Almanakk for Norge er en almanakk som har blitt utgitt av Universitetet i Oslo hvert år siden 1814. Almanakken blir redigert av Almanakk-komitéen, som er oppnevnt av Det akademiske kollegium ved Universitetet i Oslo. Siden 1912 har det blitt gitt ut parallellutgaver på bokmål og nynorsk. På nynorsk heter utgaven Almanakk for Noreg. Boka er i dag utgitt i A6-format.
Den første norske almanakken ble utgitt i 1643; den ble da utgitt for 1644. I unionen med Danmark hadde Universitetet i København enerett på å gi ut almanakker for begge de to landene. I 1812 ble retten til å utgi en norsk almanakk overført fra København til det nye universitetet i Christiania. Eneretten ble håndtert liberalt og tolket som å gjelde dato-delen med astronomiske beregninger. Almanakk for Norge inneholder også datoer knyttet til kjente personer og historiske begivenheter, merkedager, informasjon om vær og klima samt artikler om emner fra vitenskap, historie, jakt og fiske, juss og kulturliv.
Almanakk for Norge har kommet i store opplag og har tradisjonelt hatt stor plass i folks bevissthet. Innholdet har ofte vært gjenstand for diskusjon og kontroverser.
Innhold En oversikt over innhold i eldre almanakker er laget av W. P. Sommerfeldt.W.P. Sommerfeldt: Den norske almanakken… s. 319 Almanakken har alltid hatt en hoveddel med kalender og astronomiske beregninger.
Nyere utgaver av almanakken inneholder blant annet. Kalendariet og astronomiske beregninger Kalender med tider for fullmåne, nymåne, jevndøgn og solverv. Informasjon om helligdager, merkedager, datoer knyttet til kjente personer og begivenheter samt prekentekster. Tidspunkt for når måne og sol står opp, står i sør og går ned er gitt daglig for Oslo, Trondheim og Tromsø. For en rekke andre steder er tidspunkt for soloppgang og solnedgang gitt med fire dagers mellomrom. For planetene fra Merkur til Neptun er tilsvarende data gitt. Planetkart viser planetenes gang på himmelen gjennom året. Astronomiske beregninger utføres ved Institutt for teoretisk astrofysikk. Tabeller viser informasjon om flo og fjære for en lang rekke steder langs kysten. For tolv steder nord for polarsirkelen er det oppgitt data for midnattssol og mørketid.
Meteorologiske tabeller Statistikk for temperatur og nedbør er gitt både i tabellform og med grafer.
Jakt, fangst og fiske Detaljert informasjon om jaktperioder og fredningsbestemmelser er gitt i en større del i almanakken.
Temaartikkel Almanakken har en artikkel med emne fra vitenskap, historie, jakt og fiske, juss eller kulturliv. Se avsnittet Temaartikler under for en oversikt.
Historie Redaktører Årstallene viser til årgangene av almanakken.K. Kruken: Striden om helgennamna.... 1814: Benoni Aubert, Norges geografiske oppmåling. 1815–1862: Christopher Hansteen, matematiker, astronom og professor 1863–1891: Carl Frederik Fearnley, astronom og professor 1892–1921: Hans Geelmuyden, astronom og professor 1922–1928: Jens Fredrik Schroeter, astronom og professor 1929–1942: Kristian Lous, astronom og observator 1943–1964: Hans Severin Jelstrup, astronom ved Norges geografiske oppmåling … 1993–2013: Kaare Aksnes, astronom og professor ved Institutt for teoretisk astrofysikk
Nåværende (2026) leder av almanakk-komitéen er Per Barth Lilje.
Landsmålsutgavene hadde samme redaktør for det tekniske innholdet som bokmålsutgavene. I tillegg var det en ansvarlig redaktør for språklig innhold. Marius Hægstad redigerte den første utgaven på landsmål, gitt ut i 1912. Senere overtok Olav Midttun det språklige ansvaret.
De første norske almanakkene thumb|Framsiden til den første norske almanakken I Danmark kom den første almanakken ut i 1570, utgitt privat.W.P. Sommerfeldt: Den norske almanakken… s. 7 I april 1636 fikk Universitetet i København enerett på utgivelse og salg av almanakker i både Danmark og Norge. Den første norske almanakken, trykt og utgitt i Christiania, kom i 1643, med en utgivelse for 1644. Det er uklart hvordan boktrykkeren Tyge Nielssøn fikk lov fra København til å gi ut denne. Tittelen for utgivelsen var En Ny Allmanach paa det Aar efter Jesu Christi Fødsel 1644. Nielssøn var blitt hentet fra København av presten Christen Bang i Romsdal. Bare ett eksemplar av denne almanakken er kjent, i eie hos Universitetet i Oslo.
