Norsk Kvinnesaksforening (NKF) er en norsk tverrpolitisk organisasjon som arbeider for et likestilt samfunn og alle jenters og kvinners menneskerettigheter. Den ble etablert i 1884 og er landets eldste politiske organisasjon etter Venstre. NKF tilhører en internasjonal bevegelse som står i en bred og inkluderende, progressiv, liberal og borgerlig kvinnesakstradisjon forankret i menneskerettighetene og det liberale demokratiet, og som arbeider holistisk for jenter og kvinner i all sin mangfoldighet. Kvinnesaksbevegelsen ser kvinnesak som et universelt menneskerettsprosjekt og den kampen alle kjønn kjemper sammen for et likestilt samfunn på et liberaldemokratisk og menneskerettslig grunnlag. NKF favner politisk bredt med medlemmer fra SV til Høyre og har alltid vært åpen for alle uansett kjønn. NKF var lenge den eneste politiske organisasjonen med likestilling som hovedmål. På norsk ble begrepet kvinnesak tradisjonelt brukt om den liberale kvinnesakstradisjonen NKF representerte, i ny tid også kalt liberal feminisme. NKF er den norske seksjonen i International Alliance of Women (IAW).

NKF ble grunnlagt etter initiativ fra Gina Krog og Hagbart Berner for å «virke for at skaffe Kvinden den hende tilkommende Ret og Plads i Samfundet» av 171 kvinner og menn. Stifterne var inspirert av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA og Krog gikk aktivt inn for «den amerikanske plattform». NKF er den sentrale organisasjonen innen den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen og hadde fra etableringen nære bånd til Venstre. NKFs utgangspunkt har alltid vært kvinner som likeverdige statsborgere i den liberale staten, og NKF har alltid fokusert på politisk og rettslig reform for å fremme likestilling innenfor rammen av det liberale demokratiet. NKFs arbeidsform er samarbeid med myndighetene om lov- og politikkutforming, opplysningsarbeid og arbeid gjennom internasjonale fora. NKF har bidratt vesentlig til å forme den offisielle likestillingspolitikken i Norge. Margarete Bonnevie sto for en bred, liberal visjon for kvinnesaksbevegelsen og beskrev NKF som «kapteinen som holder stø kurs» i likestillingskampen. NKF utgav tidsskriftene Nylænde og Kvinnesaksnytt. NKF har siden 1894 hatt en stilisert solsikke som symbol.

Eva Kolstad beskrev kvinnesak som en kamp for «et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner». Rosemarie Tong beskrev den liberale kvinnesaksbevegelsens mål siden 1800-tallet som «et rettferdig og medmenneskelig samfunn der friheten blomstrer». For NKF er kvinnesak ikke noen kamp mot menn, men en felles kamp for et likestilt samfunn, og kvinnesak er ensbetydende med likestilling. NKF har i tråd med sin brede liberale forankring og rettslige orientering et menneskerettsperspektiv på likestillingsarbeidet. Aslaug Moksnes skrev at «det er vår kamp for menneskerettigheter, også for kvinner – kontra særstilling – som har framtida for seg». Kvinnesaksbevegelsen står også i en humanistisk tradisjon. På åpningen av NKF etter andre verdenskrig sa Henriette Bie Lorentzen at «sann humanisme er stridende humanisme ... vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett.» NKFs tradisjonelle hovedsaker er politisk og juridisk likestilling, likestilt utdanning og arbeidsliv, og økonomisk kjønnsrettferdighet. NKF arbeidet i etterkrigstiden for lovmessig forankring av likestillingsarbeidet, etableringen av Likestillingsombudet og for gjennomføring av FNs kvinnekonvensjon. NKF arbeider også mot vold og for likestilling i utenrikspolitikk og internasjonal utvikling, forankret i et liberalt internasjonalistisk grunnsyn. Den borgerlige kvinnesaksbevegelsen hadde under den kalde krigen et provestlig ståsted og IAW arbeidet for å demme opp for kommunismen for å styrke en liberaldemokratisk verdensorden.

