thumb|Mange arkeologiske funnsteder, som for eksempel ruinene i Kafarnaum, står under Kustodiets tilsyn. Noen involverte arkeolober navngis nederst; disse var fransiskanere tilknyttet Kustodiet. Kustodiet for Det hellige land (latin: Custodia terrae sanctae) er fransiskanerordenens organisatoriske territorialenhet i Det hellige land i noe vid forstand. Området var til å begynne med bare en del av den fransiskanske misjonsprovins for Det hellige land, da forstått som å dekke et vesentlig større felt i det østlige Middelhavsområde. Fra 1517 er det blitt utskilt som en egen ordensprovins (men med betegnelsen kustodium). Kustodiet for Det hellige land, som har hovedkvarter i gamlebyen i Jerusalem, omfatter ved siden av Israel og de forskjellige palestinske områder også fransiskanernes virkeområder i Libanon, Syria, Jordan, deler av Egypt, Kypros og Rhodos.
Kustodiet har oppdragene å føre tilsyn med hellige steder knyttet til kristendommens opprinnelse hjelpe og tilrettelegge for kristne pilegrimmer, på cwegne av den katolske kirke.
Historie Opprinnelse Opprinnelsen til kustodiet for Det hellige land går tilbake til 1217, da fransiskanerordenen han grunnla (kalt mindrebrødrene), under generalkapitlet i pinse, som ble sammenkalt av Frans av Assisi selv, ble delt inn i provinser, blant annet en provins for Det hellige land. Opprinnelig kalt «Oltremare-provinsen» eller «Syria-provinsen», strakte den seg til alle de østlige regionene rundt Middelhavsbassenget, fra Egypt til Hellas og utover.
Den første gruppen munker dro ut etter generalkapitlet, ledet av broder Elias av Cortona. I 1219 dro Frans selv fra Ancona for å besøke denne provinsen. Munken fra Assisi deltok i det femte korstog som fredsbudbringer; etter å ha landsteget i Egypt på frontlinjen i krigen for erobringen av Damietta, fikk han tillatelse fra den pavelige delegat til å møte, på egen risiko, den ayyubidiske sultanen al-Malik al-Kamil. Møtet er fortsatt av de viktigste momenter i fransiskansk ordenshistorie og i dialogen mellom kristne og muslimer.
I 1220 besøkte Frans kort Akko, som da var under kristen kontroll. Det er imidlertid usikkert om han besøkte de hellige steder i Jerusalem, som bare ble frigjort kort i 1229, tre år etter helgenens død. I det året, takket være en våpenhvile i krigen mellom muslimer og kristne, kunne fransikanerne bosette seg ved den femte stasjon på Via Dolorosa.
I 1291 falt Akko under islamsk styre og forble der til den britiske erobring syv århundrer senere. Fransiskanerne ble tvunget til å trekke seg tilbake til Kypros, der setet for provinsen lå, men de tapte aldri båndene til Jerusalem og de palestinske helligdommene. Til tross for at de ble utestengt fra Det hellige land, autoriserte pave Johannes XXII fransiskanerordenen til å sende to brødre dit hvert år. Mindrebrødrene fortsatte dermed å være til stede og utøve enhver mulig form for apostolat.
Robert av Anjou og den endelige tilbakekomst Etter at Korsridderne var blitt fordrevet fra Levanten ble fransiskanerne de første representanter for den katolske kirke som igjen kunne slå seg ned i Palestina.
I 1333 gjenervervet munkene cenakelet, stedet der den siste nattverd tradisjonelt fant sted, og grunnla et kloster der. Samme år anerkjente muslimene munkene som faste gudstjenesteholdere ved Den hellige gravs basilika. En nøkkelrolle ble spilt av kongen av Napoli, Robert av Anjou, som var fransiskanertertiær i likhet med sin kone Sancha av Aragon. Gjennom mekling ved broder Ruggero Guarini innvilget han den sum som sultanen av Egypt ba om for å sikre fransiskanernes rett til å bo og utføre tjenester ved Den hellige grav og til å etablere seg ved cenakelet som representanter for den romerske kirke. De angevinske herskerne fikk også tillatelse til å bygge et kloster på Sionfjellet for tolv fransiskanermunker. Tyve år etter frunnla en rik florentinerinne et hospits for 200 pilegrimmer og fattioge på Sionfjellet, og det ble også understilt den fransiskanske custos.Friedrich Heyer: 2000 Jahre Kirchengeschichte des Heiligen Landes. LIT, Münster / Hamburg / London 2000, s.177 f.P. Pierbattista Pizzaballa O.F.M.: Die Franziskaner im Heiligen Land. Die Kustodie des Heiligen Landes. Jerusalem 2007, s.40 f. Helt inn på 1600-tallet førte custos for Det hellige Land den gamle tittelen «guuardian av Sionfjellet».Heribert Holzapfel: Handbuch der Geschichte des Franziskanerordens. Herder, Freiburg 1909, s.548g.
