Norges herrelandslag i ishockey er landslaget til Norge i internasjonal ishockey for menn. Landslaget administreres av Norges Ishockeyforbund (NIHF), som ble stiftet i 1934. Norge har vært medlem av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) siden 1935.
Norge har i nyere tid vunnet én medalje i Ishockey-VM, bronse i 2026, men har aldri tatt medalje i OL. Landslaget har deltatt i flere olympiske vinterleker og verdensmesterskap, og har siden 2006 vært fast deltaker i VMs toppdivisjon.
Landslaget har gjennomgått tre storhetsperioder. De første store internasjonale resultatene kom på 1950- og av 1960-tallet, da Norge vant bronse i europamesterskapet i 1951 og 1962. Etter hvert mistet Norge terreng til de ledende ishockeynasjonene, og fra midten av 1960-årene til slutten av 1980-årene spilte landslaget hovedsakelig i B-VM, med enkelte opphold i C-VM. Et viktig vendepunkt kom da Norge vant B-VM 1989 på hjemmebane og rykket opp til A-VM.
På 1990-tallet etablerte Norge seg på nytt i A-VM etter opprykket i 1989. Landslaget var konkurransedyktig nok til å beholde plassen blant verdens beste nasjoner og kunne tidvis spille jevnt med de etablerte stormaktene, men manglet den nødvendige stabiliteten til å kjempe om sluttspillplasser. Flere verdensmesterskap endte derfor med kamper for å unngå nedrykk, samtidig som laget oppnådde enkelte bemerkelsesverdige resultater mot høyere rangerte motstandere, blant annet den historiske 4–3-seieren over Canada under VM i 2000.
I 2001 rykket landslaget ned fra toppdivisjonen og tilbrakte fire sesonger i 1. divisjon før det sikret opprykk i 2005. Opprykket markerte starten på en ny fremgangsperiode for norsk ishockey. Siden 2006 har Norge vært kontinuerlig representert i toppdivisjonen, og under landslagstrener Roy Johansen opplevde landslaget sin andre storhetstid fra 2008 til 2014. Norge etablerte seg som en stabil nasjon på øverste nivå, kvalifiserte seg til OL i 2010 og 2014, og nådde kvartfinalen i VM i 2008, 2011 og 2012. I samme periode oppnådde Norge flere prestisjeseirer mot etablerte stormakter. Fra slutten av 2010-årene og inn i 2020-årene gjennomgikk landslaget et omfattende generasjonsskifte med flere år med varierende resultater og to tapte OL-kvalifiseringer, hvor landslagstrener Tobias Johansson ga flere yngre spillere sentrale roller på landslaget.
Etter å ha vært nær nedrykk fra toppdivisjonen under VM i 2025 overtok Sjur Robert Nilsen rollen som landslagstrener, som med den tidligere landslagsstjernen Patrick Thoresen i rollen som sportsjef fullførte generasjonsskiftet landslaget. Kulminasjonen av denne prosessen kom under VM i 2026, da Norge under Petter Thoresens ledelse tok sin første medalje i et verdensmesterskap etter å ha beseiret Canada 3–2 etter spilleforlengning i bronsekampen. På veien til medaljen nådde Norge sin første VM-semifinale noensinne og beseiret blant annet Sverige, Tsjekkia og Latvia. Prestasjonen ble av flere medier omtalt som den største i norsk ishockeyhistorie og representerte høydepunktet for landslagets utvikling siden opprykket til toppdivisjonen i 2005.
Blant landslagets mest kjente enkeltkamper regnes bronsekampen mot Canada i VM i 2026, 4–3-seieren over Canada under VM i 2000, seierne over Tsjekkia under VM i 2010 og 2026, seierne over Sverige under VM i 2011 og 2026, kvartfinaleseieren over Latvia under VM i 2026 og 12–4-seieren over Tyskland under VM i 2012.
