thumb|Monroe under innspillingen av filmen Gresskar i nød (1955). Som en av de mest kjente kulturpersonlighetene i det 20. århundre blir Marilyn Monroe ofte imitert og referert til i populærkulturen. Ifølge nekrologen hennes i The New York Times spilte filmene hennes inn 200 millioner dollar. Monroe regnes som både et symbol på femininitet, glamour og sex. Historien hennes kan regnes som et symbol for USA i seg selv, ettersom hun både representerer den amerikanske drømmen og den fortapte lille foreldreløse jenta. Hun kan også regnes som et symbol på Hollywood, ettersom hun både representerer glamouren og fallgruvene i filmbyen. Selv om hun også er et symbol på 1950-tallet, er hun ikke fastlåst i dette tiåret. Billy Wilder, som regisserte henne i Gresskar i nød (1955) og Noen har det hett (1959), har uttalt: «Unik er et oppbrukt ord, men i hennes tilfelle gjelder det. Det kommer aldri til å komme noen annen som henne, og gudene vet at det har vært mange imitatorer.»
Bilde av Monroes ansikt har blitt brukt på frimerker i land som USA, Den demokratiske republikken Kongo, Mali, Tanzania, Montserrat, Gambia og Madagaskar. Det amerikanske frimerket ble utgitt i 1995 og er per 1999 det nest mest solgte minnefrimerket, med bilde av en person, etter at Elvis Presley ble avbildet i 1993. I 1999 ble Monroe kåret til en av de 100 viktigste menneskene i det 20. århundre av Time. Samme året ble hun kåret til tidenes sjette største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet. I 2005 ble hun kåret til en av århundrets ti største ikoner av Variety. I 2009 ble hun kåret til en av de 40 største filmgudinnene av den britiske utgaven av Glamour. Magasinet beskrev henne som «den ultimate filmgudinnen» og «sannsynligvis verdens mest ikoniske kvinne». Monroe var også den eneste kvinnen på Forbes''' topp-13-liste over mesttjenende avdøde kjendiser fra 2001 til 2008.
Monroes utseende thumb|Tre kvinner utkledd som Monroe på et arrangement i 2013. Monroes utseende oppsummeres ofte som blondt hår, en veldreid kropp og skjønnshetsflekk på kinnet. Hennes mest kjente posering bestod av halvlukkede øyne og en halvåpen munn. Hun regnes som et symbol for både femininitet og glamour. Utseendet hennes har blitt kopiert helt siden hun var i live. Ettersom Monroe hadde filmkontrakt med 20th Century Fox lanserte konkurrerende filmselskaper sine versjoner av henne. Metro-Goldwyn-Mayers versjon var Joi Lansing, Universal Pictures' versjon var Mamie Van Doren og RKO Pictures' versjon var Barbara Nichols. Columbia Pictures lanserte både Kim Novak, Cleo Moore og Beverly Michaels. Da Monroe begynte å stille større krav til kontroll over sin egen karriere forsøkte også Fox å erstatte henne, først med Sheree North. Da dette ikke fungerte falt valget på Jayne Mansfield, men heller ikke dette lyktes. Britiske Diana Dors ble utropt til «Storbritannias Marilyn Monroe».
Sangerinnen Debbie Harry har uttalt at utseendet hennes er inspirert av Monroe. Sangerinnen og skuespillerinnen Madonna lot seg også inspirere av Monroes utseende i begynnelsen av karrieren. De to ble ofte sammenlignet, og Madonna stilte opp på bilder for Vanity Fair i 1991 der hun gjenskapte flere av Monroes poseringer. Madonna har uttalt at hun har sympati med Monroe, men synes ikke de kan sammenlignes: «Marilyn Monroe var et offer, og det er ikke jeg.» Modellen Anna Nicole Smith uttalte selv at hun ønsket å bli «den neste Marilyn Monroe». Hun stilte ved flere anledninger opp på bilder som var inspirert av Monroe, inkludert en anti-pels kampanje for People for the Ethical Treatment of Animals i lignende stil som Monroe hadde da hun fremførte «Diamonds Are a Girl's Best Friend». På 2000-tallet har skuespillerinnen Scarlett Johansson ofte blitt sammenlignet med Monroe. Johansson har uttalt at hun beundrer Monroe, men ikke ser noen likheter mellom dem utover at de begge er feminine blondiner med en veldreid kropp.
