Det sjette korstog (1228–1229), også kjent som Fredrik IIs korstog, var en militær ekspedisjon for å gjenerobre Jerusalem og resten av Det hellige land. Det begynte syv år etter fiaskoen i det femte korstoget og involverte svært lite faktiske kamper. Den diplomatiske manøvreringen til keiser Fredrik II av Det tysk-romerske rike og samtidig konge av Sicilia, resulterte i at kongeriket Jerusalem fikk tilbake en viss kontroll over Jerusalem i store deler av de påfølgende femten årene, så vel som over andre områder av Det hellige land.
Da satte keiser Fredrik II seilte ut fra Brindisi mot Syria hadde han før avreisen blitt ekskommunisert (bannlyst) av paven. Fredrik II var en dyktig diplomat, og lyktes i 1229 med å inngå en fredsavtale med de muslimse lederne som ga korsfarerne kontroll over Jerusalem, Nasaret og Betlehem i ti år. Som en følge av dette hevet paven ekskommunikasjonen. Dette var det første hovedkorstog som ble startet uten pavelig godkjenning.
Vest-Europa etter det femte korstoget Det femte korstoget ble avsluttet i 1221, uten å ha oppnådd noe som helst.«Fifth Crusade (1217 – 1221)», English History Fredrik II, den tysk-romerske keiseren, ble aldri med i kampanjen, til tross for hans løfte om å gjøre det. Styrkene han sendte til Egypt kom for sent til å gjøre en forskjell i nederlaget, delvis på grunn av mangelen på effektivt lederskap. De måtte vente i mange år til på Fredrik gikk til handling.Tyerman (2006), s. 739–780 Da pave Innocens III døde i 1216, krevde ikke hans etterfølger pave Honorius III umiddelbart at Fredrik holdt sitt korsfarerløfte, men minnet ham om at den kristne verden hadde ventet på hans handling. Pave Gregor IX, som etterfulgte Honorius III da han ble pave i mars 1227, ville ikke være så vennlig mot keiseren. I Syria og Egypt var de muslimske ajjubidene i utgangspunktet engasjert i en borgerkrig, og satte sultanen al-Kamil opp mot mange av hans brødre og andre slektninger. Likevel forble sultanens tilbud om territorium i bytte for fred gitt under det femte korstoget, og Fredrik ville være den som skulle dra nytte av det.Weiler, Björn K. (2006): «Crusade of Emperor Frederick II (1227–1229)», i: The Crusades: An Encyclopedia; s. 313–315.
Fredrik II og pavedømmet thumb|right|Samtidsportrett fra «Manfred-manuskriptet» (Biblioteca Vaticana, Pal. lat 1071) av De arte venandi cum avibus. Nederlaget til det femte korstoget var ødeleggende for kristenheten. Av alle europeiske herskere var det bare keiser Fredrik II som på denne tiden var i stand til å gjenvinne Jerusalem etter tapet.Kampers, Franz (1909): «Frederick II», i: Catholic Encyclopedia. 6. New York: Robert Appleton Company. Fredrik var, som mange av herskerne fra 1200-tallet, en periodisk crucesignatus.Markowski, Michael (1984): «Crucesignatus: its origins and early usage», Journal of Medieval History, s. 157–165. Da han formelt ble kronet som konge av Tyskland i Aachen den 15. juli 1215, overrasket han folkemengden ved å ta korset (korsfarered) og oppfordre de tilstedeværende adelsmenn til å gjøre det samme. Tjue år skilte korsfarerløftene til keiseren Henrik VI av Tyskland og hans sønn Fredrik, og det er uklart om farens tyske korstog i 1197 påvirket sønnens mål for det femte korstoget.Giles (1987), s. 1–4
Keiseren avla igjen korsfarereden da han ble kronet på nytt i Roma av paven 22. november 1220. Samtidig tok Fredriks eldste sønn Henrik VII av Tyskland tittelen Romernes konge (Rex Romanorum), og Konstantia av Aragón ble kronet til keiserinne. Et år senere minnet Honorius III Fredrik om at han ennå ikke hadde oppfylt løftet sitt, og sendte i desember 1221 kardinalbiskop Nicola de Chiaromonte, av Tusculum (Frascati), for å konferere med Fredrik. Han kom tilbake til Veroli i april 1222 for å konferere med paven.Smith, Thomas W. (2013): Pope Honorius III and the Holy Land Crusades, 