Våpen med de likeverdige betegnelsene våpenskjold eller våpenmerke (sml. tysk Wappen, engelsk Coat of Arms, fransk Armoiries) er et kjennetegn som består av en sammensetting av farger (tinkturer) og figurer som vanligvis brukes i tilknytning til en skjoldformet innramming. Cappelen: «Begrepet våpen" (1974), side 396.
Våpen som eget fagområde kalles heraldikk. Ordet er dannet av herold, fordi herolder har vært fagfolk for våpen helt siden middelalderen. Neubecker: Heraldik (1979),side 10, Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 12.
Typer våpen thumb|left|Avbildning fra ca. år 1330 av våpenskjold med enkelt skjoldmerke, liten hjelm, helt kort hjelmklede og stort hjelmtegn. Badens våpen i den berømte Zürcher Wappenrolle.
Et våpen kan bestå av bare en farge- og figursammensetting innenfor en skjoldformet innramming, som for eksempel de fleste nyere norske kommunevåpen. Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987).
Et skjoldmerke kan ha tillegg av én eller flere figurer på eller utenfor skjoldet; slik som kongekronen på Norges riksvåpen, eller kongekrone, våpenkappe og ordenskjede i det norske kongevåpen, eller hjelm med hjelmklede og hjelmtegn i den norske Forsvarssjefens våpen, eller to skjoldholdere som noen ganger brukes utenfor skjoldet i Sarpsborgs byvåpen. Cappelen: «Begrepet våpen" (1974), side 400.
I gamle fyrstevåpen og i slektsvåpen (også kalt «slektsmerker») er det mest vanlig at våpenets elementer består av skjold, hjelm, hjelmklede og hjelmtegn, uten andre tilleggsfigurer. Neubecker: Heraldik (1979), side 52 .
I nyere tid er det et skille mellom offentlige våpen og private våpen. De offentlige våpen er kjennetegn for statlige, fylkeskommunale og kommunale institusjoner og myndigheter. Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 40. De private våpen er for organisasjoner, virksomheter, enkeltpersoner og slekter.
Flere våpen kan være kombinert som unionsvåpen i ett skjold eller alliansevåpen med to skjold ved siden av hverandre. Neubecker: Heraldik (1979), side 42, 46 og 51. Unionsvåpen kan ha våpenmerker for flere territorier eller for flere personer og slekter, mens alliansevåpen viser to ektefellers våpen. I sammensatte våpen med flere skjoldfelter kan det midt på settes inn et hjerteskjold, slik som i Danmarks store riksvåpen, med kongefamiliens våpen i midten, omgitt av felter for de forskjellige delene av riket.
En egen type våpen er fantasivåpen for oppdiktede land eller personer og for personer fra tiden før det fantes våpenskjold i vanlig forstand. Mange fantasivåpen er tatt med i fortegnelser over våpen, såkalte våpenruller fra middelalderen og senere. Neubecker: Heraldik (1979), side 224-225.
Våpenlignende merker som skiller seg mer eller mindre fra vanlig europeiske våpenskjold, har vi i arabiske og israelske offentlige kjennetegn, de kommunistiske symboler og kjennetegn, de japanske mon, skjoldmerker fra afrikanske masaier, totemfigurer fra amerikanske indianere og andre folkegrupper.
Opprinnelse Kjennetegn og dekorasjoner som ligner på våpenskjold finnes allerede i antikken og i mange kulturer. Dessuten er det mengder av våpenskjold som har figurer hentet fra eldgamle og internasjonale symboler som løve, flakt ørn, drage, kors, sverd, stjerne. Neubecker: Heraldik (1979), side 106-140.
I fransktalende områder ble våpenskjoldene på siste del av 1100-tallet, satt i et eget system. Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 11-12. Dette spredte seg raskt til resten av Europa og har senere spredt seg til så å si alle land. Gjennom århundrene har våpenskjoldene og heraldikken utviklet seg noe forskjellig i de enkelte land, men hovedtrekkene i systemet er forholdsvis stabile.