Kolstad var som NKF-leder den første rikspolitikeren som forsvarte skeives rettigheter. Fra slutten av 1900-tallet tok kvinnesaksbevegelsen en interseksjonell vending, i tråd med utviklingen i forståelsen av kvinners menneskerettigheterSørlie, Anniken; Grønningsæter, Andrea Vige; Arnesen, Lars Andre Strøm (2023). «Den transinkluderende kvinneretten». I Ingunn Ikdahl, Kirsten Sandberg, Julie Stewart, Vibeke Blaker Strand, Tone Linn Wærstad (red.). Hellums metode. Festskrift til Anne Hellum. s. 309–320. Gyldendal Akademisk og kvinnesaksbevegelsens tradisjon som menneskerettsorientert, progressiv bevegelse, og påvirket av feminismens tredje bølge. I møtet med antigenderkampanjer sa IAW-president Marion Böker i ILGA-Europes podcast «Trans Inclusion in the Women's Movement» at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse, og advarte mot transfiendtlige aktører som opptrer i feminismens navn, som hun sa i virkeligheten er «høyrevridde og rasister». OKF har uttalt at «anti-gender-bevegelsen jobber nå systematisk i en rekke land og i flere internasjonale fora for å reversere og underminere både kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter» og at foreningen «står solidarisk med internasjonale kvinne- og LHBT+-organisasjoner i kampen mot disse tilbakeslagene». Også alle NKFs søsterorganisasjoner er sterke forsvarere av feministisk og skeiv solidaritet; NKFs nærmeste søsterorganisasjon siden 1884, Dansk Kvindesamfund, sa at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ». Under kvinnekommisjonsmøtet i FN i 2021 arrangerte IAW og søsterorganisasjonen Kvenréttindafélag Íslands (KRFÍ) et forum der Böker fra IAW-styret diskuterte hvordan kvinnesaksbevegelsen kan styrke feministisk og skeiv solidaritet og motvirke transfiendtlige stemmer. KRFÍ understreket at kvinnesaksbevegelsen arbeider «for alle kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme (...) vi har en stor jobb foran oss for å skape en inkluderende, levende og mangfoldig feministisk bevegelse i Europa». Kvinnesaksbevegelsens inkluderende feminisme er forankret i IAWs prinsipper, som slår fast at kvinnesaksbevegelsens arbeid bygger på menneskerettighetene og at «menneskerettighetene er universelle, udelelige og gjensidig avhengige». Den norske konsensusuttalelsen for en inkluderende feminisme fra 28 organisasjoner og fagmiljøer løftet frem Kolstads forståelse av feminisme som en kamp for større menneskelige utfoldelsesmuligheter og understreket at feminisme er et universelt menneskerettsprosjekt som bygger på solidaritet, interseksjonalitet og medmenneskelighet».

Historie

Den aller tidligste kvinnebevegelsen

Den aller tidligste kvinnebevegelsen i Norge var aktiv i drøyt tre tiår før etableringen av NKF. Bevegelsen har tidligere fått liten oppmerksomhet, men var aktiv og godt organisert. Bevegelsen fikk sin spede start i en forening som arbeidet for fattige mødre og kulminerte med etableringen av Kristiania Læseforening for Kvinder. Slik la den grunnlaget for den kampen som kom senere: Kampen for utdanning og politiske rettigheter.

Den tidligste kvinnebevegelsen bestod av sosialt engasjerte kvinner fra borgerskapet, fra generasjonen født helt tidlig på 1800-tallet eller på tampen av 1700-tallet, i stor grad mødre- og bestemødregenerasjonen til NKFs grunnleggergenerasjon. Den mest sentrale personen, over tid, var Hedvig Maribo. Hun kom til Norge som innvandrer fra Wien i 1843. Der ble hun kort etter kjent med Henriette Wegner, sin etterhvert mangeårige venninne og samarbeidspartner, en annen tyskspråklig innvandrer formet av kontinentale opplysningsidealer og som allerede var engasjert i filantropisk arbeid i Christiania – Henriette Wegners paviljong i Frognerparken minner om henne. Deres samarbeid kan anses som starten på en organisert kvinnebevegelse i Norge. Sammen med fire andre kvinner grunnla de i 1850 landets første kvinneorganisasjon, Foreningen til fattige Barselkoners Understøttelse. Deres engasjement sprang ut av idealer om nestekjærlighet og det humanitære arbeidet de hadde drevet for bostedsløse i Christiania i flere år. De skrev at de gjennom arbeidet i Understøttelsesselskabet for Husarme hadde lært «menneskelige Lidelser af ethvert Slags at kjende». De mente ingen var så trengende som fattige, gravide kvinner, og appellerte til kvinnelig solidaritet og til kvinner som samfunnsborgere.