Kustodiet fikk særlig betydning da pave Klemens VI med bullene Gratias Agimus og Nuper Carissimae i 1342 gav fransiskanerne i oppdrag å representere den latinske kirkes interesser ved de hellige steder.Maria Chiara Rioli: A Liminal Church, Leiden / Boston 2020, s. 24 f. Det lyktes fransikanerne videre å utvirke tillatelse fra sultanen i Egypt til at de førte tilsyn med (custodire) en rekke av kristenhetens hellige steder i området.
Frem til 1800-tallet var fransiskanerne den eneste vestlige katolske orden som virket i området, og frem til Patriarkatet Jerusalem ble gjenopprettet i 1847 var så å si alt katolsk arbeide i området oppbygd og ført tilsyn med av fransiskanerne.
Kustodiets tilsynsoppgaver Til å begynne med omfattet tilsynet/kustodiet Nadverdssalen (fra 1333) på Sionberget, den latinske delen av Gravkirken i Jerusalem (fra 1342) og Fødselskirken i Betlehem (fra 1347). I løpet av århundrene kunne de erverve en rekke andre historiske kristne steder og bygge kirker der. Og særlig fra 1800-tallet ble dette arbeidet ledsaget med arkeologiske utgravninger.
Kustodiet hadde også i oppgave å drive eller føre tilsyn med pilegrimsherberger, skoler, vitenskapelige institutter og sosiale innretninger for den stedlige katolske befolkning. Kustodiet fører i dag tilsyn med de følgende steder i Det hellige land:
Gravkirken i Jerusalem (sammen med andre trossamfunn) Fødselskirken i Betlehem (sammen med andre trossamfunn) Melkegrotten i Betlehem Kirken St. Peters hus i Kafarnaum Forklarelseskirken på Taborfjellet Bryllupskirken i Kana en kirke i Betania Primatskirken i Tabgha Brødets og fiskenes kirke i Tabgha Kirken Dominus flevit på Oljeberget i Jerusalem Kirken Pater noster i Jerusalem Bebudelsesbasilikaen i Nasaret Marias grav i Kedrondalen Folkeslagenes kirke i Getsemanehaven Getsemanegrotten i Getsemanehaven Via Dolorosa i Jerusalem.
Kustodiet driver også Studium Biblicum Franciscanum, et forlag, og Christian Information Center i Jerusalem.
En viktig bestanddel av Kustodiet er Terra Sancta-skolene i Israel og de palestinske områder, og en hver i Jordan, Libanon og Kypros. Slike skoler finnes blant annet i Nasaret (college), Betlehem (college for gutter, middelskole for jenter), Jerusalem (High School for gutter, middelskole for jenter), Jeriko, Jaffa (atskilte gutte- og pikeskoler) og Ramleh. Disse skolene er åpne for elever fra alle religioner og samfunnslag; slik sitter det i enkelte skoler jøder, kristne og muslimer side ved side i klasserommene. Finansieringen sikres dels av Kustodiets midler, dels av gaver, dels av tilskudd fra stat eller kommune. Der disse midlene ikke strekker til er det nødvendig med skolepenger, selv om man da søker å frita de sosialt svakeste, såsom storparten av elevene i de palestinske områder.
For å bøte på særlig de kristne palestinernes kår har Kustodiet blant annet bygd sosialboliger i Betfage ved Betlehem for barnerike familier.
Liste over kustoser for Det Hellige Land Nedenfor er en liste over kustosene helt fra begynnelsen, og den starter med Frans av Assisi. I 1219 innviet og grunnla Frans – for Kypros, Syria, Palestina og Egypt – Misjonen og provinsen Det hellige land.Cronotassi dei Custodi di Terra Santa, custodia.org. lest 25. august 2016Cfr. Firmani e documenti arabi inediti
