thumb|300px Tai-kadai-språk, også kalt kadai- eller kradai-språk, er en språkfamilie som omfatter språk i Sørøst-Asia og det sørlige Kina, blant annet thai og laotisk. Disse språkene ble tidligere sett på som en del av den sinotibetanske familien, men blir i dag sett på som en uavhengig familie.
Den rike variasjonen av tai-kadai-språk i det sørøstlige Kina gjør at en mener at dette kan være opphavsstedet til språkfamilien. Den største undergruppa av tai-kadai-språkene er tai-språkene, som inneholder både thai, laotisk og zhuang.
Roger Blench har foreslått at om slektskapet med austronesiske språk er riktig er det trolig ikke tale om søsterfamilier, men at kadai-språkene i så fall er en gren av austronesiske språk som etter at talere hadde migrert fra Filippinene til øya Hainan og derfra videre til Kinas fastland ved møtet med de der talte Hmong-mienspråkene og sinittiske språkene gjennomgikk en radikal omstrukturering.
Den store spredningen blant tai-kadaispråk i sørøstre Kina antyder at dette området trolig er det område der de først ble talt. Talerne av dagens taispråk migrerte sørover til Sørøstasia i historisk tid, og grunnla der de stater som vi i dag kjenner som Thailand og Laos i et område der tidligere talere av austroasiatiske språk dominerte.
Edmonson & Solnits inndeling Inndelingen av de språk som inngår i gruppen er det ennå ikke nådd konsensus om. Her er et forslag fra Edmonson og Solnit. Se Ethnologue for en alternativ inndeling.
hlaispråkene jiamao (Hainan) hlai (Hainan) geyanspråkene yerong (Fastlandskina) gelao (Vietnam) lachi (Vietnam) vit lachi (Vietnam) buyang (Fastlands-Kina) cun (Hainan) en (Vietnam) qabiao (Vietnam) laqua (Vietnam) laha (Vietnam) kam-taispråkene be-taispråkene be (Hainan) taispråkene saek (Laos) lakkia-kam-suispråkene lakkia-biaospråkene (Fastlands-Kina) lakkia biao kam-suispråkene (Fastlands-Kina) ai-cham cao miao nordlig dong sydlig dong kang mak mulam maonan sui t'en
Litteratur Edmondson, J.A. og D.B. Solnit (red.): Comparative Kadai: the Tai branch. Dallas: Summer Institute of Linguistics and the University of Texas at Arlington, 1997. Roger Blench (engelskspråklig PDF)