Systemet – og det karakteristiske for våpen – er i hovedsak at
(1) et våpen er et fast kjennetegn og ikke bare en tilfeldig skjolddekorasjon
(2) forskjellige innehavere av våpen har forskjellige våpen
(3) et våpen har minst to farger og minst én figur
(4) farger og figurer er mer eller mindre forenklede og stiliserte
(5) ett og samme våpen gjengis – eller kan tenkes gjengitt – på flere måter, i flere materialer og med eller uten skjoldform.
Det finnes imidlertid enkelte unntak fra disse punktene.
Et våpens innhold Sammensetningen av farger og figurer, kalles et våpens innhold. Dette i motsetning til et våpens form som er de enkelte, konkrete avbildninger og beskrivelser. Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 25.
Farger (tinkturer) i våpen inndeles i fargene svart, rødt, blått, grønt og i noen få tilfeller purpur eller «naturlig» farge, samt de såkalte metallene gull og sølv. I tillegg kommer ulike pelsverk, særlig gråverk og hermelin. Neubecker: Heraldik (1979), side 86-87. For sammensettinger i våpen gjelder den grunnleggende tinkturregelen: ikke metall på metall eller farge på farge. Men det finnes unntak, blant annet for kristen lyssymbolikk med gull på sølv som i Nord-Trøndelags fylkesvåpen. Pelsverk kan brukes både som farge og som metall. Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 27.
I middelalderen og i moderne heraldikk er det et ledende synspunkt at et våpen bør inneholde bare én farge og ett metall Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 27., mens mindre detaljer kan være i en tredje tinktur. Kjente eksempler er det norske riksvåpens gylne løve i rødt med sølvbladet øks, eller Danmarks riksvåpen med blå løver og røde hjerter på gull.
Figurene i et våpen deles inn i heroldsfigurer (også kalt heraldiske figurer eller heroldsbilder) og alminnelige figurer. Mens heroldsfigurene særlig er geometriske inndelinger av skjoldflaten, er alminnelige figurer alle andre figurer. Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 28-32.
I tidlig heraldikk utgjorde skjoldet alene innehaverens våpen. Senere i middelalderen kunne skjoldet etter hvert bli supplert med hjelm, hjelmklede og hjelmtegn, eventuelt flere hjelmer med slikt utstyr. Cappelen: «Begrepet våpen" (1974), side 400. Andre komponenter kunne inkludere – etter innehaverens rang, vedkommendes smak og tidens mote – rangkroner eller tilsvarende rangtegn (f.eks. embedsinsignier), skjoldholdere, våpenkappe, ordenstegn, bånd (med motto). Neubecker: Heraldik (1979), side 166-179.
Mange våpen inneholder bare enkle inndelinger i f.eks. bjelke og sparre, mens andre kan inneholde dyr, fabelvesener, bygninger (f.eks. borger) eller symboler for næringsveier, yrker, landskaper ( f.eks. en fjellformasjon som i Nordkapps våpen), religiøse motiver (f.eks. kors) m.v. Neubecker: Heraldik (1979), side 88-142.
De såkalte talende våpen har innhold som er laget for å henspille på innehaverens navn. Cappelen: Norske slektsvåpen (1969), side 34-35. I senmiddelalderen i Skandinavia forekom det at slekter fikk navn etter våpenets innhold, f.eks. «Bjelke», Huitfeldt eller «Natt och Dag». Dette skjedde særlig etter at danske adelsslekter fikk påbud om å ta seg faste slektsnavn.
Våpen i Vest-Europa hadde i tidlig heraldisk tid et enkelt innhold som ideal. Dette var ut fra våpenets opprinnelige formål: å være et raskt gjenkjennelig identitetsmerke på slagmarken. Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 12-13. I senere tid ble våpen ofte mer kompliserte, dels sammenstilling av merker i skjold og med ytre utstyr, men sjelden så omfattende som i det tyske keiservåpenet under Hohenzollerne. I Norden fikk nye våpen etter omkring 1600, som oftest en utforming som brøt med middelalderens heraldiske praksis, f.eks. ved å bli inndelt i mange felter allerede i utgangspunktet. Peter Wessel «Tordenskjold» fikk som adelsmann et våpen med flere felter, hvert med referanse til hans egenskaper eller bedrifter. Cappelen: Norske slektsvåpen (1969),side 29-35.