1216-1227: A Study in Responsive Papal Government (PDF), Ph.D thesis, University of London. Et strategimøte for det neste korstoget skjedde ikke før i mars 1223 i Ferentino og omfattet både paven og keiseren, pluss Johannes av Brienne (konge av Jerusalem), patriark Raoul av Mérencourt (av Det latinske patriarkatet Jerusalem), mestrene for militærordenene og mange andreVan Cleve (1969), s. 438 Fredrik sverget på nytt sin forpliktelse om å gå på korstog i tillegg til å signere en avtale med den flakkende Thomas av Celano, forhandlet fram av Thomas av Aquino. Men verken denne avtalen eller den som ble undertegnet to år senere i San Germano, sikret at Fredriks igangsetting av korstoget.Van Cleve (1972), s. 136–138
En ny dato ble satt for ekspedisjonen den 24. juni 1225. Samtidig planla Fredrik, enkemann siden juni 1222, et strategisk bryllup. Etter tilbaketrekningen av korsfarerne fra Egypt i 1221, seilte Johannes av Brienne tilbake til Akko. Han håpet å finne en passende ektemann for datteren Isabella II av Jerusalem, da bare 9 år gammel. Han etterlot Odo av Montbéliard som rikets bailli (kongens administrative representant, visekonge), og reiste til Italia, fulgt av patriark Raoul av Mérencourt og stormester Guérin de Montaigu. I Apulia møtte han Fredrik II og forhandlet et ekteskap med Isabella II til keiseren. Paven ga sin velsignelse, og det var Johannes’ forståelse at han forblir regent til 1226. Da Johannes forlot Italia, giftet han seg selv med Berengaria av León i 1224 (som ble hans tredje hustru), og betrodde Hermann av Salza, stormester av Den tyske orden, en dyktig diplomat med bånd til bånd til både Fredrik II og paven, til å administrere og avslutte ordningene for bryllupet til Isabella II.Hardwicke (1969), s. 541–542
Nok en gang ble predikanter sendt over hele Europa for å få støtte til et nytt korstog, denne gangen ledet av Fredrik. Til tross for klargjøring av transportskip, så situasjonen ikke bra ut for å nå den avgjørende datoen for avreise. Hermann av Salza og Raoul av Mérencourt ble sendt til paven for å informere ham om situasjonen. Det kom til å bli patriarkens siste offisielle handlinger, da han døde på slutten av 1224. Han ble etterfulgt av biskopen av Valence, Gérold av Lausanne. Honorius III sendte kardinalbiskop Konrad av Urach som pavelig legat til Tyskland, og oppfordret presteskapet der til å fortsette å forfølge korstoget.Ott, Michael (1908): Conrad of Urach, Catholic Encyclopedia. 4. New York: Robert Appleton Company. Paven oppfordret også Ludvig VIII av Frankrike til å slutte seg til Fredrik, og til å løse sin krangel med Raymond VII av Toulouse. Ingen av disse anstrengelsene var fruktbare, og alle var overbevist om at timeplanen satt på Ferentino var uoppnåelig. Mens paven var i Rieti gikk han med på en forsinkelse den 18. juli 1225, bare dager før fristen og hele ti år etter at Fredrik opprinnelig hadde forpliktet seg til et korstog.Van Cleve (1972), s. 139–140
Avtalen i San Germano thumb|Gregor IX i en manuskript miniatyr ca. 1270 San Germano-avtalen av 25. juli 1225, undertegnet i San Germano, som i dag heter Cassino, var mellom Fredrik II og Honorius III. En dominikanermunk ved navn Guala de Roniis var ansvarlig for forhandlingene. Fredrik lovet å reise med korstoget innen 15. august 1227 og forbli i det i minst to år. I løpet av denne perioden skulle han opprettholde 1000 riddere i Syria, sørge for transport for ytterligere militære styrker og gi Roma 100 000 unser i gull for understøttelse av Hermann av Salza, Johannes av Brienne og patriarken. Disse midlene ville bli gitt tilbake til keiseren når han ankom Akko. Hvis han av en eller annen grunn (også hans død) ikke ankom, ville pengene bli brukt til behovene i Det hellige land. Etter at avtalen ble signert, ble Guala biskop av Brescia. Basert på vilkårene i avtalen, avsluttet Fredrik styrker å okkupere deler av de pavelige statene. Dessuten skulle alle pavelige eiendeler i kongeriket Sicilia gis tilbake til paven.Runciman (1954), s. 177–178
