Alfred den store (angelsaksisk: Ælfrēd, Ælfrǣd, «alveråd» eller «vis alv»;«Alfred», Online Etymology Dictionary født 849, død 26. oktober 899) var konge av Wessex fra 871 til sin død i 899.
Alfred greide med hell å forsvare sitt kongerike mot vikingenes forsøk på erobring, og på den tiden da han døde hadde han blitt den dominerende herskeren i England.Yorke 2001, s. 27–28. Hans tilnavn «den store», som er en sen tilleggelse, er han den ene av kun to engelske monarker som har fått; den andre er danske Knut (i norsk historieskrivning kalt for Knut den mektige). Alfreds omdømme står fortsatt høyt blant engelske historikere, men få vil i dag underskrive på Edward Augustus Freemans påstand at han var «den mest perfekte figur i historien».Freeman, Edward Augustus (1877): The History of the Norman Conquest of England, Clarendon Press, s. 53Yorke, Barbara (November 1999): «Alfred the Great: The Most Perfect Man in History?» i: History Today 49 (10) Han var også den første konge av vestsakserne som titulerte seg selv som «konge av angelsakserne». Detaljene i Alfreds liv er beskrevet i et verk fra 900-tallet av den walisiske lærde og biskop Asser. Alfred var en hengiven kristen, og hadde et omdømme som en lærd og barmhjertig mann med et vennlig og besindig vesen som oppmuntret utdannelse og skriftlitteratur på morsmålet. Han forbedret kongerikets lovsystem, militære struktur og folkets livskvalitet. Hans største politiske prestasjon var å slå tilbake vikingenes angrep etter at de fleste andre angelsaksiske kongeriker var blitt erobret.
Liv og virke Barndom Alfred ble født i landsbyen Wanating, i dag hetende Wantage, i Oxfordshire. Han var den yngste av sønnene til kong Æthelwulf av Wessex med hans første hustru Osburga.Alfred var den yngste av enten fire (Weir, Alison (1989): Britain's Royal Families: The Complete Genealogy, s. 5) eller fem brødre («English Monarchs (400 AD - 1603): The Anglo-Saxon kings:Alfred 'The Great' (r. 871-899)», History of the Monarchy, The British Monarchy). De samtidige nedtegnelsene er motstridende om Æthelstan av Wessex var en bror eller farbror.
I 853, da han var fire år, sies det at Alfred ble sendt til Roma hvor, ifølge Den angelsaksiske krønike, ASC 853, engelsk oversettelse ved Prosjekt Gutenberg der pave Leo IV «salvet ham som konge». Viktorianske forfattere har senere tolket dette som en forberedelse til hans senere tronbestigning. Imidlertid kunne denne knapt forutses på denne tiden da Alfred hadde tre eldre brødre i live. Et brev fra Leo IV viser at Alfred ble gjort til en «konsul», en feiltolkning av denne embetstittelen, bevisst eller tilfeldig, som kan forklare senere forvirring.Wormald 2006. Det kan også skyldes at Alfred fulgte sin far på hans pilegrimsreise til Roma 854/55, der de besøkte kirken Santa Prassede,<ref>[https://the-patroclus.net/2023/09/03/paleochristian-churches-iv-santa-maria-maggiore-santa-pudenziana-and-santa-prassede/ «Santa Prassede», patroclus.net]</ref> og ble kjent med hoffet til Karl den skallede, frankernes konge.
På veien tilbake fra Roma i 856 ble Æthelwulf avsatt av sin sønn Æthelbald. I frykt for borgerkrig kom adelen sammen i en rådslagning for å finne et kompromiss. Æthelbald ville beholde de vestlige områdene, det vil si historiske Wessex, og Æthelwulf ville styre i øst. Da Æthelwulf døde i 858, ble Wessex styrt av tre av Alfreds brødre i rekkefølgen Æthelbald, Æthelberht og Æthelred.Crofton, 2006, s. 8.
