Jahn Teigen (født Jan Teigen; 1949–2020) var en norsk sanger, låtskriver og underholder.- Nasjonalskatten vår har gått bort - Aftenposten 25. februar 2020Teigens liv og karriere i bilder - Aftenposten 25. februar 2020
Gjennom sin karriere i norsk musikk- og underholdningsliv fra 1965 med bandet The Enemies, etablerte han seg utover i 1970-årene som en markant, fargerik og folkekjær artist og rikskjendis i Norge. Han ga ut over 40 album, mer enn 60 singler og sang i band som Popol Vuh, Lions of Judea og Prima Vera. Teigen er også sterkt knyttet opp mot Melodi Grand Prix, hvor han deltok i 14 finaler – mer enn noen andre. Han representerte dessuten Norge i Eurovision Song Contest tre ganger, og fikk enorm oppmerksomhet i 1978 da han endte på null poeng med «Mil etter mil». Blant andre kjente Jahn Teigen-låter er «Optimist», «Det vakreste som fins», «Do re mi» og «Min første kjærlighet».
Teigen har vunnet en rekke priser for sitt virke i musikk- og underholdningsbransjen, og han mottok hedersprisen under Spellemannprisen i 1983 og 2009. I 2010 ble Jahn Teigen utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og i 2012 ble han innlemmet i Rockheim Hall of Fame. Han ble senere også hyllet med en egen plass og en skulptur av seg selv hjemme i Tønsberg, og med TVNorge-serien En hyllest til Jahn Teigen, der kjente artister sang sine versjoner av Teigens sanger.
Teigen var gift med sangeren Anita Skorgan fra 1984 til 1987. Sammen har de datteren Sara Skorgan Teigen.
Etter 2006 levde Jahn Teigen et tilbaketrukket liv på gården sin i Skåne, men han dukket opp i rampelyset med jevne mellomrom – senest som pauseinnslag i Melodi Grand Prix 2016 og som hedersgjest i En hyllest til Jahn Teigen høsten 2016.
Karriere Jahn Teigen ble født i Tønsberg 27. september 1949 som sønn av frisør Arne Teigen (1911–1993) og Esther Jahnsen (1918–2009). Hjemme i Tønsberg fattet han tidlig interesse for musikk og lærte seg å spille gitar.
I 1964 debuterte Teigen som bassist i bandet The Little Stones, og i 1965 startet han The Enemies sammen med tre venner. Bandet var inspirert av The Beatles og holdt seg innenfor sjangrene rhythm and blues og beat. I 1967 platedebuterte The Enemies da de akkompagnerte barnestjernen Anne-Mette Pålsrud på singelen «En hemmelig hemmelighet»/«Blomsterslottet». Samme år ga gruppa ut debutsingelen «Wishes»/«Not Even You», der Teigen hadde vært med på å skrive A-siden. Etter dette ga bandet ut flere singler under navnet Jahn Teigen med The Enemies, og vinteren 1967–1968 ga gruppa ut sin første LP, The Enemies. Kort tid etter albumutgivelsen ble bandet oppløst, og Jahn Teigen dro i stedet på soloturné og jobbet som diskjockey og altmuligmann på danserestauranten Rondo i Oslo. miniatyr|Jahn Teigen er kjent for sitt humoristiske talent, ikke minst gjennom gruppa Prima Vera. Her fra en konsert i Stockholm i 1983.I 1968 fikk Teigen tilbud om å bli vokalist og gitarist i det britiske bandet Red Squares. Gruppa hadde hatt en viss suksess, blant annet i Danmark, men det store gjennombruddet uteble. Sommeren 1969 sluttet Teigen seg til det israelske bandet Lions of Judea. Han turnerte Israel rundt og spilte inn seks låter med dem før han sluttet høsten 1970 og dro tilbake til Norge.
Popol Ace
Kort tid etter hjemkomst tok Teigen kontakt med den progressive rockegruppa Arman Sumpe D.E. Han ble raskt hyret inn som vokalist, og bandet skiftet navn til Popol Vuh, for så å endre navnet igjen til Popol Ace i 1975. Samme år fikk Teigen tilbud om å delta på audition for ny vokalist for det britiske bandet Genesis; de hadde samtidig plassert en annonse i «Melody Maker» hvor de kunngjorde (anonymt) at de var på jakt etter "a singer for a Genesis-type group", hvorpå de fikk rundt 400 svar og mange kom for å prøvesynge. Bandet ville vurdere om Teigen kunne erstatte Peter Gabriel som nettopp hadde forlatt bandet, men Teigen takket nei fordi han ønsket å satse videre på Popol Ace.
