thumb|Ordenens våpenskjold Den tyske orden (latin: Ordo Fratrum Hospitalis Sanctæ Mariæ Teutonicorum in Jerusalem, kortform Ordo Teutonicus, på tysk kjent som Deutscher Orden, Deutschritterorden, Deutschherrenorden eller Kreuzritterorden) ble stiftet som en hospitalsorden i 1190 for å ta seg av pilegrimer og sårede i Det hellige land i korsfarertiden. Den ble raskt omgjort til ridder- og presteorden (1199), som etter hvert fikk Øst-Europa som sitt virkefelt. Medlemmene avla ordensløfter. Etter reformasjonen var det bare den prestelige, ikke-militære, gren som overlevde. Den er i dag et mannlig katolsk ordenssamfunn som har (pr. 2004) 32 ordenshus og 82 medlemmer, hvorav 62 er prester og de øvrige er lekbrødre eller kandidater til prestevielse. Det finnes også 208 ordenssøstre, for det meste i Østerrike (Schwestern vom Deutschen Haus Sankt Mariens in Jerusalem). Lekmedlemmer uten regulære ordensløfter (familiarer) er drøyt personer. En protestantisk gren med sete i Utrecht i Nederland (Ridderlijke Duitsche Orde, Balije van Utrecht), som avviste Mergentheims jurisdiksjon i 1581, har bevart sin tradisjonelle militære ridderordenkarakter og tar kun opp adelige medlemmer.
Virke i Det hellige land Forhistorie Allerede 80 år før Den tyske orden ble grunnlagt, hadde franske riddere i 1118 avlagt løfte overfor den latinske patriark av Jerusalem om å beskytte pilegrimenes adkomst fra middelhavskysten og opp til Jerusalem og de omliggende hellige steder. Dette var tempelridderne, og deres orden ble approbert avpave Honorius III. I 1128 fikk de sin ordensregel. I annen halvdel av 1100-tallet skal deres medlemstall ha vokst til hele , og ordenen hadde lagt til seg meget rikdom. Den neste store ridderordenen ble konstituert i 1135: Hospitaller-ordenen, også kalt Johanittene. Den tyske orden tok sine forbilder fra disse to ridderordenene.
Det fantes allerede et tysk (teutonsk) hospital for pleie av syke tyske pilegrimer i Jerusalem da byen var hovedstad i korsfarerkongedømmet Jerusalem. Det hadde en kirke viet til den hellige jomfru Maria. Dette hospitalet var underlagt johanitterordenens stormester. Men i 1187 gjenerobret muslimenes hærfører Saladin Jerusalem. Da oppfordret pave Gregor VIII til nytt korstog for å ta byen tilbake. Kort tid etter begynte det tredje korstog.
Hospitalsordenen opprettes Kjøpmenn fra Bremen og Lübeck, som deltok på beleiringen av Akko i det nordlige Galilea, tok da (1189) initiativet til opprettelse av en tysk hospitalsorden, som skulle stå klar til å overta den videre drift av Sanctae Mariæ Teutonicorum-hospitalet etter at korsfarerne hadde klart å gjeninnta Jerusalem. Ordenen ble opprettet i 1190, utenfor Akkos murer.
thumb|left|300px|Pave Celestin III godkjenner ordenen
Etter at Richard Løvehjerte hadde gjenerobret Akko i 1191 ble denne byen den nye hovedstad i korsfarerkongedømmet Jerusalem, og Den tyske orden fikk hovedsete der. Det skulle bli langvarig. Korsfarerne ville sannsynligvis ha klart å gjenerobre Jerusalem, men Richard Løvehjerte visste at de fleste av dem raskt ville vende tilbake til Europa etterpå, og at byen deretter ikke ville kunne motstå et gjenerobringsforsøk. Han foretrakk derfor å slutte fred med Saladin i 1192 og overlate byen i muslimenes hender, mot løfte om at ubevæpnede kristne pilegrimer skulle få fri tilgang til byen og dens hellige steder. Deretter forlot mange korsfarere Det hellige land. Blant tyskerne som ble igjen, var mange som skulle utgjøre grunnstammen i Den tyske orden.
Pave Klemens III hadde i 1191 gitt hospitalordenen en foreløpig pavelig godkjennelse. Den tyske orden overtok Tempelriddernes grunnregel og Johannittenes karitative regler. I 1196 gjorde pave Celestin III godkjennelsen endelig. Men allerede to år etter skulle ordenen endre karakter.
