500px|miniatyr|Tysklands politiske system. De alminnelige domstoler er ikke med i oversikten.
Tysklands politiske system preges av at Tyskland er en føderal og parlamentarisk republikk.
Republikkens statsoverhode kalles president. Presidenten velges av Forbundsforsamlingen, som har dette valget som sin eneste oppgave.
Forbundsdagen er landets folkevalgte parlament. Valgene til Forbundsdagen gjennomføres som en kombinasjon av person- og forholdstallsvalg. De politiske partiene har stor betydning, og det er tradisjon for flertallsregjeringer i Forbundsdagen.
Forbundskansleren er sjef for Tysklands regjering og trekker opp linjene for regjeringens politikk. Kansleren velges av Forbundsdagen. Regjeringens ministre oppnevnes av presidenten etter forslag fra kansleren.
Det føderale system vises ved at delstatene velger representanter til Forbundsrådet. Forbundsrådet deler lovgivningsmakten med Forbundsdagen, uttaler seg i føderale spørsmål og har i visse tilfeller direkte innflytelse på landets EU-politikk.
Tysklands føderale statsinstitusjoner er regulert i landets grunnlov, kalt Grundgesetz. I grunnloven reguleres også oppgavefordelingen mellom de føderale myndigheter og delstatene. Forfatningsdomstolen som fungerer utenfor det instansbaserte domstolsystemet, våker over grunnloven.
Den politiske strukturen i Tyskland etter gjenforeningen er bare en større utgave av den som var i det tidligere Vest-Tyskland. Grunnloven gjelder for hele landet. De sentrale institusjonene, herunder Forbundsdagen og Forbundsrådet, Forfatningsdomstolen og Forbundsbanken har det samlede Tyskland som sine myndighetsområder.
Tyskland er medlem av Den europeiske union og har overført noe av sin statsrettslige overhøyhet til dette statsforbundet.
Etableringen av Forbundsrepublikken Tyskland
thumb|Det parlamentariske råd vedtok i 1949 Tysklands nye grunnlov Den andre verdenskrigen endte med tap for det nasjonalsosialistiske Tyskland, Det tredje riket. Ved kapitulasjonen i mai 1945 var Tyskland okkupert av USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen. Samarbeidet mellom på den ene siden Sovjetunionen og på den andre siden de tre øvrige okkupasjonsmaktene utviklet seg raskt i negativ retning og det oppsto en kald krig mellom de tidligere allierte. I 1948 ble det sammenkalt til en konferanse i London for å diskutere etableringen av en ny tysk stat på de okkuperte områder.Bundeszentrale für politische Bildung: Von den Londoner Empfehlungen zum Grundgesetz besøkt 15. juni 2014 Sovjetunionen var ikke invitert til konferansen og landet trakk seg deretter fra Det allierte kontrollrådet. Londonkonferansen munnet imidlertid ut i de såkalte London-anbefalingene om innholdet av en ny tysk grunnlov.
I vestmaktenes soner var det i mellomtiden avholdt valg til delstatsforsamlinger. Det var opprettet regjeringer i delstatene, ledet av en ministerpresident. Vestmaktenes militærguvernører overrakte i 1948 anbefalingene fra London til de tyske ministerpresidentene. Dokumentene ble siden kalt Frankfurtdokumentene etter stedet hvor overrekkelsen foregikk. De nyvalgte tyske myndigheter gikk deretter igang med arbeidet med en ny grunnlov. Ministerpresidentene behandlet saken under den såkalte Rittersturzkonferansen som resulterte i Koblenzbeslutningene etter byen ved Rhinen like i nærheten. Senere ble det avholdt en juridisk konferanse, det såkalte forfatningskonventet på Herrenchiemsee. Herrenchimsee er en øy i den store innsjøen Chiemsee i Bayern. Endelig ble en ny grunnlov vedtatt med virkning fra 23. mai 1949 av Det parlamentariske råd i Koenigmuseet i Bonn. Okkupasjonsmaktene ga sin tilslutning til vedtaket og samtlige delstatsparlamenter med unntak av Bayern stemte for grunnloven. Bayern som hadde ønsket en sterkere stilling for delstatene, aksepterte imidlertid flertallsbeslutningen og dermed også at grunnloven også fikk gyldighet for dem. Det første valget til Forbundsdagen ble avholdt 14. august 1949. Konrad Adenauer dannet den første regjering. Bonn ble valgt til foreløpig hovedstad.