Historie Ishockeyen kom til Norge på 1880- og 1890-tallet, og vinteren 1901/1902 gikk man over til å spille bandy med sju spillere på hvert lag (som på den tiden − i likhet med resten av Europa − gikk under navnet «ishockey»). I 1920 ble «Norges ishockeyforbund» stiftet, men i takt med at canadisk ishockey (som den moderne ishockeyen var kjent som i Europa på den tiden) begynte å få fotfeste i Europa og Norge på slutten av 1920-tallet ble forbundet i 1928 omdøpt til Norges Bandyforbund og gikk over fra å spille 7-mannsbandy til 11-mannsbandy. Norges første ishockeyklubb, Trygg, ble stiftet 12. november 1932 etter et initiativ fra Rolf Gjertsen, og da klubber kom til kort tid etter oppsto det et behov for å få organisert ishockeyen i Norge. Da man ikke kunne oppnå enighet om å organisere ishockeyen innenfor Norges bandyforbund med de samme rettighetene som bandyen, tok Gjertsen initiativ til å opprette et eget ishockeyforbund. Den 18. september 1934 Norges ishockeyforbund (NIHF) stiftet, og den 18. januar 1935 ble Norge opptatt som medlem av det internasjonale ishockeyforbundet (Ligue Internationale de Hockey sur Glace, LIHG).
Innledningsvist fokuserte man ikke på internasjonal deltakelse grunnet manglende sportslige og økonomiske forutsetninger, I 1935/36-sesongen fikk NIHF invitasjon fra flere OL-lag om å spille landskamper som oppkjøring til vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen, men igjen måtte Norge avslå tilbuddene (og planene om å sende et norsk lag til vinter-OL) grunnet manglende økonomiske midler og sportslige kvaliteter.
Begynnelsen (1930−tallet) Se også Norges landskamper 1937–1940 300px|miniatyr|høyre|Det første norske ishockeylandslaget om bord skipet Venus på vei til Storbritannia for å delta i ishockey-VM 1937. Fra venstre: Rolf Gjertsen (president i Norges Ishockeyforbund), Per Dahl, Bjarne By, Eugen Skalleberg, Gustav Edvardsen, Knut Bøgh, Ernst Henriksen, Sverre Fjeldstad, Johan Narvestad, Olav Brodahl, Hans Møllegård og Ivar Luytkis. Spilleren Karl Agheim var ikke til stede på bildet grunnet sjøsyke. Ishockey-VM 1937 skulle avvikles i London, og selv om det var stor interesse fra norsk side var det igjen økonomien som var det store problemet. NIHF sendte i 1936 en søknad om 600 NOK i støtte av Norges Landsforbund for Idræt (NLF). Landsforbundet var innledningsvist meget skeptisk til å bidra økonomisk da de fryktet at Norges manglende sportslige kvaliteter ville skade landets anseelse som vintersportsnasjon. Til sist gikk de med til å bidra med 300 NOK, og med diverse avtaler med aviser, reisebrev, telegrammer fra London og bidrag fra interesserte klarte man å innsamle de nødvendige 600 NOK. Reisen til Storbritannia startet 14. februar 1937 med tog fra Oslo til Bergen, etterfulgt av reise med båten «D/S Venus» til Newcastle. I London ble den norske troppen innlosjert på Imperial Hotel, og hotelloppholdet samt 50 prosent av reiseutgiftene ble dekket av British Ice Hockey Association.
Norges første landskamp ble spilt 17. februar 1937, da de skulle møte Tsjekkoslovakia på Wembley Stadion. Fem av spillerne på det norske laget kom fra Grane, to fra Hasle og én hver fra Ready og Trygg. Det norske laget var nervøst, delvist grunnet en liten kontrovers med tsjekkerne om draktene. Til tross for publikums støtte i form av rop som «Come on Norway» kunne ikke det norske laget gjøre mye mot den tsjekkoslovakiske dominansen, og de tapte kampen 0−7 etter periodesifrene 0−2, 0−3 og 0−2. Dagen etter spilte de mot Sveits, hvor de tapte 13−2 (3−1, 6−1, 4−0) til sveitsernes elegante og lette spill. Til tross for å være preget av den foregående dagens kamp scoret Norge sitt første og andre landslagsmål ved henholdsvis Ole Brodal og Eugen Skalleberg. Selv om at arrangørene hadde planlagt en trøsterunde mellom de siste lag i hver pulje (Romania, Sverige og Norge) ble det ikke noe av denne.
Året etter stilte Norge igjen til VM, denne gangen i Praha, etter at Tsjekkoslovakia tilbød fritt opphold og dekke en større del av reiseomkostningene. Norge spilte i gruppe B sammen med USA, Storbritannia, Tyskland og Latvia. Igjen var nivåforskjellen for stor, med 7−1-tap til USA, 0−8-tap til Storbritannia, 0−8-tap til Tyskland og 1−3-tap til Latvia.
