv og hund skiller lag).Scherer, K. and Kluge, K. (1993) Biochemical variation of blood proteins in racehounds. Journal of Veterinary Medicine (Series A) 40, 169–177.
Spredning Hunderasen er oppkalt etter Azaouaghdalen i Gaoregionen (Mali), som ligger på den nigerianske høysletten. Det var der denne hunden først ble «oppdaget» av oss i vesten, og det er der man siden har funnet de mest enhetlige representantene for rasen.
Til Europa kom rasen først mot slutten av 1960-tallet, og da spesielt til Frankrike, som derav regnes som rasens hjemland og står ansvarlig for rasestandarden. Opprinnelseslandet er imidlertid Mali. Tidlig på 1970-tallet ble det dessuten importert hunder til både Tyskland og det tidligere Jugoslavia, der det ble igangsatt avlsarbeide. Franske og tysk-jugoslaviske linjer er derfor de mest framtredende i dag, selv om også andre land har begynt et visst oppdrett med rasen. Den første rasestandarden ble publisert i 1981 under navnet «sloughi-azawakh», men fra 1986 het den kun azawakh.
De første azawakhene kom til Skandinavia fra Tyskland i 1989/1990, da to hunder ble importert til Sverige. Det skulle imidlertid gå mange år før det første valpekullet ble født her. Det så dagens lys i Sverige den 29. september 2001. Den første azawakhen kom til Norge i 1995, dette var en tispe født i Tyskland. Pr. januar 2005 var kun 2 eksemplarer av rasen blitt innført hit, begge tisper. Siden ble en hannhund (valp) ble imidlertid importert fra Skottland til Stavanger-distriktet på høstparten i 2005, og det ble importert en tispevalp fra Tyskland i januar 2006. I 2008 kom nok en tispe fra Tyskland, hun skulle siden bli mor til Norges første Azawakh-kull. Det første kullet i Norge ble født 2. juli i 2011 hos Kennel El-Adini.
Beskrivelse thumb|Azawakh har ekstreme proporsjoner thumb| Det er europeere, som gjennom selektiv avl, har gjort denne hunden til en vanlig hunderase, gjennom å gi den en definert rasestandard og drive avl etter vestlige prinsipper. Standarden er basert på sju individer som opprinnelig ble importert til Frankrike mot slutten av 1960-tallet. Hunderasen som sådan er basert på grunnleggende avl med 13 individer, for det meste importert til Europa på 1970- og 1980-tallet, blant annet de sju som opprinnelig ble importert til Frankrike.
Tuaregene beskriver disse hundene slik: «Raske nok til å fange en gasell, hare eller villsau, modige nok til å skremme store rovdyr, utrettelige som en kamel og vakre som en arabisk hest.» Om man ser bort fra at denne hunden har hengende ører, er den trolig den hunderasen som anatomisk sett, både gjennom sitt ekstreme ytre og sin karakteristiske haleføring, gir størst assosiasjoner til tesem – selveste urmynden.
Rasestandarden Standarden har i senere tid møtt sterk kritikk fra flere kynologer og forskere, fordi den ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til den opprinnelige landrasen, verken eksteriørmessig eller atferdsmessig. Man kan derfor se at såkalte raserene individer i henhold til dagens rasestandard (datert 22. august 1994) er i ferd med å gi moderne avlsindivider uønskede avvik i forhold til den opprinnelige landrasen. Dette gjelder spesielt hundens primitive atferd, men også ekteriørmessige detaljer som størrelse og utfarging er avvikende. FCI har blant annet utelatt å godkjenne mange av landrasens naturlige utfarginger. Gjeldende rasestandard er derfor under sterkt press for å bli endret, slik at den for framtiden vil kunne ivareta rasens egenart.
Kroppen Azawakh er en mellomstor korthåret kvadratisk mynde med ekstreme proporsjoner. For ukyndige kan disse hundene virke nærmest utsultede, men de skal være så slanke. Hannene blir normalt 64–74 cm i skulderhøyde og veier typisk 20–25 kg, mens tispene er cirka 4 cm lavere og skal veie omkring 15–20 kg.