Biskop Asser har fortalt historien om hvordan Alfred som et barn vant en bok med saksiske dikt, som var satt opp av hans mor som en premie til den første av hennes barn som klarte å huske den utenat.Asser 866, avsnitt 23. Legenden vil også ha det til at den unge Alfred tilbrakte en del tid i Irland av helsemessige årsaker. Han var sykelig hele livet ut og hadde problemer med mave og fordøyelse. Det er antatt at han kan ha slitt med Crohns sykdom, en inflammatorisk mage- og tarmsykdom som kan angripe hele fordøyelseskanalen.Craig 1991, p. 303–305. Statuer av Alfred i Winchester og Wantage framstiller ham som en kraftfull kriger i rustning. I virkeligheten var ikke fysisk sterk, og selv om han ikke manglet mot, var han mer kjent for sitt intellekt enn sin krigerske vesen og framtoning.Cornwell 2009, «Historical Note» (s. 385 og følgende).
Alfreds brødre thumb|Kart som viser rutene som vikingene (den store hedenske hæren) benyttet i 865. I løpet av de korte styrene til to av hans tre eldre brødre, Æthelbald og Æthelberht, er Alfred ikke nevnt. En hær av daner som Den angelsaksiske krønike beskrev som «den store hedenske hæren» hadde gått i land i East Anglia med den hensikt å erobre de fire kongerikene som utgjorde det angelsaksiske England i 865.Keynes & Lapidge 1983, s. 16–17. Det var med bakteppet av den truende og ødeleggende vikinghær at Alfreds offentlige liv begynte da hans tredje bror, Æthelred av Wessex, ble konge i 865.
I løpet av denne perioden ga biskop Asser den unike tittelen secundarius til Alfred, noe som kan indikere en form for posisjon tilsvarende en keltisk tanist, en tronfølgeordning som ble brukt av flere keltiske stammer. Det vil si en anerkjent etterfølger nært assosiert med den herskende monarken. Dette opplegget kan ha vært godkjent av Alfreds far, eller av kongens råd, witan, for å vokte mot faren av den bestridt etterfølgelse på tronen om Æthelred ble drept i slag. Opplegget med å krone en etterfølger som kongelig prins og militær hærfører er velkjent blant andre germanske stammer, eksempelvis hos frankerne, som angelsakserne hadde nære forbindelser med.
Kamp mot vikinginvasjonen I 868 er det nedtegnet at Alfred kjempet ved siden av Æthelred i et lite vellykket forsøk på å den store hedenske hæren, ledet av Ivar Beinlause, ut av det tilstøtende kongeriket Mercia.ASC 868, engelsk oversettelse hos Prosjekt Gutenberg. Ved slutten av 870 hadde danene kommet fram til hans hjemland Wessex. Det året som fulgte har blitt kalt for «Alfreds år med slag».Ni slag ble utkjempet med varierende resultat, skjønt sted og tidspunkt for to av disse slagene har ikke blitt nedtegnet.
I Berkshire ble et vellykket sammenstøt i slaget ved Englefield den 31. desember 870 fulgt av et tungt nederlag ved beleiringen og slaget ved Reading ved Ivars bror Halvdan Ragnarsson den 5. januar 871. Fire dager senere vant angelsakserne en storstilt seier i slaget ved Ashdown, muligens i nærheten av Compton eller Aldworth. Alfred er særskilt gitt æren for at det siste slaget ble vellykket.Plummer 1911, s. 582. Senere denne måneden, den 22. januar, ble angelsakserne beseiret i slaget ved Basing (kanskje Marden i Wiltshire eller Martin i Dorset). Æthelred døde kort tid etter den 23. april.
Tidlig slag, nederlag og flukt thumb|upright|En tegning fra 1800-tallet som illustrerer legenden fra 1100-tallet om Alfred som lot kakene bli brent. I april 871 døde kong Æthelred, og Alfred etterfulgte ham på tronen i Wessex og det tunge ansvaret med rikets forsvar. Æthelred hadde etterlatt seg to sønner, Æthelhelm og Æthelwold, men de var ikke myndige. Det var i overensstemmelse med en avtale som Æthelred og Alfred hadde inngått tidligere på året i en rådsforsamling ved Swinbeorg. Brødrene hadde avtalt at den av dem som levde lengre enn den andre skulle arve den personlige eiendommen som deres far, kong Æthelwulf, hadde etterlatt i fellesskap til sine sønner i sitt testamente. Den avdødes sønner skulle motta kun de rikdommer og eiendommer som deres far hadde avsatt til dem. I dette lå det at den overlevende broren ville bli konge. Gitt den pågående danske invasjonen og nevøenes unge alder, var det antagelig ingen som motsatte seg at Alfred fulgte sin bror som konge.