Hospitalsordenen blir militærorden Beslutningen om å omdanne sykepleieordenen til en militærorden ble fattet i 1198, og i 1199 fikk de approbasjon som ridderorden av pave Innocens III, etter modell av tempelriddernes orden og johanitterordenen. De etablerte seg militært flere steder i og rundt Akko. Med støtte fra den tysk-romerske keiser Fredrik II innløste og overtok de føydalrettighetene til en rekke små føydalherrer. De overtok og bygde ut Chastiau dou Rei i 1220 («Kongens borg» – i dag en ruin som omgir den kristne landsbyen Mi'lya) og etablerte seg i Montfort-borgen (tysk: Starkenburg, arabisk Qal'at el Qurein) ved Wadi Qarn, og borgen Judyn. Montfort var teutonernes viktigste befestning, men ble inntatt av bibarene i 1271.
Ordenen organiserte seg territorielt (fra minste til største enhet:) i «kommender» (lokale ordenshus), «ballier» (provinser), land og til øverste internasjonale nivå. Medlemmene på de forskjellige trinn var ledet av en commendator (tysk: Komtur). Landkomturen var leder for et «balli».
Organisering og internasjonal vekst I 1196 hadde ordenen ordenshus kun i Det hellige land, i Akko, Ashkelon og Rama. I 1197 ble det etablert ordenshus i Barletta og Palermo. Så fulgte den ene grunnleggelsen etter den annen: I det tyskspråklige område oppstod kommendene Halle (1200), Bozen (1202), Praha (1204), Reichenbach i Hessen (1207), Nürnberg (1209), Aichbach og Regensburg i Bayern (1210), Mergentheim (1219). De etablerte seg ellers i Hellas (1209), Burzenland (Siebenbürgen, 1211, se nedenfor), i det som nå er Belgia og i Holland (1218), i Sveits (1225), i Frankrike (1228), Preussen (1230, se nedenfor) og i Livland (1237, se nedenfor).
Ordenen overtok også øya Mainau i Bodensjøen i 1270.
Ordenen fikk i 1299 også en kvinnelig gren, for nonner som drev hospitaler (Schwestern vom Deutschen Haus Sankt Mariens in Jerusalem). De åpnet sitt første hospital det året i Kunitz ved Bern, og snart kom flere til. I løpet av høy- og senmiddelalderen fikk den kvinnelige gren hus blant annet i Sterzing (Sør-Tirol), Utrecht, flere steder i Frisland og i Elsass, i Koblenz, Bern, Frankfurt am Main, Sachsenhausen (ved Frankfurt), Maastricht, Marburg, Wetzlar, Freiburg im Breisgau, Mühlhausen i Thüringen, Köln, Liège, Bernheim, Eger, Ellingen, Halle an der Saale, Mainz, Marienwerder, Speyer, Weinheim, Wien og Zwätzen. Ingen av dem overlevde napoleonstiden, men den kvinnelige gren ble gjenopprettet i 1841.
Omkring begynnelsen av det 14. århundre fantes det omkring 300 kommender. Ordenen var da representert fra Sverige i nord til Sør-Italia. Den hadde det kirkelige privilegium å forkynne korsfareravlat, noe som bidro til dens inntekter og formuesoppbygging.
Den tyske orden i Skandinavia I 1262 opprettet Den tyske orden et kontor i Sverige. Hovedsetet var i Årsta slott i landskapet Södermanland. Derfra drev de handel i hele Sverige og rekrutterte medlemmer. Den tyske ordens engasjement i Sverige varte til 1467, da den svenske riksforstander Erik Axelsson kjøpte Årsta og ordenens øvrige gods i landet. Over halvpartene av eiendommene lå i området Österhaninge og omfattet foruten Årsta blant annet også Vendelsö, Sandemar og Gålö.
Fra 1398 til 1408 okkuperte ordenen også øya Gotland i Østersjøen (se nedenfor).
I Ungarns tjeneste Etter det tredje korstog bestemte ordenen seg for å tilby sine tjenester til kristne fyrster som ville bidra til kristningen av områder i Øst-Europa der det fremdeles var ikke-kristne folkeslag. I 1211 tok kong Andreas II av Ungarn imot tilbudet og gav dem området Țara Bârse (Tysk: Burzenland) i det sydøstre Transilvania (Siebenbürgen). De forsvarte kongedømmet Ungarn mot kumanerne. Samtidig pågikk en systematisk innvandring til dette området av saksere og andre tyskere, og de ønsket en større grad av uavhengighet fra Ungarn. I 1224 bad Den tyske orden pave Honorius III om å bli stilt direkte under pavelig myndighet i stedet for under Ungarn. Kong Andreas reagerte på det med å utvise dem i 1225.