I østeuropeiske våpen ble de heraldiske reglene ikke anvendt så strengt, men det foregår en innskjerping der i offentlige våpen gjennom de senere år.
I nyere tid ble våpenmerker i andre verdensdeler ofte konstruert bare delvis heraldiske, eksempelvis statsvåpen for republikker i Sør-Amerika.
Den romersk-katolske kirke har en egen kirkelig heraldikk, blant annet med tilleggsfigurer som hatter, dusker og staver (bl.a. bispestav) utenfor skjoldene. Neubecker: Heraldik (1979), side 236-239.
De sentrale heraldiske normer, eller ledende synspunkter i middelalderen og idag, er at figurer i våpen skal være generelle og abstrakte, figurene skal ikke være for steds- og tidsbundne, de skal være egnet til sterk stilisering, og et våpen bør ha helst bare én figur eller så få figurer som mulig. Geir Helgen: «Berlin-erklæringen om grunnregler for heraldisk utforming», Heraldisk Tidsskrift, bind 12 nr. 115, København mars 2017, side 238-240, og Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 25-28.
I tiden etter middelalderen og i mange land har det vært store avvik fra disse ledende synspunktene.Volborth:Heraldry – Customs, Rules and Styles (1981) .
Et våpens form Det er grunnleggende at et våpens form kan variere, mens innholdet skal være det samme. Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 25. Vi ser dette f.eks. i den historiske utviklingen av det norske riksvåpenet. Normalversjonene av dette fra 1844, 1905, 1937 og 1992 har samme heraldiske innhold, mens figurstreker, omriss og detaljer som halen og øksa, har forskjellige utforminger. Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 49-51. Et våpen kan derfor være det samme selv om utformingen veksler etter de historiske stilartene, bruksformål, den enkelte kunstners særpreg, materialet våpenet utføres i osv. Danmarks tre gående løver og Sveriges tre kroner har ofte variasjoner i de enkelte figurenes form – gjerne tilpasset plasseringene innenfor skjoldformen.
Skjoldformen regnes ikke som del av innholdet, og varierer mellom trekantet, rektangulært, firkantet oppe og avrundet nede, oval m. fl. Cappelen: «Begrepet våpen" (1974), side 400.
Avbildninger av våpen er i middelalderen og vår tid preget av rene og ubrutte farger, samt sterke stiliseringer og forenklinger av figurer. Forenklingene gjøres i såkalt heraldisk stil. Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 25-26.
Fra denne formgivningen er det store avvik etter middelalderen og i mange land.
Et våpen blir beskrevet fagmessig i egen type beskrivelse, en blasonering, som utformes etter egne regler. Blasoneringer omtaler bare innholdet i et våpen og ikke formgivningen. Det norske riksvåpen og nyere kommunevåpen er fastsatt i form av en blasonering. Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 32-34.
En særegenhet for beskrivelser av våpen er at heraldisk høyre og venstre side defineres i forhold til den som står bak våpenet; dette kommer av at våpen oppsto som identifikasjonsmerker på skjold, og de ble beskrevet fra bærerens synsvinkel. De internasjonale betegnelsene for heraldisk høyre og venstre er dekster og sinister, som er hentet fra latin. Cappelen og Johannessen: Norske kommunevåpen (1987), side 34.
Bruk av våpen Offentlige myndigheter har i vår tid en omfattende bruk av våpen på skilter, uniformer, mynter, pengesedler, frimerker, brevpapir og i annonsering og kunngjøringer m.m. Slik bruk av offentlige våpen som kjennetegn er beskyttet av lovgivningen mot misbruk, særlig i den någjeldende norske straffeloven § 165 bokstav b og den tidligere straffeloven § 328, men også i forbudene mot registrering som varemerker og design, samt i internasjonale traktater. Cappelen: «Begrepet våpen" (1974), side 394-396.
Når private våpen er varemerker og andre kjennetegn for økonomisk virksomhet, samt i design, kan de i noen grad oppnå rettsbeskyttelse, dels ved registrering hos Patentstyret og dels ved innarbeiding. Foreningers og lignende organisasjoners private våpen, for eksempel idrettsklubbers skjoldmerker, kan antageligvis ha et rettsvern, iallfall hvis bruken er fast og varig.