Mens Alfred var opptatt med gravseremoniene for sin bror, beseiret danene en angelsaksisk hær i hans fravær ved sted som ikke er navngitt, og deretter på nytt ved Wilton i mai da Alfred var tilstede. Nederlaget ved Wilton knuste ethvert håp om at Alfred kunne fordrive angriperne fra sitt kongerike. Han ble isteden tvunget til å inngå en fredsavtale med dem, men kildene forteller ikke hva betingelsen for avtalen var. Biskop Asser hevdet at «hedningene» gikk med på å forlate riket og innfridde dette løftet.Abels 1998, s. 140–141.
Faktisk trakk den danske hæren seg tilbake fra Reading høsten 871 for å ha vinterkvarter i London. Selv om det ikke er nevnte av Asser eller av Den angelsaksiske krønike, betalte antagelig Alfred rene penger til danene for å få dem til å trekke seg tilbake, tilsvarende hva Mercia måtte gjøre i det følgende året. Forråd som er datert til danenes okkupasjon av London vinteren 871/872 har blitt utgravd ved Croydon, Gravesend, og Waterloo Bridge. Disse funnene antyder kostnadene i å betale fred med vikingene. I de neste fem årene okkuperte danene andre deler av England.Brooks & Graham-Campbell 1986, s. 91–110.
I 876 under deres nye leder Guthrum, klarte danene å komme seg rundt den angelsaksiske hæren og angrep og okkuperte Wareham i Dorset. Alfred blokkerte dem, men greide ikke å gjenerobre Wareham. Isteden forhandlet han en fredsavtale som involverte bytte av gisler og eder, hvor danene sverget på en «hellig ring»ASC 876, engelsk oversettelse ved Prosjekt Gutenberg. knyttet til dyrkelsen av den norrøne guden Tor.Arnold 2011, s. 37. Imidlertid brøt danene deres ord og etter å ha drept alle gislene slapp de unna i dekke av natten til Exeter i Devon.ASC 877, engelsk oversettelse ved Prosjekt Gutenberg.
Alfred blokkerte vikingskipene i Devon, og med en avlastningsflåte som ble spredt ved en storm, ble danene tvunget til å underordne seg. Danene trakk seg tilbake til Mercia. I januar 878 angrep danene uventet mot Chippenham, en kongelig festning hvor Alfred hadde oppholdt seg over julen, "og de fleste folkene drepte de, unntatt kong Alfred, og sammen med en liten gruppe slapp han unna gjennom skogen og sumpene, og etter påske bygde han en festning ved Athelney i myrene ved Somerset, og fra dette stedet kjempet han mot fienden." ASC 878, engelsk oversettelse ved Prosjekt Gutenberg. Fra denne midlertidige festningen ved Athelney, en øy inne i myrene i nærheten av North Petherton, var Alfred i stand til å samle en effektiv motstandsbevegelse ved å samle milits fra Somerset, Wiltshire and Hampshire.
En legende, som har sin opprinnelse fra krøniker fra 1100-tallet, forteller hvordan da han først flyktet til Somerset Levels, ble han beskyttet av en bondekone som, ikke vitende om hans identitet, lot ham passe på en del kaker som hun hadde etterlatt på ildestedet. Opptatt av sine problemer i kongeriket kom Alfred til å la kakene bli brent, og ble skjelt ut av kvinnen da hun kom tilbake.Johnson, Ben: King Alfred and the Cakes, History UK Året 878 var året hvor situasjonen for det angelsaksiske England var på sitt mørkeste. Da alle de andre angelsaksiske kongerikene var bukket under for vikingene, var det Wessex alene igjen som fortsatte motstandskampen.Savage 1988, s. 101.
Motangrep og seier thumb|Kong Alfreds tårn (1772) på det antatte stedet for Egberts stein, samlingsstedet før slaget ved Edington. Inskripsjonen: «ALFRED THE GREAT AD 879 on this Summit Erected his Standard Against Danish Invaders»Horspool 2006, s. 173