Krigen med Sverige 1808–1809 var en krig mellom Danmark-Norge og Sverige som inngikk i Napoleonskrigene og hovedsakelig ble utkjempet i grensetraktene mellom Norge og Sverige. Danmark-Norge hadde etter flåteranet i København i 1807 alliert seg med Frankrike og forpliktet seg til å erklære krig mot Sverige for å tvinge svenskene til å tiltre fastlandssperringen, som Napoleon hadde innført som et strategisk tiltak mot Storbritannia. Danmark-Norges krigsmål var blant annet å prøve å gjenerobre Skåne og andre provinser som var tapt ved freden i Roskilde i 1658. Sveriges krigsmål var å erobre Norge og å oppnå tollfrihet i Øresund.
Bakgrunn Ettersom Sverige hadde vært i krig mot Napoleon siden 1805, og Danmark hadde inngått forbund med den franske keiseren og Russland, var det vanskelig å unngå krig i Norden etter flåteranet. Freden i Tilsit 7.-9. juli 1807 gjorde slutt på den fjerde koalisjonskrigen. Russland og Preussen trakk seg ut, slik at bare to land var tilbake – Storbritannia og Sverige. Tsar Aleksander I forpliktet seg til å tvinge Sverige til å bryte med Storbritannia dersom svenskene nektet å slutte fred på de franske vilkårene. Danmark-Norge sluttet seg til den fransk-russiske alliansen etter at den dansk-franske forbundstraktaten var undertegnet i Fontainebleau 31. oktober.
Sveriges konge, Gustav IV Adolf, nærte et nesten fanatisk hat til Napoleon. Derfor tok han ikke hensyn til de diplomatiske fremstøtene og den overveldende trusselen, men fortsatte å være Storbritannias eneste allierte på det europeiske kontinentet. Napoleons krav til sine alliansepartnere var å tiltre fastlandssperringen. Tsar Aleksander I, som hadde fått frie hender for en aggressiv ekspansjonspolitikk i den russiske interessesfæren, fikk klarsignal fra Napoleon til å angripe Sverige vinteren 1808–1809 etter at det ble kjent at Gustav IV Adolf nektet å bøye seg for de franske kravene. 24 000 russiske soldater rykket over grensen mot Finland den 21. februar 1808. Finskekrigen om herredømmet over Finland var i gang.
Det hadde vært intens diplomatisk aktivitet mellom utsendinger fra de to lands regjeringer under opptrappingen mot krigsutbruddet. I St. Petersburg fryktet man at Danmark-Norge skulle gå fra sine forpliktelser som Russlands forbundsfellet og ikke delta i den planlagte tofrontskrigen mot Sverige. Men den dansk-norske regjering hadde intet alternativ til å slutte seg til det russiske angrepet på Sverige. Den 14. mars 1808 ble krigserklæringen overlevert til Sverige etter at den var underskrevet av regenten, kronprins Frederik. Dagen før krigserklæringen ble mottatt i Stockholm, døde den sinnslidende kong Christian VII av slag som følge av forskrekkelse over nyheten om at en spansk-fransk hær har gått inn i Jylland. Danmark-Norge fikk en ny konge samtidig som rikene gikk til krig mot Sverige som Frankrikes allierte.
Som svar på Danmark-Norges krigserklæring begynte svenskekongen å planlegge en invasjon av Sjælland for å tvinge danskene til å slutte separatfred, men denne planen eksisterte bare på papiret. De utstasjonerte troppene i Sør-Sverige på omtrent 7 000 mann ble i stedet disponert i en defensiv stilling mot et mulig alliert angrep over det islagte Øresund. Til Stockholm var det kommet meldinger om at Napoleon hadde sendt en forbundsarmé som forsterkning til Danmark.
Den svenske hæren Den svenske hæren i Sverige utgjort totalt 23 000 mann, 7 000 i Skåne under kommando av Johan Christopher Toll, 14 000 ved grensen mot Norge under kommando av Gustaf Mauritz Armfeldt og 2 000 mann i Norrland under Johan Bergenstråhle. Den svenske hæren var dårlig utrustet og trent og hadde liten krigserfaring i forhold til de større hærene på det europeiske kontinentet. Men hæren representerte utvilsomt en respektabel styrke i Nord-Europa.
