Pave Johannes Paul I (født Albino Luciani, 1912–1978) var pave fra 26. august 1978 til sin død bare 33 dager senere. Han rakk ikke å sette sitt preg på paveembetet, men ble etter innsettelsen sammenlignet med Johannes XXIII. Egenskaper som særlig trekkes fram i omtalen av ham er vennlighet og ydmykhet.
Tiden før pavevalget Bakgrunn og utdannelse mini|left|Lucianis fødested mini|left|Luciani som ung prest Luciani ble født i Forno di Canale, som nå heter Canale d'Agordo, i provinsen Belluno i Veneto-regionen i det nordlige Italia. Han var sønn av Giovanni Luciani (1872–1952), en murer, og Bortola Tancon (1879–1948). Albino var den eldste av tre brødre, Federico (1915–1916) og Edoardo (1917–2008), og en søster Antonia (1920–2009). Han ble døpt av jordmoren samme dag som han ble født, da de fryktet at han skulle dø samme dag, mens dåpen ble formalisert i den lokale kirken to dager senere.
Han var et rastløst barn, men bestemte seg for å bli prest allerede da han var 10 år etter at en kapusinermunk hadde besøkt landsbyen. Han fikk sin fars tillatelse, og faren sa «jeg håper at når du blir prest vil du være på arbeidernes side, for det var også Kristus selv».
Han begynte på juniorseminaret i Feltre i 1923, hvor hans lærer fant ham litt «for livlig», og studerte deretter ved bispedømmet Bellunos seminar. I skoletiden i Belluno vurderte han å gå inn i jesuittordenen, men ble nektet dette av skolens rektor, biskop Giosuè Cattarossi.Yallop, David (1985) In God's name: an investigation into the murder of Pope John Paul I, s.16 sitat:
Prestetjeneste mini|Luciani som biskop i 1966 Han ble ordinert som prest den 7. juli 1935. Han tjenestegjorde først i den lokale kurien i hjembyen Forno de Canale før han ble lærer og viserektor på presteseminaret i Belluno i 1937. Blant hans fag var dogmatikk og moralteologi, kirkerett og kirkekunst.
Han påbegynte i 1941 en doktorgrad i teologi ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma. Samtidig var han viserektor ved seminaret i Belluno. Han tok den teologiske doktorgraden i 1947, med graden Summa cum laude, og ble det følgende året pro-generalvikar, og i 1954 generalvikar for bispedømmet Belluno.
Luciani ble flere ganger foreslått som biskop, men ble forbigått av andre under henvisning til hans svake helse, lave vekst og resignerte utseende. I 1949 ga han ut boken Catechetica in briciole (=katekese i smuler). Dette var hans første bok, og handlet om hvordan troen kunne formidles på en enkelt og forståelig måte for alle mennesker.
Biskop 15. desember 1958 ble han så utnevnt til biskop av Vittorio Veneto av pave Johannes XXIII. I sin første preken til folkene i hans bispedømme, erklærte Luciani: «Jeg vil gjerne være en biskop som er en lærer og en tjener». Som biskop tok han Humilitas («ydmykhet») som sitt motto, og tiltrådte som biskop 11. januar 1959.
Han deltok i alle sesjoner av andre Vatikankonsil (1962–1965). I 1966 besøkte han Burundi i Øst-Afrika.
15. desember 1969 ble han utnevnt til patriark av Venezia av Paul VI, og tiltrådte sitt nye erkebispedømme 3. februar 1970. 1. februar ble han utnevnt til æresborger av byen Vittorio Veneto, hvor han tidligere hadde tjent som biskop.
Kardinal mini|left|150px|Markuskirken, med Palazzo Venezia til høyre, var Lucianos titulærkirke i Roma mini|Luciani utnevnes til kardinal av pave Paul VI 5. mars 1973 5. mars 1973 ble han utnevnt til kardinal av samme pave i konsistoriet denne dagen. Han ble kardinalprest i Markuskirken ved Piazza Venezia i Roma.
I perioden han var patriark av Venezia hadde han sammenstøt med prester som støttet en liberalisering av skilsmissebestemmelsene i Italia, og han suspenderte noen av dem. Men samtidig gikk han imot en avstemning i 1974 som foreslo en innstramning av reglene igjen, da han følte at dette ikke ville bli vellykket og øke skillelinjene i kirken og vise at den ikke var så innflytelsesrik lenger.