Fredrik sverget om vilkårene ved høyalteret med hånden på evangeliene. Den apostolisk legat Rainald av Urslingen, hertugen av Spoleto, sverget «på keiserens sjel» at avtalen ville bli opprettholdt under smerten av ekskommunikasjon (bannlysning). I et brev til paven gjentok Fredrik vilkårene og godtok forpliktelsene i tilfelle korstoget ikke fant sted. Han hadde forpliktet seg utover all retrett.Van Cleve (1969), s. 440–441
Situasjonen i Italia Etter å ha blitt enige med Honorius om å starte et korstog før 1228, innkalte Fredrik til en keiserlig Diet, Dieta Imperii, det vil si riksdag, ved Cremona, den viktigste pro-keiserlige byen i Lombardia. Hovedargumentene for å holde riksmøtet var for å fortsette kampen mot kjetteri, å organisere korstoget og å gjenopprette keisermakten i Nord-Italia, lenge tilranet av de mange norditalienske kommunene. De i forsamlingen svarte med gjenopprettelsen av Lombardiske statsforbundet (italiensk: Lega Lombarda),«The Lombard League», taliaoutdoors først dannet i 1167 og som allerede hadde beseiret keiseren Fredrik I av Det tysk-romerske rike (Fredrik Barbarossa) på 1100-tallet, og igjen ble byen Milano valgt som ligaens leder. Møtet ble kansellert så vel som våpenhvilen i Constance.Raccagni, Gianluca (juni 2016): «When the Emperor Submitted to his Rebellious Subjects: A Neglected and Innovative Legal Account of the Peace of Constance, 1183», The English Historical Review 131(550), s. 519-539 Situasjonen ble stabilisert bare gjennom et kompromiss oppnådd av Honorius mellom Fredrik og statsforbundet. Under oppholdet i Nord-Italia skjenket Fredrik også Den tyske orden de territoriene mot Østersjøen i det som skulle bli Øst-Preussen, og således startet det som senere ble kalt de nordlige korstogene (eller Østersjøkorstogene).Holland, Arthur William (1911): «Frederick II, Roman Emperor», i: Chisholm, Hugh, red.: Encyclopædia Britannica. 11. (11. utg.), Cambridge University Press; s. 46–49.
Konge av Jerusalem thumb|En statue av Fredrik II fra det svarte tårnet i Regensburg, ca. 1280–1290 Fredrik II ønsket å dra til Det hellige land som konge av Jerusalem. Han giftet seg med Johannes av Briennes unge datter Isabella II ved stedfortreder i august 1225 på Akko, ledet av Giacomo, biskopen av Patti på Sicilia. I samsvar med farens ønske ble hun kronet til dronning av Jerusalem noen dager senere i byen Tyr (i dagens Libanon). Hun var da 13 år gammel. Fredrik sendte fjorten skip etter henne, under kommando av admiral Henrik, greve av Malta (Enrico Pescatore), benådet siden sin rolle ved katastrofen og nederlaget ved Mansura i Egypt i 1221 under det femte korstoget.Van Cleve, Thomas C. (1969): «The Fifth Crusade»' (PDF), A History of the Crusades, (Setton), bind II; kapitel XI; s. 425–428 Fredrik og Isabella ble formelt gift i Brindisi i sørlige Italia den 9. november 1227.Van Cleve (1969), s. 442
Forholdet mellom Johannes av Brienne og Fredrik ble raskt anstrengt, da Fredrik tok hevd på kongedømmet Jerusalem. Johannes hadde visstnok fått forsikringer om at han ville være konge av Jerusalem for resten av livet. Ifølge en versjon kom Johannes i uenighet med sin nye svigersønn ettersom Fredrik hadde forgrepet seg på en niese av Isabella som var hennes hoffdame. I den andre versjonen av kronikken refset Johannes ofte sin svigersønn, og konkluderte med at Johannes ønsket å erobre Sicilia for sin nevø Walter IV av Brienne. Fredrik erklærte at Johannes hadde mistet kravet til kongeriket Jerusalem da Isabella giftet seg med ham. Han utropte seg selv til konge av Jerusalem for første gang i desember 1225, og tok kronen ved en spesiell seremoni i Foggia ved kysten av Adriaterhavet.Runciman (1954), s. 175–177