46 000 svenske soldater var blitt utkommandert i 1808, men under press fra tre sider hadde svenskene ikke mulighet til å legge hovedstyrken på noe enkelt frontavsnitt. Den svenske hæren måtte beholde muligheten til å sende tropper dit de til enhver tid trengtes mest. Den viktigste krigsskueplassen var i øst, der den russiske invasjon truet det svenske herredømmet i Finland. Men også trusselen om dansk og fransk invasjon i sør fra Sjælland ble tatt på alvor. Den svenske Vestarméen besto på papiret av omkring 15 000 mann, inndelt i to fløyer. Høyre fløy på om lag 9 000 mann ble ledet av Armfeldt selv, og venstre fløy på ca. 6 000 mann ble ledet av generalmajor Vegesack.
Vestarméens høyre fløy Under ledelse av general Armfelt i Värmland: oberst Gahns «flyvende korps» (Dalkorpset) på ca. 650 mann i Dalby sogn oberst Leijonstedts 1. brigade på ca. 1600 mann i Eda sogn oberst Schwerins 2. brigade på ca. 2500 mann i Töcksmark, øst for Aurskog og Blaker oberst Cederströms 3. brigade på ca. 1750 mann i Holmedal oberst Cronstedts 4. brigade på ca. 1700 mann i området øst for Marker
Vestarméens venstre fløy Under ledelse av generalmajor Vegesack i Bohuslän: en brigade ved Strömstad en brigade ved Töftedal en brigade i området Göteborg-Uddevalla
Andre avdelinger oberst Bergenstråhles nordre arméfordeling i Jämtland
Den franske hæren Ved krigsutbruddet hadde Napoleon sendt forsterkninger til Danmark fra Frankrike, Spania og Nederland under ledelse av marskalk Jean-Baptiste Bernadotte (totalt ca. 45 000 mann, 12 500 franskmenn, 14 000 spanjoler, 6 000 nederlenderne og en dansk reservetropp på 12 500 mann), hvilken innebar at den dansk-franske styrken bestod av ca. 81 000 mann. Et krav fra Frankrike om å delta i krigen mot Sverige var at forbundsarméen skulle stå under fransk befal.
Det ble ikke noe av angrepet fra Sjælland over sundet etter at engelskmennene hadde rukket å stenge beltene med sine skip svært tidlig etter isløsningen. De franske styrkene kom for sent til Danmark til å rekke å benytte tiden mellom oppbrytningen av isen og de britiske patruljene som normalt var på få uker.
Den norske hæren Den norske hæren hadde vært forberedt på en fremtidig krig med Sverige siden høsten 1807. Men ettersom hæren var nødt til å opprettholde et sterkt kystforsvar mot angrep fra den britiske flåten som blokkerte kysten og hadde avskåret forbindelsen mellom Norge og Danmark, var felthærens tilstand dårlig i begynnelsen av 1808. Medregnet landvernkompanier og frivillige etter den omfattende mobiliseringen telte hæren om lag 25 000 mann. I tillegg kom kystvernet med ca. 10 000 mann.
Felthæren 8 grenaderbataljoner (hver med 4 divisjoner) på til sammen ca. 4 800 mann 14 musketerbataljoner (hver med 4 divisjoner) på tilsammen ca. 8 400 mann 10 depotbataljoner (hver med 3-4 divisjoner) på tilsammen ca. 5 000 mann 2 skiløperbataljoner (hver med 3 kompanier) på tilsammen ca. 600 mann 1 jegerkorps (4 kompanier) på ca. 600, senere 720 mann 10 skarpskytterkompanier på tilsammen ca. 1 200 mann 1 lett bataljon (6 kompanier) på ca. 600 mann 24 beredne dragonkompanier på tilsammen ca. 1 800 ryttere 6 festningsbatterier på tilsammen ca. 300 mann 3 feltbatterier (1 ridende og 2 marsjerende batterier), tilsammen ca. 300 mann 1 pionerkompani på ca. 150 mann
Stattholderen prins Christian August, som hadde overtatt ledelsen av den norske hæren, hadde i begynnelsen bare åtte tusen mann til rådighet langs hele grensen fra Svinesund til Trøndelag. De sønnenfjelske troppene var på papiret inndelt i tre brigader. Prinsen måtte skrape sammen det som var å finne av mannskaper, men etter at mobiliseringsordren var utsendt, hadde de fleste avdelingene fått flere soldater enn forutsett. For å få styrkene fulltallige måtte det skrives ut mange uøvde rekrutter. Den norske hæren var i en sørgelig forfatning og manglet våpen, ammunisjon, uniformer, proviant og fôr. Det har vært sagt at hæren aldri før hadde gått i felt med så store mangler. Mange soldater hadde utrustning som var nesten 20 år gammel. Felttroppene fikk det beste av det lille som fantes; de øvrige måtte nøye seg med det som var igjen, og ofte var det ikke nok våpen eller utstyr.