I 1975 foreslo han at det skulle settes inn disiplinære tiltak mot de prestene som snakket til fordel for kommunistpartiet eller andre venstreorienterte grupper.
I 1976 solgte Luciani et gullkors han hadde fått av pave Johannes XXIII for å skaffe midler til hjelp for barn med spasmer. Han oppfordret andre prester i Venezia til å selge verdisaker for å bidra til dette formålet og som en inngang til å leve enkelt og ydmykt.
Som patriark av Venezia etablerte Luciani flere familieklinikker for å hjelpe fattige med ekteskapelige, økonomiske og seksuelle problemer. Han ble ansett som en forkjemper for de fattige og han besluttet også en gang å selge unna gull fra kirkene for å skaffe hjelp til barn med funksjonshemninger. Han var i mot arbeiderprester, som tok arbeid i fabrikker og på markene sammen med legfolk, og han kritiserte fagforeninger ved streiker og arbeiderdemonstrasjoner.
Pave Pavevalget mini|Den nyvalgte paven holder sin angeluspreken
Etter pave Paul VIs død ble det innkalt til konklave i august 1978. Før dette ga Luciano uttrykk for at han ikke ønsket å bli valgt, og fortalte sin sekretær, pater Diego Lorenzi og den maltesiske pater Prosper Grech (som selv ble kardinal i 2012), at han ville ønske å avslå dersom han ble valgt, men at han følte en forpliktelse overfor de kardinalene som i så fall valgte ham, til å si «ja», og at han selv ville stemme for den brasilianske kardinalen Aloísio Lorscheider, som han tidligere hadde møtt i Brasil. Kardinal Jaime Lachica Sin fra Filippinene sa imidlertid til ham at han ville bli den nye paven.
Luciani ble på forhånd ikke ansett som papabile selv om han ble nevnt i noen aviser i forhåndsomtalen, men han fikk henvendelser fra noen kardinaler som mente han ville kunne bli en god pave. Valgkollegiet av kardinaler ønsket ikke en kurie-pave som pave Paul VI hadde vært, men en varm, medmenneskelig og pastoral skikkelse som pave Johannes XXIII.
Luciani ble valgt til pave i den fjerde avstemningen, 26. august 1978, og ble spurt av kardinal Jean-Marie Villot om han tok imot valget. Han var svært skeptisk da han ble valgt, og måtte overtales til å akseptere embetet. Han skal ha sagt til kardinalene: «Måtte Gud tilgi dere for det dere har gjort for min skyld»; bemerkningen skal ha blitt levert med det smil som ga ham tilnavnet «Den smilende pave». Hans motto var Humilitas, «ydmykhet».
Da kardinal Sin viste sin respekt etter valget, sa den nye paven: «Du er en profet, men mitt styre vil bli kort». På Peterskirkens balkong, var det kardinal Pericle Felici som var den av kardinalelektorene som hadde lengst ansiennitet, og dermed tilfalt det ham å proklamere Habemus papam, og presentere den nyvalgte pave for folkemengden på Petersplassen, og som senere la palliet på ham.
Det var første gangen i pavehistorien at man fikk en pave med to pavenavn, Johannes Paul. I sin første angeluspreken dagen etter forklarte han blant annet at dobbeltnavnet var tatt for å ære hans to umiddelbare forgjengere, Johannes XXIII som utnevnte ham til biskop, og Paul som hadde utnevnt ham til patriark av Venezia og til kardinal. Hans angeluspreken på innsettelsesdagen viste ham som en varm person med sans for humor, og imponerte tilhørerne sterkt.
I dagene etter konklavet var kardinalene opprømte etter valget av Johannes Paul I, noen av dem hevdet opprømt at de hadde valgt «Guds kandidat». Den argentinske kardinalen Eduardo Francisco Pironio hevdet at «vi var vitne til et moralsk mirakel». Mor Teresa kommenterte valget av ny pave at «han har vært Guds største gave, en solstråle av Guds kjærlighet som skinner i verdens mørke». Den britiske primas, kardinal George Basil Hume erklærte at «med en gang det skjedde, framsto det som det eneste og fullstendige riktige ... Vi følte at våre hender ble styrt da vi skrev hans navn på stemmearkene».