13. århundre 1217 - Elia da CortonaI spissen for den første gruppen av munker som ble sendt etter generalkapitlet i 1217. 1219 - Frans av Assisi 1220-1221 - Luca Apulus da Bitonto 1247 - Giacomo (Narciso?) 1266 - Giacomo da Puy ? - Vincentius de Burgundia 1270? - Giovannino da Parma 1286 - Geleberto 14. århundre <li value=7>1306 - Guido <li> 1310 - Rogero Guarini <li> 1328 - Nicolò da San Martino <li> 1330 - Giovanni Fedanzola 1333 - Rogero Guariniandre periode. <li value=11>1337 - Giovanni di Stefano <li> 1337 - Giacomo Normanno <li> ? - Nicola di Giovanni <li> 1363 - Bernardino da Padova <li> 1372 - Antonio di Giacomo <li> 1376 - Nicolò da Creta (o Candia) <li> 1382 - Giovanni <li> 1384 - Nicolò da Venezia <li> 1388 - Gerardo Calvetti 15. århundre <li value=20> 1400 - Nicolò Coronario <li> 1405 - Nicolò di Pietro <li> 1414 - Pascutius Davini de Assisio <li> 1421 - Giacomo di Antonio <li> 1424 - Giovanni Belloro <li> 1430 - Luigi da Bologna <li> 1434 - Giacomo Delfino <li> 1438 - Gandolfo da Sicilia <li> 1446 - Baldassare da Santa Maria <li> 1455 - Antonio da Mugnano <li> 1462 - Gabriele Mezzavacca <li> 1464 - Paolo d'Albenga <li> 1467 - Francesco da Piacenza <li> 1472 - Andrea da Parma <li> 1475 - Giacomo d'Alessandria <li> 1478 - Giovanni de Thomacellis <li> 1481 - Paolo da Canneto <li> 1484 - Bernardino da Parma 1487 - Francesco da PerugiaMorì prima dell'insediamento. <li value=38>1487 - Bernardino Caimo <li> 1489 - Bartolomeo da Piacenza <li> 1493 - Francesco Suriano <li> 1495 - Angelo da Foligno 1496 - Bartolomeo da Piacenza <li value=42>1499 - Antonio Gozze de Regnis 16. århundre <li value=43> 1501 - Mauro da San Bernardino <li> 1504 - Luigi da Napoli <li> 1507 - Bernardino del Vecchio 1512 - Francesco Suriano <li value=46>1514 - Nicolò da Tossignano <li> 1517 - Zenobio da Firenze <li> 1518 - Gabriele ? <li> 1519 - Angelo da Ferrara <li> 1528 - Giovanni <li> 1532 - Mario da Messina <li> 1532 - Battista da Macerata <li> 1535 - Tomaso da Norcia <li> 1541 - Dionisio da Sarcognano <li> 1545 - Felice da Venezia <li> 1544 - Giorgio Bosnese 1545 - Felice da Venezia <li value=57>1547 - Bonaventura Corsetti <li> 1551 - Bonifacio Stefani <li> 1559 - Antonio da Bergamo <li> 1560 - Aurelio da Griano 1564 - Bonifacio Stefani <li value=61>1565 - Bernardino da Collestate <li> 1566 - Girolamo da Fossato <li> 1568 - Angelo da Portomaurizio <li> 1568 - Gian Francesco d'Arsignano Vicent <li> 1571 - Antonio da Sant'Angelo <li> 1572 - Geremia da Brescia <li> 1580 - Giovanni da Bergamo <li> 1581 - Angelo Stella <li> 1584 - Paolino Olivoli <li> 1585 - Accursio da Quinzano <li> 1588 - Gian Battista da Montegiano <li> 1590 - Francesco da Spello <li> 1593 - Felice Ranieri da Fratta <li> 1593 - Gian Francesco da Salandra <li> 1597 - Evangelista da Gabiano 17. århundre <li value=76>1600 - Francesco Manerba <li> 1603 - Cesario da Trino <li> 1608 - Gaudenzio Saibanti <li> 1612 - Angelo da Messina <li> 1616 - Basilio Basili <li> 1619 - Francesco Dulcedo <li> 1620 - Tommaso Obicini <li> 1621 - Ambrogio Pantoliano <li> 1622 - Francesco Spinelli <li> 1625 - Sante da Messina <li> 1628 - Diego Campanile <li> 1632 - Paolo da Lodi <li> 1634 - Francesco da Cattaro <li> 1637 - Andrea d'Arco <li> 1642 - Pietro Verniero <li> 1645 - Francesco Merisi <li> 1648 - Antonio da Gaeta 1651 - Ambrogio Pantoliano <li value=93>1652 - Mariano Morone <li> 1659 - Eusebio Valles <li> 1664 - Francesco M. Rhini <li> 1669 - Teofilo Testa <li> 1673 - Claudio Gavazzi <li> 1675 - Tomaso da Caltagirone <li> 1675 - Giovanni Bonsignori <li> 1678 - Pier Marino Sormani <li> 1683 - Pier Antonio Grassi <li> 1686 - Angelico da Milano <li> 1689 - Gregorio da Parghelia <li> 1691 - Gian Battista D'AtinaAl secolo Giovan Battista Tauleri. Cfr. Memorie istoriche dell'antica città d'Atina <li> 1695 - Baldassare Caldera <li> 1697 - Francesco da Santo Floro 18. århundre <li value=107>1701 - Bonaventura da Majori <li> 1704 - Benedetto da Bari <li> 1705 - Costantino Ultorchi <li> 1706 - Gaetano Potestà <li> 1710 - Lorenzo Cozza <li> 1716 - Giuseppe Maria da Perugia <li> 1720 - Gian Filippo da Milano <li> 1722 - Giacomo da Lucca <li> 1730 - Andrea da Montoro <li> 1735 - Angelico da Gazolo <li> 1740 - Paolo da Laurino 1743 - Giacomo da Lucca