Festspillene i Bayreuth (tysk: Bayreuther Festspiele) er en musikkfestival som holdes årlig i Bayreuth, der verkene til Richard Wagner fremføres. Festspillene ble åpnet i 1876 med den første komplette fremføringen av Der Ring des Nibelungen. Parsifal hadde premiere i 1882.
Festspillhuset er bygd og innredet etter de intensjonene Richard Wagner hadde med et festspillteater. Komponisten utvalgte selv den sørtyske by til å få avholde dette særlige festspill, hvor hans operaer skulle oppføres under fordypelse og konsentrasjon. Etter hans egne utkast oppførte arkitekten Gottfried Semper et operahus som brøt med tradisjonene ved å utelate all ytre prakt og i stedet skape et hus med en unik akustikk. Til forskjell fra andre operahus sitter orkestret skjult for publikum i en forsenket orkestergrav inne under scenen.
Festivalen har blitt et pilegrimsmål for wagnerianere og klassisk musikk-entusiaster.
Historie miniatyr|høyre|Illustrasjon av festspillbygget for Die Gartenlaube i 1873, før bygget var ferdigstilt. Bakgrunn og tidlig historie Opprinnelsen til selve festivalen ligger forankret i Richard Wagners interesse i å etablere sin økonomiske uavhengighet. En forsuring av forholdet til hans velgjører, Ludwig II av Bayern, førte til at han ble utvist fra München, hvor han opprinnelig hadde tenkt å starte festivalen. Wagner vurderte deretter Nürnberg, noe som ville ha forsterket den tematiske betydningen av verk som Die Meistersinger. Etter råd fra Hans Richter falt imidlertid fokuset på Bayreuth som hadde tre distinkte fordeler.
For det første kunne byen skilte med et fantastisk operahus: Markgräfliches Opernhaus bygget for markgreve Frederick og hans kone, Friederike Sophie Wilhelmine (søster til Fredrik den store) i 1747. Med sin store kapasitet og sterke akustikk passet operahuset godt til Wagners visjon. For det andre befant Bayreuth seg utenfor regioner der Wagner ikke lenger eide rettighetene til fremføringer av sine egne verk, som han hadde solgt i 1864 av økonomiske årsaker. Byen hadde heller ikke noe kulturliv som kunne konkurrere med Wagners egen kunstneriske dominans. Festivalen, når den først ble lansert, ville være det dominerende trekk ved Bayreuths kulturlandskap. I tillegg «ønsket Richard Wagner ikke at hans verk skulle tolkes midt i maset og støyen eller distraksjoner i en stor by; han søkte et sted fjernt fra den vanlige teaterverdenen hvor det var så stille, slik at tilhørerne kunne konsentrere hele oppmerksomheten om verket som ble presentert, og kunne i pausene forfriske seg i naturlige omgivelser.»
I april 1870 besøkte Wagner og kona Cosima Bayreuth. Ved inspeksjon viste operahuset seg å være utilstrekkelig. Det ble bygget for å romme barokkorkestrene på 1700-tallet og var derfor uegnet for de komplekse oppsetningene og store orkestrene som Wagners operaer krevde. Ikke desto mindre åpner borgermesteren seg for å hjelpe Wagner med byggingen av et helt nytt teater, og festivalen var planlagt å starte i 1873. Etter et resultatløst møte våren 1871 med den tyske kansleren Otto von Bismarck for å skaffe midler, tok Wagner fatt på en innsamlingsturné over hele Tyskland, inkludert Leipzig og Frankfurt.
Til tross for direkte appeller basert på Wagners rolle som det nye tyske keiserrikets komponist, kom selskapene og andre pengeinnsamlingskanaler til kort for den nødvendige summen ved slutten av 1872. Wagner appellerte nok en gang til Bismarck i august 1873 og ble igjen avslått.
I desperasjon henvendte Wagner seg til sin tidligere velgjører, Ludwig II, som motvillig gikk med på å hjelpe. I januar 1874 bevilget Ludwig 100 000 taler og byggingen av teatret, designet av arkitekten Gottfried Semper, startet kort tid etter. En planlagt debut fra 1875 ble utsatt i ett år på grunn av byggearbeidet og andre forsinkelser.