I 1678 kom den neste norsk-trykte almanakken, utgitt av Hans Hoff i Christiania.W.P. Sommerfeldt: Den norske almanakken… s. 14 Denne almanakken er langt på vei en gjengivelse av en dansk utgave, og de astronomiske beregningene er basert på breddegraden til København. Samtidig ble det ulovlig importert utenlandske almanakker, hovedsakelig fra Sverige. Styresmaktene i København innskjerpet i 1684 eneretten, med en straff på tre hundre riksdaler for overtredelse.
I 1804 kom den første almanakken for Norge, med astronomiske beregninger basert på breddegraden til Christiania og Trondheim.W.P. Sommerfeldt: Den norske almanakken… s. 15 Trykkingen ble utført i København, fram til 1814.
Da Norge fikk eget universitet i 1811, ble eneretten overført fra København til Universitetet i Christiania, først ved kongelig brev datert 10. april 1812, deretter ved kongelig resolusjon av 7. desember 1814.K. Kruken: Striden om helgennamna… s. 22 I 1824 ble privilegiet slått fast i universitetsloven: «Universitetet skal … være ene berettiget at udgive samt lade trykke og forhandle Almanakker og Calendere til Brug her i Riget.» Privilegiet ble forvaltet av det akademiske kollegium, som utnevnte redaktør for utgivelsen.
Den første almanakken fra Universitet i Christiania ble laget i 1813, gjeldende for året 1814.K. Kruken: Striden om helgennamna… s. 23 Redaktør var Benoni Aubert ved Norges geografiske oppmåling. Denne almanakken bygde på den danske tradisjonen, blant annet med danske kongelige oppført på fødselsdagene. Almanakken for 1815 ble redigert etter unionsbruddet og før unionen med Sverige, og med denne fikk Norge sin første selvstendige almanakk. Alle danske kongelige var tatt ut. Redaktør fra 1815 til 1862 var Christopher Hansteen. I utgaven for 1816 er det nye kongehuset inkludert, med kong Karl Johan, dronningen og kronprinsen.
Utgaver Den første almanakken fra 1814 kom i tre utgaver, med astronomiske beregninger for henholdsvis Christiania, Bergen og Trondheim.W.P. Sommerfeldt: Den norske almanakken..., s.219ff En utgave for Kristiansand ble også annonsert, men det er ikke kjent om denne ble trykket. Senere utgaver kom i to varianter, basert på Trondheim og Christiania. Fra 1880 ble de to variantene merket som «Den søndenfjeldske utgave» og «Den nordenfjeldske utgave». Fra 1923 kom også en «Hålogaland-utgave», med beregninger basert på Tromsø.
Almanakkene ble gitt ut både i heftet og innbundet utgave.
Den første Christiania-utgaven ble trykket i eksemplarer, Trondheims-utgaven i eksemplarer. Også senere utgaver har kommet i store opplag.
Strid om 17. mai Baltzar von Platen, som var blitt stattholder i Norge i 1827, var på vakt mot alle tegn på forsøk til å gjøre 17. mai til en spesiell dag. I 1828 innførte kong Karl III Johan forbud mot å feire dagen, men da det likevel samlet seg mange mennesker på Stortorvet i Christiania, måtte borgermesteren lese opprørsloven. I almanakken for 1828 hadde Hansteen tatt inn en omtale av året, der dette ble regnet som «Efter Constitutionens Indførelse 17. Mai, det 14.» Her kunne alle lese at 17. mai var selve Grunnlovsdagen. Myndighetene tok affære og påla redaktøren at formuleringen måtte endres. I 1829-utgaven var setningen endret til til «Efter Constitutionens Indførelse og Kongerigerne Norges og Sveriges Forening under en fælleds Konge». Denne formuleringen ble brukt i alle senere utgaver fram til 1906-utgaven. Mange mente at den opprinnelige setningen var kommet inn under påvirkning av Hansteens kollega, Georg Sverdrup, men Hansteen påtok seg ansvaret alene. Hendelsen fikk ikke videre følger for Hansteen.W.P. Sommerfeldt: Den norske almanakken… s. 25–27
Først i 1912-utgaven ble 17. mai i kalenderdelen markert med «Grunnlovsdag».