Absolute Worlds Building #4 og Building #5 har kallenavnet «Marilyn Monroe» grunnet formene deres. Monroes feminine kropp brukes ofte som et eksempel på at kvinner på hennes tid hadde lov til å være «naturlige» og «kvinnelige». Akademikeren Sarah Churchwell påpekte imidlertid i sin bok om Monroe, The Many Lives of Marilyn Monroe (2004), at selv om Monroe hadde mer former enn flere av dagens kjente kvinner, var inntrykket at hun «fikk lov til å være stor» feil. Hun brukte blant annet som eksempel at en anmelder som så Hurra for kjærligheten! (1960) kritiserte Monroes vekt og mente at hun burde settes på slankekur.
Monroes utseende er blitt brukt for å selge en rekke produkter. Alt fra plakater, kaffekopper, t-skjorter og håndvesker til kalendere. Akademikeren S. Paige Baty skrev i sin studie av Monroes rolle i den amerikanske populærkulturen, American Monroe: The Making of a Body Politic (1995), at bilder av henne både brukes på dagligdagse produkter, som klær og nøkkelringer, men også for å markere spesielle anledninger, for eksempel i form av bursdagskort. I tillegg kan bildet hennes brukes for å gjøre et dagligdags produkt spesielt, som en t-skjorte med bilde av Monroe. Mercedes-Benz brukte i en reklamekampanje fra 1997 et bilde av Monroe der det eneste som stod var «glamour». Monroes skjønnhetsflekk var erstattet av bilprodusentens logo.
Monroe som sexsymbol Monroe regnes som ett av tidenes største sexsymbol. Hun spilte ofte på sex, både på film, bilder og ved offentlige opptredener. Mange hevder at hun var med på å endre oppfattelsen av hva som var akseptabel oppførsel, både på skjemen og i det private. Selv uttalte hun blant annet: «[Sex] er en del av naturen. Jeg følger naturen.». Men hun ønsket ikke bare å bli ansett som et sexsymbol, og ville ha muligheten til å spille mer seriøse roller. I sitt siste intervju, med Life-journalisten Richard Meryman sommeren 1962, uttalte hun: «Det er problemet, et sexsymbol blir en ting. Jeg bare hater å være en ting. Men dersom jeg skal være et symbol for noe vil jeg heller at det skal være sex enn noen av de andre tingene de har symboler for!»
Da det i 1952 ble avslørt at Monroe hadde stilt opp på nakenbilder i 1949 stod hun ovenfor en mulig skandale. Monroe innrømmet imdlertid at bildene var av henne, men insisterte på at hun ikke skammet seg over dem. Hugh Hefner kjøpte ett av bildene og publiserte det i den første utgaven av Playboy i desember 1953. Et påkledd bilde av Monroe, tatt under Miss America-paraden i 1952, ble brukt på magasinets forside. Monroe ble kalt «personifiseringen av naturlig sex». I 1998 kåret Playboy henne til århundrets mest sexy kvinnelige stjerne. Året etter ble hun kåret til århundrets mest sexy kvinne av People.
Feministen Susan Griffin brukte Monroe som eksempel på overgrep mot kvinner i et patriarkalsk og pornografisk samfunn i boken Pornography and Silence: Culture's Revenge Against Nature (1981). Hun skrev imidlertid også: «Vi har sterke beviser for at uansett hva hun var, så var hun en rebell mot samfunnets seksuelle dobbeltmoral.» Akademikeren Sarah Churchwell argumenterte i boken The Many Lives of Marilyn Monroe (2004) for at Monroe banet vei for postfeminismen, ettersom hun viste at seksuell framferd kan operere som en form for feminin styrke. Feministen Gloria Steinem skrev i sin bok om Monroe, Marilyn (1986), at Monroe gjorde opprør mot det å bli ansett mer som en kropp enn en hjerne. Steinem undret seg også over om Monroe kunne ha blitt reddet av den tiden som fulgte etter hennes død, da kvinner ble satt mer pris på for deres hjerne og hjerte, og ikke bare kroppen.
