Se også artikkelen om Bispegata
Oslo torg er et tidligere torg og en møteplass som ligger midt i Gamlebyen i Oslo, i krysset Bispegata / Oslo gate. Det ser ut til at middelalderens Oslo torg, i likhet med antikkens Agora, var både bystyreplass og markedsplass. I dag er Oslo torg et trafikkert veikryss. Torget trafikkeres av busser, trikker, taxier, privatbiler, syklende og gående.
Et enstemmig Oslo bystyre vedtok den 27. januar 2010 og reetablere Oslo torg i krysset Bispegata / Oslo gate på bekostning av busstrafikken. Den 20. desember 2017 vedtok bystyret å minimalisere og på sikt fjerne all busstrafikk over Oslo torg. Interesseforeningen Middelalder-Oslo har utarbeidet et dokument som viser hvordan bussene kan legges utenom, til fordel for torget og en mer ressurseffektiv kollektivbetjening.
I Oslo kommunes plan for Oslo torg og Bispegata er privatbiler og taxier utestengt fra nedre del av torget og fra Bispegata ovenfor Oslo torg – men opprettholdt over torgets øvre del (i Oslo gate). Det er tegnet inn en ny trikketrasé opp Bispegata og i sving over Oslo torg. (Den nye trikketraseen skal ifølge planen erstatte dagens trikketrasé i Schweigaards gate.) I tillegg er det lagt til rette for fortsatt busstrafikk over Bispegata og Oslo torg.
thumb|Stortorget og Stora södergatan i Lund i Sverige sett ovenfra. Middelaldertorget i Lund har blant annet trekantformen felles med middelaldertorget i Oslo. Torget i Lund var i mange år et sentrum for den lokale busstrafikken, og biltrafikken som passerte torget var svært tett. I dag får bare myke trafikanter og nyttetrafikk passere torget. Fotografiet er tatt på 1870-tallet.
Middelalderen Den fysiske utformingen av middelalderens Oslo torg er blant annet definert gjennom gamle kart og arkeologiske utgravninger. Oslo torg var trekantet, som middelaldertorget i Lunds gamleby i Sverige. Torget lå i tilknytning til byens hovedkirke, nærmere bestemt like vest for St. Hallvardskatedralen med kirkegård. St. Hallvardskatedralen var Oslo bispedømmets domkirke fra omkring 1120 til 1639, og i bruk som kirke til rundt 1655. Nord for torget lå Oslo Bispeborg med hage (i dag Oslo ladegård med rokokkohagen). Langs sørsida lå det bygårder. De historiske vei- og gateløpene Vestre strete, Biskopsallmenningen og Nordre strete munnet alle ut i torget. Østre strete og det gamle Oslos sentrale vannvei Alna-elva lå like ved. Oslo torg og Hallvardskirken lå til noe innpå 1200-tallet i den nordre delen av byen. Utover på 1200-tallet vokste det gamle Oslo nordover mot dagens Schweigaards gate. Dermed ble kirken og torget liggende midt i byen, og slik ble Oslo torg byens geografiske sentrum.venstre|miniatyr|Kong Håkon IV Håkonsson rådslo med mennene sine på Fiala (Oslo torg) i 1228. Hendelsen er nevnt i Flateybok, et rikt illustert pergamenthåndskrift fra tidlig 1400-tall. Codex Frisanus (håndskrift fra tidlig 1300-tall), nevner rådslagningsplassen som Pála.
Et sentrum for politisk og juridisk liv Oslo torg ser ut til å ha vært middelalderbyens Agora og Forum Romanum. I Håkon Håkonssons saga er Oslo torg nevnt som Pála (Codex Frisianus) og Fiala (Flateybok). Pála kan bety 'det opphøyde (plankebrulagte) gulvet', og oversettes helst med pålene, mens Fiala oversettes med fjelene/fjælene/fjølene. Begge navnene stemmer godt overens med at det arkeologisk er funnet tre lag med plankebruleggning i tilknytning til Oslo torg-høyden. Pála/Fiala nevnes i forbindelse med en rådslagning mellom kong Håkon Håkonsson og hans menn i 1228.
