Oslo domkirke, tidligere Vår Frelsers kirke, er domkirke og hovedkirke for Oslo bispedømme og soknekirke for Oslo domkirkes menighet i Oslo domprosti. Med form som en korskirke ligger kirken ved Stortorvet i Oslo sentrum. Domkirken er også landets rikskirke som benyttes av kongehuset og staten ved offisielle begivenheter, som vielser og gravferder. Kirken stod ferdig i 1697
Kirken skiftet navn fra Vår Frelsers kirke til Oslo domkirke i anledning Oslo bys 900-årsjubileum i 1950.Knut Are Tvedt side 422Knut Are Tvedt side 423
Den nåværende kirken er den tredje domkirken i Oslos historie. Kirkebygget ble reist som erstatning for Hellig Trefoldigheds kirke, som i sin tid hadde erstattet St. Hallvards domkirke. Oslo domkirke er delvis bygget av materialer fra de tidligere kirkene.
Oslo domkirke har gjennomgått flere omfattende endringer. De viktigste er ombyggingen i 1850-årene, foretatt under ledelse av arkitekt Alexis de Chateauneuf med Heinrich Ernst Schirmer som byggeleder, og Arnstein Arnebergs restaurering frem mot 900-årsjubileet i 1950.
Domkirken har hatt en lang rekke markante prester og organister; enkelte av dem virket i kirken i en menneskealder og satte sitt preg på menigheten. I parken utenfor kirken er det reist minnesmerker over to av dem: Wilhelm Andreas Wexels, som var prest i kirken fra 1819 til han døde i 1866, og Ludvig Mathias Lindeman, som var organist og kantor i 47 år, frem til sin død i 1887.
Forhistorie De tidligere kirkene thumb|left|«Djevelen fra Oslo», relieff fra Hallvardskatedralen murt inn i dagens Oslo domkirke. Den første domkirken i Oslo var Hallvardskatedralen, eller St. Hallvards domkirke, ved Oslo torg i Gamlebyen. Den ble oppført under kong Sigurd Jorsalfare i første halvdel av 1100-tallet i romansk stil og senere utvidet flere ganger i gotikk. I nesten 500 år var dette den viktigste kirken i byen. Ruinen inngår i Ruinparken i Gamlebyen. Ruinparken strakte seg imidlertid opprinnelig lengre sydover, og den sydlige delen av Hallvardskatedralen ligger nå under et betonglokk anlagt i forbindelse med utvidelsen av Bispegatas østre forlengelse i 1960-årene.
I 1624 brant Oslo, og kong Christian IV bestemte at byen skulle flyttes til vestsiden av Bjørvika, hvor den var bedre beskyttet av Akershus festning. Hallvardskatedralen var relativt uskadd og måtte ennå noen tid gjøre nytte for bybefolkningen i det nye Christiania. I 1632 satte man så i gang med å reise en ny kirke ved torget, Christiania torv, i den nye byen. Hellig Trefoldigheds kirke fikk overhvelvet kirkerom over en plan formet som et gresk kors.
Denne byens andre domkirke ble skadet i bybrannen i 1686, men ikke verre enn at den kunne ha vært reparert. De militære myndighetene forlangte den imidlertid revet, fordi den lå for nær Akershus festning. Da byens voller ble nedlagt på samme tid, ble det besluttet å bygge byens tredje domkirke utenfor byen.Ranveig Gausdal: «Kirkene på Kristiania torv». Tobias 7, nr. 4 (1998): side 8–11.
Planleggingen av Vår Frelsers kirke Planleggingen av den nåværende domkirken, Vår Frelsers kirke, kom først langsomt i gang rundt 1690. Det var knapt med penger til finansieringen.Berg og Hagtvedt side 28 30. januar 1692 ble det nedsatt et utvalg med mandat å forberede bygging av ny domkirke i byen. Utvalget besto av Henrik Adeler, som var amtmann i Bratsberg, og generalveimester Anders Boyesen. Hva disse to måtte ha foretatt seg, har imidlertid ikke satt noen spor.
Byens borgermester Johan Pedersen Bergmann tok så saken i egne hender og satte i gang en pengeinnsamling ved å sende rundt gavebøker til borgerne i byen. I tillegg måtte alle kirker i landet gi sin del.Berg og Hagtvedt side 29 Dette monnet ikke, så Bergmann måtte reise til København, hvor han var i flere måneder for å overtale kong Christian V til å yte tilskudd til prosjektet, noe som til slutt lyktes.