Det sønnenfjelske forsvaret Etter at oppmarsjen ved grensen var gjennomført i slutten av mars 1808, inndelte Christian August de sønnenfjelske styrkene langs grensen på Østlandet fra sør til nord: oberst Holsts brigade med ca. 3 400 mann i området Svinesund-Rødenes oberst de Seues brigade med ca. 1 900 mann i området Rødenes-Kongsvinger oberst Staffeldts brigade med ca. 1 300 mann i området Kongsvinger-Elverum oberst Lowzows korps med ca. 1 700 mann ved Vormsund-Fetsund oberst Ohmes korps med ca. 650 mann ved Grønsund-Fetsund
Festningsgarnisonene Fredriksten festning omkring 1 250 mann Fredrikstad omkring 2 350 mann Kongsvinger omkring 1 000 mann Akershus festning omkring 800 mann
I resten av Norge i året 1808 oberst Bangs korps med ca. 2 000 mann på Røros generalløytnant Schmettows korps med ca. 1 200 mann i Innherred 2 000 mann i Trondheim og Kristiansand 6 200 mann i Frederiksvern, Kristiansand og Bergen
Til sammen utgjorde de norske felttroppene i det sønnenfjelske forsvaret om lag 9 000 mann, i tillegg ble festningene forsvart av ca. 5 000 mann. I Trøndelag stod 3 300 mann i felten for det nordenfjelske forsvaret.
Krigen Krigsforberedelsene Etter at finskekrigen hadde brutt ut, så regjeringen i København at situasjonen innbød til hente fram den gamle og ofte forsøkte planen med et dansk hovedangrep mot Skåne synkronisert med et norsk utfall over svenskegrensen mellom Svinesund og Trøndelag. Napoleon svarte på anmodningen fra København om forsterkninger med å sende 20-30 000 soldater til å delta i den planlagte invasjonen av Skåne. Den norske hær skulle angripe med 5 000 mann for å binde opp betydelige svenske styrker, samtidig som det allierte fremstøtet over Øresund fant sted.
5. mars, få dager etter at den dansk-norske regjeringen hadde bestemt seg, begynte marskalk Bernadotte, som nå var fransk guvernør i Hamburg og de andre Hansabyene, å marsjere mot Danmark med en forbundsarmé på 32 000 mann. Men mye tyder på at Napoleon ikke hadde til hensikt å la sine tropper gå til direkte aksjon. Etter at Bernadotte med store deler av forbundsarméen hadde slått leir på Sjælland, ble det ikke gitt noen ordre om videre framrykning mot utskipningshavnene i Danmark. Isen på beltene og sundet begynte å brytes opp i midten av mars. Til alles overraskelse viste de første britiske krigsskipene seg svært tidlig, mens isflakene ennå lå ganske tett. Admiral Hyde Parker hadde ligget i Göteborg vinteren 1807-08 med sin eskadre og kom derfor meget tidlig av sted til sundene mellom Kattegat og Østersjøen. Bernadotte, som hadde mistet verdifull tid mens man lå isfast, mistet også muligheten til å sikre overfarten før de britiske krigsskipenes ankomst.
De fremmede troppene på Sjælland, Fyn og Jylland ble mer en byrde enn en hjelp for den danske befolkningen. Et annet problem oppstod etter at nyheten nådde Danmark om at Spania hadde gjort opprør mot Napoleon. De spanske troppene måtte da avvæpnes og interneres. I midten av april 1808 ble de danske og franske planene om invasjon i Sverige avblåst. Danmark ble først kvitt de siste fremmede tropper i desember 1808.
Etter den dansk-norske krigserklæringen var overlevert i Stockholm 14. mars 1808, begynte Gustav IV Adolf å planlegge felttoget mot Danmark og Norge, og det beslagla mesteparten av hans oppmerksomhet. Han hadde lenge ønsket å erobre Norge og så nå en mulighet til å virkeliggjøre sitt ønske. Til tross for at det svenske forsvaret i Finland var hardt presset av de russiske invasjonsstyrkene, ble store deler av Vestarméen konsentrert mot Norge for å gjennomføre en begrenset offensiv på kort varsel. De svenske krigsplanene gikk ut på først å la venstre fløy angripe ved Strömstad for å trekke norske styrker sydover, og deretter skulle høyre fløy gå fram i tre fremstøt, med et opphold på 24 timer mellom hvert. Hensikten med den svenske planen om separate fremstøt på flere forskjellige steder og tider var å forvirre nordmennene og samtidig å bryte seg gjennom på så mange steder som mulig.