I tillegg til å være rådslagningsplass for kongen og hans menn, var torget arena for bæjarmót (bymøtet), byens tidligste rettsinnstans. Bymøtet ble ledet av kongens ombudsmann i byen, gjaldkeren (byfogden). Gjaldkerens hjelpesmann – omtalt som kallari (kalleren) i Bjarkøyretten og rennari (renneren) i Byloven – blåste i hornet og kallet inn til utendørsmøtene på motfjalir (møtefjølene). Motfjalir oversettes i gammelnorsk ordbok med «golv som møte eller ting vart halde på».
Rundt 1350 overtok et byråd styringen av Oslo. Byrådet flyttet innomhus til Oslo rådhus/rådmannhus/rådstue. Sørvest for Oslo torg ble det i forbindelse med Follobane-utgravingene avdekket en kjeller med grunnflate på 150-200 m2. Kjelleren ble etter gjentatte undersøkelser datert til 1200-tallet. Inni kjelleren ble det funnet keramikkgjenstander tidfestet til tidlig 1600-tall. En tolkning er at kjelleren ble brukt til vinkjeller i Oslos rådhus, rådhuset som ble (gjen)reist etter bybrannen i 1611 med steiner fra Nonneseter kloster.
Et rettsdokument viser at det foregikk offentlige prosesser oppe på Oslo torg så sent som 26. august 1502. Da finner rettssaken og domsavigelsen over Knut Alvssons lik og gods sted vppa almennelig torgh j Oslo.miniatyr|På torget byttet man varer eller man handlet med mynt. Mynten over er fra 1000-tallet og viser Magnus den gode (1024–47).
Et sentrum for kommersielt liv Korteste vei mellom torget og Bjørvika var Biskopsallmenningen med Bispebrygga. Varer som kom sjøveien ble ført opp til torget via Bispeallmenningen. Fra områdene i øst/nordøst ble varene ført ned til torget via Gatene (Strømsveien og Enebakkveien), og fra sør/sørøst ned kleivene gjennom Ekebergskrenten. Varene ble fordelt til middelalderbyens butikker, stretebodene, som lå innover Vestre, Nordre og Østre strete; eller de ble solgt på selve torget.
Bondens marked Fra gammelt av var Oslo torg et marked der bøndene i områdene rundt Oslo solgte varene sine. På torget var det mulig med direktesalg, noe som var viktig for bønder som ikke hadde noen fast avtale med byens kjøpmenn. På torget kunne man også handle med varer som ikke var reglementert å selges fra stretebodene.
Utenlandske kremmere Fra slutten av 1200-tallet ble tilreisende og omreisende kramkarer, blant annet hanseater, et stadig vanligere innslag i Norge. De solgte også varene sine på bytorgene, og lørdag var torgdag. Tross lokal motstand fikk utlendingene spillerom. Hanseatene var organisert i det såkalte hansaforbundet og representerte etter hvert også en militær trussel. Håkon V Magnusson (Norges konge fra 1299 til 1319), beskyttet norske handelsinteresser mot kramhandel. De påfølgende unionskongene var mye mer åpne for fremmede handelsfolk. Hanseatene fikk imidlertid aldri samme kontroll i Oslo som Bergen. I 1508 ble det utstett et privilegiebrev til fordel for byenes egne handelsmenn, og dermed ebbet den rundt 200 år lange hansahandelen ut i Oslo.
thumb|280px|Middelalderbyens årlige marked ble holdt seinvinters. Da var det fortsatt sledeføre, og bøndene kunne ta seg inn til byen med større varepartier. Olaus Magnus, 1555.thumb|left|Oslos vintermarked ble avviklet ved fastelavnstider. Å slå katta ut av tønna (eller sekken) er en gammel fastelavnstradisjon som fremdeles holdes i hevd. Opprinnelige puttet man en levende svart katt i tønna. Katta var det vonde som måtte drives ut og bort. I en nyere tolkning er tønna vinteren, mens katta som slås ut symboliserer vårens komme. Xylografiet viser leken i en dansk variant fra midt på 1800-tallet.
Vintermarkedet Oslo hadde landets eneste vintermarked. Vintermarkedet ble holdt hvert år ved fastelavn. At det årlige vintermarkedet ble gjennomført ved fastelavnstider er et av flere forhold som peker i retning av et karnevalsmarked. thumb|Vintermarkedet foregikk i Gamlebyen til inn på 1640-tallet, bortsett fra i 1636 da det ble holdt ved Gamle Aker kirke (bildet). Gamle Aker kirke var bygd etter forbilde av St. Hallvardskatedralen, som i dag ligger i ruiner like nordøst for Oslo torg. Katedralen var etter de gotiske utvidelsene på 1200-tallet landets nest største kirke.