Etter at man hadde fått anvist tomten, ser det ikke ut til at noe skjedde før visestattholder Just Høeg skrev til stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve i april 1693 og tilbød seg å overta og stå for byggearbeidet. Høeg mente han kunne klare å reise grunnmuren og noe av veggen med det beløpet han hadde til rådighet, men betvilte at summen ville rekke til innredning eller glassarbeider. Høeg hadde en del materialer fra Hellig Trefoldighetskirke, men i rede penger hadde han kun riksdaler. Til sammenligning kostet det riksdaler å reise sistnevnte kirke i 1630-årene.Berg og Hagtvedt side 30
I 1694 sendte Høeg tegninger av den nye kirken til kongen i København for godkjennelse. De ble returnert med en usignert bedømmelse, som muligens er skrevet av den norske generalbyggmesteren Lambert van Haven.Berg og Hagtvedt side 31 Tegningene er utført i Christiania, men det fremgår ikke hvem som har stått for dem. Arno Berg nevner flere mulige kandidater i sin bok Vår Frelsers kirke, blant annet , Anthony Coucheron, overkonduktør Johan Stokhoff og generalkvartermester Storm.Berg og Hagtvedt side 32–33 Ingeniøroffiser Anthony Coucheron arbeidet på denne tiden med befestningene på Akershus festning og kan ha vært den som sto bak.M.C. Kirkebøe, side 23 Han døde imidlertid i 1689.
Det ble inngått kontrakter med byens murermestere, og etter hvert kom byggearbeidet i gang. Det meste av håndlanger- og dagarbeidet ble utført av kvinner. Dette fremgår av kirkevergens bygningsregnskaper.Berg og Hagtvedt side 37
Kirkebygningen thumb|Domkirken slik den så ut før ombyggingen i 1850-årene. Tegning av Gerhard Schøning (1722–1780) Kirken ble reist på en liten fjellknaus mellom daværende Store og Lille Voldport, i østenden av det som senere skulle bli Stortorget. Grunnsteinen ble lagt ned av visestattholder Just Høeg i 1694.
I tillegg til at man hadde lite penger var det knapphet på byggematerialer. Man benyttet derfor stein fra restene av Hellig Trefoldigheds kirke og antakelig også fra Hallvardskatedralen. Kirken ble enklere utført enn disse to. Ytterveggene ble murt som kistemur med en kjerne av grov stein og mørtel mellom regelmessig murverk i fasaden og interiøret. Det ytre murverket var etter ordre fra myndighetene i København murt av «Leydenske mopper» fra Nederland, som ble regnet for mest værbestandig. 142 000 «mopper» ankom fra Leiden høsten 1694.Berg og Hagtvedt side 34–37 Denne typen teglstein fikk på grunn av leirens beskaffenhet og brenningsprosessen overveiende gule løpersider og røde koppsider (kortsider). Med datidens vanlige kryssforband fikk murverket vekselvis røde og gule skifteganger. Stripeeffekten er fremdeles tydelig på det originale murverket, som nå står umalt. Dette «stripete» utseendet ble høyt verdsatt i samtiden, for stripene ble fremhevet med rød og gul kalkmaling på nesten alle murhus - også på murverk av ensfarget tegl.Lars Roede: Byen bytter byggeskikk. Christiania 1624–1814. Oslo, AHO 2001, side 208 og 244 Grunnmuren ble malt blå.Hilde Brunsvik side 26
Grunnplanen var i latinsk korsform. Tårnet var lavere enn slik det framstår i dag og ble avsluttet med et pyramideformet tak. (Se Gerhard Schønings tegning av kirken.) Innvendig fikk kirken et flattrykt tønnehvelv i grå-sort.
Kirken ble innviet 7. november 1697 av biskop Hans Rosing, selv om den på langt nær fremsto som ferdig. I ministerialboken er det ført inn følgende:Mille Stein: «..med Guld, Sølf oc Farvue..»
I forbindelse med at kirken ble ferdigstilt i 1720-årene ble taket dekorert innvendig med skymalerier. Disse maleriene ble dekket over med perlegrått allerede i 1775.