Den tyske ordensstat Sverdbrødrene og Dobrinerridderne strekker ikke til I Polen stod hertug Konrad I av Masovia klar og inviterte samme år ordenen dit for å kjempe mot den baltiske stammen prøysserne. Konrad var ikke hersker over hele Polen, men den klart mektigste av de forskjellige landsdelsfyrstene. En annen ridderorden, Sverdbrødrene, var allerede aktiv blant balterne, men virket lenger nord i Baltikum og hadde hendene fulle der. Denne ridderordenen var blitt opprettet av biskop Albert von Buxhoeven av Livland i 1202 (approbert av paven to år etter), i det øyemed å bekjempe de hedenske livlendere, kurlendere og estlendere. Konrad grunnla også en egen korsfarerorden med tanke på forsvaret mot prøysserne, Dobrinerridderordenen (slik kalt etter sitt sete i byen Dobrin, egentlig Milites Christi Prucie). Men den formådde ikke meget. Men så var de tross alt opprinnelig bare 15 riddere, fra Mecklenburg i Tyskland. Etter hvert ble de flere, men ikke så det monnet.
Den tyske orden inviteres til Østersjøområdet mini|Ordenstaten i 1260 Den tyske ordens stormester på den tiden, Hermann von Salza (ordenens fjerde stormester, regjerte fra 1209 til 1239), kunne i 1225 legge grunnen for opprettelsen av en egen statsdannelse, ettersom hertug Konrad hadde lovet dem Kulm-området (tysk: Kulmerland) og de områder de måtte klare å erobre som motytelse for deres militære innsats mot prøysserne (nå gjerne kalt gammelprøysserne for å skille dem fra den senere tyske befolkning). Deres engasjement i området var begrunnet med at de baltiske stammene ikke bare vegret seg mot å ta imot kristendommen; de drepte også misjonærer og herjet og brente munke- og nonneklostre. Ordenens engasjement ble dermed etterspurt i samme øyemed som var gjaldt i Levanten: Defensio Christianitatis. Allerede i 1228 hadde de etablert seg på borgen Nessau ved Visla, kort etter på borgen Vogelsang i samme område.
Hermann var klok av skade etter den behandling ordenen hadde fått fra ungarerne etter deres innsats i Butzenland, og han klarte å få keiser Fredrik II til å gi ordenen vidtgående fullmakter (Gullbullen fra Rimini, 1226). Denne bullen gav Den tyske orden samme grad av uavhengighet over sine «ordensland» som riksfyrstene i det tysk-romerske keiserdømme nøt godt av.
Korstog mot prøyssere og litauere Ridderen Hermann Balk ble utnevnt til provinsial for Preussen, og sammen med 28 andre korsriddere og en hel hær av korsfarere fra Tyskland innledet han to korstog med startpunkt i to byer de grunnla, henholdsvis Thorn (1231, ved Vislaflodens bredd vis-à-vis borgen Vogelsang) og Kulm (1233). Den lille dobrinerordenen ble rett og slett opptatt i Den tyske orden i 1235 – skjønt noen av dens riddere holdt det gående på egen hånd her og der i nok et tiår. Korstogene ble til en 25-årig krig, og ble etterfulgt av tysk kolonisering av deler av de områder de hadde underkastet seg.
I 1234 kom Hermann von Salza til enighet også med den romerske kurie. De områder som Den tyske orden erobret, skulle ikke legges inn i den tysk-romerske keisers myndighetsområde, selv om det skulle ha status som del av keiserdømmet. Da hadde Den tyske orden allerede fått fotfeste øst for elven Visla.
Korstoget mot prøysserne bølget frem og tilbake, og landet var ikke endelig erobret og sikret før i 1283. Året etter ble dessuten Pomesania, den nordsøstlige delen av Vest-Preussen, erobret ved slaget ved elven Dzierzgoń (tysk: Sorge). Ordenen arbeidet systematisk for tysk innvandring og for germanisering, og slik kom de baltiske prøysserne etter hvert i mindretall, og ble samtidig germanisert.
Byer grunnlagt eller overtatt av Den tyske orden En rekke tyske byer ble grunnlagt i hele området som skulle bli kjent som Preussen. Noen av de viktigste byer grunnlagt av Den tyske orden, eller eksisterende byer eller landsbyer som fikk byrett av ordenen, var Thorn (1231), Kulm (1233), Marienwerder (1233), Memel (1252), Braunsberg 1254, Königsberg (1255 – byen var oppkalt etter kongen Ottokar II av Böhmen), Frauenburg (1270) og Marienburg (1279).
Bispedømmer organisert i Preussen mini|Mynt slått av Den tyske orden mini|Mynt slått av Den tyske orden