Den smilende paven Han formulerte seks punkter som skulle ligge til grunn for hans virke som pave: Å fornye kirken gjennom politikken nedfelt i andre Vatikankonsil. Å fornye kirkeretten. Å minne kirken om dens plikt til å preke evangeliet. Å fremme kirkens enhet uten å vanne ut læresetningene. Å fremme dialog. Å fremme fred i verden og sosial rettferdighet.
Johannes Paul gjorde det etter valget det klart at han ønsket å «menneskeliggjøre» paveembetet. Han fortalte offentlig at han hadde blitt knallrød av flauhet da han fikk vite at Paul VI hadde utnevnt ham til patriark av Venezia. Som første pave uttalte han seg i entallsform, som «jeg» og ikke i det kongelige vi. I talene slik de er bevart for ettertiden går ikke dette alltid frem; de ble gjerne endret til det tradisjonelle majestetiske flertall før de ble trykket i pressemeldinger og «L'Osservatore Romano».
Han var den første paven som valgte en «pavelig innsetting» ved tiltredelsen, og ikke den tradisjonelle «pavelige kroningsmessen». Han fikk derfor et pallium i stedet for den tradisjonelle pavelige tiara.
Johannes Paul I var også den første som avviste sedia gestatoria, bærestolen som paven tradisjonelt har brukt. Han gikk dog med på å bruke den etter at hans rådgivere hadde forklart ham at hans gange virket upassende; han var plattfot og gikk derfor på en spesiell måte. Etter hans død har plattfotheten blitt trukket frem som et positivt, menneskelig trekk ved ham.
Pavens plutselige bortgang mini|Johannes Paul Is grav i Peterskirkens krypt Johannes Paul I ble funnet død, liggende i sin seng rett før daggry 29. september 1978, bare 33 dager inn i sin tid som pave. Vatikanradioen meldte at den 65 år gamle paven sannsynligvis døde den forutgående natten som følge av et hjerteinfarkt.
Begravelsen ble holdt på Petersplassen 4. oktober 1978, hovedcelebrant under messen var kardinal Carlo Confalonieri som var dekanus for kardinalskollegiet. I sin minnetale over den døde paven beskrev han paven som en lysende komet som kort lyste opp kirken. Paven ble deretter stedt til hvile i Peterskirkens krypt.
Det blir fortalt at rundt kl 22:00 om kvelden før han døde, fikk paven vite at noen unge nyfascister hadde skutt mot en gruppe unge mennesker som leste kommunistavisen L'Unità utenfor partiets kontorer i Roma. En gutt ble drept, mens en annen ble alvorlig såret. Paven kommenterte da at selv de unge dreper hverandre. Han trakk seg deretter tilbake til sitt rom for å lese Thomas à Kempis' bok Imitatio Christi i sengen.
Etter Johannes Paul Is bortgang etter bare 33 dager som pave oppstod det en rekke rykter om årsaken til det plutselige dødsfallet. Mange mente det var merkelig at den offisielle dødsårsaken var hjertesvikt som en følge av de store belastningene i embetet, ettersom paven ikke tidligere hadde vist noe tegn til å lide av svakheter i hjertemuskelen. At paven døde alene, ble også sett på som en mistenkelig faktor, da selv et massivt hjerteinfarkt ville gitt paven tid til å ringe etter assistanse ved hjelp av et elektronisk tilkallingssystem som var montert rett ved sengen.
På denne bakgrunn ble det ytret mistanker om at paven var blitt forgiftet. En bakgrunn for en slik konspirasjonsteori kan være angivelige ønsker om å stoppe planlagte forflytninger av personell i kirkens ledelse, samt å forhindre en radikal forandring i kirkens syn på en rekke saker av stor betydning for verdens befolkning, som f.eks. abort-spørsmålet, kirkens syn på homofile, kirkens syn på kvinnelige prester og kravet om sølibat.
Det foreligger imidlertid ingen bevis eller holdepunkter for disse komplott- og konspirasjonsteoriene.
Episkopalgenealogi Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504–1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532–1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540–1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566–1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595–1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595–1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595–1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623–1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649–1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675–1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693–1769) *1743 Kardinal Alessandro Mattei (1744–1820) *1777