thumb|«Endurance» for fulle seil ca. 1915 thumb|1914–1917: Kart som viser sjørutene til «Endurance», «Aurora» og «James Caird», den planlagte transkontinentale ruten og depotruten til Rosshavsgruppen.: «Endurance»-ekspedisjonen (offisielt Imperial Trans-Antarctic Expedition) 1914–17 var en ekspedisjon som ble planlagt og ledet av Ernest Shackleton med det formål å krysse det antarktiske kontinentet. Etter Roald Amundsens erobring av Sørpolen i 1911 anså Shackleton at kryssingen av hele kontinentet var den siste store utfordringen i Antarktis.Shackleton, forord til South, s. xi Ekspedisjonen mislyktes i å nå sitt mål, men regnes allikevel som en av de største bragdene i den heroiske tidsalder for antarktisutforskning. Ekspedisjonsfartøyet «Endurance» gikk tapt i isen og hele mannskapet reddet livet ved å seile i livbåter til Elefantøya og Sør-Georgia, hvor de fikk varslet norske hvalfangere.
Shackleton hadde erfaring fra Antarktis som deltaker på Robert F. Scotts Discovery-ekspedisjon 1901–04 og som leder av Nimrod-ekspedisjonen 1907–09. Med Endurance-ekspedisjonen ønsket han å seile til Weddellhavet og ilandsette en gruppe nær Vahselbukta. Derfra skulle de gjennomføre en transkontinental marsj via Sørpolen til Rosshavet. En støttegruppe kalt Rosshavsgruppen skulle samtidig seile til motsatt side av kontinentet og etablere en leir ved McMurdo-sundet. Derfra skulle de legge ut en rekke depoter på Rossbarrieren og fram til foten av Beardmorebreen. Disse depotene ville være nødvendige for at polkrysserne skulle lykkes, for de ville ikke være i stand til å frakte med seg nok proviant for hele marsjen. Ekspedisjonen hadde behov for to fartøyer. Det ble til at Schackleton tok «Endurance» til Weddellhavet, mens Aeneas Mackintosh førte «Aurora» til Rosshavet.
«Endurance» frøs fast i isen i Weddellhavet før ekspedisjonen nådde Vahselbukta. Til tross for iherdige forsøk på å frigjøre henne, drev hun hele vinteren 1915 nordover innhyllet i is. Til slutt ble fartøyet skrudd ned av ismassene og knust, bivånet av en skipbrudden besetning på 28 mann som sto igjen på sjøisen. Etter flere måneder på isen gikk gruppen i livbåtene og nådde etter én uke den ugjestmilde og ubebodde Elefantøya i øygruppen Sør-Shetlandsøyene. Shackleton og fem andre gjennomførte deretter en seilas på 1 300 kilometer til Sør-Georgia i den åpne livbåten «James Caird». Shackletons neste bragd var at han, etter flere forsøk med flere båter og uten at liv gikk tapt, klarte å vende tilbake og redde gruppen som ventet på Elefantøya.
Rosshavsgruppen, som befant seg på den andre siden av kontinentet, overvant også store utfordringer for å gjennomføre sitt oppdrag. «Aurora» slet seg fra fortøyningen under en storm og var ute av stand til å vende tilbake. Landgruppen befant seg dermed uten nødvendig utstyr og proviant. Til tross for dette maktet de å legge ut depotene, men tre liv gikk tapt under oppdraget.