I 1974 deltok Teigen i Melodi Grand Prix for første gang. Han deltok på nytt i 1975 og 1976. I 1976 vakte han oppsikt da han framførte duetten Voodoo i skjelettdrakt.
Etter at han forlot Popol Ace i 1977, bygget Teigen opp en karriere som soloartist – godt hjulpet av suksessen med «Mil etter mil» og albumet This Year's Loser i 1978. Da kultmusikalen The Rocky Horror Show ble satt opp på Centralteatret i 1977 spilte Teigen rollen som Dr. Frank-N-Furters medhjelper Riff Raff. Teigen sang også på et av sporene på plata fra musikalen.
Prima Vera
Deler av Teigens karriere var knyttet sammen med Herodes Falsk og Tom Mathisen i crazy-humorgruppa Prima Vera, som turnerte og ga ut en rekke album fra 1977 til 1984. De sto også bak flere filmer og sceneoppsetninger.Arvid Skancke-Knutsen: Jahn Teigen 1949-2020 - En norsk legende - Klassekampen/Muskkkmagasinet 2. mars 2020
Gruppas gjennombrudd kom med albumet Brakara (1978), som var fylt med parodier og sarkastisk humor med sleivspark i alle retninger og solgte over eksemplarer. Tittelen på albumet henspilte på den spanske discogruppa Baccara, som på den tiden var populære i Europa med hitlåtene «Yes Sir, I Can Boogie» og «Sorry, I'm a Lady», begge parodiert av Prima Vera på tilttelsporet «Brakara».
Sceneshow fra Prima Vera omfatter musikalene Fantomets glade bryllup (1978), Bloody Mary (1979) og Fisle Narrepanne i Tyrol (1981).Musikaler ; Musikalsk historie fra 1964; owick.com De laget også den Monty Pythoninspirerte filmen Prima Veras saga om Olav den hellige (1983) – hvor Teigen hadde manus og musikk og spilte hovedrollen mot Anita Skorgan.
Parallelt med deltakelsen i Prima Vera ga Teigen ut en rekke singler utover 1980-årene. Herodes Falsk var fast tekstskribent fram til 1983, mens Tore Syvertsen produserte de fleste av låtene. Blant utgivelsene var sanger som «Jeg gi'kke opp» (1978), «Har du lyst på litt mer» (1979), «Ja» (1980), «Bli bra igjen!» (1982), «Adieu» (1982) og «Do re mi» (1983). I begynnelsen av 1980-årene innledet han også et musikalsk samarbeid med sin kjæreste, Anita Skorgan. De sang sammen på låter som «Adieu» og «Friendly» (1983), og i 1983 ga paret ut albumet Cheek to Cheek.
I 1986 hadde Teigen hovedrollen som Rudolphe i Wiener Kammeropers rocke-oppsetning av Puccinis opera La Bohème, mens Skorgan hadde rollen som Mimi. Stykket ble oppført i Oslo året etter. Han spilte rollen som bøddel i musikalen Which Witch. Der sang han sangen «The Executioner», både i konsertversjonen (1987–1989) og da den ble oppført i London høsten 1992.
Ekteparet Teigen/Skorgan ble skilt i 1987. Bruddet ga Teigen inspirasjon til å skrive ny musikk. Det resulterte i albumet Klovn uten scene i 1988, som var Teigens første album som gikk til topps på VG-lista. Han hadde også et musikalsk samarbeid med Rolf Løvland, som blant annet knyttet til låter som «Glasnost», «Slå ring», «Optimist», «Det vakreste som fins» og «Gi meg fri» i årene 1988–1992.
Etter 1987 Utover 1990-årene ble det færre musikkutgivelser, men han ga ut albumene Lys (1996), Magnet (2001) og Utkledd som meg selv (2003) – hans siste studioalbum. I tillegg har Teigen også utgitt en rekke samlealbum med tidligere hits, blant annet samleboksen Hele historien 1967–1994 (1995) og Fra null til gull (2004). I 2011 ga han ut samlealbumet Jahn Teigen fra Tønsberg, og i 2014 singelen «Til kongen». Teigen signaliserte imidlertid at han ville gi ut mer ny musikk, og til 70-årsdagen sin i september 2019 ga han ut singelen «Ikke som alle andre». Dette ble hans siste utgivelse, og Teigen døde fem måneder senere.