Den nye grunnloven fikk bare virkning for de vestlige okkupasjonssoner, det såkalte Vest-Tyskland. Landets gamle hovedstad Berlin var som resten av landet oppdelt i fire okkupasjonssoner. De franske, britiske og amerikanske soner, det såkalte Vest-Berlin ble i 1949 ikke del av Forbundsrepublikken Tyskland, men fikk en assosiert stilling.
Forbundsrepublikken Tyskland var en ny stat basert på et nytt rettsgrunnlag. Samtidig hadde denne staten dype historiske og politiske røtter i tidligere tyske statsdannelser. Det gjaldt blant annet den demokratiske Weimarrepublikken dannet etter den første verdenskrigen og dessuten keiserriket som ble etablert i 1871. For eksempel ble de politiske partier i det nye Tyskland etablert etter omtrent det samme mønster som under Weimarrepublikken.
De deler av Tyskland som var okkupert av Sovjetunionen fikk en annen utvikling og på dette terrioriet ble staten Den tyske demokratiske republikk etablert. Øst- og Vest-Tyskland ble gjenforent i 1990.
Overblikk over de offentlige organer Lovgivende Utøvende Dømmende Europeisk nivåEuropaparlamentet, Den europeiske unions rådEuropakommisjonen, Det europeiske rådDen europeiske unions domstoler: Den europeiske unions domstol, Retten, Personalretten Forbundsnivå Forbundsdagen, Forbundsrådet, Meglingsutvalget, Nødparlamentet, Forbundsforsamlingen Forbundspresidenten
Forbundsregjeringen: Forbundskansleren, forbundsministre
Forvaltningen Føderale domstoler: Bundesverfassungsgericht, Bundesarbeitsgericht, Bundesfinanzhof, Bundesgerichtshof, Bundessozial-, Bundesverwaltungs-, Bundespatent-, Truppendienstgerichte, Fellessenatet for forbundsstatens høyesteretter Delstatsnivå Delstatsparlamenter Delstatsregjering (Landesregierung/Staatsregierung/Senat): Ministerpresident/Regjerende eller Førsteborgermester, Delstatsministre
Delstatsforvaltning Delstatenes domstoler: Delstatenes forfatningsdomstoler, domstoler i alminnelig sivilrett og strafferett: Oberlandesgericht, Landgericht, Amtsgericht, spesialdomstoler i sosialrett (første og andre instans), i arbeidsrett (første og andre instans) forvaltningsrett (første og andre instans) og i finansrett (skatte- og tollsaker). Kommunalt nivå ingen organer Forvaltningsorganer for kommuner og kretser: Kreistag, Stadtrat, Gemeinderat, Landrat, Oberbürgermeister, Bürgermeister, Magistrat, Gemeindevorstand ingen organer
Grunnloven fra 1949 Grunnlovens hovedprinsipper og virkeområde
Evighetsklausulen En sentral bestemmelse i grunnloven er artikkel 79. I bestemmelsen beskyttes menneskeverdet, selve kjernen i menneskerettighetene og dessuten den tyske føderalstaten.Disse bestemmelser kan etter artikkelens egen ordlyd ikke endres og bestemmelsen kalles derfor gjerne «evighetsklausulen».Hauke-Möller, Hamburg Universitet:Die verfassungsgebende Gewalt des Volkes und die Schranken der Verfassungsrevision besøkt 15. juni 2014 Grunnlovens artikkel 20 verner om demokratiet, rettsstaten, maktfordelingsprinsippet og den sosiale stat.Grundgesetz artikkel 20 I artikkel 79 bestemmes at heller ikke denne bestemmelse i grunnloven kan endres.
Begrunnelsen for å gi artikkel 79 en «evig» gyldighet skyldes at forfatterne av grunnloven ønsket seg et «motstandsdyktig og slagkraftig demokrati».Bundeszentrale für politische Bildung: Streitbare Demokratie besøkt 27. mai 2014 Deler av grunnloven ble derfor gitt rang av naturrett, en norm som ikke kan endres.Grundgesetz artikkel 79 Bakgrunnen var erfaringene med Weimarrepublikkens fall. Under denne fulgte ikke statsmaktenes myndighet direkte av grunnloven, men måtte vedtas med lov.Bundeszentrale für politische Bildung: Informationen zur politischen Bildung Nr. 261/2011 kapittel Weimarer Verfassung besøkt 26. mai 2014 Lovene kunne imidlertid endres, noe som medførte dårlig forutsigbarhet og en svakere stilling for statsorganene enn ønskelig.