Bakgrunn Shackleton hadde høstet offentlig anerkjennelse for prestasjonene på Nimrod-ekspedisjonen i 1907–09, men han var ikke klar for å falle til ro med det.Huntford, s. 348 Han ønsket å vende tilbake til Antarktis, men hans framtidsplaner var avhengige av resultatet av Scotts Terra Nova-ekspedisjon som hadde seilt fra Cardiff i juli 1910. Nyheten om Amundsens erobring av Sørpolen nådde Shackleton 11. mars 1912. Dette innebar en endring av fokus, uavhengig av hva Scotts ekspedisjon måtte oppnå. Shackleton skrev: «Oppdagelsen av Sørpolen vil ikke bli slutten for antarktisutforskning».Huntford, s. 50 Det neste oppdraget ville bli «en transkontinental ferd fra hav til hav, kryssing av polen».Huntford, s. 350 Imidlertid var det andre som satset på dette målet. Den 11. desember 1911 hadde en tysk ekspedisjon under ledelse av Wilhelm Filchner seilt fra Sør-Georgia med hensikt å trenge dypt inn i Weddellhavet, etablere en sørlig base, og derfra forsøke å krysse kontinentet til Rosshavet.Murphy s. 87–102 Mot slutten av 1912 returnerte Filchner til Sør-Georgia etter å ha mislykkes i å etablere en base. Imidlertid ble hans oppdagelse av mulige ilandstigningssteder i Vahselbukta, ved om lag 78° grader sørlig bredde, lagt merke til av Shackleton og innlemmet i hans ekspedisjonsplaner.Shackleton, s. 2
Forberedelser Til tross for nyheten om skjebnen til Scott og hans følge på tilbakereisen fra Sørpolen, satte Shackleton i gang med å forberede sin transkontinentale ekspedisjon. Han ba om økonomisk og praktisk støtte fra blant andre Tryggve Gran fra Scotts ekspedisjon og tidligere statsminister Lord Rosebery, men fikk ikke hjelp fra noen av dem. Gran var unnvikende, og Rosebery direkte: «Jeg har aldri vært i stand til å bry meg en døyt om polene».Huntford, s. 355–58 Shackleton fikk imidlertid støtte fra William Speirs Bruce, leder av Scotia-ekspedisjonen 1902–04. Han hadde jobbet med planer for en antarktiskryssing siden 1908, men hadde skrinlagt prosjektet på grunn av mangel på midler. Bruce ga gladelig Shackleton tillatelse til å benytte hans planer,Huntford, s. 367 skjønt det endelige utkastet hentet lite fra Bruce. Den 29. desember 1913 offentliggjorde Shackleton sine planer i et brev til avisen The Times, etter å ha mottatt sin første lovnad om økonomisk støtte – et tilskudd på 10 000 pund fra britiske myndigheter.Huntford, s. 362
Shackletons plan
thumb|Kart over ekspedisjonens planlagte ruter, publisert i mars 1916. Intet hadde blitt hørt fra ekspedisjonene siden slutten av 1914. Shackleton kalte sin nye ekspedisjon Imperial Trans-Antarctic Expedition, fordi han følte at «ikke bare folket på disse øyer, men våre slektninger i alle land under Union Jack vil være villige til å hjelpe til med gjennomføringen ... ekspedisjonens program».Fisher, s. 298 For å vekke interesse blant befolkningen utga Shackleton i begynnelsen av 1914 et detaljert program for ekspedisjonen. Den skulle bestå av to grupper og to fartøyer. Weddellhavsgruppen skulle seile med «Endurance» til området ved Vahselbukta, der 14 mann skulle settes i land. Av disse skulle en seksmannsgruppe med Shackleton som leder gjennomføre den 2 900 kilometer lange ferden til Rosshavet. Gruppen var utstyrt med 69 hunder, to motoriserte sleder og utrustning som «representerte alt som erfaringen til lederen og hans eksperter kunne foreslå».Shackleton, s. xii–xv De gjenværende åtte i landgruppen skulle utføre vitenskapelig arbeid, tre av dem i Graham Land, tre i Enderby Land og to ved basen i Vahselbukta.
Rosshavsgruppen skulle reise til McMurdo-sundet på motsatt side av kontinentet. Derfra skulle gruppen legge ut depoter på Rossbarrieren for den transkontinentale gruppen. Depotene skulle legges helt fram til Beardmorebreen der gruppene forhåpentligvis ville møtes og slå følge det siste stykket. Rosshavsgruppen skulle også gjennomføre vitenskapelig arbeid. I sitt program uttrykte Shackleton at hans intensjon var å gjennomføre kryssingen den første sesongen (1914–1915). Senere innså han at dette ikke kunne gjennomføres, men forsømte å informere Mackintosh om sin endring av planen. Ifølge Ernest Perris som var korrespondent for Daily Chronicle, ble det skrevet et telegram med endrete instruksjoner til Mackintosh, men telegrammet ble aldri sendt.Tyler-Lewis, s. 214–15