Kroppen er kvadratisk med rett overlinje og godt markert manke. Kort lende, markerte hofteben, som ofte er høyere eller minst like høy som manken. Opptrukket buklinje og rommelig brystkasse med godt hvelvede og tydelig synlige ribben. Halen er lang, tynn og tørr, og behåret med hvit haletipp. Den bæres enten hengende som en sabel eller i en høy krøll over ryggen. Beina er lange og tørre og lårene lange og muskuløse med flat muskulatur. Lange, muskuløse skuldre med meget åpen skuldervinkel. Meget åpne vinkler i bakbena.
Hodet er langt, tørt og godt utmeislet og bæres på en stolt måte. Skallen er nesten flat og langstrakt, med svakt markert pannefure og godt markert nakkeknøl. Meget svak stopp. Sort eller brun nesebrusk. Den har tynne, tørre lepper som er sorte eller brune, og lange, kraftige kjever med forstørrede rovtenner. Halsen er lang, elegant og muskuløs, lett buet og tørr. Øynene er mandelformede og skråner svakt oppover, ganske store og mørke, eller ravfarget i nyanse med pelsfargen. Ørene er relativt små og henger tett inntil kinnet, ganske brede ved ansatsen, trekantede med avrundede spisser. De heves når hunden er oppmerksom.
Pelsen Pelsen, som helt mangler underull, er kort og glatt tilliggende til kroppen. Den kan variere i farge fra nærmest hvit, krem-hvit og sandfarget via rød og rød-brun til nærmest sort i alle nyanser og kombinasjoner, men FCI godtar kun farger i spekteret lys sobel til mørk rødbrun. Sort brindling er tillatt, men såkalt partyfarging (polkadott) tillates ikke, selv om dette er en naturlig utfarging hos den opprinnelige landrasen. Sort ansiktsmaske, hvitt bliss og hvitt i brystet er tillatt. Hvite sokker er ønskelig, og hvite tegninger på tærne er obligatorisk for rasestandarden, men dette ikke like naturlig hos den opprinnelige landrasen.
Bruksområde thumb|Azawakh er en utmerket vokterhund Azawakh har opprinnelig blitt avlet som vokterhund og jakthund, og den er i dag den eneste mynderasen som klassifiseres som vakthund.
Vokterhundegenskapene hos denne hunden er sterke. I sitt naturlige habitat vokser valpene opp sammen med buskapen og knytter sterke bånd til disse. Hundene vil siden vokte og beskytte husdyra mot ville rovpattedyr og uønskede inntrengere, sammen med landsbybeboernes andre eiendeler, fordi de regnes som en del av flokken. Rasen, som gjerne vokter i flokk, har en konfronterende atferd og vil aktivt angripe de som ikke respekterer dens territorium. Denne typen vokterhunder kalles gjerne territorialvoktere. I dette begrepet ligger det at hundene snarere vokter et territorium enn husdyra, i kontrast til såkalte flokkvoktere.
Som jakthund ligger rasens styrke i en kombinasjon av dens samarbeidsegenskaper, hurtighet, spenst, stamina og størrelse. Den brukes til hetsjakt på all slags ørkenvilt (helst parvis eller i små flokker på 3-5 hunder), men denne jaktformen er ikke lenger tillatt i mange vestlige land. Et rasetypisk særtrekk er at denne hunden aldri dreper byttet selv, men kun nedlegger det og holder det fast til eieren kommer. Dette har vært en nødvendig egenskap å utvikle i de varme strøkene tuaregene tradisjonelt jakter, om ikke kjøttet skulle bli ødelagt.
En azawakh er typisk svært spenstig og smidig. Bevegelsene er nærmest katteaktige og feminine. Den tilhører ikke de hurtigste myndene hva toppfart angår over en rett kort strekning, men den kan allikevel oppnå en topphastighet på mer enn 60 km/t. I ulent terreng er den usedvanlig fotsikker og bevegelig, og den kan gjøre lynhurtige manøvrere i stor fart. Rasen tilhører også de mest utholdende myndene og kan holde en jakt gående i 4–5 timer i strekk om den er skikkelig trent. Den tåler dessuten intens varme og (til tross for den tynne pelsen) kulde ned mot −10 °celsius.