Den frihetlig-demokratiske grunnordningen Den frihetlig-demokratiske grunnordningen er et begrep som nevnes flere steder i grunnloven. Det er forbudt å motarbeide de demokratiske prinsipper som inngår i grunnordningen. Et særskilt føderalt organ, det såkalte Verfassungsschutz er opprettet for å overvåke mulige trusler mot dette demokratiske systemet.Bundeszentrale für politische Bildung: Verfassungsschütz besøkt 11. juni 2014 Til etatens oppgaver hører også kartlegging av mulige trusler mot Tysklands eller den enkelte delstats sikkerhet, planer om terrorhandlinger, eller arbeid som motarbeider mellomfolkelig forståelse. Det finnes også tilsvarende etater i de enkelte delstater. Den enkelte tyske borger kan i siste instans selv bekjempe den som motarbeider den frihetlig-demokratiske grunnordningen.Grundgesetz artikkel 20,4
Parlamentarisk demokrati Tyskland er et parlamentarisk demokrati, i dette tilfellet slik at regjeringen må ha Forbundsdagens tillit. Med grunnloven ble det dessuten innført en regel om såkalt konstruktiv mistillit.Grundgesetz artikkel 67 Dersom en gruppe i Forbundsdagen ønsker å felle regjeringen, må den vise til at det finnes et annet flertallsalternativ. Formålet var å hindre stadige regjeringsskifter, slik tilfellet var under Weimarrepublikken.
Tyskland har en sperregrense på 5 prosent for partiers representasjon i Forbundsdagen. Unntak gjelder likevel dersom et parti oppnår tre direktemandater.Bundeszentrale für politische Bildung, internettside. Lothar Probst: Die Fünfprozenthürde im deutschen Wahlsystem besøkt 25. mai 2014 Denne sperregrensen hindrer oppsplitting av Forbundsdagen i et stort antall mindre partier.
Føderalstaten Det føderale systemet har lang historie i tysk politikk. Det tyske riket som ble samlet i 1871, var en føderalstat med et overhus hvor delstatene var representert. Også Weimarrepublikken (1919 til 1933) videreførte den føderale stat. Da Det tredje riket (1933 til 1945) ble opprettet som en enhetsstat dannet det et unntak i tysk, politisk tradisjon. Etter den andre verdenskrigen var det derfor selvsagt at det nye Tyskland skulle videreføres som føderalstat.Einar Berntzen i Politikk i Europa (2. utgave side 233) ISBN 978-8215-02220-8 Delstatsgrensene fra 1946 bryter imidlertid med de historiske grensene. Dette ble gjort for å motvirke krefter som kunne tenkes å arbeide mot den nye forbundsstaten.
Den tyske føderalismen etter 1949 er bygget på tanken om en «vertikal» maktfordeling, det vil si mellom delstatene på grunnplanet og myndighetene på forbundsplan.Bundeszentrale für politische Bildung, Roland Sturm: Föderalismus Dette til forskjell fra den ordinære «horisontale» maktfordeling, mellom de lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter. Grunnlovens artikkel 30 bygger på at makten tilligger delstatene, med mindre noe annet følger av grunnloven. De føderale myndigheter skal bare ha makten dersom de kan løse oppgavene bedre enn delstatene. Tanken er at når makten ligger i delstatene kan borgerne ta del i den og kontrollere den. Samtidig kan delstatene kontrollere myndighetene på forbundsplan gjennom Forbundsrådet.
Motkreftene til denne horisontale maktfordeling har etter 1949 vist seg i flere former. For det første uttrykkes det gjennom det syn at en effektiv styring av landet «blokkeres» av delstatenes vedtak i Forbundsrådet. Forbundsrådets medlemmer tenker riktignok ikke alltid som et kollektiv, men splittes av partitilhørighet og noen ganger politikernes personlige ambisjoner. For det andre har Tysklands ønske om europeisk integrering svekket delstatenes betydning i politikken. En reform i 2006 har imidlertid sikret at dersom EUs ministerråd behandler saker som gjelder skole, kultur eller kringkasting, skal Tyskland være representert av en person oppnevnt av Forbundsrådet, ikke regjeringen. For det tredje har befolkningens krav til likeverdige levekår i alle deler av landet gitt mindre spillerom for ulike løsninger fra delstat til delstat.
Grunnlovens geografiske virkeområde