Dagnavn og strid om helgennavn I tradisjonen fra den felles dansk-norske almanakken hadde hver dato oppført et helgennavn, med unntak av datoer der det var oppført et kongelig navn. Søndager og andre helligdager hadde ingen oppføringer av navn. Samlet ble disse navnene i almanakken omtalt som «dagnavn». I utgaven for 1816 ble det også tatt inn et par norske merkedager, som «Kield Sviebryg» (8. juli) og «Marit Vasouse» (20. juli). Året etter kom flere slike merkedager med. Merkedagene sto oppført fram til 1828, men ble da tatt ut igjen.
Helt fra de tidligste utgavene og framover på 1800- og 1900-tallet var det kritikk og motstand mot å fylle almanakken med helgennavn. I stedet for de gamle katolske navnene var det ønske om å ta inn navn på betydningsfulle nordmenn. Listen av helgennavn ble revidert en rekke ganger, og i flere årganger ble helgener også tatt med på søndager og helligdager. Helgennavnene hadde også sterke forkjempere, og redaktørene tok ikke klart standpunkt i stridsspørsmålet. I 1892 tok Nikolai Lima fra Høyre opp spørsmålet i Stortinget. Spørsmålet var preget av både partipolitikk og målsak, og mange ønsket at dagnavnene skulle være nasjonsbyggende. Kirkeminister Vilhelm Andreas Wexelsen lovte å følge opp saken, men lite og ingenting skjedde. Spørsmål om helgennavnene kom opp igjen i Stortinget i forbindelse med budsjettet til universitetet både i 1905, 1906 og 1909.
Almanakken for 1906 ble redigert etter at unionen med Sverige var oppløst, men før kongevalget var avgjort.K. Kruken: Striden om helgennamna… s. 32 Løsningen ble å fjerne alle kongelige navn i denne utgaven. Først i 1907-utgaven kom det nye kongehuset inn, med fødselsdagene til kong Haakon, dronning Maud og kronprins Olav markert.
Uten stortingsvedtak ba Kirke- og undervisningsdepartementet i 1910 kollegiet å vurdere å fjerne helgennavnene. Kollegiet vedtok i mai 1910 å bytte ut helgennavnene med opplysninger om historiske begivenheter og betydningsfulle personer. Samtidig ble det gjort vedtak om å gi ut en utgave av almanakken på landsmål.K. Kruken: Striden om helgennamna… s. 36
Vedtaket om navnelisten ble gjennomført først i 1912-utgaven, og denne inneholdt nå navn på personer og hendelser fra middelalderen og fram til nyere tid, med vekt på norske forhold. Personlisten hadde nå navn fra både kongemakt, vitenskap, kirke og kulturliv. Bare to kvinner hadde blitt funnet verdige til å være med, Camilla Collett og Aasta Hansteen.
Endringen i dagnavnene ble omtalt i avise over hele landet, for de meste i nøytrale eller positive ordlag. Avisa Dagbladet mente imidlertid at endringen gikk ut på «at tilintetgjøre almanakkens historiske værdi som vedlikeholder av gammel tradition». I flere senere utgaver ble den gamle dagnavn-listen gjengitt alfabetisk, med dato, for å imøtekomme savnet. Også boka Hvem Hva Hvor for 1933 gjenga listen.
Utgavene eter 1912 inneholdt mange revisjoner av dagnavn-listen. I 1914 var tallet på kvinner øket til 12, men det falt igjen til 6 i 1915 og 5 i 1916. Til sammenligning hadde den gamle helgenlisten 70 kvinner, og endringen reflekterer et konservativt historiesyn.
Strid om værspalten I tråd med gammel tradisjon innehold almanakkene tidligere en værspalte, og denne viste været slik det hadde vært i Christiania 19 år før. Dette bygde på en teori om at været gjentok seg i sykler på 19 år, påvirket av månen.K. Kruken: Striden om helgennamna… s. 25 Både Hansteen og den neste redaktøren, Carl Fearnley, ønsket å ta ut disse, som de ikke så noe vitenskapelig grunnlag for. Fearnley var redaktør fra 1862 til 1891. I 1839 ble overskriften endret fra «Sandsynl[igt] Veir» til «Veirliget i Christiania 1820», og også i senere utgaver ble overskriften endret, for å vise at en ikke kunne stole på disse prediksjonene.K. Kruken: Striden om helgennamna… s. 26 Først i 1864-utgaven er værspalten fjernet.
Strid om eneretten