Han spilte i teaterfarsen Charlies Tante (Oslo 1995) og i sceneversjonen av Sofies verden (1999). Han hadde små roller i den svenske filmen Enkel resa (Ferjekuppet, 1988) og i den danske filmen Walter & Carlo i Amerika (1989) med Tony Curtis og Ghita Nørby. I filmene På stigende kurs (1987), Viva Villaveien! (1989) og Sigurd Drakedreper (1989) bidro han til musikken.Viva Villaveien, Norsk filmografi, NasjonalbiblioteketFilm ; Musikalsk historie fra 1964; owick.com
Teigen var programleder for tv-programmene Hallo Scandinavia (1987), Midt i smørøyet (1988), Melodi Grand Prix (1991 og 1992), Stjerner i sikte (1996–2001), Småstjerner (1997) og HitAwards (1998). I tillegg har Teigen turnert både Norge og Sverige, sist i 2009 med jubileumsshowet Jahn Teigen fra Tønsberg. I showet deltok blant annet Anita Skorgan, og turneen pågikk fra sommeren 2009 til sommeren 2011 – til sammen rundt 200 forestillinger.
Høsten 2016 var Teigen emne for programserien En hyllest til Jahn Teigen på TVNorge. I programserien besøkte artistene Hilde Selvikvåg, Bettan, Alexander Rybak, Carola, Hanne Sørvaag, og Didrik Solli-Tangen ham på gården i Skåne og sang sine versjoner av Teigens låter.
Melodi Grand Prix Ingen andre artister har deltatt flere ganger i Melodi Grand Prix enn Jahn Teigen. Han deltok som artist i 14 finaler, i tillegg var han programleder for Melodi Grand Prix 1992, og han var pauseunderholder en rekke ganger – i 1985, 1986, 2001, 2008 og 2016. I 1991 ledet han også NRK-programmet Bare for gøy!, som erstattet den avlyste finalen i Melodi Grand Prix 1991. Til sammen var Teigen vært delaktig 22 norske finaler i perioden 1974–2016. Teigen kommenterte også Eurovision Song Contest 1991 sammen med John Andreassen.
1970-årene Jahn Teigen deltok for første gang i Melodi Grand Prix i 1974, da han framførte «Hvor er du?» med lite orkester. Sangen vant finalen, men det var Anne-Karine Strøm som framførte sangen med stort orkester, som fikk representere Norge i Eurovision Song Contest 1974. I 1975 var Teigen tilbake i konkurransen, da han sang bidraget «Kjærlighetens under» med lite orkester. Sangen ble nummer to i den norske finalen.
I Melodi Grand Prix 1976 framførte Teigen tre av de fem finalebidragene og vakte oppsikt da han framførte sangen «Voodoo» iført skjelettdrakt sammen med Inger Lise Rypdal. Kostymet har brent seg inn i den nasjonale hukommelsen, og 40 år senere ble nummeret hedret med sitt eget pausenummer under Melodi Grand Prix 2016. Det var også i 1976 han første gang møtte sin kommende kone, Anita Skorgan, som også var en av deltakerne i finalen.
1978 skulle bli et enda større år for Jahn Teigen i Melodi Grand Prix-sammenheng. Han vant den norske finalen med Kai Eides «Mil etter mil» og representerte Norge i Eurovision Song Contest i Paris samme år. Der gjorde han seg bemerket med splitthopp, røde bukser, solbriller og gullblomst festet i bukseselen. Det norske bidraget endte helt sist og uten poeng – for første gang med det nåværende poengsystemet som ble innført i 1975. Tross sisteplassen klarte Teigen å snu situasjonen. «Mil etter mil» gikk rett inn på VG-lista etter finalen. Der ble den liggende i hele 19 uker, hvorav fem strake uker på førsteplassen. Aldri hadde en norsk vinnerlåt blitt en så stor salgssuksess. Teigen fulgte raskt opp med albumet This Year's Loser, som lå 16 uker på albumlista.
Poenggivningen fikk også stor oppmerksomhet i utlandet, ikke minst i Storbritannia. Da Storbritannia selv fikk null poeng i 2003, ringte avisen The Times til Jahn Teigen for å få råd om hvordan de skulle takle sisteplassen.
1980-årene miniatyr|Teigen under en konsert i Wrightegaarden i Langesund i 2011. I likhet med tiåret før var Teigen også en hyppig deltaker i Melodi Grand Prix i 1980-årene. Han kom på delt sisteplass i finalen i 1980, men vant finalen i 1982 sammen med sin daværende kjæreste Anita Skorgan og sangen «Adieu». Teigen vant finalen på nytt i 1983 med «Do re mi». Sangen endte på en niendeplass i Eurovision Song Contest, som er Teigens beste plassering i en internasjonal finale. I 1985 og 1986 var han også sentral i konkurransen, da som stuntreporter og pauseunderholder.
I 1988 var Teigen tilbake som deltaker med låten «Glasnost». Tross favorittstempelet kom Teigen på andreplass, bak Karoline Krüger og «For vår jord».