Nordre sakristi thumb|Årstallet 1699 og monogrammene til kong Frederik IV og stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve på nordre sakristi. thumb|Takmaleri fra ca. 1720 i sakristiet. Motivet viser kardinaldyden Justitia (rettferdigheten) I 1699 ble det nordre sakristiet bygget på etter initiativ av Christian Muus.Berg og Hagtvedt side 39–40 Muus var på dette tidspunkt stiftsprost i Christiania.Christian Muus fra Dansk biografisk leksikon Sakristiet ble brukt av domkapitlets administrasjon. I det murte trappehuset er monogrammene til Frederik IV og Gyldenløve murt inn sammen med årstallet 1699. Arno Berg skriver i Vår Frelsers kirke at årstallet er 1696. Arno Berg skriver på sidene 39–40 at årstallet er 1696; «... er innmuret F IV og Gyldenløves monogrammer samt merkelig nok årstallet 1696, tiltross for at bygningen er oppført tre år senere. Foruten det arkivaliske bevis for dette, ser man også tydelig at det ikke er oppmurt sammen med kirken. Årstallet 1696 rimer også dårlig med F IVs monogram, da han først ble konge i 1699.»
Innvendig har sakristiet fortsatt opprinnelige takmalerier med skyformasjoner. Disse er fra rundt 1720 og er sannsynligvis malt av Claus Scavenius. På skyformasjonene er det malt figurer som viser fire av kardinaldydene: «Justitia», «Prudentia», «Fides» og «Spes». På veggene henger en stor samling bispeportretter.Oslo Domkirke: Sakristiet
Glassmalerier Domkirken har glassmalerier fra forskjellige epoker, av ulike kunstnere og plassert både i selve kirkebygningen og i kapellet, som ble reist av Arnstein Arneberg.
Glassmaleriene i koret er av Emanuel Vigeland og var en gave til kirken i 1910. Flere kjente personer i samtiden var med på å bekoste dem, blant annet kong Haakon VII og dronning Maud.Hilde Brunsvik side 66 De syv glassmaleriene har motiver som går fra venstre mot høyre. På det første er en fremstilling av Jesu fødsel, og det siste viser hans gjenkomst.
Også glassmaleriet ved siden av kororgelet er av Emanuel Vigeland; det er fra 1916 og viser Jesus som tolvåring i tempelet.Hilde Brunsvik side 69
I tverrskipene er det 16 glassmalerier av Borgar Hauglid, utført i såkalt grisaille – gråtoner. Motivene er fra Jesu liv.Hilde Brunsvik side 71 Hauglids glassmalerier kom til kirken i 1952 og var en gave fra kommandør John A. Gade. De var ment som et minne over de falne under andre verdenskrig.
Arno Berg nevner også at to glassmalerier av Jones & Willis ble satt opp i korgavlen i 1903. De to glassmaleriene har korsfestelsen og oppstandelsen som motiv.Berg og Hagtvedt side 100 De ble dekket til under Arnstein Arnebergs restaurering i 1950-årene og avdekket igjen ved siste restaurering 2006–2010.Usynlig, men solid. Artikkel i Aftenposten tirsdag 13. april 2010, side 8
Også glassmaleriene i kapellet var en gave fra kommandør Gade.Hilde Brunsvik side 83 De er opprinnelig fra 1400-tallet og har hørt til St. Ouen-kirken i Rouen. Denne kirken ble bombet under andre verdenskrig, og et av glassmaleriene derfra ble solgt til William Randolph Hearst.Berg og Hagtvedt side 86 Etter Hearsts død ble det solgt på auksjon til kommandør Gade, som gav det til Oslo domkirke. Det opprinnelige glassmaleriet ble delt opp i tre motiver, og det er satt inn inskripsjoner til minne om blant annet Gade. Et av vinduene er tilegnet kronprinsesse Märtha.
Inventar thumb|left|Prekestolen kom til kirken samtidig med altertavlen i 1699. Den er laget av de samme kunstnerne som stod bak altertavlen. thumb|left|Døren opp til prekestolen har en innskrift skrevet av Christian Muus, som var domkirkens første stiftsprost. I innskriften sammenligner han prekestolen med Sions berg og presten med en fredsengel.Hilde Brunsvik side 38 thumb|Altertavlen i barokk kom på plass i kirken i 1699. Den er påbegynt av en ukjent nederlandsk kunstner og avsluttet av norske treskjærere ved Lars Sivertsen. Domkirkens barokkinventar med altertavle og prekestol kom på plass i kirken allerede i 1699. Begge er påbegynt av en ukjent nederlandsk kunstner som reiste fra oppdraget før det var fullført. Både altertavlen og prekestolen ble derfor ferdigstilt i akantusstil av norske treskjærere under ledelse av Lars Sivertsen.
Altertavlen Kirsten Toller, en rik enke bosatt i byen, gav 500 riksdaler til utføringen av altertavlen og den ble utstyrt med hennes families våpenskjold.Oslo Domkirke: Barokkinteriøret