miniatyr|250x250pk|Nortraships rederiflagg for handelsfåten under 2. verdenskrig. Flagget ble bare brukt til lands, skipene førte det vanlige norske handelsflagget. Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship) var en organisasjon som under andre verdenskrig administrerte den store norske handelsflåten utenfor tyskkontrollerte områder. Nortraship ble dannet i april 1940 etter at den norske regjeringen hadde rekvirert hele den norske handelsflåten som befant seg utenfor tyskkontrollert område.Nortraship - Profitt og patriotisme, side 130–133 Nortraships flåte besto av om lag 1 000 skip;Nortraship - Profitt og patriotisme, side 5 det var verdens største rederi og bidro avgjørende til den allierte innsatsen under andre verdenskrig.«Den norske handelsflåtens innsats i krigens første år var mer verdt enn en million soldater.», uttalelse i et britisk maritimt tidsskrift, senere gjentatt av blant annet Sir Philip Noel Baker og den amerikanske admiralen Emory Land, fra Nortraship, Profitt og patriotisme, omslagsside. Nortraship ble imidlertid også kritisert av britene for å være for fokusert på profitt og for å bidra for lite på den allierte siden.Nortraship - Alliert og konkurrent, side 31 Fra norsk side ble disse anklagene møtt med motanklager; britene tildekket sine kommersielle interesser med krigens behov.Nortraship - Alliert og konkurrent, side 348
Nortraship hadde sine hovedkontorer i London og New York, og var aktiv under og etter andre verdenskrig. Nortraship spilte en avgjørende rolle for Norge og den norske eksilregjeringen som manglet andre midler for å støtte den allierte kampen mot aksemaktene. De rekvirerte skip ble levert tilbake etter at Norge ble frigjort i mai 1945. Av Nortraships 30 000 sjøfolk omkom rundt 3 000.«Av de over 10 000 norske kvinner og menn som omkom under 2. verdenskrig, tilhørte 3700 handelsflåten, 83% av disse under tjeneste i utenriksfart, 17% i innenriksfart.», side 12, Sjømann, lang vakt. Om lag 500 av Nortraships skip gikk tapt,Nortraship - Alliert og konkurrent, side 248 totalt 1,9 millioner bruttoregistertonn i tonnasje.
Da krigen var over var Nortraships totale disponible midler om lag 4,5 milliarder norske kroner (1945-verdi),Nortraship - Alliert og konkurrent, side 327 til sammenligning var statens samlede utgifter for 1945–1946 vel 2 milliarder kroner. De ulike forsikringsoppgjør etter tilbakeleveringen av skip var komplisert og tok lang tid; den endelige rapporten for oppgjøret ble ikke lagt frem for Stortinget før i 1964.Nortraship - Alliert og konkurrent, side 332 Det endelige overskudd etter oppgjøret med rederne var på 818 millioner kroner,Nortraship - Alliert og konkurrent, side 329 pengene tilfalt statskassen og ble brukt til å dekke underskuddet etter eksilregjeringens tid i London, det såkalte London-regnskapet.Nortraship - Alliert og konkurrent, side 331 I en rekke år etter krigen var det sterk strid om Nortraships Sjømannsfond, kjent som Nortraships hemmelige fond, saken ble ikke løst før i 1972.