Den første festivalen miniatyr|Sceneillustrasjon av Josef Hoffmann for uroppføringen Götterdämmerung i Bayreuth (1876), den fjerde og siste operaen i Ring-syklusen.|252x252pxInnvielsen fant sted den 13. august 1876, med en fremføring av Beethovens 9. symfoni, som tidvis er på festivalens program. Beethovens niende ble spilt ved gjenåpningen etter krigen i 1951, og deretter i 1953, 1954, 1963, 2001, og hadde vært planlagt for den avlyste 2020-sesongen. Deretter fulgte den første forestillingen av Das Rheingold. Til stede på denne unike musikalske begivenheten var Kaiser Wilhelm I, Dom Pedro II av Brasil, kong Ludwig av Bayern (som deltok anonymt, sannsynligvis for å unngå keiseren), og andre medlemmer av adelen, samt den russiske forfatteren Lev Tolstoj, arkitekten Gottfried Semper og filosofen Friedrich Nietzsche som la ned mye arbeid for å hjelpe sin da gode venn Wagner med å etablere festivalen.Nietzsche, Friedrich (1888): Avgudenes ragnarok, overs. Eric L. Wiik. Spartacus 2009 Også fremtredende komponister som Anton Bruckner, Edvard Grieg, Pjotr Tsjaikovskij og Franz Liszt deltok. Grieg skrev seks reisebrev for Bergensposten om sitt besøk i Bayreuth.
Kunstnerisk var festivalen en suksess. Økonomisk var imidlertid festivalen en katastrofe og begynte ikke å skape inntekter før flere år senere. Wagner forlot sin opprinnelige plan om å holde en ny festival året etter, og reiste til London for å gjennomføre en serie konserter i et forsøk på å gjøre opp for underskuddet. Selv om festivalen ble plaget av økonomiske problemer i de første årene, overlevde den gjennom statlig intervensjon og den fortsatte støtten fra innflytelsesrike velgjørere, inkludert kong Ludwig II av Bayern.
Helt fra starten har festivalen tiltrukket seg ledende dirigenter og sangere, hvorav mange opptrådte uten lønn. Blant disse var Hans Richter, som dirigerte urfremføringen av Ring-syklusen i 1876. En annen var den talentfulle dirigenten Hermann Levi, som ble personlig valgt av Richard Wagner til å dirigere Parsifal-premieren i 1882 med bistand fra den unge Engelbert Humperdinck.
Etter Wagners død fortsatte enken hans Cosima å lede festivalen med ett eller oftere to års mellomrom. Hun introduserte gradvis de resterende operaene som fullfører Bayreuth-kanonen av Wagners siste ti fullførte operaer. Hermann Levi, sønn av en rabbiner, forble festivalens hoveddirigent de neste to tiårene. Felix Mottl, som var involvert i festivalen fra 1876 til 1901, dirigerte den første oppføringen av Tristan und Isolde der i 1886. Frem til 1920-tallet var forestillingene konservative og fulgte stort sett tradisjonene etablert under kong Ludwig. Cosima Wagner bevarte produksjonene av Parsifal og Ringen akkurat slik de hadde vært på Wagners tid, og forsvarte eventuelle foreslåtte endringer med appeller til sønnen Siegfried: "Var det ikke slik pappa gjorde det i 1876?"
Etter at Cosima trakk seg som festspillenes leder i 1906 overtok Siegfried Wagner ledelsen av festivalen, og introduserte nye iscenesettelser og fremføringsstiler. Hans tidlige død i 1930 overlot festivalen i hendene på hans engelskfødte kone Winifred Wagner, med Heinz Tietjen som kunstnerisk leder.