Vintermarkedet ble holdt i hevd i Gamlebyen i omtrent 20 år etter Christianias grunnleggelse. Deretter fortsatte tradisjonen på Christiania torv, og på Stortorget fra 1736. Fra den tid vet vi en god del om vintermarkedet.
Trekantplassen blir usynliggjort thumb|Ruinen av St. Hallvardskatedralen sett mot øst. Oppå ruinens søndre del (til høyre i bildet) skimtes fundamentet for Bispegata. Bispegata ble forlenget fra Oslo torg og tvers gjennom St. Hallvardskirkegården rundt 1880. Fra og med veiutvidelsen på 1960-tallet har gata ligget delvis oppå St. Hallvardsruinen.
På to ulike kart fra første halvdel av 1700-tallet er den trekantede plassen som en gang var Middelalderbyens torg framtredende. På det siste av dem (datert 1742) er veiløpet for Middelalderbyens Nordre strete (senere Oslo gate), som opprinnelig munnet ut i Oslo torg, forlenget sørover torget og fram til Gravergaden (fra 1901 Konows gate), uten at dette ser ut til å ha fått vesentlige konsekvenser for trekantplassen.
Først mot slutten av 1800-tallet blir til det tidligere torget utydeliggjort, da Bispegata forlenges østover fra Oslo torg, opp gjennom middelalderens domkirkeanlegg og fram til St. Halvardsgate.
På 1960-tallet blir Bispegata utvidet til seksfelts motorvei. Hele den tidligere markedsplassen og deler av Bispeborgens ruiner blir fundament for motorveien. Ovenfor torget legges søndre del av St. Hallvardsruinen under betong og asfalt, og slik ligger den den dag i dag. thumb|Oslo torg ble fastsatt som offisielt navn på krysset Bispegata/ Oslo gate i 1997. Ved Oslo torg ligger Oslo ladegård med rokokkohagen. Anlegget ligger delvis oppå Oslo Bispeborg.|venstre
Visjoner og konsekvenser Fra 1970-tallet bredte bevisstheten seg om Oslos middelalderby, og dermed vokste visjonen om en hel og sammenhengende middelalderby. Ut av visjonen kom kravet om at trafikkbarrierene som hindret sammenhengen måtte vike. Hovedfokuset var området rundt Oslo torg. Ideen var at Middelalderbyens spredte ruinområder skulle løftes fram som et sammenhengende hele, og Gamlebyen gjennvinne sin egentlige bystruktur med torg, allmenninger og streter.
I 1980 var hovedtrekkene i dagens hovedveisystem med Ekebergtunnelen og Galgebergforbindelsen som sentrale bestanddeler utformet; plangrunnlaget for veisystemet var å lede trafikken utenom Oslo torg med omegn. Mot slutten av 1980-tallet kom en tydelig forbedret plan for det nye hovedveisystemet, en plan som ledet trafikken helt utenom middelalderbyen, slik at både Bispegata (med Oslo torg) og Loenga bru ble overflødige i vei- og gatenettet. I 1989 vedtok Stortinget dette såkalte ytre alternativet.
I 1995 åpnet Ekebergtunnelen og man skulle til å iverksette den forutsatte stenginga av Bispegata, men Kværner Brug (nedlagt 1999) like øst for Middelalderbyen motsatte seg stenging. De krevde å få bruke Bispegata ned til havna med sine brede spesialtransporter, og dermed ble gata inntil videre holdt åpen. Loenga bru ble imidlertid stengt og revet som planlagt (1996). Som direkte konsekvens ble Klemetsruinen med kirkegård (under Loenga bru) løftet fram til Oslos tusenårsjubileum (2000).At stenging av Bispegata lå som en forutsetning for Ekebergtunnelen går blant annet brev av 23.02.1998 fra Statens vegvesen Oslo (SVO) til byrådet: «Det forutsettes at Svartdalstunnelen er åpnet og at Bispegata stenges for biltrafikk ved Ruinparken, jfr. vedtak om Ekebergtunnelen».