Under den kalde krigen ble navnet Nortraship brukt som betegnelsen på regjeringens beredskapsorganisasjon for handelsflåten,Nortraship - Alliert og konkurrent, side 351 og etter terrorangrepet i september 2001 har navnet igjen blitt tatt i bruk.«I forbindelse med den omfattende omleggingen av skipsfartens beredskapsorganisjon i 2001 ble det fra og med 2002 opprettet et nytt øverste organ, som fikk betegnelsen Skipsfartsledelsen. Navnet er nå endret til NORTRASHIP-ledelsen. Dette er et navn som har tradisjoner tilbake til NORTRASHIP-historien under 2. verdenskrig, men navnet er nå gitt et nytt innhold som betegnelse på den norske beredskapsorganisasjonen for skip. NORTRASHIP-ledelsen har i alt syv medlemmer hvorav seks som representerer ulike deler av det maritime miljø, og ett fra Forsvarsdepartementet.», fra «NOPEFAktuelt», 6. november 2003
Den norske handelsflåten før andre verdenskrig
mini|Fartøy torpedert av tysk ubåt under første verdenskrig i ferd med å synke I årene etter første verdenskrig bygget den norske handelsflåten seg opp etter krigstapene og ekspanderte inn i nye områder, mest med tankskip, men også med linjeskip i linjefart med stykkgods. Spesielt årene etter 1930 var preget av sterk vekst, dette i motsetning til andre skipsfartsnasjoner.Nortraship - Profitt og patriotisme, side 24 Ved utgangen av 1938 var om lag 7 % av verdenstonnasjen norsk, og Norge var verdens fjerde største skipsfartsnasjon etter Storbritannia, USA og Japan.
Den norske ekspansjonen var basert på nybygginger, noe som senket gjennomsnittsalderen på norske skip. Flesteparten av de nye norske skipene var drevet av dieselmotorer, og slik tonnasje omfattet ca. 62 % av flåten, mot 27 % i Japan og 25 % i Storbritannia.Nortraship - Profitt og patriotisme, side 26 Rundt 42 % av flåten var moderne tankskip, og de utgjorde 18 % av verdens totale tanktonnasje. Norske skipsredere var oppfinnsomme og risikovillige, noe de viste ved å kontrahere nye skip under den store depresjonen i 1930-årene.Nortraship - Profitt og patriotisme, side 27
De ulike tjenestene nødvendige for å drive skip ble også utvidet, som klasseselskapet Det Norske Veritas (DNV), men også skipsmeglere, forsikringsselskaper og banker som tilbød ulike typer finansiering. Det offentlige spilte også en viktig rolle ved å vedta og oppdatere lover og forskrifter, og ved å etablere og drive skoler for maskinister og navigatører.Nortraship - Profitt og patriotisme, side 39
Skipsfarten var således en viktig næring for Norge, og flåten var langt større enn nødvendig for landets import og eksport. Flesteparten av skipene gikk mellom andre land og var aldri innom norske havner, men ga arbeidsplasser til norske sjøfolk, inntjening for rederiene og valutainntekter for Norge.
«The Phony War» eller «Liksomkrigen»
mini|Liksomkrigen var kjent som «the Phony War» på engelsk, mens tyskerne kalte det «sitzkrieg» (sittekrigen). For soldatene var det mye venting og lite handling, for norske sjøfolk var det annerledes
Da Norge ble invadert av Tyskland 9. april 1940 hadde handelsflåten allerede vært i krig i sju måneder, i perioden som britene kalte The Phony War. Norge var nøytralt i konflikten mellom de krigførende, men mistet 58 skip på totalt 127 000 bruttoregistertonn og om lag 400 sjøfolk omkom.Nortraship - Profitt og patriotisme, side 41 I løpet av disse månedene kom mye av avtaleverket som Nortraship senere skulle operere under på plass. Erfaringene med den norske handelsflåten under første verdenskrig dannet bakgrunnen for hvordan de norske rederne og regjeringen forholdt seg til de krigførende partene.Nortraship - Profitt og patriotisme, side 42-44
Den viktigste avtalen var den norsk-britiske tonnasjeavtalen. Omtalt som «Scheme-avtalen» spesifiserte den at om lag 40 % av den norske flåten, inkludert 150 tankskip, rundt 60 % av tanktonnasjen, skulle chartres ut (shippingterm, den skulle leies ut) til britene.Nortraship - Profitt og patriotisme, side 58-60 Som motytelse skulle Norge motta viktige råvarer. Denne avtalen løste britenes problem med tilgang til den norske handelsflåten, spesielt tankskipene som de anså som «eksepsjonelt viktige».Udatert notat, sannsynligvis september 1939, Ministry of War Transport, 59/1405, Public Record Office, London, Storbritannia (Handelsflåten i Krig, bind 1, side 48) For å beskytte den norske nøytraliteten ble avtalen forhandlet mellom den britiske regjeringen og Norges Rederforbund, den norske stat var formelt sett ikke part i forhandlingene.