I 1862 etablerte Wegner og Maribo en forening som hadde som formål å «fremme Udviklingen af Kvindernes Arbeide». Samme år var Maribo sentral i etableringen av Dronning Louises Asyl, og i 1870-årene var hun en drivkraft i etableringen av Kristiania Læseforening for Kvinder og Den kvindelige industriskole. Wegners og Maribos engasjement kan forstås som et uttrykk for tidlig liberal reformtenkning, der kvinners rolle som samfunnsborgere ble utvidet innenfor rammen av sivilsamfunn og frivillige organisasjoner. Selv om samtiden ofte forstod det som veldedig arbeid har senere kvinnehistorikere i økende grad forstått denne typen virksomhet som en tidlig politisk og sosial praksis, der borgerlige kvinner tok del i samfunnsbygging og demokratisk utvikling. Wegner var fra 1863 nærmeste nabo til Gina Krog i bygården som stod der Domus Juridica står idag. Allerede som ung jente kom Krog dermed tett på de helt sentrale lederne i den aller tidligste kvinnebevegelsen i Norge.

Maribo hadde nær kontakt med Camilla Collett, virker å ha støttet henne økonomisk og oversatte selv Amtmandens Døtre til tysk straks den kom ut.Mette Refslund Witting og Marius Wulfsberg: «Innledning». I Brev 1863–64 av Camilla Collett. Nasjonalbiblioteket, 2021. Collett var aktiv som forfatter, offentlig person og forbilde, men det var andre – særlig Maribo – som stiftet foreninger og bygget en organisert bevegelse. Collett bidro med ideen til en norsk leseforening for kvinner, etter dansk forbilde, men hennes venninne Maribo ble den som gjorde ideen til virkelighet. Collett skrev diktet «Til Hedevig Maribo født Sonnleithner», der hun beskriver den etos som kjennetegnet Maribos – og den tidligste kvinnebevegelsens – arbeid på denne måten:

Kampen for utdanning og Diskusjonsforeningen Skuld

thumb|left|Nissens Pikeskole spilte en avgjørende rolle i etableringen av kvinnesaksbevegelsen, og miljøet rundt skolen stod sentralt i etableringen av Diskusjonsforeningen Skuld og NKF.

I 1883 etablerte seks unge kvinner (i alderen 17–25) Diskusjonsforeningen Skuld. Stifterne var de første kvinnene som tok høyere utdannelse, og foreningens første præsidentinde ble Cecilie Thoresen, Norges første kvinnelige student. De andre stifterne var Thoresens venninne Anna Bugge, Marie Holst, Minda Ramm, Laura Rømcke og Betzy Børresen. Foreningen tok navnet fra nornen Skuld, som symboliserte fremtiden i norrøn mytologi.Moksnes (1984) s. 21ff

Foreningen Skuld sprang ut av kampen for å åpne høyere skoler og universiteter for jenter og kvinner i 1870- og 1880-årene. Nissens Pigeskole spilte en avgjørende rolle i denne kampen, og miljøet rundt skolen kom senere til å spille en viktig rolle i etableringen av Skuld og NKF. Skolen var i andre halvdel av 1800-tallet landets fremste utdanningsinstitusjon for jenter og kvinner, og også den første institusjonen som begynte med høyere utdannelse for kvinner. I 1877 henvendte bestyrerne og eierne av Nissens Pigeskole – B.C. Pauss, J.C. Keyser og Einar Lyche – seg til Kirke- og undervisningsdepartementet og la frem et forslag til lov om middelskoleeksamen for jenter, som ble startskuddet for en omfattende åpning av adgangen til formell høyere utdannelse for kvinner. Stortinget støttet forslaget og året etter fikk Nissens Pigeskole som første skole rett til å holde middelskoleeksamen for jenter.