Pengeinnsamling og kjøp av skip Shackleton beregnet at han ville behøve 50 000 pund for å gjennomføre den enkleste versjonen av planen sin,Fisher, s. 306–07 men det er uklart hvor meget han til sist klarte å skaffe. Han startet pengeinnsamlingen tidlig i 1913, men til å begynne med uten særlig suksess. Den første betydelige oppmuntringen kom i desember 1913, da myndighetene tilbød ham 10 000 pund. Deres forutsetning var at Shackleton klarte å skaffe tilsvarende støtte fra private kilder. Royal Geographical Society bidro med 1 000 pund noe som var uventet for Shackleton. Han svarte selskapet tilbake at det bare var behov for halvparten av denne summen.Huntford, s. 369 Lord Rosebery ga 50 pund på tross av at han tidligere hadde uttrykt manglende interesse for polarekspedisjoner. I februar 1914 rapporterte New York Times at forfatteren J.M. Barrie – en nær venn av kaptein Scott – hadde donert 50 000 dollar (ca. 10 000 pund).«$50,000 Barrie Gift Equips Shackleton» The New York Times, 9. februar 1914. Besøkt 17. april 2013. Bidragene var i begynnelsen av 1914 fortsatt for små og tiden var i ferd med å renne ut for innsamlingen. I løpet av våren og forsommeren 1914 var det likevel kommet inn tilstrekkelig med midler. Dudley Docker fra Birmingham Small Arms Company (BSA) ga 10 000 pund, den rike tobakksarvingen Janet Stancomb-Wills ga en «generøs» sum (beløpet ble ikke offentliggjort),Huntford, s. 375–77 og i juni donerte den skotske industrilederen James Caird 24 000 pund. Shackleton informerte Morning Post at «denne storartede gaven frigjør meg for all engstelse». Det totale beløpet Shackleton samlet inn er usikkert, da størrelsen på Stancomb-Wills' bidrag ikke er kjent.
Shackleton hadde nå penger til å kjøpe skip og å iverksette sine planer for øvrig. For 14 000 pundFisher, s. 306 anskaffet han skonnertbarken «Polaris» på 300 tonn. «Polaris» hadde blitt bygd for den belgiske polarutforskeren Adrien de Gerlache, som hadde hatt planer for en ekspedisjon til Spitsbergen. Da planene brøt sammen, ble fartøyet ledig.Huntford, s. 370 Shackleton døpte henne om til «Endurance», med hentydning til hans slekts motto: «By endurance we conquer» (Gjennom utholdenhet vil vi seire). For ytterligere 3 200 pund anskaffet han Douglas Mawsons ekspedisjonsskip «Aurora», som lå i Hobart på Tasmania. Dette skulle tjene som fartøy for Rosshavsgruppen.
Senere ble mangel på penger likevel et stadig og tilbakevendende problem for ekspedisjonen. Et sparetiltak Shackleton måtte iverksette, var å halvere midlene til Rosshavsgruppen. Dette ble gruppens leder Aeneas Mackintosh først klar over da han ankom Australia for å ta fatt på sin oppgave.Tyler-Lewis, s. 34–35 Mackintosh ble tvunget til å prute og trygle om penger og utstyr for å kunne gjennomføre sin del av ekspedisjonen.Tyler-Lewis, s. 41–48 Pengemangel hemmet også operasjonen med å komme Rosshavsgruppen til unnsetting i 1916.Tyler-Lewis, s. 222–27 Shackleton hadde imidlertid allerede utnyttet ekspedisjonens inntektspotensial ved å selge eksklusive avisrettigheter til Daily Chronicle, og han hadde også etablert Imperial Trans Antarctic Film Syndicate for å håndtere filmrettighetene.Alexander, s. 10 Da Shackleton senere satte kursen mot Sør-Georgia i «James Caird», hadde han lagt igjen instruksjoner til Frank Wild angående gjennomføring av en foredragsturne dersom han ikke vendte tilbake.Alexander, s. 140–41
Deltakerne upright|thumb|Ernest Shackleton, leder av Endurance-ekspedisjonen Shackleton mottok mer enn 5 000 søknader om deltakelse på ekspedisjonen.Fisher, s. 308 Til slutt satt han igjen med 28 personer i hver av de to ekspedisjonsgruppene. Blant deltakere var William Bakewell som kom om bord i Buenos Aires og Shackletons venn Perce Blackborow. Blackborow gikk om bord som blindpassasjer etter at søknaden hans var avslått.Huntford, s. 383–84 Flere deltakere kom med i Rosshavsgruppen i siste liten under oppholdet i Australia.Tyler-Lewis, s. 50–53 Et midlertidig besetningsmedlem var Daniel Fulthorpe Gooch som i siste øyeblikk kom med for å hjelpe Shackleton med håndtering av hundene. Han mønstret av «Endurance» på Sør-Georgia.Fisher, s. 315