Disse forhandlingene viste to sider ved den norske handelsflåten; den hadde en stor verdi, men var også viktig for begge de krigførende sidene. For å verne om norsk nøytralitet, men samtidig vedlikeholde de nære handelsforbindelsene med Storbritannia måtte en gå forsiktig frem. Norges politiske linje under første verdenskrig hadde blitt kalt «den tause allierte» og den norske regjeringen ønsket å fortsette denne linjen i den pågående krigen.
Grunnen til at den norske handelsflåten var så viktig for de allierte var den relative tilbakegangen for den britiske handelsflåten, optimistisk tonnasjeplanlegging før krigen og USAs nøytralitetslover som forbød amerikanske skip å seile på krigssonene. Den eneste andre nasjonen med en tilsvarende handelsflåte var Nederland, men de avviste på det sterkeste britenes ønske om en tonnasjeavtale, av frykt for tyske represalier.Nortraship - Profitt og patriotisme, side 90
Den norske regjeringen etablerte også planer for å varsle skip over kortbølgeradio i tilfelle krig brøt ut.Nortraship - Profitt og patriotisme, side 47 For å redusere risikoen for torpedering valgte de fleste norske skip å følge britiske konvoier.Nortraship - Profitt og patriotisme, side 69-73 Den ekstra sikkerheten dette ga var ikke uten problemer, da Norge som et nøytralt land var nær ved å ta side for en av de krigførende partene. Deltakelsen i konvoisystemet viste Norges avhengighet av Storbritannia, som også var tilfellet under første verdenskrig.
Invasjonen av Norge – Nortraship etableres
mini|Den tyske invasjonen av Norge ga store utfordringer for den norske handelsflåten Med den tyske invasjonen av Norge den 9. april 1940 ble spørsmålet om kontroll over den norske handelsflåten kritisk; både tyske, norske og britiske myndigheter var aktive i spillet.Nortraship - Profitt og patriotisme, side 101–103 Om lag 15 % av den totale flåten (den såkalte hjemmeflåten) befant seg innenfor tyskkontrollert farvann, og var tapt for de allierte. Kampen stod om de resterende 85 % som var spredt over hele verden.
Britene vurderte straks å konfiskere hele den norske handelsflåten, som de gjorde med den danske flåten,Nortraship - Profitt og patriotisme, side 104–107 men dette ble stoppet av at Norge fortsatte å kjempe, og av motstand fra den norske ambassadøren i London. Gjennom radiosendinger prøvde tyskerne og deres norske medløpere å beordre norske skip til å seile til tyskkontrollerte havner, men dette ble ignorert av norske skipsførere og besetninger.Nortraship - Profitt og patriotisme, side 108–113
For å møte det tyske presset undertegnet det britiske skipsfartsministeriet 12. april en avtale med Norge ved ambassadør Erik Colban og Norges Rederforbunds faste representant, skipsreder Ingolf Hysing Olsen som midlertidig løste de presserende forsikringsproblemene som oppsto ved invasjonen. Avtalen gikk ut på at alle norske skip var forsikret av britene dersom de seilte til allierte havner.Nortraship - Profitt og patriotisme, side 114–119 Dette ble sendt ut over radio av det britiske admiralitetet.Meldingen ble sendt ut hver annen time i 24 timer fra et antall britisk kontrollerte radiostasjoner verden rundt, Admiralty 199/495, Public Record Office, London, United Kingdom (Handelsflåten i krig, bind 1, side 118
Det neste spørsmålet var hvordan flåten skulle administreres. Den norske ambassadør Erik Colban var under sterkt press fra britene og norske skipsredere i London engasjerte seg i saken. Britene mente de burde ta over ansvaret for handelsflåten, mens norske shippingfolk i London mente Norge selv burde drive flåten. Avgjørelsen lå hos den norske regjeringen, men det var vanskelig å få kontakt med den siden regjering og kongehus var på flukt fra tyske tropper.