Bayreuth under Nazi-tyskland miniatyr|høyre|Sertifikat for Deutsche Festspiel-Stiftung, Bayreuth, 1922. Illustrert av Franz Stassen.|311x311pk I 1920 ble Adolf Hitler, lenge før nazipartiets fremvekst, en nær venn med Winifred Wagner, komponistens svigerdatter; hennes korrespondanse med Hitler har aldri blitt frigitt av Wagner-familien. Hun og andre festivalledere var medlemmer av nazistenes sjefsideolog Alfred Rosenbergs Kampfbund für deutsche Kultur, som aktivt undertrykte modernistisk musikk og verk av «degenererte» artister. Festivalen opprettholdt en viss kunstnerisk uavhengighet under det tredje riket. Ironisk nok deltok Hitler på forestillinger som inkluderte jødiske og utenlandske sangere, lenge etter at de hadde blitt utestengt fra alle andre arenaer over hele Tyskland (inkludert heldentenoren Max Lorenz, som var gift med en kjent jødisk kvinne). Winifreds innflytelse på Hitler var så sterk at Hitler til og med skrev et brev (på hennes anmodning) til den antifascistiske italienske dirigenten Arturo Toscanini, og ba ham om å lede festivalen. Toscanini nektet. Fra 1933 til 1942 ble festivalen hovedsakelig dirigert av Karl Elmendorff. miniatyr|venstre|Joseph Goebbels (venstre) og Werner von Blomberg (foran) under en pause ved festspillene i Bayreuth i 1937. Det var under det tredje riket festivalen gjorde sitt første brudd fra tradisjonen, og forlot de forringede 1800-tallssettene skapt av Richard Wagner. Mange protesterte mot endringene, inkludert fremtredende dirigenter som Toscanini og Richard Strauss, og til og med noen medlemmer av Wagner-familien. Etter deres syn var enhver endring av festivalen en blasfemisk handling mot "mesteren" (Wagner). Likevel godkjente Hitler endringene, og banet dermed vei for flere innovasjoner i tiårene som fulgte.
Under krigen ble festivalen overlatt til nazipartiet, som fortsatte å sponse operaproduksjoner for sårede soldater som kom tilbake fra fronten. Disse soldatene ble tvunget til å delta på forelesninger om Wagner før forestillingene, og de fleste syntes festivalen var kjedelig. Men som «gjester av der Führer», klaget ingen.
Den nye festivalen To tredjedeler av Bayreuth ble ødelagt av amerikanske bomber i de siste dagene av andre verdenskrig, inkludert rotunden, stuen og gjesterommet til Wahnfried, selv om selve teatret var uskadet. Etter krigen ble Winifred Wagner dømt til prøvetid av en krigsdomstol for sin støtte til nazipartiet. Retten forbød henne også å administrere Bayreuth-festivalen og dens eiendeler, som til slutt falt til hennes to sønner, Wolfgang og Wieland.
Under den amerikanske okkupasjonen av regionen etter krigen ble teatret brukt til hærens rekreasjon og religiøse tjenester for amerikanske soldater. Da festivalhuset ble overlevert til byen Bayreuth i 1946, ble det brukt til konserter med Bayreuth symfoniorkester og fremføringer av operaer som Fidelio, Tiefland, Madama Butterfly og La traviata og samtaler om gjenåpningen av Wagnerfestivalen startet. Til slutt ble fant gjenåpningen sted den 29. juli 1951 med en fremføring av Bayreuth festivalorkester under dirigent Wilhelm Furtwängler av Beethovens 9. symfoni, etterfulgt av den første etterkrigstid-fremføringen av Wagners opera Parsifal.Emmerich, Peter (1992). Wagner in Bayreuth: A Documentary. Philips Classics Productions, Baarn. s. 69–71.
Wieland og Wolfgang Wagner miniatyr|høyre|Auditoriet i festspillbygget rommer i underkant av to tusen personer.|275x275px Under ledelse av Wieland Wagner innledet «det nye Bayreuth» en revolusjonær ny epoke. De forseggjorte naturalistiske settene forsvant og ble erstattet med minimalistiske moderne produksjoner. For første gang i historien buet Bayreuth-publikummet på slutten av produksjonen. Wieland ble spesielt hånet for sin produksjon fra 1956 av Die Meistersinger von Nürnberg. Konservative publikummere så på bruddet med denne "hellige tyske tradisjonen" som en skandale. Wieland forsvarte endringene som et forsøk på å skape en "usynlig scene" som ville tillate publikum å oppleve de psykososiale aspektene av dramaet uten distraksjonen fra forseggjorte scenografier. Andre har spekulert i at ved å strippe Wagners verk for deres germanske og historiske elementer, forsøkte Wieland å distansere Bayreuth fra sin nasjonalistiske fortid og lage produksjoner med en universell appell. I tidens løp kom mange kritikere til å sette pris på den unike skjønnheten i Wielands nytolkning av bestefarens verk. miniatyr|høyre|Arno Brekers byste av Richard Wagner i Festspielpark (1986)|252x252pk