Monroe i litteratur Det har blitt anslått at det er skrevet mellom noen få hundre og over 600 bøker om Monroe, og nye bøker blir utgitt hvert år.
Den første engelskspråklige biografien om henne var The Marilyn Monroe Story, skrevet av Joe Franklin and Laurie Palmer, som ble utgitt i 1953. Den første grundige biografien om Monroe var Marilyn Monroe, skrevet av Maurice Zolotow, som ble utgitt i 1960. Biografier som er blitt skrevet i årene etter Monroes død inkluderer Norma Jean: The Life of Marilyn Monroe (1969) og Legend: The Life and Death of Marilyn Monroe (1984), skrevet av Fred Lawrence Guiles, Goddess: The Secret Lives Of Marilyn Monroe (1985), skrevet av Anthony Summers, Marilyn Monroe: The Biography (1993), skrevet av Donald Spoto, Marilyn Monroe (1998), skrevet av Barbara Leaming, The Last Days of Marilyn Monroe (1998), skrevet av Donald H. Wolfe, Marilyn Monroe: Private and Undisclosed (2007), skrevet av Michelle Morgan og The Secret Life of Marilyn Monroe (2009), skrevet av J. Randy Taraborrelli.
Det er også utgitt en rekke bøker som fokuserer på spesielle sider ved Monroe, fra memoarer skrevet av personer som kjente henne, til bøker som fokuserer på hennes filmkarriere, kjærlighetsliv eller død, eller har fokus på bilder av henne. I Truman Capotes antologi Music for Chameleons fra 1980 handler kapittelet «A Beautiful Child» om Monroe.
I tillegg er det skrevet skjønnlitteratur basert på hennes liv, inkludert The Symbol (1966), skrevet av Alvah Bessie, The Missing Person (1981), skrevet av Doris Grumbach, Marilyn's Daughter (1986), skrevet av John Rechy, The Immortals (1992), skrevet av Michael Korda, The Marilyn Tapes (1995), skrevet av Edward Gorman, Blond (2000), skrevet av Joyce Carol Oates, og The Life and Opinions of Maf the Dog, and of His Friend Marilyn Monroe (2010), skrevet av Andrew O'Hagan. Norman Mailer beskrev sin bok om Monroe, Marilyn: A Biography, fra 1973, som en «romanbiografi» ettersom den var en blanding av fakta og fiksjon. Han skrev senere Of Women and Their Elegance (1980), som også handlet om Monroe.
Monroe på film thumb|I filmen Uten feste (1961). I Gresskar i nød (1955) spilte Monroe en rollefigur som man aldri får vite navnet på. Det ble imidlertid inkludert noen referanser til Monroe selv. Rollefiguren hennes har stilt opp på et «kunstnerisk» bilde i U.S. Camera, noe som kan tolkes som en referanse til Monroes nakenbilder fra 1949. Da rollefiguren Tom MacKenzie (Sonny Tufts) spør om blondinen som er ute på kjøkkenet, svarer rollefiguren Richard Sherman (Tom Ewell): «Åh, det skulle du likt å vite! Kanskje det er Marilyn Monroe!» I Åh, for en mann (1957) var rollefiguren Rita Marlowe (Jayne Mansfield) en parodi på Monroe. Gudinnen (1958) var løst basert på livet til Monroe. Hovedrollen som Emily Ann Faulkner ble spilt av Kim Stanley. I Ungkarsleiligheten (1960) møter den mannlige hovedrollen C. C. Baxter (Jack Lemmon) en jente i en bar «som ser ut som Marilyn Monroe». Hun ble spilt av Joyce Jameson. Filmen var regissert av Billy Wilder. I Monroes siste fullførte film, Uten feste (1961), var rollefiguren hun spilte, Roslyn Taber, basert på henne selv. Manuset var skrevet av hennes ektemann, Arthur Miller.