VM-turneringen i 1938 ville bli den siste med norsk deltakelse før utbruddet av andre verdenskrig. Selv om man ble invitert til å delta i VM 1939 i Sveits takket man nei da man fryktet de ekstraordinære reiseomkostningene. I stedet spilte Norge sin første privatlandskamp mot Sverige den 20. januar 1939 på Bislett i Oslo. Kampen endte 3-4 i svensk favør, med Per Linnæs, Eugen Skalleberg og Johnny Larsen som norske målscorere. Året etter skulle det norske landslaget, ledet av trener Trygve Holter spille tre privatlandskamper mot Sverige. Den første kampen endte 0−6 da de spilte i Stockholm den 12. januar 1940, mens de tapte 0−5 da de spilte på Bislett den 2. februar. Men dagen etter ville Norge spille uavgjort 3−3, en kamp som også var den siste landskampen på nesten syv år.
Den 9. april 1940 ble Norge invadert av Tyskland, hvilket satte praktisk talt en stopper for all organisert ishockey i landet som følge av idrettsboikotten.
«Gullalderen» (1950−tallet) Se også Norges landskamper 1947–1950, Norges landskamper 1950–1955 og Norges landskamper 1955–1960
Nedadgående trend (1960−1965) Se også Norges landskamper 1960–1965
Nedrykk og nedturer (1966−1988) Se også Norges landskamper 1965–1970, 1970–1975, 1975–1980, 1980–1985 og 1985–1990 miniatyr|høyre|Norge under en privatlandskamp mot Øst-Tyskland den 17. mars 1974.
«Hockeyfeber» og tilbake i A-puljen (1989−1997) Se også Norges landskamper 1990–1995
Leif Boork-æraen (1997−2001) Se også Norges landskamper 1995–2000 miniatyr|Leif Boork var Norges landslagstrener fra 1997 til 2001. Etter VM-fiaskoen i Finland og 25 kamper uten seier ble landslagssjef Brent McEwen sparket i mai 1997. Blant kandidatene til å overta var den tidligere landslagstreneren Geir Myhre, Vålerenga-trener Petter Thoresen, svenske Curt Lundmark (som hadde ledet Sverige til OL-gull i 1994) og den kontroversielle svenske treneren Leif Boork (SM-gull med Djurgårdens IF i 1983 og ledet Sverige til finalen i Canada Cup i 1984). Boork ble fort favoritten til å ta over, men krevde en årslønn på opp mot en million NOK samt både rollen som landslagstrener og sportsdirektør for å kunne revolusjonere norsk ishockey. Den 20. mai sa han seg villig til å ta over posten, og den 14. juni ble han ansatt som ny landslagssjef for herrelandslaget.
Boork var kjent som en tøff og krevende trener, og han hadde klare oppfatninger om hvordan ishockey skulle spilles: blant hovedelementene i hans planlegging var spillerutvikling, etikk, moral, fair play og livsstil. Han var fast bestemt på å skape en særpreget «norsk spillestil»: den skulle symbolisere norske styrker som teknikk og taktikk, og ikke fokusere på å bare å forsvare seg og angripe på kontringer. Det skulle være lov å se utover landets grenser, men det skulle kun supplere den norske utviklingen, hvis ideer skulle forankres i spillergruppen. Utad skulle alle ha en felles holdning og oppførsel. Den kollektive selvtilliten skal styrkes slik at spillerne står for noe.
Samtidig gjorde Boork oppgjør med norsk ishockeys kortsiktige strategi: ifølge ham var nødløsningenes tid forbi, hvor kortsiktig tenking for å berge en plass i A-gruppen og overtalelse av eldre spillere til å ta et ekstra løft skulle erstattes med langsiktig planlegging og satsing på yngre spillere. Frem mot vinter-OL 2002 ville han hovedsakelig satse på spillere i alderen 18 til 24. Ambisjonene var også høye: «Det er viktig å legge listen høyt. Gjør jeg det, forteller jeg dem samtidig spillerne at jeg har tro på dem. Det er ikke noe mål å oppnå anstendige resultater mellom seks og åtte. Jeg vil at vi skal kjempe for medaljeplass uansett om det er OL eller VM.»
Boorks periode som landslagstrener var i siste ende en fiasko: Norge kvalifiserte seg ikke til OL-turneringen i Salt Lake City og rykket ved VM 2001 ned til 1. divisjon. Svensken hadde også kvittet seg med flere spillere som var gode nok og ville spille, mens andre ville ikke spille under hans ledelse.
Roy Johansen-æraen – storhetstid (2001−2016) '' 2001−2005: Opprykk